Kjære boligadministratører!

Det er veldig hyggelig å stå her som boligminister og få tid og anledning til å snakke med akkurat dere! Den innsatsen dere gjør hver dag for vanskeligstilte boligsøkere er helt uvurderlig. Uvurderlig ikke bare for de ti tusener som dere hvert år hjelper til å skaffe seg en bolig. Men også uvurderlig for meg som har ansvaret for Regjeringens boligpolitikk. Dere fortjener stor takk for innsatsen!

Jeg kan skaffe mer penger til lån og tilskudd gjennom Husbanken. Jeg kan foreslå nye lover og forskriftsendringer slik at virkemidlene dere har til rådighet blir enda bedre. Og jeg har gjort begge deler. Med likevel, uten det daglige arbeid dere nedlegger kan ikke staten heller nå våre mål.

Det er dere som kjenner det lokale boligmarkedet, det er dere som vet hvilken boligløsning som egner seg best for den enkelte. Det er dere som vet best om etablering i en utleiebolig eller en mer permanent etablering i en borettslagsbolig eller annen eiebolig er den beste løsningen i det enkelte tilfelle. Det er dere som kan vurdere om etableringslån alene er tilstrekkelig, eller om det også må boligtilskudd til. Det er dere som kan sørge for at informasjon om statlig bostøtte kommer fram til dem som rettmessig kan få. Uten et godt boligarbeid i kommunene er det vanskelig for staten, og med Husbanken i spissen, å nå våre mål. Skal vi klare å gjennomføre en solidarisk boligpolitikk er innsatsen fra dere den kommunale boligsektor helt avgjørende for resultatet.

For jeg vil ha resultater! Vi må klare å skaffe boliger til de bostedsløse. Dere kan hjelpe sosialtjenesten med å finne fram til gode boligløsninger og ikke bare oppbevaring på hospits. Vi har over åtte tusen flyktninger som i dag bor for lenge i trange asylmottak og venter på bosetting i kommunene. Bidrag fra en god kommunal boligtjeneste er nødvendig for å få gode løsninger på dette. Jeg vil at flere vanskeligstilte og unge i etableringsfasen skal kunne etablere seg i en selvstendig og hensiktsmessig bolig. Jeg vil ha flere utleieboliger for unge og vanskeligstilte – og det er dere i kommunene som sammen med boligbyggelag eller andre må kjøpe, bygge eller legge forholdene til rette for dette. Kommunaldepartementet og Husbanken står bak med gunstige låne- og tilskuddsordninger, men det er dere som må gjøre jobben.

Jeg er som dere skjønner helt avhengig av dere. Gjennom betydelige økninger i Husbankens lånerammer og i boligtilskuddet har vi for 2001 lagt et godt grunnlag forarbeidet. Vi har gjort endringer i regelverk slik at virkemidlene dere har til rådighet er blitt bedre. Nå er det viktig å gå løs på utfordringen. Nå vet jo jeg selvfølgelig at dere er avhengig av en positiv innstilling både fra kommunen, kommunestyret, ordføreren og rådmannen. Jeg er sikker på at noen av dere kanskje er litt frustrert over manglende lokal oppfølging og forståelse. Men noen ganger kan det også skyldes at mange politikere ikke har tilstrekkelig kunnskap om situasjonen i boligsektoren og at de heller ikke vet nok om mulighetene og virkemidlene de har til rådighet.

Dere som arbeider med kommunale boligtjenester, dere skal vite at dette sier jeg høyt, også som kommuneminister, til deres overordnede, til rådmennene og til ordførerne. Hver krone brukt på sosiale boligløsninger og boligtjenester får kommunen det dobbelte igjen for, i form av reduserte sosiale problemer og sosiale utgifter. God kommunal sosial boligpolitikk er forebyggende velferdspolitikk på sitt beste. Kommunens ansvar for gode boligløsninger krever selvsagt kommunal ressursbruk, klare prioriteringer og god intern samordning. Og da tenker jeg ikke bare på den nødvendige samordningen med sosialtjenesten. Jeg tenker også på samordning med kommunens planarbeid og overordnede økonomistyring.

Kommunal tilrettelegging for boligutbygging er helt avgjørende, ikke bare for å sikre den langsiktige boligforsyningen, men også for å kunne nå boligsosiale mål. I et boligmarked i brukbar balanse, slik situasjonen er de fleste steder utenfor deler av Oslo-regionen, vet vi at kombinasjonen av etableringslån, boligtilskudd og bostøtte virker meget godt. Og at mer penger gir effekt. Motsatt gjelder for deler av Oslo-markedet. Mangelen på boliger gir svært høye boligpriser. Dette gjør også at flere unge og vanskeligstilte trenger støtte og at støttebehovet for hver enkelt blir større. Når det lokale boligtilbudet er for lite, er det de unge og vanskeligstilte boligsøkerne som rammes sterkest. Derfor må det rett og slett bygges flere boliger i pressområdene. Det er gledelig at boligbyggingen har øket til 25.000 i fjor fra et nivå på ca 20.000 de senere årene. Det bygges nå mer i Norge enn på 10 år. Prognosene for 2001 og 2002 ser også ut til at detblir bygget ca 25.000 boliger/år.

For å understreke betydningen av disse to helt sentrale boligoppgavene for kommunene, nemlig økt boligforsyning og økt boligsosial innsats, har departementet nå utgitt et rundskriv om en solidarisk boligpolitikk. Jeg skal sende det til dere i posten, men har likevel med meg en del eksemplarer som dere nå kan få. Jeg skal ikke nå bruke tiden på å gjennomgå rundskrivet side for side – det kan dere lese selv. Jeg har jo skjønt at dere har ventet litt på dette rundskrivet, så når det først kommer vil jeg tro

Rundskrivet følger opp de utfordringene som jeg la fram i dokumentet ”en solidarisk boligpolitikk – veier mot målet” i fjor sommer. Rundskrivet følger også opp viktige boligsatsinger i årets statsbudsjett. Dere kjenner nok godt til disse, men la meg likevel gjenta: For det første ble bostøtten forbedret med heving av boutgiftstaket med 5 000 kroner. For det andre ble bevilgningen til Husbankens boligtilskudd økt med 152 million kr fra 489 million kroner til 641 million kroner, altså med 30 %. Dette kan gi 750 - 1000 flere utleieboliger eller boligetableringer for unge og vanskeligstilte. Husbankens lånerammen økt med 2 milliarder fra 11 milliarder til 13 milliarder.

I utgangspunktet er det Husbanken som iverksetter og forvalter budsjettiltakene – men igjen, det er innsatsen til dere på kommunale boligkontorer som er avgjørende. Når det gjelder bostøtten har dere i kommunene en viktig rolle i å bistå utfylling og kontroll av søknader. Enda viktigere rolle er at dere sørger for at den statlige bostøtten når fram til de som har rettmessig krav på den. Særlig viktig er dette i forhold til sosiale utleieboliger. Vi forutsetter at kommunenes bruk av kostnadsriktige husleier nøye følges opp med bostøtte – og da ikke bare statlig bostøtte men også med supplerende kommunal bostøtte. Og at støtten formidles effektivt, enkelt og til tide. Dette gjelder ikke minst også overfor husholdninger som utover bostøtte også trenger midlertidig sosialhjelp. Et tragisk dødsfall i Oslo kommune minnet oss alle om at utkastelser som skyldes manglende koordinering i samarbeidet mellom ulike kommunale etater ikke kan aksepteres.

Det er positivt at en del kommuner har utviklet egne bostøtteordninger. En kommunal bostøtte vil, ved siden av den statlige, være enklere å administrere og finansiere enn bruk av sosialhjelp til å dekke boutgifter. For vanskeligstilte som bor i en utleiebolig, kan støtten benyttes som et redskap til å tilpasse boutgiftene til husholdningens faktiske betalingsevne. Til sammen kan disse ordningene være med på å motvirke problemene som både barnefamilier, enslige forsørgere og eldre møter på dagens boligmarked.

Når det gjelder økningen i bevilgningen til boligtilskudd er dere i kommunene pågående søkere på boligtilskuddsmidler overfor Husbanken – og det er jeg veldig glad for. Det gir trygghet for at bevilgningsøkninger straks omsettes i flere boligetableringer for vanskeligstilte. Bare oppgavene med å redusere antall bostedsløse og bosette flere flyktninger krever mye av potten. Det er viktig at det blir flere kommunale utleieboliger – enten gjennom kjøp eller nybygging. Jeg vil framholde at etablering av utleieboliger i eksisterende bygg bidrar både til bedre utnyttelse av eksisterende bebyggelse og integrering av unge og vanskeligstilte i ordinære bomiljøer. Også andre boligløsninger for unge og vanskeligstilte, for eksempel bokollektiver og bofellesskap hvor det tilknyttes sosialfaglige tjenester, prioriteres høyt. Slike boliger kan gis betydelig høyere tilskudd enn andre boliger. Byggeprosjekter der kommunen aktivt bidrar med for eksempel rimelig tomt bør Husbanken prioritere ved tildeling av tilskudd. Bærum og Trondheim har tatt denne utfordringen og stilt gratis tomter til henholdsvis 130 og 50-70 boliger. Jeg vil oppfordre andre kommuner til å følge eksemplene fra Bærum og Trondheim.

Og så jeg håper at kommunene makter å prioritere de bostedsløse aller høyest. I Norge har vi minst 6000 bostedsløse. Det kan vi ikke akseptere. Regjeringen har i samarbeid med de største byene satt i gang et flerårig prosjekt for å utvikle gode boligløsninger og sosialtjenester for bostedsløse, med basis i de 5 største byene. Siktemålet er å kunne gi dem et helhetlig bolig- og tjenestetilbud. Til dette prosjektet er det avsatt 5 mill. kroner i 2001. I tillegg finnes det penger til boliger for bostedsløse i Husbanken. Lån og tilskudd til boliger for bostedsløse gis høyeste prioritert i Husbanken.

I kommunens boligarbeid mener jeg det er svært viktig å integrere vanskeligstilte i vanlige boligområder, ikke minst innvandrere og flyktninger. Kommunene bør også ha et aktivt forhold til det private boligutleiemarkedet. Da vi i lov om borettslag tok en bestemmelse om at kommuner kan eie inntil 10 prosent av leilighetene i et borettslag var det en del misnøye på enkelte steder. En rapport Norges byggforskningsinstitutt (NBI) har utarbeidet, viser at forventede konflikter er uteblitt. Jeg oppfordrer derfor kommuner til å bruke denne retten mer aktivt. Men jeg vil understreke betydningen av god kontakt mellom kommuner, boligbyggelag og borettslag slik at det ikke oppstår problemer som på sikt vil gjøre det vanskeligere for kommunen å ivareta sitt boligsosiale ansvar.

Så over til det kanskje viktigste tiltaket i årets statsbudsjettet, nemlig økningen av Husbankens låneramme med 2 milliarder kroner, med særlig sikte på økt bruk av etableringslån. Nå kan kommunene få så mye etableringslån de måtte ønske. Når Husbanken så langt har fordelt 1,8 milliarder kroner i etableringslån til kommunene, så skal dere vite at vi har penger til mer. Vi kan klare enn milliard til. Hvis alle kommunene var lik flinke som de 20 flinkeste ville det doble bruken av etableringslån. Oslo kommune, som alene tar opp 420 mill. kroner og er en av de ledende etableringslånekommunene, har allerede brukt mye av lånemidlene de fikk. Departementet kan derfor ha håp om at Oslo kommune tar opp enda mer etableringslån.

Kommunene hadde ved utgangen av 2000 om lag 142 millioner kr på bok i tapsfond. Når departementet nå har åpnet for en mykere behovsprøving og ikke satt begrensninger på risikotakingen, burde det ligge til rette for ytterligere bruk av etableringslån. Kommunene kan dermed fokusere mer på husstandens problemer med å etablere seg på boligmarkedet enn hvor høy inntekt husstanden har.

Jeg er ikke i tvil om nytten av etableringslånet. Andre land mangler gode virkemidler til å hjelpe folk til å skaffe seg nøkterne eierboliger og skulle gjerne ha innført det norske etableringslånet. Folk med lave inntekter kan saktens få et brukbart banklån innenfor de første 60 pst av låneverdi. Men ytterligere finansiering må lavinntektsgruppene betale dyre renter for, om de overhode får lånetilbud. Gjennom etableringslånet får de det private banker ikke kan tilby – og det til laveste renter på markedet!

Når unge og vanskeligstilte gjennom etableringslånet får mulighet til å kjøpe borettslagsboliger og andre nøkterne eierboliger, virker dette også positivt for tilbudet av midlertidige utleieboliger. Når Sverige og Danmark har langt flere offentlige utleieboliger, betyr ikke dette at de har større tilgjengelig utleieboligtilbud for nye ungdomsgenerasjoner der disse vil bo. De kommer seg ikke ut av utleieboligen fordi eierboligmarkedet blir for dyrt og vanskelig tilgjengelig. Når dere i kommunene skaffer utleiebolig til en husholdning med for svakt inntektsgrunnlag for eierboligmarkedet, gir etableringslånet, eventuelt i kombinasjon med boligtilskudd, mulighet til å hjelpe den samme husholdningen inn på eierboligmarkedet når inntektssituasjonen gjør dette mulig. Et godt eksempel er flyktninger som midlertidig bosettes i utleiebolig, men som på sikt bør hjelpes inn i eierboligmarkedet.

Så min oppfordring til kommunene er helt klar – bruk etableringslånet mer aktivt! Jeg er veldig fornøyd med at Husbanken nå de første ukene i mai skal gjennomføre en ungdomskampanje der nettopp de gode mulighetene for å få etableringslån står sentralt. Utgangspunktet for en slik kampanje er at regjeringen ønsker økt oppmerksomhet rundt etableringslånordningen, og at kommunene skal gi lån til flere ungdommer enn i dag. Hovedbudskapet for kampanjen er at ungdom mellom 18-35 år som ikke så lett får boliglån i det private markedet, kan få etableringslån til gunstige lånebetingelser. Jeg oppfordrer alle kommuner til å støtte opp om denne kampanjen ved å bruke etableringslånet til å skaffe boliger til ungdom. Det aller beste ville jo ha vært at dere følger opp dette med egne informasjonskampanjer.

I tillegg til forbedringene i etableringslåneordningen har vi også utvidet Husbankens kjøpslånsordning. Denne ordningen kan nå brukes til kjøp av både borettslagboliger og selveierboliger, mot tidligere bare selveierboliger. Endringene i etableringslånet og kjøpslånet er i første rekke gjort spesielt med tanke på å nå flere unge og vanskeligstilte i de store byene, der det er et høyere kostnadsnivå enn ellers i landet. Endringer i kjøpslånet innebærer at en nå kan få lån opp til kjøpesum på 900 000 kroner. Fortsatt skal kjøpslånet behovsprøves og ikke overstige 80 pst av boligens verdi.

For å bedre tilgjengelighet til boliger, er det i statsbudsjettet også avsatt 10 mill. kroner i tilskudd til installering av heis i eldre bygg. Dette vil gjøre boligene mer fleksible, slik at for eksempel pleie- og omsorgstrengende kan bo lenger hjemme.

Fra årets statsbudsjettet vil jeg også nevne ytterligere satsing på bygging av studentboliger. Vi lovet flere studentboliger. På denne bakgrunn økte vi tilskuddet til studentboliger med om lag 44 mill. kroner fra 2000 til 2001. Dette gir en ramme for nye tilsagn på nærmere 246 mill. kroner og gir rom for om lag 1000 studentboliger i 2001. Innenfor denne rammen vil studentboligprosjekter i Oslo bli prioritert.

Videre har Odelstinget nettopp behandlet en lovendring som gjør det lettere for studentsamskipnader å skaffe flere studentboliger. I Odelstingsproposisjon nr 45 for i år fremmet vi lovforslag om at kommunene kan bruke forkjøpsrett på vegne av studentsamskipnader når leiegårder blir omsatt. En forutsetning er da at studentsamskipnader hovedsaklig skal leie ut boligene til studenter. Tradisjonelt har tilveksten av nye studentboliger skjedd ved nybygging. Slik regjeringen ser det, er nybygging fremdeles viktig for å skaffe flere studentboliger, men mangel på ubygde tomter kan likevel gjøre dette vanskelig. Omdisponering av leiegårder til studentboliger kan da etter min vurdering være et supplement til nybygging.

Så langt om de utfordringene i en solidarisk boligpolitikk som Regjeringen allerede har begynt å gjøre noe med gjennom årets statsbudsjettet. Jeg sier begynt med – jeg erkjenner at behovene for boligtilskudd og bostøtte til unge og vanskeligstilte klart er høyere enn det har vært mulighet å prioritere innenfor et samlet budsjettopplegg. Jeg tror imidlertid at retningen på satsingen i statsbudsjettet er riktig og at f eks økningen av kommunale utleieboliger heller må tas over flere år. Jeg tror heller ikke at boligetableringsproblemene, særlig i Oslo-området, bare kan løses gjennom høye statlige subsidier. I noen grad kan ikke unge uetablerte, gjerne studerende og uten særlig inntekt, forvente ubegrenset tilgang på rimelige utleieboliger nettopp i de områdene der boligprisene er høyest, som for eksempel Oslo Sentrum og Oslo Vest. Når noen studenter i Oslo sier at de ikke vil bo på Bjerke studenthjem eller ikke vil ha nye studentboliger på Haugenstua, fordi de sier det er for langt unna Blindern og sentrum, selv om begge boligområder ligger rett nordøst for Oslo sentrum, med god buss- og T-baneforbindelse til sentrum, så har jeg lite forståelse for dette. Det kan tyde på at problemene på utleieboligmarkedet i Oslo er noe dramatisert, at mange unge faktisk foretrekker å slå seg sammen for å få råd til å leie dyrt på Frogner, framfor rimelig utleiebolig i Oslo øst eller utenfor Oslo.

Mine bekymringer er særlig knyttet til de svakeste på boligmarkedet, de bostedsløse, flyktninger og andre vanskeligstilte. Her må det offentlige ta ansvar, staten ved å bevilge penger og kommunene med faktisk å skaffe til veie et større tilbud på kommunale utleieboliger. Bruk av hospitser er ikke en akseptabel boligløsning ikke for voksne og i særdeleshet ikke for barn. ospitHospitser må aldri HH

På lang sikt kan boligetableringsproblemene i pressområdene, og særlig i Oslo-området, bare løses gjennom økt boligbygging. Til tross for kraftig vekst i folketall, i arbeidsplasser og i ,

studieplasser, har Oslo og noen sentrale omegnskommuner bygd langt færre boliger de siste årene enn de gjorde før, og langt færre boliger enn andre pressområder som for eksempel Nord-Jæren. I arbeidet med en solidarisk boligpolitikk er jeg veldig opptatt av at staten i større grad må påvirke og motivere kommunene til å få fart på boligbyggingen. Som ansvarlig boligminister vil jeg derfor bry meg om alt staten gjør, som i praksis påvirker boligmarked og boligbygging.

Vi har en dialog med Arbeids- og administrasjonsdepartementet for å se på statens praksis ved salg av statlige tomter, den såkalte avhendingsinstruksen. Vi ønsker at kommunene her skal få større muligheter til å få sterkere rolle når statlig eiendom vurderes solgt.

Videre har vi kontakt med Miljøverndepartementet om både videreutvikling og praktisering av plansystemet. Vi kan ikke leve med at det tar tiår å få realisert gode fortettingsporsjekter i sentrale pressområder. Dette tjener bare de som har interesse av at intet skjer – for eksempel grunneiere. For samfunnet er det et betydelig velferdstap.

Vi snakker med Fiskerdepartementet om praktisering av havnelov, med Landbruksdepartementet om praktisering av jordvern og med Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet som er store statlige eiendomsbesittere.

I mitt eget departementet skal vi se på om inntektssystemet i stor nok grad ivaretar kommunenes kostnader knyttet til vekst og utbygging. Vi ser særlig nøye på bruk av utbyggingsavtaler. Utbyggingsavtaler er et viktig instrument som kommunene kan bruke til å sikre at boligforsyningen blir i samsvar med behovet. Det er ingen generell norm for hvilken form en slik avtale bør ha - eller hva den bør inneholde. Det finnes heller ingen generelle regler i lov eller forskrift som regulerer slike avtaler. Den kan for eksempel inneholde bestemmelser om utbyggingstakt, frister, tildelingsrett, fordeling av kostnader, i tillegg til bestemmelser om erverv og økonomiske vilkår. Kommunene må selv definere hvilket behov som skal dekkes, hvilke muligheter og hvilke juridiske begrensinger av både avtalerettslig og offentligrettslig karakter som ligger i en slik avtale. Jeg anbefaler at kommunene tar kontakt med andre kommuner som har erfaring med slike avtaler.

Utbyggingsavtaler kan være et effektivt virkemiddel for å skaffe kommunene kontroll og styring med pris og tildeling ved utparsellering av boligfelt, selv om de ikke ønsker å være eier av areal eller boliger. En slik avtale kan også være med på å supplere de reguleringsbestemmelsene som finnes, og de lover og regler som ellers regulerer forholdet mellom kommunen og en privat utbygger. Særlig effektiv blir avtalen for å regulere de økonomiske spørsmålene. Den vil også kunne medvirke til at utbyggingsperiodene blir kortere. Oslo har for eksempel inngått en avtale som setter en frist for når utbyggingen skal være ferdig.

Avtalene gir samtidig kommunene et sterkere virkemiddel enn de ellers har i regelverket, og kommunene må derfor ha god kompetanse og organisering for ikke å overskride gangene for hva som er lovlig eller hensiktsmessig. I dag er det store tilknyttingsavgifter til vann og kloakk, men årsavgifter er lave. Derfor ber jeg kommunene vurdere økt bruk av årsavgift og redusert bruk av tilknytningsavgift. Dette fordeler kostnadene på flere og over lengre tid. Også kostnader ved infrastruktur (veier, skoler, barnehager) bør fordeles på mange og over tid. Her må kommunene tenke på de langsiktige gevinstene ved å få økt innbyggertall.

I mange kommuner er tilbudet på byggeklare tomter en bremse for boligbyggingen. Kommuner bør planlegge slik at byggeklare tomter står i forhold til boligbehovet framover. Selv med markedspriser ved salg av tomter kan kommunene omfordele tomtekostnadene innenfor et utbyggingsområde, bl a slik at boligløsninger for unge og vanskeligstilte belastes med en lavere tomtekostnad. Jeg vil oppfordre kommunene til å vurdere mer boligpolitiske hensyn framfor høyest mulig pris, for eksempel en blandet sammensetning av boligtyper og boliger som passer for ulike husholdninger.

Arbeidsmarked og boligmarked strekker seg over kommunegrensene. For å få til et godt fungerende boligmarked må kommunene styrke det interkommunale samarbeidet, også i samspill med fylkeskommunen og fylkesmannen. Regionale samarbeidet følges opp gjennom oppgavefordelingsmeldingen hvor det legges opp til en styrking av det regionale planarbeidet i arealpolitikken.

Jeg vil også oppfordre kommunene til å praktisere byggeregler slik at boliger for midlertidig utleie til unge og vanskeligstilte ikke belastes med unødige kostnadsdrivende krav – som f eks full garasjedekning. Vi i departementet vil gjennomgå plan- og bygningsloven. Forskriftene til plan- og bygningsloven, spesielt om saksbehandling og kontroll, ble endret i 1999. Dette gjaldt blant annet utvidelse av adgangen til å bruke melding ved endring av bolig eller fritidseiendom. Reglene for dokumentasjon ble også gjort klarere, og det ble en utvidelse av hva som kan betegnes som mindre tiltak. Det ble også gitt regler om bedre sortering av dokumentasjon, bl.a. at dispensasjoner kan tas som egen sak. Reglene om godkjenning av foretak er også gjort mer fleksibel. Videre er godkjenningskatalogen forenklet.

Norges Byggstandardiseringsråd har en egen komité som gjennomgår blanketter og byggeprosess. Utvalget har redusert bruken av blanketter kraftig i byggesaker og arbeider videre med forenkling og forbedring. Departementet vil gjennomgå søknadssystemet med sikte på forenkling av sakstyper og dokumentasjon. I tillegg arbeides det med å innføre et nettbasert byggessakssystem som vil gjøre saksbehandlingen enklere og kortere. Dette innebærer at søkeren skal kunne hente ut blanketter, kommunale kart, planer og bestemmelser på Internett. Videre vil det bli mulig å fylle ut og sende byggesøknaden og få tillatelse tilbake via Internett. Jeg har tro på at elektronisk saksbehandling på lang sikt vil føre til lavere kostnader og enklere saksbehandling både for kommunene og for utbyggerne.

Det for være nok om utfordringer som mer tilhører teknisk etat enn dere på boligkontorene. Det dere både kan og bør være offensive på er å få til gode boligsosiale handlingsplaner.

Jeg mener at dette både gir en god kommuneøkonomi og er det beste utgangspunkt for gode boligløsninger for unge og vanskeligstilte. Husbanken kan gi støtte til kommunenes arbeid med slike planer, og bistå blant annet med relevant og viktig informasjon om eksisterende virkemidler og muligheter. Husbanken kan også bidra med dokumentasjon på en rekke områder, for eksempel statistikk over boligmassen, demografiske data ol.

En del kommuner har laget lokale boligsosiale handlingsplaner - blant annet Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø og Borre kommune. Jeg oppfordrer alle kommuner å utarbeide slike planer dersom de ikke har laget det ennå. Disse planene kan inneholde oversikt over boligpolitiske utfordringer i kommunene og forslag til tiltak som spenner over et vidt spekter av saker og emneområder. Planene kan rettes mot ulike målgrupper. Dette kan i mange tilfeller bidra økt fokus på boligspørsmål i kommunene. I handlingsplanen for Borre kommune er det bl.a. et mål å benytte statlige låne og tilskuddsordninger optimalt for å løse boligproblemene i kommunen. Jeg oppfordrer enda en gang til alle kommuner til å benytte statlige låne- og tilskuddsordninger. Som jeg har sagt før er det særlig viktig å øke kommunenes låneopptak av etableringslån i Husbanken.

Så til slutt – og det vil jeg gjerne gjenta: Jeg mener at en god og kompetent kommunal boligadministrasjon lønner seg – ikke bare for de boligsøkende men også for kommunen! De fleste storbyene gjør en god jobb på dette området. Jeg ser samtidig at enkelte små og mellomstore kommuner har et forbedringspotensiale her.

Jeg er stolt over det arbeidet dere utfører! Jeg håper at vi i departementet og Husbanken kan legge forholdene til rette for at dere kan få til enda flere gode boligløsninger for unge og vanskeligstilte. Og dere kan stole på at dette sier jeg også til rådmennene…

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen!