Først av alt vil jeg takke for invitasjonen til dette landsstyremøtet, og for at dere setter stortingsmeldingen om de nasjonale minoritetene på dagsordenen til møtet.

Stortingsmeldingen om nasjonale minoriteter er et nybrottsarbeid. Den er, som dere vet, den første helhetlige gjennomgangen av prinsippene som skal ligge til grunn for statens politikk overfor jøder, kvener, rom, romanifolket og skogfinner. Den er derfor en viktig melding for dere som tilhører den kvenske minoriteten. Meldingen er imidlertid også viktig for majoritetssamfunnet. Det er viktig å få slått fast at Norge har en lang historie som et kulturelt mangfoldig samfunn. Vi som har vokst opp her i nord har selvfølgelig alltid vært klar over "de tre stammers møte" og at Norge aldri har vært kulturelt ensartet. Med en økt synliggjøring av de nasjonale minoritetene, som blant annet denne stortingsmeldingen bidrar til, har jeg et håp om at dette skal synke inn også i andre deler av landet.

Alt lenge før den norske staten ble etablert, bodde det både samer og nordmenn i det området som nå utgjør Norge, og samene har dermed status som urfolk her i landet. Jeg har lyst til å knytte noen kommentarer til dette med urfolksstatus, siden jeg har lest i en avis at man ikke ser bort fra at Norske Kveners Forbund vil overveie å gå inn for urfolksstatus for kvenene. Ifølge ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater, må urfolk ha bodd i landet eller i en geografisk region som landet tilhørte den gangen erobring eller kolonisering skjedde, eller den gangen de nåværende statsgrensene ble fastlagt. Minoriteten må videre ha opprettholdt alle eller noen av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle eller politiske institusjoner.

Kvenene kom til syne i Norgeshistorien allerede ved overgangen fra middelalderen til ny tid. Men ikke noe sted innenfor Norges grenser kan kvenene sies å være den opprinnelige befolkning, og heller ikke en befolkning som bebodde et område da det kom inn under norsk jurisdiksjon. Jeg ser ikke på forholdene i Sverige eller Finland som relevante i denne sammenhengen.

Kvensk befolkning av noe omfang fikk vi likevel først med tilflyttingen fra første halvdel av 1700-tallet. Da hadde de fleste områdene kvenene bosatte seg i, vært under dansk-norsk enejurisdiksjon siden 1613. I disse områdene skjedde det altså ikke noen erobring eller kolonisasjon etter at kvenene slo seg ned der. Jeg vil også få bemerke at kvenene slo seg ned i områder som i de fleste tilfeller allerede var befolket av samer.

Kun for indre Finnmark blir det relevant at grensene formelt ble trukket opp i 1751. En del kvener slo seg på 1700-tallet ned i Karasjok, Tana og Kautokeino. Men her skjedde det i løpet av noen få generasjoner et etnisk skifte ved at kvenene relativt raskt ble en del av den samiske befolkningen. Kvenene i disse bygdene opprettholdt altså ikke sine særegne "institusjoner", som det heter i ILO-konvensjonen.

På 1800-tallet svulmet den kvenske flyttingen til Nord-Norge opp igjen og fikk preg av massemigrasjon. Denne gangen var det Øst-Finnmark som fikk hovedtyngden. De kvenske tradisjonene som er opprettholdt i Norge stammer derfor for en stor del fra denne tilflyttingen.

Nå har selvfølgelig ikke jeg det avgjørende ord med henhold til hvem som faller inn under ILO-konvensjonen eller ikke. Jeg føler meg likevel sikker på at man ikke bryter med noen av artiklene i konvensjonen når man ikke ser på urfolksstatus for kvenene som en aktuell problemstilling.

Jeg ser ikke bort fra at meningsforskjellene våre når det gjelder spørsmålet om urfolksstatus bunner i uenighet om det historiske forløpet. Jeg har forstått det slik at Norske Kveners Forbund har kommet med kritiske bemerkninger til kommunalkomiteen vedrørende noen av de historiske opplysningene som står i stortingsmeldingen. Jeg vet imidlertid ikke konkret hvilke punkter i fremstillingen dere mener er ukorrekte eller hva meningsforskjellene går ut på. I meldingens historiekapittel forsøker Regjeringen å gi en så sannferdig framstilling som mulig av de ulike gruppenes historie. Vi har brukt fremstående historisk ekspertise når vi har hentet innspill til stortingsmeldingen, og jeg har all grunn til å tro at det som står der er riktig.

Det vi imidlertid helt sikkert er enige om, er at når vi følger kvenenes historie i Norge, så er det et sørgelig bilde vi får av norske myndigheters forhold til den kvenske befolkningen. Minoritetspolitikken overfor kvenene var streng, særlig i perioden 1850-1960. I tillegg til fornorskningspolitikk motivert ut fra nasjonalistiske ideologier – som rammet alle minoritetene –, ble fornorskningspolitikken overfor kvenene også begrunnet med "den finske fare". Politikken ga seg for eksempel utslag i særtiltak i skolen og kirka og i etterretningsvirksomhet overfor mange kvener. Et annet eksempel vi kjenner til, er jordsalgsloven av 1902, som sa at bare norsktalende kunne få kjøpe jord. Det er hevet over enhver tvil at denne fornorskningspolitikken har medvirket til den tilbakegangen som kvensk språk og kultur har opplevd de siste par generasjonene.

I stortingsmeldingen tar en samlet regjering et oppgjør med denne politikken: Regjeringen beklager den fornorskningspolitikken som har rammet alle de nasjonale minoritetene, og ber på statens vegne om unnskyldning for den måten minoritetene har blitt behandlet på.

Regjeringens politikk i dag har som utgangspunkt at kulturelt mangfold er berikende for fellesskapet. Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Regjeringen ser det som et mål at behovene til de nasjonale minoritetene så langt mulig skal bli møtt innenfor de generelle ordningene.

Samtidig understreker Regjeringen at den vil arbeide for et samfunn som gjør at personer som tilhører nasjonale minoriteter, skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, sitt språk og sin kultur.

Hvilke praktiske konsekvenser har så disse prinsippene for den kvenske befolkningen? I stortingsmeldingen fremmer Regjeringen ulike tiltak for å opprettholde kvensk kultur og språk, tiltak for barn og unge, tiltak på utdanningsområdet og tiltak for å fremme deltakelse i samfunnet på lik linje med majoritetsbefolkningen.

Når det gjelder skole og utdanning har finsk status som andrespråk i grunnskolen i områder i Finnmark og Troms med kvensk og finsk befolkning. Det er en egen statlig støtteordning for dette faget. For videregående skole er det utarbeidet fagplaner for finsk som andrespråk, som B-språk og som C-språk. Regjeringen ser det som viktig for framtidig rekruttering til finskopplæringen at elever som har hatt finsk som andrespråk i grunnskolen, skal kunne fortsette med faget i videregående opplæring uten å være avhengige av opptak ved bestemte skoler. Nettbasert opplæring vil i nær framtid kunne løse dette problemet.

Det blir nå utviklet læremidler for nettundervisning i finsk ved Statens utdanningskontor i Troms. Det foreligger i dag tre nettbaserte verk i finsk som andrespråk for barnetrinnet. Det skal utarbeides tilsvarende læremidler for ungdomstrinnet og deretter for videregående opplæring.

Kvalifisering av lærere som kan undervise i finsk er viktig. I dag har vi mangel på slike lærere, og i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet jobbes det med mulige tiltak for å gjøre noe med dette. Universitetet i Tromsø har studier i finsk språk og kultur opp til doktorgrad. På hovedfags- og doktorgradsnivå kan man velge å fordype seg i kvensk. Universitetet har videre siden 1998 i noen semestre gitt tilbud om semesteremne i kvensk språk og kultur. I tillegg til universitetet her i byen, tilbyr også Høgskolen i Finnmark studier i finsk opp til mellomfagsnivå. Norges forskningsråd har som kjent en egen satsning på kvensk forskning, og bevilger årlig om lag 1,5 millioner kroner til dette formålet.

Det finnes ikke i dag noen kvenske barnehager i Norge, men i stortingsmeldingen sier Regjeringen at særlige tiltak, der det tas sikte på å fremme utvikling av kvensk kultur, språk og identitet i barnehager, vil kunne få støtte fra Barne- og familiedepartementet. I praksis betyr dette at Regjeringen har åpnet for forsøk med kvenske barnehager.

På det kulturpolitiske området bidrar også staten med økonomisk støtte til en rekke store og små kvenprosjekter. Både Kvæntunet og Vadsø museum – Ruija kvenmuseum mottar statsstøtte. Utbygging ved Kvæntunet er et prioritert prosjekt, både i stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museum og i minoritetsmeldingen.

Videre har Kommunal- og regionaldepartementet bevilget 4 millioner kroner til byggeprosjektet Regionenes Hus i Nord-Troms. Dette prosjektet skal etterfølges av – og er således et grunnlagsarbeid for – et fremtidig kvenkultursenter i Nordreisa kommune, selv om jeg ikke kan love noe om den videre finansieringen her i dag.

Det gis også støtte til ulike mindre prosjekter over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Jeg har i dag gleden av å kunne fortelle at Nord-Troms museum vil få støtte til tre prosjekter:

• 20 000 kroner til utarbeidelse av informasjonssider på Internett,
• 30 000 kroner til bygging og dokumentasjon av stakerbåter og
• 20 000 kroner til å arrangere finsk/kvensk språkleir for barn og unge.

I tillegg vil Nordreisa kommune få 20 000 kroner i støtte til prosjekt om innsamling og utgivelse av kvenske personnavn.

Det å kunne bruke sitt opprinnelige navn er en viktig identitetsskapende faktor. Justisdepartementet tolker i dag navneloven slik at det som hovedregel ikke er noe problem å få tillatelse til å bruke kvenske slektsnavn. Det er bare hvis man ønsker å ta et slektsnavn som har færre enn 500 bærere at det kan være vanskeligheter, siden slektsnavnet da er rettslig beskyttet av hensyn til dem som bærer navnet i dag. Ved oppfølgingen av NOU 2001 nr. 1 om ny lov om personnavn vil ytterligere liberaliseringer bli vurdert.

Bruk av minoritetsspråklige stedsnavn er også av stor betydning. Stadnamnlova likestiller norske, samiske og finske eller kvenske stedsnavn. Finske eller kvenske navn som vanligvis blir brukt av folk på stedet, skal benyttes av det offentlige på kart, skilt, i registre og så videre. Det er tilstrekkelig at stedsnavnet blir brukt av folk fra én av de tre språkgruppene for at navnet skal brukes av det offentlige. Regjeringen åpner også for å godkjenne trespråklige kommunenavn.

Jeg vet at tilgang til media er en viktig sak for Norske Kveners Forbund. Særtiltak for kvenene på dette området er den ukentlige finske sendingen til NRK Troms og statsstøtten til Ruijan Kaiku. Ruijan Kaiku har fått økt tilskuddet fra 250 000 kroner til 350 000 kroner i år. Vi har fått klare signaler fra dere om at dette ikke er tilstrekkelig, og Regjeringen vil selvsagt fortsatt vurdere den økonomiske situasjonen og grunnlaget for driften av avisa.

I tillegg til de tiltakene jeg nå har nevnt, som er særskilt rettet inn mot kvensk språk og kultur, inneholder stortingsmeldingen også generelle tiltak for alle de nasjonale minoritetene. Jeg nevner at det skal utarbeides en nordisk kunnskapsoversikt om barn og ungdom fra nasjonale minoriteter og at det gis ut et informasjonsblad om nasjonale minoriteter, som jeg har med en del eksemplarer av her i dag. Bladet skal komme ut to til tre ganger i året, og vil bli sendt til alle kommuner, organisasjonene til de nasjonale minoritetene, media og andre interesserte. Bladet vil bidra til synliggjøring av og økt kunnskap om de nasjonale minoritetene.

Før det nå åpnes for spørsmål og drøfting av stortingsmeldingen, vil jeg bare si at jeg vet at Norske Kveners Forbund hadde ønsket at meldingen inneholdt flere konkrete tiltak. Det viktigste med denne meldingen er imidlertid at den beskriver prinsippene Regjeringen skal utforme sin politikk på bakgrunn av. Meldingen er en plattform – et utgangspunkt – som skal ligge til grunn for politikkutviklingen fremover. Det er altså ikke slik at Regjeringen nå har "kommet i mål" i minoritetspolitikken ved å fremlegge denne meldingen. Jeg vil heller si at med denne meldingen har vi stilt oss opp på startstreken.