Statsråd Trond Giske
Åpning av Norgesuniversitetet
15. juni 2000
Auditoriet R5

Åpningstale ved åpningen av Norgesuniversitetet

Norgesuniversitetets interimsstyre, representantskap og sekretariat, mine damer og herrer:

8. mai i år, fem år etter at Stortinget vedtok en ny felles lov for universitetene og de statlige høgskolene, fant institusjonene unisont å ville gå inn i et felles Universitets- og høgskoleråd. Det norske universitetsråd og Det norske høgskolerådet ble dermed slått sammen i strålende forsommervær, naturskjønne omgivelser på Solstrand Fjord Hotel, og med en fest verdig et ekteskap mellom to så betydningsfulle familier.

Denne statsråd var dessverre forhindret fra å delta da rådene feiret bryllup for fem uker siden. Derfor er jeg glad når jeg i dag kan være med når det samlede Universitets- og høgskolerådet legger fram for verden Norgesuniversitetet, som må regnes som rådets førstefødte avkom. Noen vil kanskje regne det som en passende ting at rådenes felles barn først ser dagens lys etter at foreldrene er viet på behørig vis. Samtidig kan man vanskelig unngå å legge merke til at unnfangelsen åpenbart skjedde lenge før ekteskapet, og det med min forgjenger Jon Lilletuns fulle velsignelse.

At universitetene og høgskolene har blitt enige om at de har tilstrekkelig mange felles interesser til å organisere seg i et felles råd viser en positiv utvikling det er grunn til å markere. Prisverdig er det dessuten at de også søker samarbeid med andre viktige deler av samfunnslivet. Norgesuniversitetet er nemlig ikke et barn av Universitets- og høgskolerådet alene, men et avtalefestet virksomhetssamarbeid hvor også LO, YS, AF, Akademikerne, KS, NHO og Rektormøtet for de private høgskolene deltar.

Til høsten er det gått tre år siden Buer-utvalget la fram sin utredning Ny kompetanse, som ga startsignalet til det som nå er blitt hetende Kompetansereformen. Da utredningen kom avslørte den tydelige tegn på en begynnende tillitskrise for norsk utdanning. Partene i arbeidslivet var på den ene siden samstemt om at etter- og videreutdanning ville bli stadig viktigere i framtidas arbeidsliv – samtidig som de var til dels sterkt skeptiske til det tradisjonelle utdanningssystemets evne til å møte disse utfordringene. Mange så seg om etter nye løsninger på arbeidslivets kompetansebehov, og begreper som Åpent universitet fant plutselig veien inn i den utdannings-politiske debatten. Dette var nok en ubehagelig vekker for mange i universitets- og høgskolesystemet – jeg tror man kan slå fast uten overdrivelse at Dæm vart no skræmt, ja.

Når kritikken fra arbeidslivet kom, var det utvilsomt dem i utdanningssystemet som oppfattet debatten både som irrelevant, og langt mindre interessant enn deres tradisjonelle akademiske sysler. Men andre i universitets- og høgskole-sektoren oppfattet kritikken som unyansert, og arbeidslivets pessimisme som overdrevet. I denne siste gruppen var det dem som fant at If you can´t beat them, join them er en strategi det er god grunn til å prøve når ens opponenter er hovedorganisasjonene i arbeidslivet.

Jeg synes universitetene og høgskolene gjorde et klokt valg da man valgte å angripe tillitskrisen på en offensiv måte, og å gå i dialog med arbeidslivet i stedet for å gå ned i skyttergravene. Og arbeidslivets organisasjoner skal på sin side ha ros for å gå inn i samarbeidet med en åpen og konstruktiv innstilling. Når Norgesuniversitetet blir formelt åpnet i dag, representerer det første skritt i et prosjekt vi har forhåpninger om skal gi den enkelte utdanningssøker større muligheter, og styrke både utdanningssystemet og arbeidslivet. Det representerer også et nasjonalt samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv som neppe har paralleller utenfor Norges grenser.

Som jeg sa i min utdanningspolitiske redegjørelse i mai, og som jeg gjerne gjentar for alle som er opptatt av utdanning i Norge, ønsker jeg som ansvarlig statsråd å ha et utdannings-system med en FRISK profil. Bokstaven F i ordet frisk står i denne sammenheng for fleksibel. Et fleksibelt utdanningssystem må vise evne til rask omstilling og nytenkning, kunne nyttiggjøre seg mulighetene informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir, og være i stand til å ta nye læringsarenaer i bruk. Ikke minst trenger utdanningssystemet å oppdage arbeidsplassen - som en arena hvor den enkelte ikke bare tar sin skolelærdom i bruk, men hvor læring av ny kunnskap og ferdigheter stadig fortsetter.

Etter- og videreutdanning ved universiteter og høgskoler blir aktuelt for nye grupper ettersom utdanningsnivået i arbeids-styrken øker og mange bransjer blir mer kunnskapsintensive. Og nettopp i denne situasjonen er det viktig at det er utdanningsinstitusjonene som tilpasser seg folks behov, i stedet for det motsatte. Universitets- og høgskolefolket må komme ned fra elfenbenstårnene, og ut i samfunns- og arbeidsliv og lytte etter hva som blir etterspurt.

Kompetanseutviklingsprogrammet er et tiltak for å få fart på denne tilpasningsprosessen. Bare i år skal 50 millioner fordeles for å delfinansiere utviklingsprosjekter som bidrar til nyskapning og utvikling av markedet for etter- og videreutdanning. Men en utdanningsinstitusjon som ønsker tilskudd fra programmet til sine prosjekter kommer ikke langt hvis ikke planene er godt forankret i arbeidslivet - både hos arbeidsgiver og arbeidstaker. På den annen side vil heller ikke en bedrift eller annen etterspørrer kunne regne med støtte til kompetanseutvikling uten å etablere samarbeid med en egnet tilbyder.

I den sammenheng er det positivt at Norgesuniversitetet har satt seg som mål å bli en plass hvor de i arbeidslivet som har behov for ny kompetanse kan møte de ved universitetene og høgskolene som har egnet utdanning å tilby. Vi har nok av møteplasser hvor akademikere møter hverandre - samtidig som folk i arbeidslivet på sin side kan ha lett for å begrense sin omgang til likesinnede i egen bedrift eller bransje. På en møteplass hvor arbeidsliv og utdanning møtes bør en derfor kunne få opp interessante samtaler og nye utfordringer.

Foreløpig har jeg nok inntrykk av at Norgesuniversitetets møteplass likner mye på en markedsplass - hvor en rad av kramkarer har lagt ut sine ferdigproduserte varer for salg, i håp om at det kommer en kunde forbi som har bruk for nettopp dette produktet. På en slik plass kan nok mang en god handel finne sted, for varene er over 700 i tallet, og stort sett av brukbar kvalitet. Etter hvert bør det likevel bli slik at vi får se mer også av håndverkerne som kommer til markedet med sine verktøy og råvarer - som kan sette seg ned med kunden over en kaffekopp eller ei halv ei, for i fellesskap å finne fram til hva som må snekres, smies eller syes for å løse akkurat denne kundens spesielle problem.

Søknadene som kom inn til Kompetanseutviklingsprogrammet innen den første søknadsfristen 1. juni gir en interessant indikator på aktiviteten innenfor arbeidslivsrettet utdanning pr. i dag. Programmet fikk inn det imponerende antall av 253 søknader, noe som viser veksten i dette markedet. Bare en tidel av søknadene hadde en høgre utdanningsinstitusjon som ansvarlig søker. Universitetene og høgskolene er til dels på banen - men konkurransen er hard, og deres evne til skreddersøm og brukertilpasning vil bli stilt på harde prøver. Jeg ser derfor fram til å få teste ut kurstilbudet som nå er lagt ut i Norgesuniversitetets database - og vil samtidig ønske styre, representantskap og sekretariat lykke til med arbeidet og en forhåpentligvis spennende fortsettelse.