Fleksibel opplæring i kompetansereformen

Berith Bergersen
Norsk Forbund for Fjernundervisning
Konferansen "Arbeidsplassen som læringsmiljø 2000
05.06.00
Radisson SAS Hotel, Bryggen i Bergen

FLEKSIBEL OPPLÆRING I KOMPETANSEREFORMEN

Kjære konferansedeltakere!

Her er det samlet mange ressurssterke miljøer. Miljøer som har erfaring med å tilrettelegge opplæring fleksibelt for ulike behov og ulike typer brukere. Dere har kunnskaper om hvordan dette skal gjøres og hvilke hindringer som må overvinnes. Dere møter brukernes behov i praksis, og kan gi oss politikere tilbakemelding om suksessfaktorer og hindringer i dette arbeidet. Her er også brukerne selv representert, og vil legge fram bl.a. sitt syn på behovet for kvalitetssikring.

Jeg er bedt om å snakke om de politiske målsetningene regjeringen har, når det gjelder kompetansereformen generelt og fleksibel opplæring spesielt. Denne anledningen setter jeg stor pris på.

Den menneskelige kompetansen er den fremste økonomiske konkurransefaktoren et land kan ha. "Menneskers arbeid, kunnskap og skaperevne er Norges viktigste nasjonalformue. Kunnskap og ideer vil være vår viktigste kapital", sa Jens Stoltenberg da Regjeringen tiltrådte. På denne bakgrunn er det Regjeringens ønsker at alle skal gis like muligheter til den utdanning de ønsker – uavhengig av bakgrunn og tidligere utdanning. Det er et kjernepunkt i velferdssamfunnet vårt. Utdanningspolitikken er en av de viktigste mekanismene for å sikre en mer rettferdig fordeling i et kunnskapssamfunn.

Livslang læring er en sentral del av utdanningspolitikken og gjelder både formell utdanning og ervervet realkompetanse. Kompetanseplanlegging og kompetanseutvikling blir viktigere og viktigere i alle virksomheter - og en sentral del av fremtidens lærende organisasjoner. Lærende organisasjoner som jeg ønsker enhver norsk virksomhet skal utvikle seg til.

Et fremtidsrettet utdanningssystem må organiseres på en måte som gjør at det responderer på endrede behov. Det betyr at vi trenger en kompetansestrategi – og en handlingsplan for kompetansereformen. En slik handlingsplan er nå utarbeidet og ligger i konferansemappa deres. Planen er et resultat av en omfattende samarbeidsprosess med bl.a. partene i arbeidslivet, lærerorganisasjonene , KS, studieforbundene og fjernundervisningsinstitusjonene.

I planen vektlegges en rekke satsingsområder som kan bidra til å gi voksne økte muligheter og lettere tilgang til å delta i opplæring, både på grunnleggende nivå og for å utvikle og vedlikeholde sin kompetanse.

Å tilpasse opplæringstilbudene bedre til voksnes behov ved åpne og fleksible opplæringsformer er et av satsingsområdene i kompetansereformen.

Det å utnytte bedre de mulighetene som ligger i arbeidsplassen som læringsarena blir sentralt i den forbindelse. Nå er det ikke slik at opplæring på arbeidsplassen er noe nytt. Praksiskandidatordningen (tidligere kalt § 20- ordningen) er et vellykket eksempel på at læring skjer på arbeidsplassen. Men den læring som foregår på arbeidsplassen skal få nytt fokus og få den anerkjennelse den har fortjent.

Utdannelse er ikke den eneste måten å skaffe seg kompetanse på, kanskje heller ikke den viktigste. Kompetanse er også noe man skaffer seg gjennom deltakelse i arbeidsprosesser og i samfunnslivet – realkompetanse. Realkompetansen er minst like viktig som den formelle, men vanskelig å måle. Dette er en særlig utfordring i kompetansereformen – også dette er ett av satsingsområdene i handlingsplanen.

For å lykkes fullt ut med de nye læringsarenaene er anerkjennelse av realkompetanse en viktig forutsetning. For mange voksne kan mangel på motivasjon og selvtillit hindre dem i å gå inn i en studie- eller læringssituasjon. De er usikre på hvor de står. Det vil derfor bli et viktig element i kompetansereformen å kartlegge den enkeltes realkompetanse og gi opplæring som er tilpasset den enkeltes plattform.

Perspektivet i opplæringen må forskyves fra undervisning til læring. Veiledning, motivasjon og læringsmiljø henger sammen. Motivasjon er avhengig av mangfold og fleksibilitet både når det gjelder tilbud og tilrettelegging. Motivasjon er også avhengig av at bruken av pedagogiske metoder oppleves som meningsfylt.

Derfor må det legges opp til en fleksibel tilrettelegging av kompetanseutviklingen, bl.a. er det viktig å utvikle og utnytte de mulighetene som bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) gir til opplæring. Det er imidlertid ikke slik at bruk av IKT løser alle problemer og tilfredsstiller alle behov. Det er også viktig å fokusere på læringsmiljøene og på selve læringsprosessen. Her blir det viktig å stimulere til forskning og utviklingsarbeid knyttet opp mot kompetansereformen. Det er fortsatt mange uavklarte problemstillinger knyttet til både pedagogiske, sosiologiske og styringsmessige konsekvenser ved ukritisk anvendelse av IKT i kompetanseutviklingen. Jeg er av den mening at læring skjer i samspill med andre. Det er nok en grunn til å satse på arbeidsplassen som læringsarena.

Arbeidsplassen må ikke bare sette større fokus på læring men sette læring inn i en strategisk sammenheng. Kompetansekartlegging, bevisst satsing på kompetanseheving og riktig bruk av de ansattes kompetanse er viktige komponenter i en slik tenkning.

En bedrift kan ikke overleve dersom den ikke gjør arbeidsplassen til en arena for samarbeid, tillit, engasjement og forståelse for felles mål. Et demokratisk samfunn er avhengig av at kunnskap formidles i dette perspektivet - altså et perspektiv som er videre enn det bedriftsinterne. Det er snakk om også å delta i de demokratiske prosesser, ikke bare bli i stand til å operere en maskin. I tillegg til at kompetanse selvfølgelig er viktig for den enkelte arbeidsplassen er det et viktig grunnlag for et rettferdig samfunn og for demokratisk medvirkning. Dette er kjernepunkter i utviklingen av velferdssamfunnet.

Kompetansereformen skal være for alle - både de som er i arbeidsstyrken og de som av forskjellige grunner er utenfor. Det er viktig å øke den enkeltes mulighet til å mestre sin arbeids- og livssituasjon, og det er viktig at muligheten til en god grunnutdanning og oppdatert kunnskap ikke forbeholdes noen få, men blir en mulighet for hele befolkningen. Alle må gis tilgang til kompetanseutvikling!

På bakgrunn av en studie i 6 land (hvorav Norge er det ene landet) har OECD analysert fenomenet ekskludering. Rapporten heter "Overcoming exclusion through adult learning". Et av de spørsmål som ble stilt i forbindelse med den norske studien var om fjernundervisning som metode var fleksibel nok til å nå fram til arbeidsledige og andre sårbare grupper (for eksempel funksjonshemmede, immigranter og unge alenemødre), som ikke har tilgang til eller erfaring med teknologien. Og på hvilken måte man kan nå fram til voksne med dårlige skoleerfaringer som må avlæres negative emosjonelle reaksjoner.

Ett av de norske prosjektene som er analysert, er prosjektet " Vesterålskvinner i vekst" i Sortland. Unge alenemødre i Vesterålen hadde gått sammen om å kreve opplæring på videregående nivå på hjemstedet. Tilbudet ble organisert av AOF ved en kombinasjon av ordinær undervisning og gruppearbeid. Prosjektet samarbeidet med trygdekontoret, sosialkontoret og arbeidskontoret, og det ble lagt opp til en tett oppfølging underveis med motivasjon og støtte. Dette gav gode resultater.

Jeg vil også trekke fram ett av de norske prosjektene som OECD var spesielt begeistret for – den såkalte Rørvikmodellen. Mål for dette prosjektet var kompetanseutvikling for tilsatte i Telenor Mobil med noe foreldet kompetanse. Undervisningen og veiledningen ble i utgangspunktet gitt på internett av NTNU, HIST(Høgskolen i Sør-Trøndelag) og BI, men kombinert med lokale forelesninger og støtteundervisning. De målbare resultatene viser at studentene har minst like gode resultater som ordinære studenter. Bemerkelsesverdig er også det lave frafallet av studenter. Arbeidsledige ble tatt inn i vikariater, og flere av dem fikk etter hvert tilbud om opplæring og fast ansettelse – en god bivirkning av prosjektet.

Jeg vil også trekke fram et annet interessant prosjekt. Ved NTNU ble det høsten 1999 gjennomført et forsøk med kobling mellom prosjektbasert læring og nettbasert læring i et kurs på mellomfagsnivå. Resultatene fra denne nye måten å legge til rette for læring på, ble så sammenlignet med resultatene fra samme kurs i tidsperioden 1995-1998. Gjennomføringsprosenten økte fra 43% i 1997 til 70% i 1999. Eksamensresultatene hadde en tilsvarende forbedring fra 3.2 i gjennnomsnittskarakter i 1998 til 2.3 i 1999.

Årsaken til denne forbedringen synes å være at en tradisjonell forelesningsbasert undervisning ble erstattet med prosjektbasert læring. Det vil si at i stedet for bare å lytte og lese var studentene nødt til selv å produsere/skape og samarbeide. Det ble bl.a. benyttet elektroniske arbeidsbøker som var tomme når studentene startet på kurset og fulle når eksamen nærmet seg.

Forskning og utviklingsarbeid knyttet til fleksible opplæringsformer vil som jeg sa tidligere bli viktig i tiden fremover. Dette er også et sentralt element i kompetanseutviklingsprogrammet som vi skal få en orientering om etter pausen.

Opplæringen må tilpasses folks ulike livssituasjoner – ikke motsatt. Og IKT er teknikk som gjør det mulig å tilrettelegge fleksibelt. Men det gjenstår mye arbeid før alle arbeidsplasser er lærende organisasjoner som fullt ut tar i bruk den kompetansen de nå har tilgang til gjennom nettbasert læring.

Norsk Forbund for fjernundervisning har gjort et meget godt arbeid med å fremme kompetanseutvikling i arbeidslivet ved bruk av fleksible opplæringsformer men også ved å arrangere konferanser som denne. Møteplasser der vi kan høre nytt, dele erfaringer og få ny motivasjon til arbeid og nytenking.

Spredning av erfaringer med fleksibel opplæring og informasjon om de mulighetene som finnes, vil påskynde de prosessene som er gang.

Jeg vet dere får en flott konferanse der også Bergen by viser seg fram fra det aller vakreste.

Jeg ønsker lykke til med videre arbeid med fleksibel opplæring og en kompetansereform tilpasset ulike behov og ulike typer brukere.

Jeg ser fram til å delta på resten av konferansen.