Arbeiderpartiet vil forkorte studiene for å få høyere kvalitet til å møte den internasjonale konkurransen innen høyere utdanning.

Bedre kvalitet på utdanningen

Innlegg i Dagbladet 16. januar 2001

Av statsråd Trond Giske

I løpet av våren 2001 vil Arbeiderpartiet foreslå omfattende reformer i høyere utdanning i Norge. Dagbladet har prisverdig nok gitt bred plass til den viktige debatten om disse reformene. Målet er høyere kvalitet på undervisning og forskning. Samtidig må vi utnytte ressursene på en best mulig måte.

Satsing på utdanning og forskning er ikke en utgift, men en investering. Det løfter oss som samfunn, og gjør livet rikere for den enkelte. I kunnskaps- og kulturnasjonen Norge er universitetene hjørnesteinene. De skal stå for grunnforskning som utvider kunnskapsbasen vår, uavhengig av snevre økonomi- og lønnsomhetsmål. De skal gi nye generasjoner evne til samfunnsengasjement og kritisk tenkning. Sammen med høgskolene skal de utdanne dyktige kandidater til forskningsarbeid, undervisning, næringsliv, forvaltning og velferdsproduksjon.

Satsing

Vi bruker 15,5 milliarder kroner på universiteter og høgskoler i Norge. Samtidig bruker vi 6 milliarder på studiefinansieringen. Men den største innsatsen består i at 175 000 unge mennesker til enhver tid er ute av arbeidslivet. Til sammen er det en formidabel satsing. Derfor skal vi stille krav til høy kvalitet og resultater. Utdanningen av kandidater har fått mye oppmerksomhet, og med god grunn. Det her behovet for bedre kvalitet er størst. Det er også her universiteter og høgskoler møter den største utfordringen utenfra. Flere og flere utenlandske institusjoner markedsfører sine tilbud overfor norske studenter, ofte i samarbeid med norske privatskoler. Samtidig fører fjernundervisning og nettbaserte opplegg til at flere velger slike tilbud. Utdanning er i ferd med å bli en internasjonal handelsvare.

Skeptisk

Jeg er som Rune Slagstad svært skeptisk til denne utviklingen. Økt internasjonalisering er positivt - "fri flyt" av kunnskap over landegrensene er en betingelse for utvidelse av kunnskapsbasen. Men jeg frykter en situasjon hvor markedskreftene blir styrende i utdanningssektoren. Det kan gå utover de andre viktige samfunnsmessige og kulturelle oppgavene som institusjonene skal fylle. Derfor må vi gjøre universiteter og høgskoler i stand til å møte denne utfordringen. Da må vi ha endringer, ikke ved å tilpasse oss markedskreftene, men ved å være best i kvalitet og produktivitet. Det er vi ikke i dag, norske studenter får for dårlig oppfølging, bruker for lite arbeidstid på studiene og for mange år på å gjennomføre utdanningen.

Krav

Vi må gi hver enkelt student større mulighet til å være heltidsstudent. Samtidig skal vi stille krav om at studenten virkelig bruker tiden på studiene. Da vil kvaliteten på utdanningen bli bedre, samtidig som studieprogresjonen går opp. Knut Heidar skriver i Dagbladet fredag at studieprogresjonen i Norge er god når man justerer for studentenes arbeidsinnsats. De som studerer 30 timer i uka følger normert tid, de som leser halvparten, bruker mye lengre tid. Dette underbygger mitt poeng: Dersom man gjenreiser heltidsstudenten, kommer studentene gjennom studiene på den tiden som forventes.

Reduksjon

Med større studieintensitet og bedre oppfølging kan en endring av lavere grad fra fire til tre år skje uten vesentlig kvalitetssenkning. Heidar anslår at en cand.mag. grad krever en arbeidsinnsats på 30 timer i uka, dvs. ca. 4200 arbeidstimer over fire år. Fordelt på tre år, betyr det 1400 timer årlig, ikke en avskrekkende arbeidsmengde. Påbyggingen fra bachelor til mastergrad skal være på 2 år, som dagens hovedfagstillegg. Med bedre studieintensitet betyr det en bedre fordypning, ikke en svekkelse. En del av mastergradstudiene må være forskerrettet, med omfattende oppgavearbeid.

En gjenreising av heltidsstudenten vil koste. Samtidig vil det frigjøre ressurser ved at flere kommer ut i arbeidslivet tidligere og med en bedre utdannelse. En stor del av disse gevinstene må føres tilbake til utdanningssystemet. Dermed får vi en god sirkel, med både økt kvalitet og god ressursbruk. Bare på den måten kan vi slå ring om utdanningsinstitusjonenes viktige samfunnsrolle, og unngå at de blir feid av banen av internasjonale markedsaktører.