Innledning

Kjære forsamling. Jeg vil først få takke for invitasjonen til å komme hit til Trondheim. Jeg er invitert for å snakke om betydningen av regionbygging i nasjonal og global sammenheng, politiske, organisatoriske og økonomiske rammebetingelser for dette arbeidet og hvilke muligheter som ligger i regional utvikling. Dette er et svært tema. I mitt innlegg vil jeg fokusere på Regjeringens politikk for regional utvikling.

Oppgavefordelingsmeldinga

Rett før påske la Regjeringa ved Kommunal- og regionaldepartementet fram 2 viktige stortingsmeldinger. Den første var Oppgavefordelingsmeldinga. Den nye stortings­meldinga har sentrale forslag om fordeling av oppgaver mellom de ulike offentlige forvaltnings­nivåene. Vi ønsker å stimulere det ansvaret som lokale og regionale myndigheter har for egen utvikling.

Regjeringens forslag i meldingen kan deles i fire hovedelementer.

For det første vil regjeringen gi kommunene flere oppgaver. Det er foreslått å desentralisere oppgaver til kommunene innen miljøvern og landbruk.

For det andre vil regjeringen redusere detaljstyringen av kommunene og fylkeskommunene. Sterk statlig styring har svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og prioriteringer. Regjeringen ønsker derfor å redusere statens detaljstyrende virkemidler som regelverk, øremerkede tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn og kontroll.

For det tredje vil regjeringen styrke fylkeskommunenes ansvar for samfunns­utviklingen i regionen. Hva dette innebærer kommer jeg tilbake til. Styrkinga av fylkeskommunens regionale utviklingsrolle skjer bl.a. ved å overføre hoved­ansvaret for miljø- og landbruksoppgaver fra fylkesmannen til fylkeskommunen. Fylkeskommunen får også økt ansvar for planlegging, samferdsel, nærings­utvikling og kultur. Etter regjeringens oppfatning vil en slik reform legge til rette for gode regionale helhetsløsninger. Tilrettelegging for næringsutvikling er avhengig av samferdselstiltak og av arealforvaltning og miljøtiltak.

For det fjerde vil regjeringen samordne, tydeliggjøre og effektivisere regional statsforvaltning. Statens oppfølging av tjenesteproduksjonen i kommunene blir bedre samordnet blant annet ved å integrere fylkeslegen og utdanningskontora i fylkesmannsembetet.

Samlet vil reformen gi klarere rollefordeling innenfor offentlig sektor: Kommunene vil sammen med staten fremstå som hovedansvarlig for de individrettede velferds­tjenestene, fylkeskommunene vil være den sentrale utviklingsaktøren på regionalt nivå og fylkesmannen vil fremstå som en tydeligere rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne og som samordner overfor kommunesektoren.

Distrikts- og regionalmeldinga

Regjeringen la også frem en ny stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken før påske. Det overordnede mål for distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hoved­trekkene i bosettingsmønsteret, og sikre likverdige levekår i alle deler av landet.

De største og mellomstore byene har hatt den største befolkningsøkningen de siste tjue årene. Tendensen går i retning av økende bosetting i regioner med byer og større sentra, mens regioner knyttet til sentra under 5000 innbyggere ofte opplever stagnasjon eller nedgang i folketall. Det er også en klar tendens til at de største arbeidsmarkeds­regionene har økende befolkningsvekst.

Undersøkelser av folks bosettingspreferanser viser at tilgang på arbeidsplasser fortsatt har størst betydning. Men det er en tendens til at folk i større og større grad vurderer flere sider ved et samfunn enn kun det jobbmessige ved valg av bosted. Tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud er viktig. Dessuten betyr bolig- og transporttilbud mye. Hva som vektlegges mest, vil ofte avhenge av hva slags fase i livet man befinner seg i. Folk i etableringsfasen er gjerne opptatt av et godt oppvekstmiljø for barn og et variert jobbtilbud. Ungdom er mer opptatt av uformelle møteplasser og variert fritidstilbud.

En troverdig og realistisk distrikts- og regionalpolitikk må bygge på disse realitetene. På grunnlag av kunnskapen om utviklingen i bosettingsmønsteret, næringsutvikling og bostedsønsker har Regjeringen trukket følgende konklusjoner:

utviklingen i større felles arbeids-, bo- og service­regioner, der både befolkning og næringsliv har tilgang til et variert arbeids­marked og tilbud av tjenester.

Regjeringen legger vekt på at det i distrikts- og regionalpolitikken må tas hensyn til befolkningens ulike ønsker og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Det er viktig å ha en særskilt oppmerksomhet mot ungdom i distriktene og kvinners muligheter for deltakelse i næringslivet. Regjeringen har i tillegg trukket frem unge i etableringsfasen som en ny viktig målgruppe for egne satsinger. Denne målgruppen er sentral i arbeidet med å få flere innflyttere til distriktskommunene.

Fra enkeltsteder til regioner

Regjeringen vil satse på mer systematisk utvikling av regioner (i alle deler av landet) som en motkraft til dagens sentralisering av både befolkning og næringsliv. Folk og bedrifter har i dag behov for arbeidsplasstilbud, arbeidskraft og service som ofte ikke kan tilbys i enkeltkommuner, men som finnes fordelt over et større område som dekker flere kommuner. Å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og service­regioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig et slikt samlet tilbud.

Regionene kan gå på tvers av både kommune- og fylkesgrenser, og det vil være opp til det regionale nivå å foreta avgrensningen. Områdene er imidlertid avgrenset av en overkommelig reiseavstand mellom steder som er viktige for folk i det daglige; i første rekke bosted og arbeids­plass, men også steder for f. eks. innkjøp, kultur, skole. I praksis snakker vi som oftest om et senter med tilhørende omland (men ikke nødvendigvis alltid).

Samtidig er vi opptatt av å møte de utfordringene som perifere kommuner med lang­varig nedgang i folketallet, eller det vi nå betegner som småsamfunn, står overfor. Her har vi mange gode erfaringer fra den utkantsatsingen som departementet har kjørt i de siste 3-4 årene og som vi vil ta med oss videre.

Fra enkelttiltak til samlet behov

Utvikling av større arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner og satsing på småsamfunn krever en bred tilnærming i distrikts- og regionalpolitikken. Langsiktighet og koordinert innsats, med et bredt spekter av virkemidler, er nødvendig for å lykkes. Her er det blant annet nødvendig å se utvikling av næringsmiljø og tilbudet av offentlige og private tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser i sammenheng. I frem­tiden må et samfunn fremstå som attraktivt og mangfoldig for å tiltrekke seg både kvinner og menn. Ikke minst er dette viktig for å få tak i eller beholde personer med høy kompetanse og dyktige bedriftsetablerere.

Viktige tiltak jeg vil nevne er utbygging av infrastruktur, utbygging og utnyttelse av bredbånd i hele landet og et godt utbygd velferds- og tjenestetilbud lokalt - blant annet ved en økonomisk politikk som gir en handlekraftig kommunesektor.

Et annet sentralt tiltak for å utvikle robuste samfunn er en aktiv statlig lokaliserings­politikk. Denne skal bidra til god tilgang på statlige tjenester over hele landet og en jevnere fordeling av statlige arbeidsplasser i hele landet. Regjeringen har vedtatt nye statlige retningslinjer for lokaliseringspolitikken. Her ble det bestemt at ny statlig virksomhet normalt skal lokaliseres utenfor Oslo-området.

Fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

Vi skal ha et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Forutsetningene for at det regionale næringslivet skal utvikles, er at det finnes sterke regionale kompetanse- og nyskapingsmiljøer. Distrikts- og regionalmeldingen legger opp til en forsterket innsats for tilrettelegging av miljø som kan stimulere næringslivets nyskapingsevne. Leiv Eriksson Nyfotek her i Trondheim er et eksempel på et sterkt nyskapingsmiljø hvor ideer, kompetanse, risikovillighet og kapital kobles sammen og skaper synlige resultater.

I et godt verdiskapingsmiljø er det tett samarbeid mellom utdanning, forskning og næringslivet. Samspillet mellom bedriftene preges av nærhet og tillit. Servicenivået er høyt med solide tjenestebedrifter og effektiv offentlig forvaltning. Kulturen i lokalsamfunnet er åpen og stimulerer til nytenking og at unge mennesker finner det attraktivt å satse på en framtid på stedet. Det er en systemtankegang – en forståelse av at tilrettelegging for framtidas næringsliv krever bredt og engasjert samarbeid mellom mange aktører i det område der bedriftene befinner seg.

Regjeringen ønsker at flere av dagens virkemidler skal vris fra et fokus på enkelt­bedrifter til i større grad å ha fokus på bedrifters utviklingsmiljøer. Virkemiddel­bruken skal målrettes for å gi økt nyskaping. De distriktspolitiske virkemidlene skal brukes til å støtte tiltak som fremmer kompetanse og nettverksbygging i næringslivet. Her har både fylkeskommunene, SND, SIVA, Norges forskningsråd og regionale kompetanse­miljø viktige roller å fylle. SIVAs næringhager er et eksempel på vår satsing på nye kunnskapsintensive næringer. Behovet for økt langsiktig innovasjonsevne og høyere kompetansenivå forutsetter at blant annet SND utvikler en oppsøkende og utviklings­orientert arbeidsform. Særlig skal SND forsterke sitt engasjement rettet mot nyetableringer.

Fylkeskommunens rolle i dette arbeidet er å skape gode rammebetingelser og legge til rette for næringsutvikling. Det er viktig å utvikle effektive samarbeidsarenaer for å sikre at næringslivets utfordringer og utviklingsmuligheter blir styrende for den offentlige tilretteleggingen for næringsutvikling.

Fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling

I stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltnings­nivåene presiserte vi at vi ønsker å stimulere lokale og regionale styres­makter til å ta enda større ansvar for egen utvikling. Utgangs­punktet vårt er at det er lokale og regionale myndigheter som vet best hvor skoen trykker. Regional samfunns- og næringsutvikling dreier seg i stor grad om målrettet lagspill mellom det offentlige, næringslivet og andre aktører for å skape best mulige utviklingsbetingelser for næringsliv og samfunn. Regjeringen ønsker et forsterket og mer formalisert regionalt partnerskap mellom disse aktørene. Fylkes­kommunen vil ha et hovedansvar for å etablere og utvikle samarbeid i regionale partnerskap mellom fylkeskommunene, regionale statlige aktører, kommunene, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og private organisasjoner. Slike partnerskap må evne å mobiliseres til felles innsats for regional utvikling.

Fra sektorinnsats til samordnet innsats

Befolkning og næringsliv har behov for en effektiv offentlig sektor. Alle sektorer som har relevans for den regionale utviklingen må ses i sammenheng. I meldinga er det derfor lagt stor vekt på en bedre samordning av virkemidler og mer samarbeid på tvers av dagens sektorer. Et viktig verktøy i dette arbeidet er regionale utviklings­programmer (RUP).

For å forenkle og øke langsiktigheten i planleggingen går regjeringen nå inn for at de regionale utviklingsprogrammene endres fra årlige til 4-årige program. De skal også integreres i fylkesplanarbeidet. Programmene skal utvikles i fellesskap mellom næringsliv, kompetanseinstitusjoner, statlige etater, kommuner og fylkeskommuner. Det legges spesielt til rette for at næringslivet aktivt kan delta i utforming av nærings­politikk og virkemiddelbruk.

Fra sentralt regelverk til større regional frihet

Både i oppgavefordelingsmeldingen og i distrikts- og regionalmeldingen legger Regjeringen opp til å styrke mulighetene for fylker og kommuner til å påvirke egen utvikling. I stortingsmeldingen om oppgavefordeling blir det lagt opp til at fylkes­kommunene skal få en sentral rolle som regional utviklingsaktør, knyttet til plan­legging, samferdsel, nærings­utvikling, landbruk, miljøvern, kultur og videregående utdanning. Sterk statlig styring har svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og prioriteringer. Regjeringen ønsker derfor å redusere statens detaljstyrende virkemidler som regelverk, øremerkede tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn og kontroll.

Fylkeskommunene skal få økt ansvar for forvaltning av tilretteleggende virkemidler over KRDs budsjett. Dette gjelder blant annet innsatsen for småsamfunn, kommunale nærings­fond og regionale samordningstiltak. Regelverket for virkemidlene skal forenkles, blant annet ved at flere tilskuddsposter samles og at formålene gjøres bredere. Det vil bli vesentlig større frihet for å foreta regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av nasjonale mål og strategier.

Oppsummering

Oppsummert medfører stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken at fokus flyttes:

fra enkeltsteder til regioner

fra enkelttiltak til samlet behov

fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling

fra sektorinnsats til samordnet innsats

fra sentralt regelverk til større regional frihet

For Regjeringen er målet med denne fornyelse å gjøre distrikts- og regionalpolitikken mer helhetlig, mer offensiv, mer realistisk og dermed mer effektiv.

Avslutning

I stortingsmeldingen om distrikts- og regionalpolitikken understreker Regjeringen at en positiv utvikling i bosetting og næringsliv i hele landet krever innsats fra mange aktører. Regjeringen legger særlig vekt på at det offentlige og næringslivet samarbeider om å utnytte muligheter og møte utfordringer i hver enkelt region.

Utviklingen i Europa går i retning av at regionene får en stadig viktigere rolle som aktør i regionale utviklingsprosesser. Internasjonalt er det regionale nivået i fokus for debatten om innovasjoner og økonomisk utvikling. En langsiktig effekt av dette kan bli at det regionale nivået blir viktigere som arena for politikkutforming også i Norge.

Takk for oppmerksomheten !

Bosettingsmålet kan ikke vurderes bare i forhold til utviklingen i enkelt­kommuner, men må vurderes i forhold til utvikling i større regioner. Den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen skal knyttes til utvikling av samfunn som er mer robuste for fremtidige endringer. Robuste samfunn er samfunn som på varig basis har et konkurransedyktig, lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. De har stabile velferds- og tjenestetilbud, de har god tilgang på kompetanse og de har et variert arbeidsmarked. Robuste samfunn er kjennetegnet ved at de gir likeverdige levekår for både kvinner og menn i ulike faser av livet.

Vi må utnytte tendensen til at folk bosetter seg i regioner med byer og større sentra på en positiv måte som en motvekt til sentralisering til storbyområdene. Det vil si at vi må styrke