Lærerlagets landsmøte 2000

Kjære landsmøte.

Takk for invitasjonen.

Det er hyggelig å være her.

Hyggelig fordi landsmøtet i lærerlaget er en av skole-Norges viktigste samlingssteder.

De innspillene som kommer herfra, har stor betydning for framtidas skole.

Imponerende mange forslag herfra blir til norsk skolepolitikk.

Nå må jeg jo si at etter å ha hørt dirigentens prosedyreforklaring i går, er jeg i grunnen enda mer imponert. Imponert over at noen i det hele tatt klarer å få fremmet disse forslagene, på tredelt, gult eller blått papir, og trykket på J eller N eller + eller – samtidig som man strekker opp handa, reiste seg eller ble sittende.

Det fantes til og med en angreknapp, noe noen og enhver av oss kunne tenkt oss iblant.

Det er også hyggelig fordi dere har en leder som har klare meninger, blant annet om meg.

I vår ble nemlig Helga portrettert i Magasinet i Dagbladet, og der ble hun spurt hva hun syntes om den nye utdanningsministeren.

• joda, svarte Helga, Giske er jo en kjekk mann, men han har jo ikke så mye greie på utdanningspolitikk.

Og så er det noen som klager på at likestillinga ikke har kommet langt nok?

Den har vel kommet litt for langt, spør du meg!

Kjære landsmøte

Sist torsdag fikk jeg høre om Ninni, som var usynlig. Jeg var på Vikhamar ungdomsskole i Sør-Trøndelag, og fikk se på et opplegg som MOT har for ungdomsskoleelevene, et program for å gi de unge større trygghet mot rusmisbruk, mobbing og press.

De fortalte om Ninni var usynlig fordi hun hadde bodd hos en fæl tante, - og dere vet jo at folk lett kan bli usynlige hvis man skremmer dem ofte nok, som Tootiki sa mens han spiste en røyksopp som lignet på en søt liten snøball. Det eneste som vistes av Ninni var en liten bjelle rundt halsen. Tootiki håpet kanskje at mummifamilien kunne ta seg av Ninni, for tanten ville ikke ha henne lenger, hun kunne jo virkelig ikke ta seg av slektninger som hun ikke engang kunne få øye på.

Og det gjorde de. Mummifamilien ga Ninni det øverste kvistværelset som tilfeldigvis stod tomt. Og mummimamma pakket dyna godt rundt Ninni, slik at det ble nesten som en lang stokk, og deretter ga hun Ninni en liten huskur som mormor hadde skrevet ned for bruk hvis ens venner blir tåkete og vanskelige å se.

Dagen etter kom Ninni ned. Og hva var det som hadde skjedd? Jo føttene var blitt synlige, et par små sko og et par sokker kom nedover trappa, og helt på toppen syntes en liten hårsløyfe.

Da de så en dag skulle på sopptur, traff hun Stinky, Stinky var ikke særlig snill, tvert imot. Han prøvde å overtale Ninni til å utføre bankran, for hva kunne vel være bedre enn en usynlig bankraner. Men Ninni nektet. Da Stinky skjønte at han ikke klarte å overtale Ninni, ble han så sint at han sa: "Du må være bra stygg, du som er usynlig!"

Og hva skjedde da: jo skoene og sløyfa forsvant, bare bjellen som hang rundt halsen vistes.

Det er ikke noe et barn ønsker mer enn å synes, å bli anerkjent, å bli respektert.

En trygg og god oppvekst med mulighet til å bli godtatt og verdsatt, uansett utgangspunkt, uansett forutsetninger og evner.

Jeg trenger selvsagt ikke å fortelle dere at Ninni til slutt ble synlig.

Og jeg trenger heller ikke å fortelle at det ikke først og fremst var på grunn av mormors huskur, men fordi hun ble møtt med respekt, med kjærlighet.

Hun fikk en mulighet til å bli sett.

En hel gjeng med unger i 6. klasse som var høyt og lavt på kontoret mitt her forleden, sendte meg et lass med hilsner etterpå, hvor de takket for sist. En av dem, Elisabeth, avsluttet brevet med: "husker du meg - med to fletter med Bjørndalsgenser"

En god skole handler om dette.

Å gi hvert enkelt barn en mulighet til å bety noe, til å lykkes, til å mestre, uansett bakgrunn.

Det er det vi skal gi dem muligheten til.

Det er derfor den jobben dere gjør er så utrolig viktig.

Skal alle elever sikres likeverdig utdanning, må den enkelte møtes ulikt.

Bare på den måten kan alle få mulighet for læring og personlig utvikling.

Derfor er ett av våre viktigste prinsippene å gi elevene tilpasset opplæring.

Og derfor er ikke en likeverdig utdanning en lik utdanning.

Like muligheter og likeverd mellom forskjellig mennesker krever ikke likebehandling, men forskjellsbehandling.

Noen trenger mer hjelp enn andre.

Noen trenger en annen slags hjelp enn andre.

Alle har ulike behov.

Et av mine viktigste budskap til alle de dyktige lærerne i norske skoler er at vi må bli enda flinkere til å bruke de mulighetene som ligger der til å tilrettelegge opplæringen for den enkelte.

Vi må bruke den friheten som finnes innenfor læreplanene.

Vi må bruke det handlingsrommet vi har innenfor regelverket.

Men en tilpasset opplæring betyr ikke at barna skal sorteres etter evner.

Tvert imot – barna skal få en tilpasset opplæring men i en felles ramme.

Ulike barn har ulike egenskaper.

Men dette kan forandre seg gjennom oppveksten.

Og mange utretter mirakler på tross av dårlig utgangspunkt.

Jeg kom nettopp hjem fra Australia hvor jeg besøkte Paralympics.

Og jeg må si: jeg har sjelden opplevd noe mer imponerende.

Ulke folk med ulike handicap, men som likevel gjorde strålende idrettsprestasjoner.

Rune Ulvang, som ble spådde et liv i rullestol etter blind vold. Kom seg opp, svømmer til gull

Anne Cecilie Ore – som med millimeterprestasjon gjennomfører dressurridning til sølv – i blinde.

Tommy Urhaug – som slår de aller fleste toppspillere i Norge i bordtennis. Men han gjør det lam fra livet og ned.

Og dra ingen feilslutninger.

Vi snakker ikke her om noe helsesport, vi snakker om toppidrettsprestasjoner med dedikerte utøvere, like målbevisste og fokuserte som en Hattestad, Holmann eller Hundvin.

Hvert enkelt menneske har fantastiske muligheter, et uendelig iboende potensiale.

Hvis vi gis muligheter, hvis vi får sjansen.

Til skolen kommer også barn med handicap.

Det kan være de fysiske, synlige.

Men det kan også være usynlige.

Det kan være hun eller han som ikke klarer å stokke bokstavene riktig.

Eller han som har en mor som drikker.

Det kan være den som blir syk akkurat under leirskoleoppholdet, heller enn å innrømme at pengene ikke strekker til.

Eller den som har en far som slår.

Vår skole skal gi alle en mulighet.

Vår skole skal gi alle en sjanse.

Uansett bakgrunn.

Uansett etnisk tilhørighet, sosial bakgrunn, evner eller handicap.

Derfor må vi slå ring om den skolen som møter hver enkelt slik han eller hun er.

Derfor må vi slå ring om den skolen som inkluderer alle.

Derfor må vi slå ring om fellesskolen.

Og derfor er jeg bekymret for den gryende privatiseringen som vi har sett, særlig i ungdomsskolen.

Noen sier at vi som har kjempet for enhetsskolen er mot mangfoldet, at enhetsskolen er en ensrettingskole.

Ingenting kunne være mer feil.

For hva er ensretting?

Ensretting er når vi får en skole for kristne barn, en skole for muslimske barn, en skole for jødiske barn, en skole for humanetiske barn, en skole for buddhistiske barn, en skole for rike barn, en skole for fattige barn, en skole for flinke barn, en skole for ikke så flinke.

Det er ensretting.

Det er sortering.

Det er jo når barna går sammen i skolen at vi får mangfold.

Derfor har jeg foreslått at vi slutter å bruke uttrykket enhetsskolen, og i stedet kaller det fellesskolen.

Fellesskolen der legesønnen går sammen med vaktmesterdatteren.

Der ulike religioner møtes.

Der vi treffes på tvers av sosiale skiller.

Det var jo den skolen vi fikk gå i.

Det gikk langt inn i ungdomsskolen før jeg egentlig ble bevisst på de store sosiale forskjellene som skjulte seg bak hver elev i klassen min.

Vi lekte sammen, hadde timer sammen, dro på ekskursjoner sammen, hadde gym sammen, vokste opp sammen, uansett sosial bakgrunn, uansett evner og forutsetninger, uansett hvem vi var.

Vi var likeverdige.

Vi hadde lik verd.

Dette er en av de mest grunnleggende verdier i samfunnet vårt.

At vi lærer å respektere hverandre, samarbeide, kjenne hverandre.

Dette handler ikke bare om hva slags skole vi vil ha.

Det handler om hvilket samfunn vi vil ha.

Dette er nøkkelen til den likeverdstanken, og rettferdighetstanken som fortsatt tross alt preger det norske samfunnet.

Og kjære landsmøte, jeg er villig til å kjempe for disse verdiene, mot de som vil rive det ned, og jeg håper jeg har dere med meg i den kampen.

Helga sa i går at vi risikerer å bli kalt museumsvoktere.

Ja, jeg må si, hvis det er slik at grunnleggende verdier som solidaritet, rettferdig fordeling og like muligheter for alle er havnet på museum, ja da stiller jeg gjerne opp som museumsvokter!

Jeg tror stortingsvalget om 10 måneder kommer til å bli en av de virkelig store skilleveger.

Gjennom de siste årene har vi bygd stein på stein og skritt for skritt et bedre utdanningssystem. Med Fremskrittspartiet som motstandere ved hver eneste korsvei.

Vi har gitt all ungdom rett til videregående opplæring – FRP var mot.

Vi ga alle voksne rett til videre gående opplæring - FRP var mot.

Vi ga 6-åringene plass på skolen - FRP var mot.

Det sies at det ikke er forskjell på partiene. Det gjelder i alle fall ikke i utdanningspolitikken.

Vi vil ha skole for alle - de vil ha en skole for vanlige folk og en for de som kan betale ekstra.

Vi vil ha en god, rimelig og trygg SFO – de vil sende barna hjem til tomme hus.

Vi vil ha nye pedagogiske arbeidsmåter – de vil ha en lærer, bak katetret - i ordnede former.

Mest bekymret er jeg over forslag om at pengene skal følge elevene. Kombinert med fritt skolevalg, og at det er mulig å betale ekstra for de som ønsker det vil det være alvorlig.

Vi vil ganske raskt få A og B-skoler, med stor søkning til A-skolene.

Da er det bare to måter å finne ut hvem som får plass og hvem som ikke får.

Enten er det pengene som bestemmer.

Eller så er det opptaksprøver.

Det finnes jo land som gjennomfører det.

Jeg så et tv-program fra Storbritannia for et par år siden.

Vi fulgte en del foreldre og barna deres – som kjempet for å komme inn på de beste skolene, og så hvordan barna ble intervjuet.

Der fire - fem åringer får beskjed om at de ikke kom inn, fordi de ikke hadde den riktige personligheten.

Det var forferdelig.

Men det er altså bortimot 30 prosent i Norge som er villige til å stemme for et slikt system.

I Norge pynter høyresida på privatiseringen ved å kalle det friskolen.

Men vi ser eksempler på at det ikke akkurat er tanken som er fri:

Det siste har vi sett fra ACE-skolene.

I læreboka heter det "Når Guds ord sier at hustruene skal underordne seg sine egne ektemenn, betyr det at hustruene skal lyde sine egne ektemenn. Hustruer som elsker ektemennene sine på den måten Gud vil, vil være gled for å underordne seg." Det er faktisk unger som har dette i pensum.

I elevoppgavene finner vi et spørsmål hvor elevene skal sette strek under det riktige svaret.

(Hustruer, Hunder og Katter) skal lyde sine ektemenn.

Hustruer vil være (lei, trist, glad) for å underordne seg sine ektemenn.

Kjære landsmøte.

Jeg må si: dersom likestillingsnemnda nå endelig fastslår at dette er i strid med likestillingsloven, vil hver eneste skole som søker om godkjenning med slikt materiell få et rungende nei så lenge jeg er utdanningsminister i Norge.

En forstander ved en religiøs grunnskole ble spurt om dette ikke var hjernevasking.

- Svaret var: joda, men vi vasker med rent vann!

Jeg frykter at vi får en type friskoler, hvor skolen er fri skoler:

• De er fri for likestilling
• Fri for evolusjonslære
• Fri for handikappede
• Fri for muslimer
• Fri for elever med tilpasningsvansker
• Fri for mangfoldet.

Kjære venner. Den typen friskoler sier jeg nei til.

Men til syvende og sist er det ikke mine privatskolevedtak som avgjør utfallet av denne striden.

Det som blir avgjørende til sist, er kvaliteten på den fellesskolen vi tilbyr.

Den aller viktigste faktoren for en god skole er gode lærere.

Læreryrket må oppvurderes. Vi vet alle at det i mange år har vært snakket om at lærerne burde få høyere lønn. Men i år har vi ikke bare snakket om det. Vi har gjort noe med det.

Jeg er glad for at vi fikk et så godt oppgjør, gjennomsnittlig lønnsøkning på 30.000, noen har fått opp mot 50.000 kroner.

Jeg er enig med Helga når hun sier til Dagsavisen … at "Her har AP gjort en god jobb" mens Anders sier at "Dette er historisk, men vi får aldri nok"

Lønnsoppgjøret: kom inn til mine kolleger: hvordan har det gått?

Jo lærerne er fornøyde, - det hørtes dyrt ut. Og lønnsoppgjøret er kompensert av staten. Godta derfor ikke kutt i kvalitet og ressurser til for eksempel utstyr.

Endringene i arbeidstidsavtalen av 1. august i år er viktige. Nå er det lærerne og skolelederne som må vise at de er villige til å ta avtalen i bruk. Avtalen gir større rom for pedagogisk fleksibilitet og effektiv bruk av ressursene. Jeg forventer at vi skal se synlige resultater av dette innen dette skoleåret er avsluttet.

Jeg er enig med Helga når hun sier at det ikke er et rent økonomisk effektiviseringsopplegg.

Men det er det også.

Og det må vi bevise.

Helga du sa i går at du forstod at jeg vil se resultateter før lønna økes.

Men jeg har jo gått lengre.

Vi har allerede økt lønna med 30.000 – før vi har sett noen resultater.

Jeg har tillit til lærerne.

Og jeg er helt enig med Helga: den viktigste ressursene i endringsprosessene er kreative, engasjerte lærere.

Derfor ga vi også det ekstraordinære lønnsoppgjøret.

Men nå må vi se resultater før vi kan gå videre.

Det aller meste av arbeidstidsendringene fra i høst skal bidra til økt kvalitet, ikke til innsparinger.

Men de beskjedne økonomiske gevinstene som kreves, må vi klare å nå.

Ikke fordi disse pengene i seg selv er så viktige.

Men fordi hvis vi skal kunne gå videre på denne vegen, å fortsette å få til ekstra tillegg til lærerne i årene framover, må vi bevise at også arbeidstidsendringene blir gjennomført.

Hvis ikke tror jeg det blir svært vanskelig å få aksept for en ytterligere satsing,

• vinne fram overfor alle andre konkurrerende gode formål i et budsjett
• vinne aksept hos andre yrkesgrupper for ekstra lønn til lærerne.

Derfor ber jeg dere om å gjøre alt dere kan for at dette skal lykkes.

Ikke for min skyld.

Men for oss alles skyld, slik at vi virkelig kan klare å gå videre.

Lærerorganisasjonene har, gjennom intensjonsavtalen som ble inngått i mai, forpliktet seg til å gå inn i et konstruktivt utviklingsarbeid hvor målet er å komme frem til (sitat) "nye og mer fleksible arbeidstidsordninger tilpasset dagens- og morgendagens skole". Vi skal finne klare økonomiske gevinster som skal gi rom for økt lønn.

Jeg utfordrer organisasjonene til å komme med konstruktive innspill til denne prosessen.

En handlingsplan som kun inneholder noen sentralt initierte forsøk gir ikke rom for generell ekstra lønnsvekst for lærerne slik partene forutsatte i intensjonsavtalen.

Jeg håper at vi raskt kommer fram til konkrete forslag som kan gi handlingsplanen et innhold som står i forhold til de forpliktelser som ligger i intensjonsavtalen.

Jeg er klar over at arbeidstidsavtalene er en viktig del av byggverket man i mange oppgjør har prioritert arbeidstidsbestemmelser, og kanskje også oppgitt lønn for å kjempe fram.

Jeg skjønner derfor at man vil ha betalt når disse bestemmelsene endres.

Men da må dere også skjønne at jeg vil ha endringer, når jeg betaler.

Vi må skape en entusiasme for læreryrket.

Det tror kanskje er det viktigste oppgjøret i år har bidratt til.

Gjort at man igjen kan gå ut å anbefale unge mennesker å bli lærere, fortelle om hvilket flott yrke det er, og at det etter hvert også ikke er så aller verst betalt.

La meg også benytte anledning til å berømme Henriette Randsborg og lærerstudentenes kampanje for å få flere unge til å bli lærere.

Det er akkurat slike tiltak vi trenger.

Lærerens status vil minke, har det blitt hevdet, når utdanning blir allemannseie – læreren blir ikke den eneste som kan og har lært.

Dette er feil. For ingen person kan laste inn kunnskap fra en medfødt diskettstasjon, hver generasjon må gå sin bakke. Og lærerens betydning for hver familie er blitt større: Læreren er for mange den eneste voksne de møter utenom hjemmet, og foreldrene er fjernere fra barnas liv. Det er derfor foreldrene er betrygget når de sender sitt kjæreste eie til gode hender - og er uroet når de fornemmer at noe på skolen ikke er som det bør – skolen er uten alternativer.

Derfor må vi utrettelig jobbe for å utvikle å forbedre skolen.

Det er gledelig å se alle de søknader om lokale forsøk som mange kommuner har sendt departementet det siste halve året.

Det søkes om avvik fra en rekke bestemmelser i avtaleverket – og faktisk også om avvik som ikke er avvik, men dagens ordning.

Søknadene inneholder ulike løsninger til hvordan den enkelte søkerskole ønsker å legge forholdene til rette for å skape en mer elevaktiv skole i tråd med læreplanverket; legge til rette for læreren som veileder; flytte lærerens arbeidsplass ut i klasserommet; bedre kontakt og samarbeid i skolen – for å nevne noen av de målsetningene skolene setter opp.

Dette viser at det lokalt er ønske om og behov for endringer i dagens avtaler.

Derfor er det viktig at vi sentralt kan følge opp med varige og nødvendige endringer i avtaleverket.

Og derfor er det viktig at vi fortsetter å satse på skolen.

Helga sa i går at det var ikke nok bare å ønske seg forbedringer. Man måtte få resultater.

Jeg er helt enig.

• som utdanningsminister ønsket jeg meg en bedre lærerlønn. Resultatet ble 30.000 kroner mer i lønn
• jeg ønsket meg mer penger til kommunen. Resultatet ble 5 milliarder kroner
• jeg ønsket meg mer til satsing på IKT i skolen. Resultatet ble at skolepakken ble økt med 100 millioner kroner bare i år 2001.

penger til utstyr

penger til nye læremidler

og mest av alt: penger til oppbygging av lærernes kunnskaper og kompetanse

Det stilles store krav til lærerne. Det er en tøffere hverdag man møter.

Derfor satser vi sterkt på kompetanseutvikling for lærere.

Til neste år vil det bli lagt særlig vekt på å styrke lærernes kompetanse i pedagogisk bruk av IKT i opplæringen.

Det er også behov for å støtte lærerne i å styrke sin kompetanse i fag de underviser i.

Det vil bli satset sterkere på å utvikle tilbudet om nettbasert kompetanseutvikling for lærere.

Hensikten er selvsagt at de som allerede er lærere, skal fylle sine oppgaver på en bedre måte. Da må de få muligheter til faglig og pedagogisk fornyelse og videreutvikling. Samtidig er det viktig at kompetanseutvikling konverteres i en bedre opplæringspraksis. Kunnskap må omsettes i handling. Derfor bør en se kompetanseutvikling og pedagogisk utviklingsarbeid i sammenheng i arbeidet på de utviklingsområder en prioriterer. Det må til dersom vi skal klare vår ambisjon om at kvalitetsutvikling skal nå eleven og fornye hverdagsarbeidet i skolen.

Vi står bare i startgropa når det gjelder IKT-revolusjonen i skolen. Det virkelig spennende skjer når IKT benyttes på skolens premisser - som pedagogisk virkemiddel. Utviklingen av de nye pedagogiske verktøyene kan endre opplæringen fundamentalt - både når det gjelder roller og organisering. Her er det allerede mye utvikling på gang, bl.a. gjennom PILOT-prosjektet. IKT kan medvirke til at læreren i større grad blir en person som veileder og legger til rette, og at elevene i større grad tar ansvar for egen læring. Hvis en utnytter de muligheter IKT gir, kan skolen også komme behovene og interessene til den enkelte eleven bedre i møte.

Det som skjer nå er det samme som bestandig – når en ny teknologi blir introdusert. Først blir den tatt i bruk i stedet for den gamle, slik som når elektrisiteten ble brukt i stedet for dampmaskiner til å driver fabrikker. Så kommer den virkelige revolusjonen – når den nye teknologien blir brukt på sine egne premisser.

Eksempler jeg ser for meg:

• interaktive fysikkbøker
• sjøl lærte jeg å lese små bokstaver ved å fomle med en skrivemaskin – min nevø lærer seg fransk fra et dataspill.

Det eneste vi vet på dette området er at utviklingen går raskere enn vi kan tenke oss. Tidligere var det forsvarsindustrien som lå i front av den teknologiske utviklingen. Nå er det underholdningsindustrien. Hvorfor kan ikke nå skolen og lærerne ta mulighetene i bruk og legge seg i front av denne IKT-utviklingen. Skolen må være i spissen, ved blant annet å ta i bruk interaktive opplæringsprogrammer og animasjoner på nett.

Vi konstaterer at søkningen til lærerutdanningen går ned. I høst er det flere ledige plasser både på studiet for allmennlærere og spesielt på studiet for førskolelærere. Og vi har alt for få menn blant søkerne.

Jeg vil se nærmere på lærerutdanninga. Jeg er bekymret for de høye stryktallene ved enkelte av lærerutdanningsstedene. og: lærerutdanningen: hørt at 50 prosent av oss strøk i matte, men så mange er vi jo ikke i klassen.

Vi gjennomfører nå i høst fire regionale høringer - og til slutt en nasjonal - for at studenter og fagpersoner kan si sin mening om dagens lærerutdanning. Det kan gi oss bedre grunnlag for å vurdere hva vi bør gjøre med den framtidige lærerutdanninga.

Skolelederne vil stå sentralt i arbeidet for kvalitet i skolen.

Reformene på nittitallet har vist at pedagogisk ledelse står sentralt for å få til positiv skoleutvikling. Vi trenger skoleledere som kan initiere tiltak for kvalitetsutvikling, inspirere til en utviklingskultur ved sin skole og følge opp arbeidet med kvalitetsutvikling på en forpliktende måte.

I de siste årene er det blitt stadig mer problematisk å få kvalifiserte søkere til skolelederstillinger. Det vil bli satt ned en arbeidsgruppe som skal se på arbeidsforholdene for skolelederne.

Kompetanseutviklingsprogrammet Samtak blir videreført i perioden 2000-20002 for PP-tjenesten og skolelederne i grunnskole og videregående opplæring.

Vi har gjennomført ledelsesprogrammet LUIS.

Men jeg vil si følgende: kommunene må ta et enda større ansvar for å gi sine skoleledere skikkelige muligheter til kompetanseutvikling, slik de etterutdanner alle andre kommunale ledere. Skolelederne er minst like viktige som andre kommunale ledere. Her må kommunene gjøre jobben sin.

Sammen skal vi skape framtidsskolen; skolelederne, lærerne, skolemyndighetene.

Mitt mål er en FRISK skole. En skole preget av de fem ordene: Fleksibilitet, Rettferdighet, Intensitet, Skaperkraft og Kvalitet.

Skal vi klare det, må vi dra sammen, og jobbe sammen for et helhetlig skoleløp.

Helga utfordret meg på barnehagenes plassering i dette.

Og det er ingen tvil om at barnehagene spiller en vesentlig pedagogisk rolle.

Derfor må vi gjøre det mulig for flere å benytte seg av barnehage.

• vi må øke statsstøtten til vi kommer opp på 50 prosent
• dette må føre til lavere betaling for foreldrene, ikke bare forsvinne inn i kommuneøkonomien. I Sverige er maks takst i barnehagene 750 kroner.
• Vi må fortsette utbyggingen, slik at vi endelig kan få full barnehagedekning.
• Vi må ha godt kvalifiserte arbeidstakere.

Jeg skal ikke ta opp en gammel strid.

Men la meg bare si det slik: kontantstøtten hjalp ikke akkurat barnehageutbyggingen.

Dessverre er det slik at de ungene som trenger det mest, er de som ikke kommer i barnehagen. Jeg vil ikke ha Carl I Hagens løsninger på dette området. Mitt svar er ikke barnevern, men barnehage.

Samtidig må vi se hele det 13-årige løpet som ungdom flest nå går gjennom i sammenheng.

I departementet har vi tatt konsekvensen av det, og slått sammen grunnskole og videregående skole til en ny opplæringsavdeling.

Vi må se om progresjonen er rett, og særlig bør vi ha spesiell fokus på ungdomstrinnet

Det har vært forslag om et inspeksjonsvesen i norsk skolevesen. Jeg er imot et slikt system. Det er for det første vanskelig å få det til. Dessuten setter det et stempel på skolen for flere år framover. Det er unødvendig med et slikt inspeksjonsvesen. Vi har allerede en rekke utmerkede inspektører i elevene. De er tilstede i alle skoler over hele landet og er tilstede der opplæringen foregår. Derfor må vi nå gi elevene reelle muligheter til å delta aktivt i vurderingen av opplæringen. Dette kan gjøres med enkle midler. Og jeg er sikker på at de vil gi oss meget gode tilbakemeldinger. Jeg sier nei til mer byråkratisering og ja til mer elevmedvirkning.

Og: kvalitet er avhengig av at vi bruker nok på den offentlige fellesskolen. Dette er kommunenes ansvar. Staten har i budsjettet for 2001 foreslått en økning fra statens side på 5 milliarder kroner, noe som gjør en ytterligere satsing på skolen mulig. Jeg blir provosert når kommunene kutter ned og ikke bruker sine inntektsmuligheter. Det er kommunene som har ansvaret, og jeg forventer at de tar det.

Jeg er uenig i at det bør brukes mer av oljefondet. Dette er delvis begrunnet i konsekvensene for norsk økonomi. Men det er også et moralsk spørsmål: Hvor mye har vi moralsk rett til å forbruke i lys av fremtidige generasjoners behov? Dersom en rettferdig fordeling - også mellom generasjoner - er målet, vil det være galt å bruke mer av oljefondet. Det har vært en økning i privat forbruk på 116 milliarder siden 1992. Dersom vi har hadde bevilget oss 100 milliarder, ville vi hatt 16 milliarder kroner per år til eldre, syke og til opplæring.

Vi er rikest i verden. Er det moralsk forsvarlig å ta de verdiene som er spart opp i løpet av millioner av år, og bruke i løpet av et par generasjoner?

Jeg vil utfordre generasjonene før meg til å ta tøffere valg. Vi har foreslått en konjunkturavgift for å ta inn mer fra det private forbruket. Og jeg vil utfordre lærerne til å kjempe for omfordeling.

Jeg skjønner at vi utfordrer sterke krefter, når vi ikke er villige til å gå med på kravene om bensin til 6-7 kroner.

Jeg registrerer at vi møter trusler om store lastebiler som skal sperre gatene, hvis ikke vi gjør som de sier.

Og vi skal lytte til folk som er sinte over høye bensinavgifter.

Men hva med barna som trenger en bedre skole. De fortjener også å bli lyttet til.

De har ikke noen store trailere de kan sperre gatene med, men min oppgave er også å lytte til dem.

Og hva med de eldre som trenger bedre pleie. De har heller ikke vogntog de kan kjøre ut i protest. Men de skal også lyttes til. De har også sine rettferdige krav.

De endelige politiske valgene kan ikke gjøres på bakgrunn av hvem som har den største og sterkeste traileren. Det kan ikke være slik at de sterkeste skal diktere resultatene.

Noen må også tørre å tale de svakes sak.

Vi må sørge for at alle blir hørt.

En gruppe vi må sørge for at blir hørt, og får reell medvirkning er elevene.

Jeg er glad for at lærerlaget i forslag under punktet skolepolitikk framhever at dette er et av de sentrale områdene for forbundet.

Dere skriver at, sitat: "med dette menes ikke bare skolens ansvar for å oppfylle formelle krav om medbestemmelse. Det dreier seg om hvordan skolen kan legge til rette hele virksomheten sin for å gi elevene vilkår for å ta ansvar for egen læring og styrke deres innflytelse over egen hverdag".

Dette er noe jeg virkelig brenner for, og jeg er glad jeg har lærerlaget på min side!

Jeg har tro på våre barn og unge.

Jeg deler ikke beskrivelsene av at de er egoistiske, uengasjerte, problematiske.

Ofte får vi et bilde gjennom media av akkurat det.

Vi hører om a-gjengen og b-gjengen og hva det nå er.

Og det er klart at ungdommene i de ulike bokstavkjeksgjengene ikke akkurat driver samfunnsoppbyggende virksomhet.

Og de får søkelyset rettet mot seg – det er helt riktig og viktig.

Man skal fokusere på problemer og ting som er skeivt og skakt i samfunnet.

Men når man først skal lage Dokumenter om rikets tilstand, så bør man jo se på helhetsbildet.

Man skal ikke lukke øynene for problemer.

Men man skal jo ikke se bare med et øye heller. Vi må også se det positive som skjer blant ungdom – åpne det venstre øyet om man vil – det som ser ungdom som en ressurs og ikke som et problem.

Jeg sier dette fordi jeg for et par uker siden var på Elvebakken skole i Oslo. Denne skolen var for kort tid siden stemplet som en problemskole.

De hadde internasjonal uke i forbindelse med Operasjon Dagsverk, som i år gikk til å bekjempe AIDS epidemien i verdens fattigste land.

Hundrevis av ungdommer - på den skolen i Oslo med flest nasjonaliteter representert - samlet seg i gymsalen, hørte foredrag, så på film , elever holdt danseoppvisning og de diskuterte AIDS-problematikken i land på den andre siden av verden.

En skole blant mange som viser at ikke unge i dag er noe mer enn bevisstløse og holdningsløse konsumenter.

Med lærere som var levende opptatt av det brede internasjonale engasjementet.

Med elever som ofret dyrebar ungdomstid på å lede og organisere dette arbeidet.

Som inkarnerte om ikke alle så i hvert fall de fleste av mennesketypene i L97.

Jeg vet at om jeg hadde dratt på en skole for å sette søkelys på gjengvold eller ungdomskriminalitet, så måtte jeg ha holdt media unna med makt.

Men på mitt møte med engasjerte og solidariske ungdommer på Elvebakken skole fikk vi gå i fred.

Møtet med disse og andre ungdommer som jeg møter gir meg på ny og på ny tro på at det nytter å formidle verdier, nytter å bygge broer og nytter å ta ungdom på alvor.

Skolene skal gi oss kunnskapsrike elever. Men også reflekterte, samfunnsengasjerte mennesker.

Jeg vet at vi har en generasjon som har de verdiene.

Og som er villige til å kjempe for dem.

Det er ungdom som står i spissen i Seattle og Praha

Det er ungdom som kjemper i front mot klimaendringer og miljøødeleggelser

Det er ungdom som slåss for sletting av u-landsgjelda og for mer rettferdig fordeling.

Derfor håper jeg at dere lar elevene slippe enda mer til.

De kan hjelpe oss å få enda bedre perspektiv på det vi arbeider med.

For meg er det viktig at vi greier å løfte blikket – og ikke bli for opptatt av egne problemer, som i den store sammenheng er småting.

• Noe av det første jeg gjorde som utdanningsminister var å besøke Zambia for å undertegne en avtale om at KUF skal samarbeide med utdanningsdepartementet i Zambia om oppbyggingen av grunnskolen.

I Kaongura hadde de 21.000 barn i skolealder. Bare 12.000 av dem var i skolen.

Særlig var jentene borte fra skolen.

Men de lokale lærerne viste oss stolt skolebygningen.

Et murrom, med ventilasjonshull på den ene siden, og 2 åpne vinduer uten glass på den andre.

Likevel: de barna som gikk der vist en utrolig glede over å få lære.

Ved siden av skolen stod 13-14-årige jenter med små barn på ryggen

• kanskje en lillesøster
• kanskje deres eget barn.

Uansett for mye ansvar til at de noen gang skulle få sjansen til å gå på skolen.

Og vi visste hvilken virkelighet som omgav dem:

- det døde flere lærere av AIDS enn de klarte å utdanne nye.

- svært mange slutter i skolen lenge før de har lært å lese skikkelig

- på et barnehjem møtte vi barn som hadde mistet foreldrene sine, barn som selv hadde fått Hiv-viruset etter å ha bli voldtatt. 40 % var uten foreldre.

Noen mener at vi skal slutte å hjelpe, og vinner stor oppslutning på det - jeg sier at vi skal hjelpe mer.

Noen sier at vi trenger pengene selv - jeg sier at

vi har nok.

Noen sier at vi ikke skal bry oss - jeg sier at vi skal slutte å lytte til dem.

På veggen min hjemme har jeg en plakat.

På den er det et bilde av ei lita jente fra et tredjeverdens-land.

Over bildet står det "what do you want to be when you grow up?"

Under står det på engelsk: alive – i live.

Det bildet har jeg hatt så lenge jeg har vært politisk aktiv.

Og den uttrykker det som fikk meg engasjert – drømmen om at alle skal få et godt liv – drømmen om at vi skal gjøre slutt på urettferdighet, fattigdom og lidelse.

Mitt opp i lønnstabeller og arbeidstidsendringer, oljefondspenger og statsbudsjetter – glem aldri dette: vi er verdens overklasse. Det er vi som må dele, hvis andre skal klare seg.

Utdanning er nøkkelen til utvikling!

Utdanning kan gi økonomisk framgang for fattige mennesker.

Utdanning kan gi oss innsikt i fordelingspolitikk og utviklingstiltak.

Men kunnskap i seg selv, skaper ikke gode mennesker.

Derfor er vår oppgave så mye mye større.

Vi skal legge til rette for hele, tenkende, solidariske, kritiske, bevisste enkeltmennesker.

Vi har langt på veg lyktes i Norge.

Men også her ser vi intoleranse, vi ser fremmedfrykt og hat.

Også i Norge går sinte unge menn med tunge støvler i tog for nazismen.

Også i Norge skifter redde innvandrere side av gata når de møter norske ungdomsgjenger.

Ungdommer som har gått i vår skole.

Ungdommer som har hatt dere som lærere.

Ungdommer som har vokst opp i vårt samfunn.

Derfor har vi fortsatt mye igjen.

En som ble forfulgt av nazistene under krigen, sier i et brev det hele:

"Kjære lærer.

Jeg har overlevd en konsentrasjonsleir.

Intet menneske skulle måtte se det mine øyne har vært vitne til.

Jeg har sett gasskamre bygd av lærde ingeniører.

Barn forgiftet av høyt utdannede leger.

Spedbarn drept av erfarne sykepleiere.

Kvinner og babyer skutt og siden brent av folk med både høyskole og universitetsbakgrunn.

Så jeg er blitt skeptisk til utdanning.

Derfor ber jeg deg: Hjelp dine elever til å bli mer menneskelig.

Dine anstrengelser må aldri gi oss lærde monstre, dyktige psykopater, utdannede som Eichmann.

Lesing, skriving regning.

Det er bare viktige om de tjener til å gjøre våre barn til bedre mennesker."

Kjære landsmøte.

Det er den jobben vi har tatt på oss.

Det er den jobben vi skal gjøre sammen.