Trond Giske:

NIF/NTNU/SINTEF/Forskningsrådet:

Lerchendalskonferansen

Onsdag 3. januar 2001 kl. 16.10

Trondheim (Royal garden)

Kunnskap som grunnlag for verdiskaping

I 1969 satte det første mennesket sin fot på månen. Flere framtidsforskere spådde da at reiselivsbransjen kom til å tilby måneferder innen år 2000.

I 1969 startet ble det åpnet for prøveboring på Ekofisk-feltet i Nordsjøen. Da sa direktøren for et kjent oljeselskap at han personlig skulle drikke hver dråpe av den oljen som kom opp fra Nordsjøen.

I dag sitter vi med fasiten:

• et oljefond på over 350 milliarder
• fortsatt ingen turister på månen

Det er lett å le av de som tok feil for 30 år siden. Men det er ikke like lett å forutsi utviklingen 30 år framover fra i dag.

Vi vet ikke sikkert hvilke problemer vi kommer til å stri med om 30 år. Vi vet ikke hva vi skal leve av om 30 år.

Mange av bedriftene som skal sikre velferden vår om 10 år, er ikke etablert i dag.

Likevel må vi evne å se trekkene i samtida og vurdere ut fra dem hvordan framtida kan bli – slik at vi ikke kommer halsende etter utviklinga.

Denne konferansen gir en god mulighet til å diskutere hvordan vi best kan innrette oss for å møte framtida.

En ting er i hvert fall sikkert: Vi må satse på kunnskap!

Vi trenger mer kunnskap for å kunne utnytte de mulighetene vi vet om i dag.

Og vi må bygge opp kunnskap for å være i stand til å

utnytte de mulighetene vi ennå ikke kjenner til.

Dette er ikke noe nytt. Mennesket har alltid vært avhengig av kunnskap for å overleve.

Det nye er at hva som er relevant kunnskap endres raskere og raskere.

Før ble man utlært – eller trodde man ble det. I framtida vil vi være nødt til å lære hele livet.

Som statsministerene sa i sin nyttårstale:"Den som tror han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig".

Det blir sagt at analfabetene i det nye århundre ikke vil være dem som ikke kan lese og skrive. De virkelig analfabetene vil være de som ikke er i stand til å lære, til å kvitte seg med gamle forestillinger og lære på nytt.

Derfor må vi sørge for at alle får ta del i kunnskapsutviklingen. Det er en forutsetning for at vi skal ha et godt samfunn i framtida.

Det er også en forutsetning for at vi skal ha et konkurransedyktig næringsliv.

Vi trenger kunnskapsrike mennesker.

Vi trenger kreative mennesker.

Vi trenger omstillingsdyktige mennesker.

Vi hører alle at vi står ved overgangen til den nye kunnskapsøkonomien. For mange betyr det nye, høyteknologiske IT-selskaper, såkalte dot.com-selskaper, der all verdi ligger i kunnskapene og ideene til de ansatte.

Og det er en kjennsgjerning at kunnskap, kompetanse og kreativitet på mange områder overtar for kapital, naturressurser og billig arbeidskraft som de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen.

Men den nye kunnskapsøkonomien omfatter ikke bare slike dot.com-selskaper.

Den norske havbruksnæringen er for eksempel en såkalt tradisjonell næring, med bedrifter som baserer seg på naturressurser. Det drikkes sikkert mindre café latte i havbruksnæringen enn i IT-bransjen.

Likevel er bedriftene i havbruksnæringen avanserte virksomheter.

De har behov for kunnskap på så forskjellige områder som IKT, veterinærmedisin, markedsføring, genteknologi, design osv.

Begge disse typene bedrifter er deler av kunnskapsøkonomien. Begge bygger på resultater av forskning og utvikling.

Begge har behov for tilgang på den beste kompetansen hvis de skal overleve i framtida.

Vi må legge forholdene til rette for at både tradisjonelle og nye næringer skal lykkes i kunnskapssamfunnet.

Da må vi drive langsiktig kunnskapsoppbygging. Det er en hovedoppgave for det offentlige.

Vi må vise veien videre - samtidig som vi gir forskerne og forskningsinstitusjonene nok frihet.

Vi må utvikle et kunnskapssystem som er tilgjengelig for alle, som holder høy kvalitet og som er tilpasset behovene i samfunnslivet og i næringslivet.

Vi skal bruke mer ressurser på utdanning og forskning.

Vi skal sørge for at flere får anledning til å ta utdanning, og vi skal få flere til å velge forskningsveien.

Vi skal sørge for at utdannings- og forskningsinstitusjonene våre blir utnyttet på en bedre måte.

Utdanning

La meg starte med utdanning:

Universiteter og høyskoler er helt sentrale institusjoner i kunnskapsøkonomien. Det er herfra de skal komme, alle de kunnskapsrike, kreative og omstillingsdyktige menneskene som Norge trenger.

Det stiller store krav til institusjonene.

De må være gode på kvalitet, både i utdanning og i forskning. De må være gode på omstilling for å møte studentenes og samfunnets behov.

Og de må sette studentenes behov i fokus.

Jeg mener universitetene og høyskolene våre kan bli bedre. Regjeringen vil derfor foreslå dyptgripende reformer i norsk høyere utdanning.

I den stortingsmeldingen som kommer til våren, vil vi bl.a. gå inn for endringer i den norske gradsstrukturen.

Vi vil gå inn for en gradsstruktur som bygger på den internasjonale modellen med 3 år til lavere grad og ytterligere to år til høyere grad.

Vi mener at denne modellen vil ha store fordeler.

Den vil forenkle internasjonalisering av utdanningen fordi studentene lettere kan innpasse utdanningsbiter fra andre land i en norsk grad.

Den vil bidra til at studentene gjennomfører høyere utdanning på kortere tid, slik at de raskere kommer ut i arbeidslivet. Nå er norske studenter jevnt over mye eldre enn ellers i Europa før de fullfører studiene sine.

Samtidig må universitetene og høyskolene forbedre studietilbudene. Det er nødvendig med økt kvalitet i undervisningen og bedre oppfølging av studentene. Uten dette vil ikke en ny gradsstruktur i seg selv gi så mye kortere studietid.

Jeg er fundamentalt uenig med de som hevder at en ny gradsstruktur bare innebærer effektivisering og markedstankegang. Tvert imot mener jeg at den omleggingen vi foreslår er et skritt tilbake til den klassiske dannelse. Tanken bak det klassiske dannelsesideal var i hvert fall aldri at studentene skulle jobbe halve året på Rimi, slik mange gjør i dag.

Etter mitt syn kan vi, og må vi, utnytte studieåret bedre. Når vi ser eksempler på at mange studier har undervisning bare 7 måneder i løpet av et år, er det for dårlig. Enkelte er nede i 26 ukers undervisningstid.

Samtidig ser vi tall som viser at en god del studenter bruker ned mot 20 timer i uka på studiene.

Det holder ikke.

Derfor må vi kombinere en ny gradsstruktur og kortere løp med lengre studieår. Da kan vi få en bachelor-grad som langt på veg har den faglige tyngden som dagens fireårige grader.

Dette vil også ha betydning for eksamensgjennomføring og evalueringsformer.

Det må også få betydning for studiefinansieringen. Skal vi kunne forlange at studentene skal bruke mer tid på studier og mindre tid på annet arbeid, må de også være i stand til det økonomisk.

Jeg tror dette er en god sirkel, hvor kortere studieløp og raskere gjennomstrømming frigjør ressurser som vi kan bruke til lengre studieår, tettere oppfølging av studentene og bedre studiefinansiering. På den måten oppnår vi raskere gjennomstrømmingen samtidig som vi sikrer kvaliteten.

Siden 1960-tallet har vi brukt mye ressurser på kvantitet i høgre utdanning. Det har vært en riktig investering. Det har gjort at vi kan kalle oss en kunnskapsnasjon. Vi skal fortsatt sørge for at flest mulig får tilgang til høgre utdanning. Men jeg tror det er på tide å sette økt fokus på kvalitet. Jeg tror vi står foran kvalitetens tiår i høyere utdanning.

Forskning

Forskning er vår viktigste kilde til ny kunnskap.

Vi må prioritere forskning.

Vi har, som kjent, et mål om at den norske FoU-innsatsen minst skal opp på OECD-nivå innen 2005. Vi begynte arbeidet for å nå det målet i statsbudsjettet for 2001 – vi vil følge det opp i årene framover. Det målet skal vi nå.

Den langsiktige grunnleggende forskningen ved våre universiteter, høgskoler og institutter utgjør en kunnskapsallmenning. Hit kan alle vende seg med sine behov og uløste problemer.

Dette er et felleseie, og her har det offentlige et hovedansvar.

• Den langsiktige grunnleggende forskningen skal sikre oss tilgang på dyktige kandidater
• Den skal gjøre oss i stand til å hente inn og gjøre bruk av de siste nyhetene fra den internasjonale forskningsfronten
• Den skal produsere ny kunnskap
• Den skal sikre oss den kunnskapsbasen vi trenger for å løse uforutsette problemer i samfunnet.

Langsiktigheten betyr også at vi er klar over hvor viktig grunnforskningen er for samfunnet og for nyskaping og innovasjon.

Det er ingen motsetning mellom satsing på grunnforskning og næringsutvikling. Tvert imot.

Grunnforskningen betyr stadig mer for næringslivets evne til å fornye seg. Vi ser for eksempel at USA nå satser mer og mer på grunnforskning.

Samtidig må vi konsentrere forskningsinnsatsen.

Vi prioriterer felt der Norge har særlig gode forutsetninger. Det gjelder marin forskning, medisin og helse, forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø og det gjelder forskning innen IKT.

En satsing på forskning krever også menneskelige ressurser.

I dag er vi velsignet – som vi sier i kirkedepartementet - med en god tilgang på kandidater på de fleste fagområdene.

Fortsatt er det mange søknader om forskningsmidler som må avvises

Fortsatt er det mange gode kandidater som ikke får innvilget søknaden om doktorgradsstipend.

Men i løpet av de neste 10-15 årene kommer over halvparten av alle ansatte i vitenskapelige toppstillinger til å gå av med pensjon. Samtidig ser vi at konkurransen om dyktige kandidater øker fra andre deler av samfunnet.

Det betyr at vi må gjøre noe med etterveksten. Særlig innenfor matematiske og naturvitenskapelige fag.

Økt rekruttering av kvinner må være en av løsningene. Det er kvinnetomt på toppene i norsk forskning (omtrent like tomt som i toppledelsen i norske bedrifter).

Det er forhistorisk.

Det er sløsing med ressurser.

Og det er et veldig dårlig signal til unge jenter som skal velge utdanning. Derfor må vi få flere kvinner inn i Akademia nå. Her burde akademia ligge i front, og ikke i bakerste rekke.

Og vi må øke interessen for realfag spesielt og for forskning generelt. Vi må sette inn tiltak i hele utdanningssystemet, fra grunnskolen og opp til hovedfagsnivå.

Ved NTNU er det nå opprettet et Nasjonalt senter for rekruttering til naturvitenskapelige og teknologiske fag. Her bidrar det offentlige med 4,5 millioner over en treårsperiode. Senteret skal både være en idébank og en pådriver for ulike rekrutteringstiltak.

Her trengs det et felles løft fra myndighetene, organisasjonene og næringslivet. Jeg vil særlig oppfordre næringslivet til å bidra til finansieringen av slike tiltak. Det vil være hjelp til selvhjelp.

Næringslivet må forske mer

Næringslivet må hele tiden drive med FoU for å opprettholde posisjoner, for å styrke eksisterende bedrifter og for å legge grunnlaget for framtidas næringsliv.

Vi vet at det norske næringslivet samlet sett investerer forholdsvis mindre i FoU enn andre OECD-land. Like før jul kom det fersk statistikk som viser at det bare har vært beskjeden økning i forskningsinnsatsen i næringslivet. Fra 1997 til 1999 økte innsatsen i næringslivet med 0,8 milliarder.

Det bringer oss ikke nærmere OECD-gjennomsnittet

Det bringer oss ikke nærmere de landene vi skal konkurrere med.

Det er selvsagt flere forklaringer på den lave forskningsinnsatsen i det norske næringslivet: Næringsstrukturen i Norge er i høy grad råvarebasert, og vi har en relativt stor andel små og mellomstore bedrifter med begrensede muligheter til å satse på forskning og utvikling.

Men vi kan ikke slå oss til ro med disse forklaringene.

Vi må ha en kraftig vekst i næringslivets forskningsinnsats. Det betyr at veksten også må skje i den delen av næringslivet som til vanlig har satset lite på forsknings- og utviklingsarbeid.

Hva kan Regjeringen gjøre?

Vi kan stimulere til økt privat forskningsinnsats.

Fra 1. juli i år innfører vi en ny ordning som gir næringslivet støtte til kjøp av FoU-tjenester fra universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter.

I år kommer det 200 mill. kroner til dette formålet. I tillegg vil næringslivet selv bidra. Dette kommer som et første skritt i oppfølgingen av Hervikutvalget.

Vi kan legge forholdene til rette:

FoU-avgiftene i fiskerinæringen og i skogbruket er eksempler på at offentlig medvirkning kan bidra til å øke næringslivets finansiering av egen forskning.

Men det viktigste er likevel hva næringslivet selv bidrar med. Et næringsliv i eliteserien trenger kunnskap og kompetanse av beste kvalitet. Da må også næringslivet selv satse på kunnskap og tenke langsiktig.

Vi må ha bedre samspill mellom forskning og næringsliv

Det har blitt hevdet at Norge som innovasjonsnasjon er Petter Smart, men at vi har aldri klart å bli Walt Disney (noen hevder at vi har vært Fetter Anton og blitt for mye Onkel Skrue) Det er selvsagt litt spissformulert. Vi har eksempler på forskning som har gitt kommersiell suksess.

I 1996 satt en dedikert stipendiat ved NTNU på et støvete kontor og leste Agent X9, mens han jobbet med å utvikle en ny søkemotor. Det ble til selskapet Fast Search & Transfer - en milliardbedrift etter bare tre år.

Vi har for få slike eksempler.

Vi utnytter ikke kunnskapsreservoarene våre godt nok.

Isteden er det andre land som kommersialiserer våre ideer.

Statistikken viser at det norske næringslivet øker sine kjøp av FoU fra utlandet, mens kjøp av FoU-tjenester fra norske institusjoner står på stedet hvil.

Hva forteller det oss?

Det forteller oss at det norske næringslivet blir mer utadrettet i sine kjøp av FoU-tjenester, uten at det kommer universitetene og høgskolene våre til gode.

Det forteller oss også at forskningen ved UoH-institusjonene ikke kommer samfunnet godt nok til gode.

Jeg tror vi kan utnytte ressursene våre langt bedre.

Jeg tror det ligger mange ideer med kommersielt potensiale på kontorene ved universitetene og høgskolene våre.

Skal vi utnytte dem må vi få til et tettere samarbeid mellom forskning og næringsliv.

Det betyr ikke idyll. Det betyr ikke at alle skal tenke likt. Men det betyr at vi må ha mer kommunikasjon og mer bevissthet om felles interesser.

Vi må innføre ordninger som er rettet mot dette interessefellesskapet:

Den nye tilskuddsordningen for næringslivet er et eksempel på det. Den innebærer ikke bare økonomisk støtte. Den er også et tiltak for å bedre samspillet mellom næringsliv og universitets- og høgskolesektoren.

Mange bedrifter oppstår som følge av tilfeldige møter mellom forskning og næringsliv. Men vi kan ikke basere oss på heldige sammentreff.

Vi må skape naturlige møteplasser:

Forskningsparkene er viktige møteplasser og brobyggere mellom forskning og næringsliv. De må utnyttes av begge parter. BRO-programmet og FORNY-programmet til Forskningsrådet er blant de virkemidlene som betyr mye for virksomheten i forskningsparkene. Det skal vi satse videre på.

Og vi må se på regelverket for kommersialisering av forskning. Om få uker kommer det såkalte Bernt-utvalget med forslag til hvordan det kan bli lettere å kommersialisere resultatene av forskningen. Jeg ser fram til å sette fart på dette arbeidet.

Det er bakstreversk å snakke om ett sett av utfordringer for næringspolitikken og ett sett for forsknings- og utdanningspolitikken. Mange av utfordringene er felles.

Derfor må vi forene kreftene.

Tverrfaglighet

Jeg vil også trekke fram den synergieffekten som ligger i tverrfaglig samspill. Gjerne mellom ulike disipliner som tradisjonelt har stått langt fra hverandre: naturvitenskap og teknologi på den ene siden og humaniora og samfunnsvitenskap på den andre.

Selv er jeg en krysning mellom en bygningsingeniør og en musikklektor - tverrfaglighet kan gi de underligste resultater.

Aristoteles var ikke opptatt av tverrfaglighet, fordi tverrfaglighet var en selvfølge. Siden har vitenskapens historie stort sett vært en fortelling om spesialisering og fragmentering av fagene.

Jeg tror at en større samhandling mellom tradisjonelle akademiske fag og institusjoner vil utløse mer energi og kreativitet. Det er nå flere som hevder at de mest interessante spørsmål i vitenskapen ligger i skjæringsfeltet mellom disiplinene. Det er også her vi vil finne det største potensialet for nyskaping. Forskningssamarbeidet rundt kartleggingen av det humane genomet er et stjerneeksempel på det.

Men det finnes også mer nærliggende eksempler. Her i Trondheim har SINTEF Unimed, NTNU og RiT jobbet målrettet sammen om å utvikle medisinsk teknologi. Miljøet har fått toppkarakterer når det har blitt evaluert og har markert seg internasjonalt, blant annet når det gjelder utviklingen av nye bildeteknikker for å diagnostisere brystkreft. Det kan bidra til å forbedre og til med redde livet til millioner av kvinner. Samtidig ligger det et stort kommersielt potensiale i salg av medisinsk teknologi.

Noen mener at visse fagområder, for eksempel innenfor humaniora og samfunnsfag, ikke har umiddelbar relevans for næringslivet.

At språk er nødvendig, er nå omsider erkjent, men mange ser ikke mulighetene for samarbeid med fag de selv ikke kjenner.

Andre gjør nye funn: lingvister er plutselig blitt attraktive for databransjen. Språkteknologi - for eksempel med utvikling av talegjenkjenningsprogrammer - kan bli en av de neste store vekstbransjene. Da vil den "unyttige" kunnskapen til forskere som har studert norske dialekter plutselig bli uvurderlig.

Avslutning

Jeg tror at disse eksemplene viser at vi må ha en solid kunnskapsbase hvis vi skal utnytte mulighetene for verdiskaping i framtida.

Skal vi nå opp i toppdivisjonen der vi satser, må vi ha et solid fundament. Det fundamentet består av hele kunnskapssystemet, fra grunnskole til toppforskning, og hele kompetansereformen og læring i bedriftene.

Vi vet ikke hva vi skal leve av om 30 år. Men det er likevel vi som er med på å avgjøre det. Mye av grunnlaget ligger i gode kunnskapsinstitusjoner. I det året vi går inn i, vil vi ta stilling til de største reformene i høyere utdanning på mange tiår.

Mitt nyttårsforsett er at vi i 2001 legger grunnlaget for at vi i framtiden blir en ledende kunnskapsnasjon.