Kjære forsamling.

Rett før påske la regjeringen ved Kommunal- og regionaldepartementet fram to viktige stortingsmeldinger. Til sammen gir disse meldingene kursen for en ny politikk som skal sikre klare roller i tjenesteproduksjonen og fremme en bedre regional utvikling. Her står overfor en omlegging som er den største siden fylkeskommunen ble opprettet i sin nåværende form i 1975-76. Det er betydelig regional reform vi står overfor. Spesielt viktig er det at fylkeskommunen aktivt går inn i rolle som utviklingsaktør.

Meldingene underbygger hverandre. Distrikts- og regionalmeldinga går mer konkret til verks innenfor nærings- og sysselsettingsfeltet, og synliggjør kjernen i fylkeskommunens sterke rolle som utviklingsaktør. Denne konferansen har samlet folk fra privat og offentlig sektor, fra de ulike forvaltningsnivåene og fra de ulike etatene. Jeg vil derfor fokusere på det vi har felles , det som binder oss sammen.

Jeg vil peke på noen premisser for utviklingsarbeidet på dette feltet.

Brukerforankringen er ett av disse. All omorganisering av den offentlige sektor må forholde seg til brukerne, ellers kan vi oppleve at offentlige etater lever sitt eget liv, fjernt fra politiske prioriteringer. De regionale utfordringene må gi grunnlag for vår utforming og innretting av virkemidler og ressursinnsats.

Forenklingen av regelverk og administrative rutiner er en annen viktig premiss.

Det tredje stikkordet i min innledning er rolledeling, menfelles ansvar. Vi ønsker med meldingene å signalisere en klarere rolledeling mellom stat, fylkeskommune og kommunesektor, men samtidig understrekes nødvendigheten av felles ansvar i arbeidet med å utvikle regionene. Utvikling av distriktene er ikke bare en sak for KRD, men krever aktive innspill fra en rekke departementer og sektorer.

Oppgavefordelingsmeldinga

Regjeringens forslag i meldinga kan deles inn i noen hovedelementer.

For det første vil regjeringen gi kommunene flere oppgaver. Det er foreslått å desentralisere oppgaver til kommunene innen miljøvern og landbruk.

For det andre vil regjeringen redusere detaljstyringen av kommunene og fylkeskommunene. Sterk statlig styring har svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og prioriteringer. Regjeringen ønsker derfor å redusere statens detaljstyrende virkemidler som regelverk, øremerkede tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn og kontroll.

For det tredje vil regjeringen styrke fylkeskommunenes ansvar for samfunns­utviklingen i regionen. I det nye fylket vil utviklingsoppgavene og arbeidet på tvers av sektorer og skillelinjer være høyt prioritert. Styrkinga av fylkeskommunens regionale utviklingsrolle skjer bl.a. ved å overføre hoved­ansvaret for miljø- og landbruksoppgaver fra fylkesmannen til fylkeskommunen. Fylkeskommunen får også økt ansvar for planlegging, samferdsel, nærings­utvikling og kultur. Etter regjeringens oppfatning vil en slik reform legge til rette for gode regionale helhetsløsninger. Tilrettelegging for næringsutvikling er avhengig av samferdselstiltak og av arealforvaltning og miljøtiltak.

For det fjerde ønsker regjeringen å styrke samordningen av politikken ved at fylkesplanen blir mer forpliktende.

Det siste punktet jeg vil nevne er ambisjonen om å samordne, tydeliggjøre og effektivisere regional statsforvaltning. Statens oppfølging av tjenesteproduksjonen i kommunene blir bedre samordnet blant annet ved å integrere fylkeslegen og utdanningskontora i fylkesmannsembetet.

Reformen vil gi klarere rollefordeling innenfor offentlig sektor: Kommunene vil sammen med staten fremstå som hovedansvarlig for de individrettede velferds­tjenestene, fylkeskommunene vil være den sentrale utviklingsaktøren på regionalt nivå og fylkesmannen vil fremstå som en tydeligere rettssikkerhetsinstans overfor innbyggerne og som samordner overfor kommunesektoren.

Distrikts- og regionalmeldinga

Det overordnede mål for distrikts- og regionalpolitikken er å bevare hoved­trekkene i bosettingsmønsteret, og sikre likverdige levekår i alle deler av landet.

Undersøkelser av folks bosettingspreferanser viser at tilgang på arbeidsplasser fortsatt har størst betydning. Men det er en tendens til at folk i større og større grad vurderer flere sider ved et samfunn enn kun det jobbmessige ved valg av bosted. Folk etterspør i større grad et samlet tilbud. Dette må vi i offentlig sektor ta inn over oss. Tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud er viktig. Dessuten betyr bolig- og transporttilbud mye. Hva som vektlegges mest, vil ofte avhenge av hva slags fase i livet man befinner seg i. Folk i etableringsfasen er gjerne opptatt av et godt oppvekstmiljø for barn og et variert jobbtilbud. Ungdom er mer opptatt av uformelle møteplasser og variert fritidstilbud.

En troverdig og realistisk distrikts- og regionalpolitikk må bygge på dette. På grunnlag av kunnskap om utviklingen i bosettingsmønsteret, næringsutvikling og bostedsønsker har Regjeringen trukket følgende konklusjoner:

Bosettingsmålet kan ikke vurderes bare i forhold til utviklingen i enkelt­kommuner, men må vurderes i forhold til utvikling i større regioner. Den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen skal knyttes til utvikling av samfunn som er mer robuste for fremtidige endringer. Robuste samfunn er samfunn som på varig basis har et konkurransedyktig, lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. De har stabile velferds- og tjenestetilbud, de har god tilgang på kompetanse og de har et variert arbeidsmarked. Robuste samfunn er kjennetegnet ved at de gir likeverdige levekår for både kvinner og menn i ulike faser av livet.

Vi må utnytte tendensen til at folk bosetter seg i regioner med byer og større sentra på en positiv måte som en motvekt til sentralisering til storbyområdene. Det vil si at vi må styrke utviklingen i større felles arbeids-, bo- og service­regioner, der både befolkning og næringsliv har tilgang til et variert arbeids­marked og tilbud av tjenester.

Regjeringen legger vekt på at det i distrikts- og regionalpolitikken må tas hensyn til befolkningens ulike ønsker og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Det er viktig å ha en særskilt oppmerksomhet mot ungdom i distriktene og kvinners muligheter for deltakelse i næringslivet. Regjeringen har i tillegg trukket frem unge i etableringsfasen som en ny viktig målgruppe for egne satsinger. Denne målgruppen er sentral i arbeidet med å få flere innflyttere til distriktskommunene.

På denne bakgrunn skisseres følgende hovedlinjer i politikken:

Fra enkeltsteder til regioner

Regjeringen vil oppfordre de regionale aktørene til å satse på mer systematisk utvikling av regioner (i alle deler av landet) som en motkraft til dagens sentralisering av både befolkning og næringsliv. Folk og bedrifter har i dag behov for arbeidsplasstilbud, arbeidskraft og service som ofte ikke kan tilbys i enkeltkommuner, men som finnes fordelt over et større område som dekker flere kommuner. Å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og service­regioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig et slikt samlet tilbud.

Fra enkelttiltak til samlet behov

Utvikling av større arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner og satsing på småsamfunn krever en bred tilnærming i distrikts- og regionalpolitikken. Langsiktighet og koordinert innsats, med et bredt spekter av virkemidler, er nødvendig for å lykkes. Her er det blant annet nødvendig å se utvikling av næringsmiljø og tilbudet av offentlige og private tjenester, fritidstilbud, bosted og arbeidsplasser i sammenheng. Vi vil derfor fortsette vår innsats knyttet til samhandling og samarbeid for å nå distrikts- og regionalpolitiske mål.

Fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

Vi skal ha et lønnsomt og konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet. Forutsetningene for at det regionale næringslivet skal utvikles, er at det finnes sterke regionale kompetanse- og nyskapingsmiljøer. Distrikts- og regionalmeldingen legger opp til en forsterket innsats for tilrettelegging av miljø som kan stimulere næringslivets nyskapingsevne. I et godt næringsmiljø er det tett samarbeid mellom utdanning, forskning og bedrifter. Det legges nå opp til at flere av dagens virkemidler skal vris fra innretting på enkeltbedrifter til innretting på bedrifters utviklingsmiljø. Her legges det stor vekt på nettverksbyggingen mellom aktørene. Jeg mener at det regionale partnerskapet er best egnet til å finne formen på det regionale verdiskapingsmiljøet i de enkelte regioner.

Fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling

I stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltnings­nivåene presiserte vi at vi ønsker å stimulere lokale og regionale styres­makter til å ta enda større ansvar for egen utvikling. Regjeringen ønsker et forsterket og mer formalisert regionalt partnerskap mellom disse aktørene. Fylkes­kommunen vil ha et hovedansvar for å etablere og utvikle samarbeid i regionale partnerskap mellom fylkeskommunene, regionale statlige aktører, kommunene, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og private organisasjoner. Slike partnerskap må evne å mobiliseres til felles innsats for regional utvikling. Dette er en videreføring av den politikken som er startet opp for flere år siden, og som har hatt markert framgang takket være innsatsen fra alle de sektorområder som er samlet her i dag.

Fra sektorinnsats til samordnet innsats- overgang til 4-årige regionale utviklingsprogram

For å forenkle og øke langsiktigheten i planleggingen går regjeringen nå inn for at de regionale utviklingsprogrammene endres fra årlige til 4-årige program. De skal også integreres i fylkesplanarbeidet. Dette vil gi bedre prioritering. Programmene skal utvikles i fellesskap mellom næringsliv, kompetanseinstitusjoner, statlige etater, kommuner og fylkeskommuner. Gjennom utvikling av forhåndsevaluering vil en få et redskap for å ha dialog mellom nivåene, som kan suppleres med avtaler om den videre kursen. Det legges spesielt til rette for at næringslivet deltar aktivt i utforming av nærings­politikk og virkemiddelbruk. Med grunnlag i den rolleavklaring som nå er gitt gjennom de to meldingene, må partnerskapspolitikken lokalt og regionalt holdes fram som en avgjørende forutsetning for det regionale utviklingsarbeidet. Det må ikke bli departementenes oppgave å spesifisere hvordan partnerskapene skal bygges opp. Dette må aktørene selv finne ut av. Som departementer er vi opptatt av å få til kritiske gjennomganger av fylkenes partnerskapspolitikk slik som den vi har fått av Oppland og Hedmark gjennom OECD-undersøkelsen. Uten å foregripe debatten synes det å være et behov for sterkere engasjement på strategisk nivå i det politiske systemet i disse to fylkene, samtidig som næringslivsaktørene må engasjere seg mer i de økonomiske utviklingsspørsmålene.

Fra sentralt regelverk til større regional frihet

Både i oppgavefordelingsmeldingen og i distrikts- og regionalmeldingen legger Regjeringen opp til å styrke mulighetene for fylker og kommuner til å påvirke egen utvikling. Sterk statlig styring har svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og prioriteringer. Vi har bak oss en tenkning hvor enkeltvirkemidlene dannet bakgrunn for regional og lokal planlegging. Dette må vi snu på. Den langsiktige visjonen er å sette brukerne og regionenes utfordringer i sentrum, og deretter utforme mønstret for virkemidler. På det konkrete planet ønsker derfor Regjeringen å redusere statens detaljstyrende virkemidler som regelverk, øremerkede tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn og kontroll, og erstatte dette med avtale. En videre utviklingsstrategi for departementene må fokusere mer på det som skal oppnås av resultater, ikke hvordan man skal oppnå resultatene

Gjennomgående temaer i meldingene -Forsterka dialog mellom nivåene.

Tenkningen rundt styring og samhandling gjennomgår forandringer. Den tradisjonelle styringsmodellen har vært at departementene har gitt signaler til underordnet organ om målsettinger, retningslinjer for virkemidler og ressurser som har stått til rådighet, samtidig som man har bedt om rapport i etterkant. Departementene og politikkområdene har kommunisert sektorvis eller i egne ”siloer” for å bruke et uttrykk fra OECD-rapporten som legges fram senere i dag.

Det vi nå ser tendenser til er at departementenes styring blir av mer overordnet karakter og at det vokser fram dialogformer mellom nivåene og innad i nivåene som inneholder konsultasjon, toveis læring og felles forståelse. I denne formen for samhandling gis det også mulighet for å utforme krav som kan gå begge veier. Overordnet nivå presiserer det som bør oppnås og underordnet nivå ber om endring av rammebetingelser for å lette gjennomføringen. Slike dialogrunder blir gjerne avrundet med avtaler av ulike slag som gir retning for det videre arbeidet.

Planlovutvalget har pekt på at dette mønstret er et eksempel på det såkalte gjensidighetsprinsippet, som innebærer at det alltid må være en utveksling av synspunkter mellom nivåene. Det innebærer også at selv statlige planer og vedtak må bygge på informasjon og meninger fra det lokale nivået.

Brede partnerskap regionalt og lokalt

Sektororienterte etater som tar avgjørelser inne i ”siloen” sin uten å konsultere omverdenen

tilhører neppe framtida. Det er et stadig sterkere krav om at sektorene og etatene må komme sammen for å utforme strategier og praktiske utviklingsprogram som er forankret i lokalområdenes utfordringer. Det er også nødvendig at privat og offentlig sektor kommer sammen på langt mer forpliktende måter enn det vi har sett til nå. Det er de brede, forpliktende partnerskapene som må utforme grepene for hvordan de ulike etatene skal samhandle mot brukerne.

Meldingene signaliserer også en klar forventning til det regionalpolitiske nivået om å ta initiativ og starte diskusjoner som kan gå på tvers av administrative grenser, forvaltningsnivåer og skillet privat/offentlig. Forpliktelsen i fylkesplanen og det regionale utviklingsprogrammet må bli et sentralt hjelpemiddel for den praktiske bistanden til brukerne. Fylkesplanen må også bli redskapet for en regionalt forankret utviklingspolitikk som også kan gi premisser for en videreutvikling av nasjonal politikk.

Vi har lenge nok hatt en dyrking av sektorenes kulturer. Vi må nå se på mulighetene for en bred partnerskapskultur som tar utgangspunkt i forskjeller, men som makter å arbeide fram felles forståelse og kompromisser som brukerne er tjent med, uten å skulle involvere de sentrale sektormyndighetene for avklaring av mindre spørsmål.

Nøkkelen til en videreutvikling av tjenestene ligger i å se på den samlede effekten av de tjenestene som ”treffer” brukerne. Vi har tradisjonelt vært opptatt av effektene av de enkelte virkemidlene. Dette er fortsatt viktig, men mer og mer må vi se på selve systemene og sammenhengene mellom de mange tjenestene som retter seg mot brukergruppene. Og da må vi involvere både regional stat, privat sektor, fylkeskommunale og kommunale etater, samt organisasjonsliv og aktører fra det sivile samfunn. Læring og formidling av erfaringer vil måtte stå sentralt i en slik fornyelse av den offentlige sektoren.

Styrket samhandling nasjonalt

Vi som arbeider sentralt har ansvaret for å trekke opp de overordnede føringene for en desentralisert partnerskapspolitikk. På det politiske planet har Statssekretærutvalget for regionalpolitikk en viktig rolle. Vi kjenner alle sammen de årlige tildelingsbrevene fra hvert enkelt politikkområde som gir markerte føringer for det som skal oppnås, og til og med hvordan det skal oppnås. Det er nå nødvendig at berørte departementer klargjør hva som forventes av deres regionale apparat når det gjelder deltaking i et regionalt utviklingsprogram og tilrettelegging for regional næringsutvikling.

Også sentralt er det behov for å arbeide fram nye organisasjonsmodeller som setter samarbeid og brukerrettet virkemiddelbruk i høysetet. Det betyr bl.a. at vi må våge å bruke folk mer på tvers av den seksjon eller avdelingen de formelt tilhører. Vi må våge å sette sammen lag eller arbeidsgrupper som reflekterer bredde og helhet, og gi disse lagene større fullmakter for å finne veien og legge brikkene for en forsvarlig gjennomføring. De strategiske grepene for en slik bred utviklingspolitikk må forankres hos statssekretærutvalg og Regjering.

Meldingene kan også leses som en invitasjon til drøfting av hvordan sentrale organer kan fungere som en ressurs for lokal og regional utvikling. Gjennom bred samhandling mellom nivåene vil det være aktuelt å inngå mer presise avtaler om hvordan ressursbruken lokalt og regionalt bør være, hvordan oppfølging og rapportering bør legges opp, og hva som kan gjøres fra sentralt hold når det gjelder å legge til rette for videre utvikling.

Avslutning

Konklusjonen på mitt innlegg er at Regjeringen legger særlig vekt på at det offentlige og næringslivet samarbeider om å utnytte muligheter og møte utfordringer i hver enkelt region.

Utviklingen i Europa går i retning av at regionene får en stadig viktigere rolle som aktør i regionale utviklingsprosesser. Internasjonalt er det regionale nivået i fokus for debatten om nyskaping og økonomisk utvikling. En slik utvikling ligger også som en grunnleggende forutsetning for både oppgavemeldinga og regionalmeldinga. Det regionale nivået blir altså viktigere som arena for politikkutforming også i Norge. Denne konferansen er et viktig ledd i å klarlegge viktige roller og forventninger til hverandre. Derved kan vi sammen bidra til å operasjonalisere meldingenes prinsipper og sikre et godt faglig grunnlag og tempo for det nye offensive og regionale nivået.

Takk for oppmerksomheten og lykke til i arbeidet!