Hilsningstale fra utdanningsminister Trond Giske til Samlingskongressen i Folkets Hus, Oslo, tirsdag 2.oktober 2001:

Kjære delegater, kjære landsmøte.

Ja, kanskje skulle jeg begynne med: kjære brudepar.

Det er en ære å få hilse ved denne store anledning.

Dere har lenge hatt et godt øye til hverandre, og avslutter nå en lang forlovelse med å formalisere forholdet – og det setter jo en kirkeminister pris på.

(Selv om jeg har registrert at det har vært en viss strid om hvem som skulle være overhode i familien…)

La meg gratulerere med den store dagen.

Jeg skal la være å nevne deres utagerende fortid. Jeg kan forsikre om at den er stort sett tilgitt.

Og med kommende politiske realiteter i syne, håper jeg at atferden ikke blir mindre utagerende i tiden som kommer…

Utdanningsforbundet – det høres nesten ut som ungdomsorganisasjonen til utdanningsdepartementet…

Det blir nok noe helt annet

I denne salen sitter de største ekspertene på skole i Norge.

Dere som kan være de tøffeste kritikerene av det som ikke er godt nok.

Men det er også dere som har blitt værende i skolen også når lønna ble hengende etter, som ble værende selv om statusen ble lavere.

Jeg har møtt ganske mange lærere det siste halvannet året.

Mange forteller meg om problemer. Det hadde jeg regnet med da jeg sa ja til denne jobben.

Men minst like mange som forteller meg om gleden ved å undervise, forteller om nye undervisningsopplegg, nye måter å utvikle skolen på.

Derfor vil jeg benytte denne anledningen til å ta avstand fra svartmalingen av norsk skole.

Hver eneste dag tar titusenvis av lærere ansvaret for at barn og unge skal få utnytte sine muligheter og evner. I daglig kamp med små ressurser gjør dere en jobb det står all mulig respekt av.

Fremtidens skole krever nye arbeidsmåter for lærerne. Vi trenger flere lærere som arbeider sammen og samarbeid på tvers av fag og trinn. Vi må få mer tid mellom elever og lærere.

Den nye skolen krever også en ny lærerutdanning. Alle skal ikke kunne alt, men være gode på sine områder, slik at skolen til sammen har den kompetanse som kreves.

Det avgjørende også i framtidas skole vil være den enkelte lærer. Den kunnskapsrike, engasjerte og delende lærer, som formidler sitt fag med innsikt og innlevelse. Derfor trenger vi en skikkelig lønnspolitikk som sørger for at læreryrket blir attraktiv for alle de engasjerte unge menneskene vi er avhengige av at velger en framtid som lærer.

Historisk

Det er historisk når 130.000 lærere går sammen i en organisasjon.

I mange land er lærernes fagforbund den ledende kraften i fagbevegelsen og i samfunnsformingen.

Det har ikke alltid vært slik i Norge.

Kanskje er denne samlingskongressen et varsel om nye tider.

Som det tredje største forbundet i Norge vil dere ikke bare være viktig for deres medlemmer, dere vil ikke bare være viktige for elevene og skole-Norge.

Dere vil være viktige for hva slags samfunn Norge skal være inn i et nytt århundre.

Dersom dere tar det ansvaret.

Derfor vil jeg bruke denne anledningen til å si noen ord utover visjonene om framtidens skole, jeg vil si litt om drømmene om framtidens samfunn.

Kanskje også fordi dette kan være min siste anledning til å holde en slik tale som statsråd, i hvert fall i denne omgang.

Jeg vil bruke den anledningen til å si det som er viktigst for meg.

Hva jeg drømmer om i et nytt århundre:

For det første: jeg håper at vi skaper et rettferdig samfunn

Mange har lagt ned mye slit, svette og tårer for å bygge rettferdighet her hjemme.

Det var en tøff kamp, som førte til det vi i dag tar som selvfølgelige rettigheter.

En av de viktigste byggesteinene var å sørge for at alle fikk lik mulighet til å ta utdanning.

I sommer kunne vi lese om Marianne fra Bodø.

Hun skulle begynne på ungdomsskolen.

Det er jo spennende for alle ungdommer. Men Marianne var ekstra spent.

Det så nemlig ut til at hun måtte bli stående ved foten av skoletrappa første skoledag – fordi hun sitter i rullestol.

Kommunen hadde i flere år visst at hun skulle begynne på skolen – men hadde ikke sørget for at hun kom fram med rullestolen. Det ble oppslag i lokalmedia, det ble oppslag i riksmedia.

Og saken ble ryddet opp i – som seg hør og bør. Foreldre, lærere, skolen – og kommunen - var enige om at dette var uholdbart, at sånt ikke skal skje. Når Marianne kom til skolen, skulle det være plass også til henne.

Det har vært bred enighet i Norge om at det er en slik skole vi ønsker.

Vi har stått sammen om dette, om å bevare en skole for alle.

Den norske enhetsskolen, fellesskolen, er et av de stolteste byggverkene fra kampen om å skape rettferdighet.

En skole som gir alle en mulighet.

En skole som gir alle en sjanse.

Uansett geografisk bosted, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet, evner eller handicap.

Men kreftene som ønsker å rive fellesskolen fra hverandre har vokst seg stadig sterkere.

Drevet fram av sterke næringsinteresser som vil ha en ny arena å hente overskudd fra.

Drevet fram av de som mener de svake sinker de sterke.

I det nylig framlagte budsjettet fra byrådet i Oslo står følgende setning:

"Enhetsskolen er det viktigste hinderet for at elevene skal få tilpasset opplæring"

Det er svaret i byen med det største mangfoldet i landet.

Byen med de største forskjellene mellom rike og fattige.

Byen med alle forskjellig religioner og etniske grupper.

I denne byen ser man ikke enhetsskolen som en fantastisk mulighet for å skape et felles ståsted. Den er en trussel. Og man kutter i driften for å sørge for at man får rett.

Nå får vi sannsynligvis en regjering med et flertall som vil privatisere grunnskolen.

For meg er fellesskolen kjernen i en strategi for et rettferdig felles samfunn.

Jeg har brukt mye av min statsrådstid til å kjempe for den skolen.

Den kampen kan bli tøffere i årene framover.

Jeg er glad for at dere har valgt side i den kampen.

Deres innsats vil bli viktig hvis vi skal sikre at vi også i framtida har en skole for alle.

Men håpet om rettferdighet går også utover våre egne grenser.

Det finnes ufattelig mengder ressurser i verden.

Vi vet og vi kan mer enn noen gang før.

Vi gjør enestående revolusjonerende fremskritt.

Vi klarer å flytte gener mellom planter og dyr.

Vi klarer å sitte på stranda og ta imot e-post

Vi klarer å lage nøyaktige kopier av levende skapninger

Vi skaper større undere enn verden noen gang har sett.

Men vi klarer ikke å skaffe alle barn rent vann

Vi klarer ikke å skaffe alle de enkleste vaksiner

Vi klarer ikke å skaffe alle nok mat.

1300 millioner mennesker må klare seg med mindre enn 10 kroner dagen.

Hvert år dør 12 millioner barn under fem år helt unødig, hovedsakelig av sykdommer som kunne vært lett å forebygge.

I Norge har vi av og til ett minutts stillhet for å minnes noen som er gått bort.

Hadde vi hatt ett minutts stillhet for hver av disse barna under fem år som dør i år, kunne vi ikke åpnet munnen igjen før i juli 2024.

Noen mener at vi skal slutte å hjelpe – jeg sier at vi skal hjelpe mer.

Noen sier at vi trenger pengene selv – jeg sier at vi har nok.

Noen sier at vi skal slutte å bry oss – jeg sier at vi skal slutte å lytte til dem.

Jeg håper vi bruker vårt århundre til å skape et samfunn for alle.

Det andre håpet er at vi får et samfunn der vi setter det viktigste først

Vi blir rikere og rikere.

Siden 1975 har vi blitt dobbelt så rik. Men er vi blitt dobbelt så lykkelig?

Undersøkelser sier nei, vi er omtrent akkurat så lykkelig nå som da.

Ikke alle er engang det. Noen opplever et hardere samfunn. Barn som starter livet i hjem med rus og vold, 12-13-åringer med spiseforstyrrelser, ungdommer med depresjoner og psykiske lidelser.

Dere vet dette. For dere møter dem.

Av og til tenker jeg: hva skjer hvis vi virkelig spør oss selv: hva er det vi trenger mer av i årene som kommer, hva er det viktigst at vi får mer av?

Kommer svaret til å være: vi trenger å bruke enda mer på oss selv, vi må ha enda flere møbler, større biler, enda flere ting?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror mange kom til å si:

vi trenger en bedre hjelp når problemene tårner seg opp, ikke mer i lommeboka.

barna våre en bedre skole, ikke enda flere videospill

våre ungdommer trenger trygge oppvekstvilkår, frihet fra rus og vold, ikke nye moteklær

Vi trenger mer omsorg, mer kultur, mer miljø, mer varme og mer menneskelighet

Det er det vi trenger

Det er det vi egentlig vil ha

Da er ikke 31 milliarder kroner i skattelette svaret.

Da er ikke milliarder i kutt i offentlige tjenester løsningen.

Vi må gjerne løse oppgavene bedre. Men hver eneste krone vi sparer, trenger vi til å skape bedre velferd, mer livskvalitet, mer trygghet.

Og:

La dere ikke lure av de mytene som blir forsøkt skapt, og som vi kommer til å høre enda mer om i tida som kommer. Mytene om at verdiskapning er det de driver med i næringslivet. De som smelter aluminium. De som flytter penger på børsen. De som arbeider i industrien. Det er de som skaper verdiene.

Offentlig sektor, det er der verdiene forbrukes. Det er flott at noen tar de jobbene, og det er greit at de skal ha sånn noenlunde godt betalt for det, men glem ikke hvem som egentlig skaper verdiene. Det er budskapet.

Man la meg si først som sist: det er rent sprøyt. Det er rett og slett usant.

-hva slags teori er det som sier at det er mer verdifullt å produsere karameller enn barnevern?

-hva slags teori er det som sier at det er mer verdifullt å produsere binders enn å ta vare på eldre mennesker?

Verdiene skapes jo av menneskene – der de jobber, enten det er i offentlig eller privat sektor. Enten det er karameller eller kunnskap som produseres.

I følge disse mytene burde fødsler regnes som forbruk av verdier – fordi det stort sett skjer på offentlige sykehus, mens begravelser – som stort sett foregår i privat regi – blir verdiskapning.

Det stemmer jo rett og slett ikke!

Det tredje håpet er at vi skaper et samfunn med mer respekt og toleranse

I september skulle jeg ha hatt besøk av Martin McGuiness – den nord-irske utdanningsministeren.

Han ville se hvordan vi drev religionsundervisning for barn med forskjellig tro i samme klasse

Han ville se på hvordan vi drive integreringsarbeid i skolen.

Kort sagt. Han ville se på den norske fellesskolen.

Hans hverdag er at katolikker og protestanter vokser opp hver for seg, bor hver for seg, går på forskjellige skoler.

Jeg hadde sett fram til det besøket.

Men det var hele tiden usikkert om han kunne komme.

Hjemme i Nord-Irland var det nemlig situasjonen dramatisk.

Vi kunne se det på TV-skjermene her hjemme: bildene av gråtende katolske barn mellom rasende protestanter nedover Ardoyne Road i Belfast. Det ble ropt de groveste skjellsord mot livredde småunger.

Det gjorde dypt inntrykk å se hatet som lyste ut av øynene på de voksne – hat mot små barn som ikke gjorde noe annet enn å gå korteste vei til skolen sin.

Enda sterkere var det å se barn bli tatt med i demonstrasjonene – hvordan de fikk små fløyter å blåse i for å vise sin avsky overfor barn med en annen tro. Slik blir hatet overført til nye generasjoner.

Martin McGuinness kom ikke til Norge i denne omgangen.

Han måtte bli hjemme etter at det ble kastet en bombe mot skolebarna og politifolkene som beskyttet dem.

Mon tro om han ville synes den norske fellesskolen var en trussel og et hinder som måtte overvinnes?

Mon tro om han mener det er en god ide å sortere ulike barn i egne skoler eller klasser etter religion og overbevisning.

Også her hjemme finnes de som mener at ulike kulturer ikke kan leve sammen i fred.

Før forrige valg skrev Carl I Hagen i Dagsavisen at "et samfunn uten etniske minoriteter er et samfunn i harmoni".

Nå kan han med Høyre, Venstre og Krfs hjelp kanskje innta landets høyeste sivile embete.

Jeg håper alle anstendige mennesker og politikere setter en stopper for det.

I mai i år talte jeg til borgerlig konfirmasjon i Oslo.

Nå er det kanskje noen som mener at det er en upassende oppgave for en kirkeminister…

Men det var 50-års jubileet for borgerlig konfirmasjon.

Og en flott seremoni i Oslo rådhus.

Der talte jeg til rundt hundre 14-15 åringer på veg inn i ungdomstida.

På samme måte som konfirmantene året før dem satt de der, stivpyntet, med ungdomstida foran seg.

Usikre, nysgjerrige, spente på hvordan livet skulle bli.

Men en av konfirmantene som satt i den samme salen året før skulle aldri få vite det.

Hans navn var Benjamin Hermansen.

Når virkeligheten bak den grusomme handlingen nådde meg, gikk mine tanker til en kirkegård i Tuzla i Bosnia som jeg besøkte i 1995.

På ettermidagen 25. juni 1995 slo en granat ned på torget i byen Tuzla i Bosnia. 25. juni er fridag og ungdommens dag i Bosnia, og torget var fullt av unge mennesker. 72 uskyldige unge liv gikk tapt, den yngste var 2 år.

Folk som tidligere levde i fred, gikk på samme skole, giftet seg med hverandre, begynte å drepe hverandre fordi de hadde forskjellig religion eller tilhører forskjellig folkegruppe.

Det gjorde et utrolig sterkt inntrykk å besøke minnegården etter de døde ungdommene. Se navnene, bildene av den døde på hver grav, se fødselsårene 1970, 1974, 1975, 1992. Ved en av gravene holdt en gråtene far en paraply over sitt barns grav som for å beskytte barnet mot regnet som øste ned.

Jeg ble stående lenge på denne kirkegården. Og jeg tenkte – aldri, aldri, aldri mer.

Men nå ser vi det også her.

Vi trodde aldri det kunne hende her.

Men nå ser vi at det skjer.

I Sogndal møtte en ung gutt drukningsdøden til tilropene "drep negeren – drep negeren"

Det er forskjell på kyniske utsagn og grufulle gjerninger.

Men slipper vi taket i anstendigheten, starter vi en bekk som kan ende i en flomstor elv.

Jeg håper vi lar toleranse og respekt være grunnlaget for framtidas samfunn.

Et samfunn der alle får muligheten.

Et samfunn der vi setter det viktigste først.

Et samfunn der vi skaper rettferdighet.

Mitt håp er at dere bidrar til dette – som organisasjon, som lærere – men først og fremst som mennesker, som engasjerte folk med et brennende hjerte.

Aldri før har det vært mer nødvendig å finne nye svar.

Aldri før har det vært så viktig å finne et alternativ til liberalismen.

Aldri før har det vært mer nødvendig at noen tør å skape framtidssamfunnet.

"Aldri før" skriver Rolf Jacobsen,

"har vi hatt så dype stoler

og så brede sofaer rundt bakenden.

Aldri før

har teknokratene gjort slike underverker med verden

at hjertene er blitt så mørkredde av angst

at vi må gå i dekning bak oss selv.

Aldri før

har ordene måtte skrikes så høyt

og bilder og lyd måttet sprites opp med Cola

for å trekke tankene bort og gjøre oss ufarlige

Aldri før har det hastet slik.

Aldri før ha vi lengtet slik

etter menneskestemmer bak ordene,

sannhet og hjertevarme bak kråkenes skrik"

Den sannheten og hjertevarmen er det vi som må finne.