Takk for invitasjonen,

Det er en stor glede å være her i dag.

En glede fordi jeg vet hva denne forsamlingen betyr i norsk utdanningspolitikk.

Fordi jeg vet at de spørsmålene og innspillene jeg vil få her i løpet av dagen vil være svært verdifulle i mitt arbeid framover.

Og fordi jeg vet at de ideer, tanker og visjoner som kommer fram her i dag, fort er konkrete handlinger og reformer i morgen.

Det er ikke bare jeg som har måttet tenke på annet enn ferie i løpet av sommeren.

Sommertid er også opptakstid.

I løpet av sommeren har ungdom ventet spent på beskjed om de kommer inn på det studiet de drømmer om å ta, på høgskoler, på universiteter, på fagskoler og ikke minst i videregående utdanning.

Det gjelder også alle de som har måttet sørge for å sjekke postkassen om det har kommet noe svar fra fylkeskommunen om plass i den videregående skole.

Over hele landet har unge mennesker ventet på det viktige svaret - ja kanskje et av de viktigste svarene i et ungt menneskes liv.

Jeg kan bare tenke meg ett spørsmål ungdom stiller hvor svaret betyr mer - og i det spørsmålene er det sjelden fylkeskommunen som spiller den avgjørende rollen.

Det er noen spennende uker for alle de som går og venter.

Det er et spennende øyeblikk når konvolutten ligger der med svaret.

Svaret på hva framtiden vil bringe.

Svaret på hvilken retning livet vil gå.

Det er fantastisk å være 16 år og ha alle muligheter åpne.

Ha drømmer og ambisjoner for framtida

Og la meg begynne med det viktigste:

Det er dette utdanningspolitikk i bunn og grunn handler om: å gjøre drømmer virkelige.

Det er viktig å skaffe næringslivet kvalifisert arbeidskraft

Det er viktig å sørge for å utvikle ny kunnskap og viten

Det er viktig å sørge for at velferdsstaten forsynes med dyktig personell. Men det aller viktigste er kanskje dette: å gi hver enkelt ungdom en sjanse til å strekke seg etter sine mål, realisere sitt potensiale, virkeliggjøre sine drømmer for framtida. Det er dette egentlig disse unge menneskene har lagt i deres hender.

Jeg husker godt den sommeren jeg og mine klassekamerater ventet på brev, sommeren 1982.

Det var en spennende sommer.

Litt for spennende for noen.

Da vi åpnet konvoluttene var det nemlig ikke glede som avløste spenningen for alle.

Hver fjerde elev i min klasse fikk beskjed om at det ikke var plass til dem i videregående utdanning.

De måtte finne seg andre ting å gjøre. Andre ting - for en 16-åring uten mer enn ungdomsskolen.

Andre ting betydde kanskje 10. klasse i ungdomsskolen, det betydde kanskje private kommersielle videregående skoler eller kanskje et år som barnevakt eller snømåker.

Mens klassekameratene man hadde gått i skole med i 9 år fortsatte sammen i videregående skole, måtte noen stå igjen på perrongen.

Det var det mange grudde seg til den konvolutten.

I år var det ingen 15 eller 16-åringer som måtte grue seg.

Alle fikk plass.

De aller fleste fikk til og med plass i det som var førsteønsket sitt.

Det er all grunn til å være stolte over det.

Ikke bare fordi det er nyttig for landets økonomi, bra for næringslivet og bra for fellesskapet.

Men fordi det gjør at tusener av flere ungdommer kan bruke sine evner, nå sine mål.

Ikke alle var med på det som ledet fram til denne situasjonen.

Det var Arbeiderpartiet - som i godt samarbeid med sentrumspartiene -drev fram de nye store reformene på 90-tallet. Det var vi som sørget for at alle fikk rett til videregående opplæring.

Vi har nådd gode resultater. Men det er fortsatt behov for fornyelse og opprustning.

Vi har ingen grunn til å hvile på våre laurbær. Det er nok av oppgaver å gripe fatt i.

Men først vil jeg takke fylkeskommunene. Dere har lojalt og aktivt støttet opp om Reform 94. Dere har bidratt til at reformen har blitt vellykket.

Riktignok er det fortsatt en og annen røst som hevder at alt var bedre før. De drømmer seg tilbake - til den tiden de unge var mer kunnskapsrike og veloppdragne, og til og med russen var morsom. Også Sokrates klaget over sin tids ungdom. Det var for 2400 år siden. Kanskje de ikke tok "ansvar for egen læring" da heller?

Den danske filosofen Søren Kierkegaard delte ikke hans syn. Framtidshåpet bor i ungdommen, mente han. Han sa det slik: " Jeg taler helst med Børn, thi om dem kan man dog haabe at de kan blive FornuftVæsener (...)

Fylkeskommunene har vist seg handlekraftige og resultatorienterte lenge før den store reformen. Slutten av 80- og begynnelsen 90-tallet var "ekstraklassenes" store periode.

Å få klasserom, lærere og utstyr på plass krevde pågangsmot, kreativitet og ikke så lite velvilje. Fylkeskommunene viste stor "handlingskompetanse."

Men ikke alt er bra nok - heller ikke i dag.

Det finnes mange tall som har gått over i historien.

Det var 184 som stemte mot unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Dette har plaget svenskene gjennom et langt århundre.

Det var 53,5 % som stemte mot EEC i 1972. Mange gremmet seg fortsatt, mens mange gleder seg - jeg nevner verken partier eller navn.

36,9 % er et tall som også vil bli husket.

Jeg vil bli forbauset hvis ingen her i salen forbinder noe med tallet 375.

Det vil ikke være en overdrivelse å si at ikke riktig alle fylkeskommuner har klart å den såkalte "omfangsforskriften".

De som har betalt for det er de voksne uten rett til videregående opplæring.

Men for 10 dager siden gikk også tallet 375 inn i historien._

Den søvnløsheten som har plaget mange på grunn av dette tallet, er nå en saga blott. Sovepillene kan nå legges til side.

Omfangsforskriften eksisterer ikke lenger.

Fra i høst tok vi et nytt avgjørende skritt i utbyggingen av utdanningssamfunnet vårt.

For første gang har voksne fått en individuell rett til videregående opplæring.

Retten gjelder de som er så voksne at de ikke har nytt godt av Reform 94.

Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at dette gjelder mange hundre tusen voksne mellom 20 og 66 år.

I dag regnes videregående opplæring som grunnutdanning.

En god grunnutdanning er fundamentet for all videre utdanning og læring. Det er inngangsbilletten til arbeidsmarkedet.

Vårt land har større behov for utdannet arbeidskraft enn det som tilføres gjennom unge nyutdannede. Det er derfor nødvendig å gi muligheter for økt kompetanse til voksne som allerede er i arbeid.

Men også de som av en eller annen grunn er utenfor arbeidsmarkedet, trenger dette. Med en lovfestet rett til videregående opplæring gir vi voksne et nytt og bedre utgangspunkt for å heve sin kompetanse og få et bedre liv rett og slett. Det vil komme hele nasjonen til gode.

Arbeiderpartiet legger stor vekt på at denne gruppen voksne får bedre muligheter for kompetanseheving.

For litt under to år siden var Arbeiderpartiet og SV alene om å foreslå lovfestet individuell rett da stortingsmeldingen om Kompetansereformen ble behandlet. Men tiden har arbeidet for oss.

Det er en økende bevissthet i samfunnet om behovet for etter- og videreutdanning. Da Stortinget behandlet forslaget fra nåværende regjering i juni, var det bare Fremskrittspartiet som stemte imot.

Voksnes rett til videregående opplæring er et faktum og fylkeskommunene må sørge for opplæringstilbud til alle som ønsker det.

Som ansvarlig for videregående opplæring står fylkeskommunene derfor overfor nye oppgaver. Flere opplæringstilbud skal tilrettelegges og finansieres. Stortinget har bedt Regjeringen legge til grunn at staten skal fullfinansiere merkostnadene for fylkeskommunene knyttet til voksnes rett.

Dette vil vi følge opp i de årlige budsjettene. Vi vet ikke hvor mange voksne som kommer til å benytte retten. Ut fra en antatt økning i elevtallet på 2000 med basis i omfangstallene for 1998 har vi lagt inn en ekstrabevilgning til fylkeskommunene på 40 millioner kroner i årets reviderte nasjonalbudsjett. Jeg ser at enkelte har sikre meninger om hvor mange plasser som trengs. Men det er ingen som i dag kan si nøyaktig hva behovet vil være.

Vi må bare krysse fingrene og håpe. Ikke på at det blir færrest mulig slik at utgiftene blir små - men tvert imot at flest mulig voksne vil bruke den muligheten det er til å videreutvikle sine kunnskaper, til å kvalifisere seg for nye jobber, for nye oppgaver.

Jeg har lyst å si følgende: Det er en enorm utfordring fylkeskommunen har fått.

Vi kunne overlatt til det private markedet å imøtekomme de voksnes rett til videregående opplæring.

Vi kunne overlatt det til bedriftene selv, til organisasjonene, til den enkelte.

Vi gjorde ikke det.

Stortinget har sagt at fylkeskommunene skal ha ansvaret.

Det er samtidig en stor tillitserklæring. Det er et bevis på at fylkeskommunene har løst sine oppgaver innenfor videregående opplæring som gir trygghet for at de vil klare også denne store oppgaven.

Men det er også andre nye sider ved høstens skolestart som må nevnes. Det er opprettet to nye grunnkurs: grunnkurs i medier og kommunikasjon og i salg og service.

Læreplanene har kommet altfor sent, sier noen. Det har de selvfølgelig rett i. Men innenfor de tidsrammene som ble satt av Stortinget, har departementet holdt skjemaet, og læreplanen er nå godkjent.

Fylkeskommunene har stått fritt når det gjelder igangsetting av nye grunnkurs. Likevel viser det seg at 10 fylkeskommuner setter i gang grunnkurs "salg og service", i alt 38 klasser. Grunnkurs for medier og kommunikasjon blir igangsatt i 8 fylkeskommuner med til sammen 21 klasser. Nok en gang viser fylkeskommunene handlingskompetanse.

Det er derfor mange nye løft som skal gjøres i høst:

nye grunnkurs

rettigheter for voksne

og utvidede rettigheter for de unge til å bruke et år ekstra

Jeg er sikker på at vi sammen klarer det løftet.

Om noen dager tar et nytt ungdomskull skrittet over i videregående opplæring. Den opplæringen vi klarer å gi dem de neste 3-4 årene vil bestemme deres framtid..

Det hviler derfor et enormt ansvar på oss som skal legge til rette for utdanningen.

Jeg har lansert et ord for å beskrive framtidas utdanningspolitikk. Arbeiderpartiet vil satse på en "FRISK" utdanning.

Ikke bare på den måten at vi skal gjøre noe med sykdomstegnene i utdanningssystemet. Ikke fordi vi nå skal få en satsing på sunnere skolemat og mer gym, selv om det er viktig nok.

Bokstavene i ordet FRISK beskriver hva jeg mener bør kjennetegne framtidas utdanning:

Fleksibilitet

Rettferdighet

Intensitet

Skaperkraft

Kvalitet

Vi vil ha en fleksibel utdanning

Vi må ha evne til å se hva som kommer og fange opp det som kan bedre utdanningen. Læreplanenes idealer og store handlingsrom må kunne settes ut i livet. Kompetanseutvikling må gi lærere mulighet til å fylle sine oppgaver.

Utdanningen må bli mer fleksibel._

Når vi åpner utdanningssystemet for nye grupper, må vi også tilby et større mangfold. Folk skal gå ut og inn av utdanning hele livet, ikke bare som ung elev og student.

Det stilles store krav til raske omstillinger, fleksibilitet og nytenkning.

Vi må sette inn tiltak som passer for en ny tid. Vi må lese utviklingstrekk og navigere etter framtidskartet. Vi bør helst ligge i forkant av utviklingen, ikke komme halsende etter. Det krever evne til omstilling og nytenking. Den kjente ishockey-spilleren Wayne Gretzky ble spurt hva som kjennetegner en god ishockey-spiller. Han svarte: I don't skate where the puck is, but where it's going to be.

Opplæringen må være fleksibel, slik at alle elever får et tilbud tilpasset sine evner og forutsetninger.

Noen gir inntrykk av at den enhetsskolen som Arbeiderpartiet har kjempet for, bygger på at alle elever skal sikres like mulighet gjennom like opplæringstilbud.

Det er feil.

Tvert i mot. Ett av våre viktigste prinsipper er å gi elevene tilpasset opplæring.

Skal alle elever sikres likeverdig utdanning, må den enkelte møtes ulikt.

Bare på den måten kan alle få mulighet for læring og personlig utvikling.

Et av mine viktigste budskap til alle de dyktige lærerne i norske skoler er at vi må bli enda flinkere til å bruke de mulighetene som ligger der til å tilrettelegge opplæringen for den enkelte.

Fleksibilitet betyr at hver enkelt får en undervisning som er tilpasset deres behov.

Betydningen av enhetsskolen" var ikke at elevene skulle bli sett på som en ensartet enhet. Enheten i skolen er ikke klassen. Enheten i skolen er den enkelte elev - den enkelte person med sine behov, sine drømmer, sine ambisjoner og muligheter.

Like muligheter og likeverd mellom forskjellig mennesker krever forskjellsbehandling og ikke likebehandling.

Noen trenger mer hjelp enn andre.

Noen trenger en annen slags hjelp enn andre.

Alle har ulike behov.

Det krever fleksibilitet

Men la meg legge til: like galt som å se på de gruppene av ungdommer som er sammen i klasserommet som en enhet, er det å opprette nye ensrettede grupper etter nivå og ferdigheter.

Det blir ikke noe mindre ensretting av en sorteringsskole der IQ-målinger og kunnskapstester bestemmer om du kommer i A, B eller C-klassen.

Ingen tjener på det - verken de såkalt flinke eller de såkalt svake.

I vår skole er muligheten for en slik sortering stengt.

Jeg akter ikke å være utdanningsministeren som åpner den døren.

Det er satt i gang et landsomfattende prosjekt "Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring."

Prosjektet er et nasjonalt løft , som jeg venter meg mye av.

Fylkeskommuner og skoler har nedlagt et stort arbeid for å få dette prosjektet på skinnene. Alle landets fylkeskommuner og skoler er invitert med fra skolestart. Lærerorganisasjonene og elevorganisasjonen slutter opp om prosjektet. Det er også nedsatt en bredt sammensatt referansegruppe med nordisk deltagelse. Forskningen følger prosjektet.

Bruk prosjektet til å vise at det er mulig å tilpasse opplæringen for den enkelte.

Voksnes rett til videregående opplæring krever også en ny fleksibilitet.

En vanlig skoleplass i en klasse med 16-19 åringer på dagtid er ikke et godt nok tilbud til en voksen. Vi må skape en helt annen fleksibilitet med hensyn til tid, sted, varighet og progresjon.

Tid - fordi utdanning skal kunne forenes med jobb, familie og andre forpliktelser.

Sted - fordi arbeidsplassene skal utvikles og benyttes som læringsarenaer. IKT og fjernundervisning må være viktige elementer i opplæringen.

Varighet og progresjon - fordi opplæringen må bygge på den enkeltes realkompetanse og tilpasse seg folks behov. Dette stiller store krav til dem som skal utvikle opplæringsmodeller.

Fylkeskommunene har ansvar for videregående opplæring. Skal vi nå de nye gruppene som virkelig har behov for videregående opplæring, fins det samarbeidsparter som har lang og verdifull erfaring med voksenopplæring.

Mange fylkeskommuner er allerede godt i gang med å finne fram til nye opplæringsmodeller for voksne. 1 årets statsbudsjett er det satt av 10 millioner kroner til å utvikle slike modeller. Alle fylkene har fått sin like store del av denne potten. 1 tillegg har de tre opplæringsregionene (Nord, Sørvest og Øst) fatt ekstramidler, og det er satt av 2,5 millioner til spesielt krevende og interessante prosjekter som bl a kan involvere flere fylkeskommuner.

Dokumentasjon og verdsetting av de kunnskaper, den innsikt og de erfaringer den enkelte har, skal være basis for opplæringstilbudet til den enkelte voksne. De voksne vil kreve både et avkortet og et tilpasset opplæringsløp. Vi er godt i gang med arbeidet for å etablere et nasjonalt system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse. Noen fylker ligger i forkant på dette området, men alle fylkene jobber med kartlegging av realkompetanse og har fått utviklingsmidler til dette over årets budsjett.

Og la meg legge til: Enkelte er bekymret over at de unge vil spekulere i dette. Det er overdrevet; det er ikke arbeid til 16-åringer. For det andre vil de miste retten.

Dette må ikke gå ut over tilbudet til de unge.

Vi vil ha en rettferdig utdanning

Alle skal sikres en lik rett til utdanning.

Det skal ikke være din sosiale bakgrunn, kjønn, etniske tilhørighet eller økonomiske evne som bestemmer om du får mulighet til å ta utdanning, mulighet til å ta del i kunnskapssamfunnet.

Arbeiderpartiet vil kjempe mot et utdanningssystem som er kommersialisert og delt. Særlig er jeg bekymret for utviklingen hvor vi får stadig flere private grunnskoler.

Det sies av og til når vi er mot private skoler, at vi er mot mangfoldet. At vår enhetsskole er en ensrettingsskole. Ingenting kunne være mer feil.

For hva er ensretting?

Ensretting er når vi får en skole for kristne barn, en skole for muslimske barn, en skole for jødiske barn, en skole for human-etiske barn, en skole for buddhistiske barn, en skole for rike barn, en skole for fattige barn, en skole for rike barn.

Det er ensretting. Det er sortering,

Jeg husker fra egen tid på skolen: Vi var kommet langt opp på ungdomstrinnet før vi visste hva slags bakgrunn den enkelte medelev hadde fordi vi var sammen; vi hadde samme klasserom, samme utstyr, samme lærere, osv

Dette betyr ikke at vi skal nedlegge privatskolene. Vi har heller ikke lagt ned en eneste privatskole. Men dersom privatskolene blir av stort omfang, blir det et problem. Den offentlige skolen kan bli forringet.

Det er jo når barna går sammen i skolen at vi får mangfold.

Etter mitt syn bør vi bruke et nytt begrep istedenfor enhetsskolen, jeg kaller det fellesskolen.

Fellesskolen hvor direktørdatteren går sammen med snekkersønnen, hvor muslimer går sammen med kristne, hvor de skoleflinke går sammen med de ikke riktig så flinke.

Det er kanskje den viktigste pilaren i det gode norske samfunnet. At vi uansett bakgrunn går på den samme skolen, har de samme lærerne, har tilgang på samme utstyr og læremidler, har gym sammen, reiser på ekskursjoner sammen, lærer oss å leve sammen, respektere hverandre, lærer oss å samarbeide.

Regjeringen er villig til å ta kampen for det fellesskapet. For fellesskolen.

En fellesskole for alle krever også gode sosiale forhold på skolen. Derfor må vi fortsette vår innsats mot mobbing, gjengkriminalitet og sosial utrygghet i skolen.

Rettferdighet handler også om å gi de som aldri fikk mulighet til utdanning en ny sjanse.

Vi tar et nytt skritt mot visjonen om alles rett til utdanning.

Vi vil ha en rettferdig utdanning.

Rettferdighet er også likestilling kvinner og menn. Det er flertall av kvinner i høgre utdanning i dag, men likevel er bare en tredel av doktorandene kvinner og bare en tiendedel av professorene. Norge har også et av de mest kjønnsdelte arbeidsmarked i den vestlige verden. Ser vi på hvilke utdanninger man velger, skjønner vi hvorfor. Vi vil arbeide for at kjønnsfordelingen til de ulike studiene utjevnes. Skillene begynner allerede i grunnskolen og forsterkes kraftig i videregående opplæring. Så her har alle en jobb å gjøre.

Vårt mål er å sikre lik sosial rekruttering til høgre utdanning - en god grunnskole og rett til om videregående opplæring bidrar til dette. Studiefinansieringen er også viktig for å få en rettferdig utdanning. Aamodtutvalget har sett på utdanningsstøtteordningene under Statens lånekasse for utdanning. Regjeringen vil følge opp arbeidet med Aamodtutvalgets innstilling, og se nærmere på hvilke tiltak vi skal foreslå.

En grunnpilar i en rettferdig skole er at den er gratis.

Etableringen av en utlånsordning for lærebøker i videregående opplæring er et viktig bidrag til det. Lik rett til opplæring forutsetter også lik rett til lærebøker. Utlånsordningen vil bidra til å skape en mer rettferdig skole.

Det er en klar forutsetning at de 100 millionene vi har bevilget på årets budsjett, ikke skal forsvinne i administrasjon og byråkrati, men gå til elevene i form av lærebøker.

Vi har tro på at fylkeskommunene sammen med skolene sørger for at pengene når fram dit de skal. Til elevene. Mitt håp er at denne ordningen også vil fremme pedagogisk nytenkning og kreativitet.

Det er også mitt håp at ordningen vil være en stimulans til å utvikle skolebiblioteket som pedagogisk ressurs.

I år er det bare en del av elevene som får nyte godt av utlånsordningen. I budsjettforslaget for neste år vil Arbeiderpartiet gå inn for en utvidelse av ordningen. Vårt klare mål er gratis læremidler til alle elever i videregående opplæring. Retten til videregående opplæring skal ikke være avhengig av den enkelte elevs økonomisk evne.

Dette er også samfunnsøkonomisk riktig. Et eksempel på dette er utskifting av lærebøker i eldre historie fire ganger i løpet av en kort periode..

Så er det noen som sier at gratis lærebøker ikke er tilpasset den nye tid. At nye læremidler vil komme, for eksempel læremidler på nett.

Det siste er helt riktig.

Men det første er feil.

Tvert imot er gratis læremidler svært velegnet for den nye tid._

For hva er det som kjennetegner for eksempel læremidler på nett?

Det er jo at det er mulig å gjøre det tilgjengelig for alle uten ekstra kostnader.

Skulle derimot hver enkelt elev, hver enkelt klasse, eller hver enkelt skole betale hva det kostet at akkurat de brukte nettstedet, ville det kreve kompliserte betalingssystemer.

Tenk for eksempel dersom vi kunne få forlagene til å utarbeide forskjellige utgaver av læremidler i samfunnsfag på nett. Gjennom en ordning hvor vi setter av felles penger til å betale dette, kan vi gjøre dette tilgjengelig for alle - uten at det koster fylkeskommunen penger, uten at det koster elevene og lærlingene penger, og uten en masse ekstra byråkrati og bilag.

Vi får ikke bare en mer rettferdig utdanning - vi får en bedre utdanning.

Derfor vil regjeringen fortsette å trappe opp ordningen frem mot gratis læremidler.

Vi vil ha en intensiv urdanning.

I all virksomhet møter man kravet til mer intensitet og effektivitet. Også utdanningssektoren må utnytte ressursene bedre, bli mer effektiv uten å forringe kvaliteten. En større intensitet i utdanningen kan både frigjøre ressurser, øke gjennomstrømningen og gjøre utdanningen mer lærerik og givende for elevene og studentene.

Strukturen i videregående opplæring må hele tiden justeres og tilpasses. På videregående kurs I finnes det nå 85 forskjellige kurstilbud. Dette tallet er betydelig høyere enn det Stortinget forutsatte da Reform 94 ble innført. Dårlig rekruttering til en del videregående kurs har dessuten åpnet for mange kryssløp fra grunnkurs til VK I og fra VK I til opplæring i bedrift. I tillegg er det fastsatt særløp for 24 lærefag.

Mange av fylkeskommunene tilbyr bare et fåtall av de VK I-tilbudene som finnes. Det er faktisk flere passive enn aktive kurs. Vi har sett at sentraliseringspresset truer utdanningssystemet vårt. Det er ikke uten videre lett å utdanne seg til gipsmaker i Finnmark fylke.

Spesialiseringen på VK I-nivå har blitt for sterk. Dette er ikke intensivt og effektivt.

Vi får spesialisering i stedet for breddekompetanse

Detaljstyring i stedet for målstyring.

Rigiditet i stedet for fleksibilitet.

For å imøtekomme arbeidslivets behov trenger vi brede, fleksible opplæringstilbud. Det vil gjøre det lettere å opprettholde et desentralisert skoletilbud i fylkeskommunene.

Bredere tilbud gir elevene mulighet for å velge videregående kurs I der de bor. Veien til ny kompetanse og nye fagbrev blir kortere. Det blir enklere å tilpasse nye lærefag i utdanningssystemet.

Reduksjon av antall videregående kurs betyr nytt innhold, nye læreplaner og nye muligheter. Dette kan i sin tur fremme kreativitet og pedagogisk nytenking.

Et klokt menneske - jeg tror det var Nils Kjær - har sagt:

"Det er forbausende hvor lite detaljkunnskaper man klarer seg med i moden alder". Det bør også gjelde for videregående kurs I. Kanskje burde både departementet og opplæringsråd ha tenkt på det tidligere.

For å lykkes med denne strukturendringen er vi avhengige av å spille på lag med partene i arbeidslivet, lokalt og sentralt opplæringsrådene og fylkeskommunene.

Gjennomføring av Reform '94 er fundert på en enighet og samarbeid mellom de politiske organer og arbeidslivets parter. Det ambisiøse målet har vært å få til ett system for videregående opplæring, basert på to tradisjoner. Ett system med to ansvarlige aktører: fylkeskommunen og lærebedriftene.

Fylkeskommuner og arbeidslivets parter skal få 2 + 2 til å bli 5, og har langt på vei greidd det. Opplæringskontorene spiller en viktig rolle. I mitt hjemfylke, Sør-Trøndelag, har de 75% av alle lærlingene i fylket, og andelen er økende. I tillegg til å sikre opplæringen til lærlingene, hat de i Sør-Trøndelag utviklet et system for å anslå medlemsbedriftenes opplæringskapasitet 3-5 år framover. Dette kan være nyttig for fylkeskommunen i planleggingen av tilbudet i videregående skole.

Vi må ta vare på og ikke svekke arbeidslivets parters rolle i den videregående opplæringen.

Vi vil ha en skapende utdanning

Skolen må hele tiden være i utvikling.

Kvalitet krever helhetstenking og evne til å se ting i sammenheng. Vi må hele tiden tenke nytt.

Tilnærmet hele årskullet går i dag inn i videregående opplæring. Vi kan derfor langt på vei snakke om en 13-årig obligatorisk opplæring. Det har vært en klar tendens til å se opplæring i grunnskole og videregående opplæring som to isolerte opplæringsløp. Det gjelder skolene selv, kommuner og fylkeskommuner. Det gjelder også departementet.

Overgangen fra grunnskole til videregående skole er et viktig skille. Elevene må foreta avgjørende, viktige og riktige valg i en tidlig livsfase. Da trenger de gode rådgivere og veiledere. God rådgivning og samarbeid mellom skoleslagene er nødvendig for å sikre en smidig overgang fra grunnskole til videregående skole. Fylkeskommunene og kommune har et klart ansvar for å få dette til.

Vi har ikke vært flinke nok til å tenke helhet. Dette har KUF nå tatt konsekvensen av. Fra 1. september blir derfor Grunnskoleavdelingen og Avdeling for videregående opplæring slått sammen til Opplæringsavdelingen. Dette vil bidra til bedre helhetstenking, sammenheng og progresjon i det l3-årige opplæringsløpet. Det vil bli lettere å utvikle et helhetlig system for kvalitetstenking, utvikling og vurdering.

Jeg vil utfordre fylkeskommunen til å tenke likedan, i å søke et nærmere samarbeid med kommunen om hvordan man kan få til en bedre samordning og helhet mellom grunnskole og videregående opplæring

Det nye nasjonalt senter for læring vil spille en viktig rolle i forsøks- og utviklingsvirksomheten. Sentret skal være brukerorientert og bidra til forenklinger både for kommunesektoren, skolene og departementet. Jeg vil at Læringssentret skal være en motor i utviklingsarbeidet og ikke minst at vi skal kunne systematisk samle erfaringer fra de forsøkene som gjøres - slik at de kan brakes av andre.

Etter mitt syn foregår det mange interessante forsøk, men det må gjøres med spredning. Man må lære av hverandre.

Skal vi få en opplæring med høy kvalitet må vi holde tritt med utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologien. Dette stiller store krav til endringsdyktighet og fleksibilitet.

Utviklingen har akselerert. Hullkortmaskinen er en raritet fra en fjern fortid. En museumsgjenstand. Scandismaskiner i nettverk ble sett på som en teknologisk revolusjon i videregående skole på 80-tallet. Det er nå en saga blott.

"Bredbånd til folket", Det er det nye kravet. I denne sammenhengen betyr bredbånd en så stor overføringskapasitet at man kan gjøre seg nytte av multimediatjenester via nettet. Regjeringa vil at alle skoler skal få tilbud om bredbånd innen utgangen av 2002 - et ambisiøst mål. Men ikke mer enn at mange av nabolandene våre har det samme - eller enda mer offensive målsettinger.

Vi trenger flere med utdanning på IKT-feltet. Vi trenger en brukerkompetanse innen IKT på alle fagfelt. Vi må kunne bruke IKT som et verktøy innenfor utdanningen selv . Dette gjelder alle utdanningsnivåer.

Departementet la i vår fram en ny handlingsplan for informasjons- ogkommunikasjonsteknologi i utdanning. Og regjeringa har lagt fram en helhetlig handlingsplan for satsinga på informasjonsteknologi - eNorge. Utdanningssektoren har en helt sentral plass her. Norske elever og studenter skal få en utdanning som er fullt på høyde med det beste som gis. De skal mestre teknologien, og de skal kunne bruke den i første omgang i egen læring, i neste i arbeidslivet.

Staten har tatt et klart ansvar. Det er satt av midler som gir IKT i skolen et løft. Men staten kan ikke makte alt alene. Vi må få til et samspill med fylkeskommuner og kommuner som skoleeiere og med næringslivet ikke minst lokalt. Staten har tatt et særlig ansvar for innholdet og innholdsutviklingen i IKT-faget, mens skoleelever har ansvar for utstyr.

Internasjonale undersøkelser viser at norske fylkeskommuner har gjort en imponerende innsats. Vi ligger helt i forkant på utstyrssiden. La oss fortsatt få til samarbeid. Det gjør IKT i skole og opplæring til et spennende område.

Jeg tror vi er bare i starten av den teknologiske revolusjonen i skolen.

Den britiske utdanningsministeren illustrerte dette slik: Dersom en lege fra 1920-åra kom inn en operasjonssal i dag, ville han ikke vite hva han skulle gjøre. Men dersom er lærer fra samme tid kom inn i et klasserom i dag, ville han/hun kunne klare seg relativt godt.

Men dette vil forandre seg. Det virkelig spennende skjer når IKT benyttes på skolens premisser - som pedagogisk virkemiddel, Utviklingen av de nye pedagogiske verktøyene vil endre opplæringen fundamentalt.

Vi vil ha en utdanning preget av kvalitet

Vi har gjort mye for å få flest mulig inn i utdanning . Nå er tiden for å sette like mye inn på kvaliteten. Kravet om kvalitet skal være styrende for Arbeiderpartiets utdanningspolitikk.

Vi bruker store beløp på utdanningssystemet vårt. Vi må spørre: får vi nok igjen for alle de pengene vi bruker?

Vi har mange tusen ansatte i sektoren; Vi må spørre: får vi det maksimale ut av all den kunnskapen de sitter inne med?

Er undervisningen god nok?

Rekrutterer vi de beste lærerne?

Blir elever og studenter stimulert til å yte sitt aller beste, til å strekke sine prestasjoner til sitt ytterste, til å bryte sine egne grenser?

Det er en krevende jobb å skape kvalitet i hele utdanningssystemet vårt.

Men vi har krav på kvalitet.

Våre elever og lærlinger har krav på kvalitet de 3-4 årene av sitt liv i videregående opplæring.

Arbeidsgiverne som venter på kompetente folk har krav på kvalitet.

Samfunnet som finansierer utdanningen har krav på kvalitet.

En høy kvalitet på det offentlige utdanningstilbudet er også den beste måten å sikre lik rett til utdanning på. En god offentlig skole er det sikreste bolverket mot privatisering.

Vi må skaffe oss skikkelige verktøy for å undersøke kvaliteten på alle nivåer.

Vi trenger å innhente og få kunnskap om de kvalitative sidene ved utdanningen.

Her må alle finne seg i å bli vurdert.

Kvalitetsutvikling skal bidra til å videreutvikle og styrke all opplæring.

Kvalitet i opplæringa må vurderes opp mot et bredt bakteppe av verdier og mål som ligger til grunn for opplæringen.

Tradisjonelle tester og prøver kan gi oss noen indikatorer, men er ikke nok til å måle kvaliteten på læring i en vid betydning. Likevel må vi arbeide med å finne fram til indikatorer som gir oss en felles referanseramme når vi skal diskutere kvalitet, både lokaltog nasjonalt. Vi må bygge på andres erfaringer internasjonalt og tilpasse disse våre norske forhold.

Her vil også det nye Læringssenteret være veldig viktig. Senteret skal - i nært samarbeid med kommuner og fylkeskommuner - bidra til kvalitetsutvikling i skole og opplæring og stimulere til aktivt kvalitetsarbeid.

Jeg har registrert at noen foreslår å innføre et inspeksjonssystem i skolen. En gruppe av "ghostbusters" som skal reise rundt i skolene og lage rapporter om undervisningen, om læringsforholdene ved skolen og så videre.

La meg si klart hva jeg mener om det: jeg er mot et slikt system. Jeg vil ikke gå. inn for å gjøre dette til en nasjonal modell, slik jeg ser noen lanserer muligheten for.

Jeg er mot det fordi jeg tror ikke inspektører ved et forholdsvis kortvarig opphold i en ikke helt naturlig undervisningssituasjon kan klare å danne seg et godt nok bilde av det som skjer ved skolen til å lage en "fasitrapport" som skal bli hengende ved skolen i årevis.

Jeg er mot det fordi jeg mener at heller enn å bruke masse penger på flere kontrollører, mer byråkrati og inspeksjoner - bør vi bruke pengene til det viktigste - nemlig å forbedre undervisningen, skape et bedre tilbud til elever og lærlinger. Og jeg er mot det fordi det er unødvendig.

Vi har nemlig allerede de aller beste inspektører og kontrollører vi kan tenke oss:

folk som er tilstede i all undervisning som foregår

folk som kjenner alle lærerne, alle klasserommene, alt utstyret .

folk som har den aller største interessen av at tilbudet er bra nok nemlig elevene selv.

Mitt alternativ til et byråkratisk inspektørsystem er å bruke den enorme ressursen som elevene og deres erfaringer og meninger representerer.

Skal vi utvikle en skapende, kreativ og vital skole, må vi lytte til brukerne og ta dem på alvor. Vi må spille på lag med elevene og lærlingene. Vi må gi dem mulighet til reell innflytelse, til å gi ærlige og grundige tilbakemeldinger, til å påvirke hvordan deres utdanning skal være.

Hvordan mener Anne at skolens IT-satsning fungerer?

Hva synes Petter burde vært gjort for å gjøre skolens utvekslingsprogram bedre?

Hva mener Assan om kvaliteten på undervisningen?

Ærlig talt: det er da ingen som er bedre i stand til å si klart ifra om dette enn elevene selv.

Elevdemokratiet er også et gode i seg selv. Ved å delta i elevrådsarbeid lærer elevene om et av de viktigste prinsippene i vårt samfunn: Alle har rett til å bli hørt i saker som gjelder deres egen hverdag og at det nytter å engasjere seg. Men vi må bort fra liksomdemokrati og skape engasjement i selve læringsprosessen.

Samtidig må lærerne være med i evalueringen, og gi deres mening om hva som må forbedres.

Derfor sier jeg:

Nei til inspeksjonssystemet - ja til elev og lærermedvirkning

Nei til nye rapporter, skjema og byråkrati - ja til utvikling av skolen.

Vi rapporterer oss allerede i hjel. Noen ganger lurer jeg på om vi av og til bruker flere ressurser på søknader og rapportering om bruk av midler enn det som går ut av støtte.

Odd Eidem førte en skarp penn og var en mester i å provosere - ikke minst departementet. Da KUF i meget departementale ordelag etterlyste hans rapport etter at han var tildelt et reisestipend, svarte han omtrent følgende:

"En kan meddele, at en har kjøpt påhengsmotor, og at en reiser"

Friheten i bruken av midler til utviklingsarbeid lokalt må bli større, og mindre må brukes til administrasjon og byråkrati.

Kvaliteten på læreren er nøkkelen til kvaliteten på skolen. Derfor er det viktig at vi fortsetter arbeidet for å styrke rekrutteringen til læreryrket. Stortinget har nettopp behandlet en rekrutteringsmelding med en rekke tiltak for å få flere og dyktige lærere. Regjeringen vil arbeide aktivt med å følge opp målsettingen om å bedre lærerrekrutteringen.

Den aller viktigste nøkkelen til kvalitet i skolen er dyktige og engasjerte lærere. Det er ikke bare lønn som bestemmer rekrutteringen til læreryrket. Men lønn er viktig.

La meg først ta livet av en myte. Det er ikke sånn at lærerne rømmer fra skolen. Tvert imot har en svært høy prosentandel av de med lærerutdanning jobber i skoleverket. Lærere står også lengre i jobben enn mange andre yrker.

Utfordringen er derimot at vi i løpet av de neste 10-15 årene vil få en stor naturlig avgang blant lærerne. Halvparten av lærerstaben blir pensjonister. Disse må erstattes!

Derfor er det helt avgjørende at vi får til en skikkelig rekruttering.

Vi må få de aller dyktigste av våre unge til å ønske å bli lærere. Ikke bare de faglig sterkeste, men de pedagogisk sterke - de som kan inspirere, som kan tenne, som kan stimulere.

Det betyr ikke at vi ikke skal stille krav til faglig dyktighet. Tvert i mot tror jeg at de som er sterkest faglig, ofte kan være de som også er mest stimulerende. De har en faglig tyngde som kan smitte positivt over på elevene.

Derfor bekymrer de høye stryktallene ved enkelte av lærerutdanningsstedene. Læreryrket må oppvurderes. I første omgang betyr dette mer lønn. Skal vi greie å styrke lærerrekrutteringen og skaffe kvalifiserte og dyktige lærere, må vi være villige til å betale for det. Kvalitet koster.

Ett av problemene med matematikk er f.eks. at mange bare har dette faget første året i videregående. Deretter glemmer de mye før de begynner på lærerskolen.

Årets lønnsoppgjør viser at Regjeringen er villig til å satse. Lærerne har fått gjennomsnittlig ca. 30.000 kroner ved dette oppgjøret. Dette vil kunne virke positivt inn i forhold til læreryrket. I tillegg har regjeringa gått inn for en treårig opptrappingsplan. Selvsagt vil vi ha noe igjen for denne ekstra innsatsen. Vi ønsker et avtaleverk som gir grunnlag for bedre ressursbruk og som er mer fleksibelt enn tilfellet er i dag. Dette vil kunne skape større fleksibilitet dersom det blir tatt i bruk. Det er en klar forutsetning at opptrappingsplanen delvis skal finansieres gjennom effektivitetsgevinster oppnådd gjennom ny arbeidsavtale. På samme måte som ellers i arbeidslivet skal for eksempel lærerne kunne ha en variert arbeidsbelastning til ulike tider innenfor rammen av et normalt arbeidsår.

Det er viktig at skoleledelsen bruker de endringene vi har fått til slik at vi bruker arbeidsinnsatsen i skolen enda bedre, både for effektiv ressursutnyttelse og bedre kvalitet.

Kvalitet er også et godt arbeidsmiljø. Vi vil også se på det helhetlige lærings- og arbeidsmiljøet. Dette har vært debattert over flere år. Jeg synes det må være på tide å konkludere her nå. Det er ikke naturlig at dette skillet skal være der. I en framtid der folk går inn og ut av en utdanningssituasjon, kan de ikke gå inn og ut av et beskyttet arbeidsmiljø. Mitt mål er å komme i havn med dette arbeidet. Vi skal finne en løsning for å gi elever og studenter rettigheter i sitt daglige virke som andre tar som en selvfølge.

Arbeiderpartiet vil slå ring om fellesskolen.

Hvis noen har vært i tvil: Vi sier nei til en privatisering og en uthuling av det felles offentlige utdanningstilbudet vi har i Norge. Vi vil ikke bygge ned det som kanskje er verdens beste utdanningssystem.

Det handler om kvalitet.

Men det handler også om å bruke den rikdommen vi har på det som er viktigst.

Hvis vi skal svare elevene, lærlingene, foreldrene at - ja, vi vil satse på utdanning - vi vil gi dere den utdanningen dere drømmer om, må vi også si nei til andre ting.

Det er ikke sikkert at det private forbruket vårt må øke like fort hvert eneste år.

Det er ikke sikkert at vi kan gi store skattelettelser dersom vi skal bedre kvaliteten på utdanningen.

Kanskje er en ekstrainnsats for en bedre skole viktigere enn billigere sprit, bensin og tobakk.

Utdanningspolitikk dreier seg om å realisere drømmer.

Vi skal gjøre drømmer virkelige.

De unge er ikke så opptatt av oppgavefordelingsutvalgets innstilling.

De er ikke så opptatt av om penger er øremerkede eller frie.

De bryr seg ikke så mye om det er staten eller fylkeskommunene som gir tilbudet.

For dem er det bare en ting som betyr noe; om vi som er ansvarlig for utdanningen i Norge kan gi dem muligheten til å få den utdanningen som kan hjelpe dem til å nå sine mål.

Det er det vi skal klare.

Vi skal gi de unge i dag de mulighetene vi selv fikk.

Eller rettere; vi skal gi dem de mulighetene mange voksne i dag aldri fikk. Og vi skal gi de voksne som aldri fikk de mulighetene i ungdommen en sjanse til at også de kan få strekke seg enda litt lenger.

Vi skal stille krav. Til oss selv og til andre. Alle har godt av å møte krav og utfordringer - uansett alder og livssituasjon. Krav som er mulig å oppfylle, stimulerer til ekstra innsats.

Kanskje har vi nok til å realisere drømmene. Ikke bare for våre unge, men for alle unge. Få steder er skillene mellom de rike og de fattige så brutale som i tilgangen til utdanning. Mer enn 180 millioner barn, flertallet av dem jenter fullfører ikke eller har ikke tilgang på noen grunnutdanning. Over 1 milliard voksne, hvorav to tredjedeler er kvinner, er analfabeter.

Derfor vil Arbeiderpartiet satse på internasjonalt samarbeid og bistand innen utdanning. Utdanning er den viktigste nøkkelen til endring og utvikling - antakelig den aller viktigste. Jeg vet også at mange fylkeskommuner er aktive på dette området.

I april besøkte jeg Zambia for å undertegne en avtale om at KUF skal samarbeide med utdanningsdepartementet i Zambia om oppbyggingen av grunnskolen.

Der besøkte vi en liten skolen de hadde bygd opp i slumområde.

Skjønt - de færreste her i salen ville kalt det en skole.

Det var en murbygning, med fire-fem rom med åpne vinduer, og en glassfiberplate over en åpning i taket som slapp inn det eneste av lys som var i rommet.

I hver klasse var det rundt 50 barn - 3 og 3 på pultene

De heldigste fikk gå i fire år, kanskje nok til å lære å lese og skrive.

Men å se den stoltheten og gleden hos foreldrene i nabolaget som viste oss skolen de hadde vært med å bygge med egne hender - den drømmen de hadde for sine barn, den innsatsen de hadde lagt ned - gjorde et sterkt inntrykk og minte om hvordan det vi ser som en selvfølge, ble bygget stein på stein. Samtidig visste vi hvilken virkelighet som omgav dem.

- det døde flere lærere av AIDS enn de klarte åa utdanne nye.

- svært mange slutter i skolen lenge før de har lært å lese skikkelig

- på et barnehjem møtte vi barn som hadde mistet foreldrene sine, barn som selv hadde fått HIV-viruset etter å ha bli voldtatt.

Noen mener at vi skal slutte å hjelpe - jeg sier at vi skal hjelpe mer. Noen sier at vi trenger pengene selv - jeg sier at vi har nok. Noen sier at vi ikke skal bry oss - jeg sier at vi skal slutte å lytte til dem.

Vi kan klare det. -Vi har rikdommen. Vi har kunnskapen. Spørsmålet er om vi har viljen.

"De som er kalde av hjertet, hør ikke på dem lenge "