Avgjørelse av klage på utslippstillatelse for Høvringen renseanlegg - Trondheim kommune

Trondheim kommune må oppfylle kravene som følger av EU’s avløpsdirektiv og oppgradere Høvringen renseanlegg.

Etter en samlet vurdering stadfester departementet Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sitt vedtak av 7. juni 2000, og klagen fra Trondheim kommune tas således ikke til følge.
- Norge må oppfylle EU’s avløpsdirektiv. Samtidig er Trondheimsfjorden en felles ressurs for alle som bor i Trøndelagsregionen. Alle har derfor et ansvar for å bevare en god vannkvalitet i fjorden. Høvringen renseanlegg er et av de største enkeltutslippene til Trondheimsfjorden. Dette er grunner for at klagen ikke tas følge, sier miljøvernminister Siri Bjerke

Brevet til Trondheim kommune:

I Innledning

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ga i vedtak av 7. juni 2000 med hjemmel i forurensningsloven §§ 18, jf. 11 og 16 Trondheim kommune på nærmere vilkår tillatelse til å slippe ut avløpsvann fra Høvringen renseanlegg.

Tillatelsen ble påklaget av Trondheim kommune i brev til Fylkesmannen i Sør-Trøndelag av 7. juli 2000.

Saken ble oversendt departementet for endelig avgjørelse ved Fylkesmannen i Sør-Trøndelags brev av 7. august 2000. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag anbefaler her at vedtaket opprettholdes.

II Sakens bakgrunn

Trondheim kommune fikk i 1989 krav om å redusere partikulært materiale med 85 % (sekundærrensing) ved Høvringen renseanlegg, med frist for ferdigstillelse innen 1. januar 2000. Pålegget fra fylkesmannen var basert på en undersøkelse utført av OCEANOR i 1987-1988. Denne slo fast at «forurensningsvirkningen fra utslippene til nærområdene rundt Trondheim var knyttet til sedimenterbare partikler i utslippsvannet samt inneholdet av bakterier». Dette gir lange perioder med dårlig hygienisk vannkvalitet, lokale overgjødslings­effekter samt påvirkning av bløtbunnsfaunaen. Rensekravet gikk derfor i første rekke ut på å redusere utslippet av partikler, da et av de viktigste hensynene var å begrense nedslamming av bunnområdene. Ved innføring av bredspektret rensing ville også utslippene av bakterier, virus, miljøgifter og tungmetaller bli vesentlig redusert, noe som blant annet vil føre til redusert smitterisiko ved nærliggende badestrender.

Kommunen påklaget pålegget til departementet, som opprettholdt vedtaket. Kommunen søkte i 1996 om 5 års utsettelse, og fikk da ett års utsettelse av fylkesmannen for at kommunen skulle få mer tid til utredninger av alternative metoder for rensing og slambehandling/-disponering. Denne avgjørelsen ble påklaget av kommunen til SFT, men SFT opprettholdt den nye fristen satt av fylkesmannen. Etter ny søknad fra kommunen satt fylkesmannen så i 1998 frist for ferdigstillelse av anlegget til 31. desember 2002. Begrunnelsen for denne utsettelsen var å sikre at gjennomføringen av anleggsfasen kunne skje på en forsvarlig måte, slik at bl.a. arbeidet med helse, miljø og sikkerhet ble ivaretatt.

Det var den gang et stort engasjement i lokalsamfunnet for å få endret utslippstillatelsen. Saken ble også tatt opp av flere stortingsrepresentanter. Fagfolk fra ulike institusjoner (bl.a. OCEANOR og NTNU) har deltatt aktivt i debatten.

Våren 1999 besluttet Miljøverndepartementet at den eksisterende utslippstillatelsen skulle revurderes. Trondheim kommune ble derfor bedt om å søke Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om endring av utslippstillatelsen. Trondheim kommune søkte i brev av 31. august 1999 Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om endring av utslippstillatelsen til Høvringen renseanlegg. Søknaden ble utdypet i nytt brev av 30. november 1999. Kommunen kom med ytterligere merknader til søknaden i brev av 3. februar 2000 til Fylkesmannen. Kommunen søkte om at kravet fra 1989 om 85 % reduksjon av suspendert stoff frafalles, og at eksisterende anlegg utbedres med hensyn til arbeidsmiljø, funksjon og kapasitet innen 28. februar 2001. Kommunen ville iverksette nye undersøkelser av resipienten, og på bakgrunn av disse undersøkelsen senere søke om endelig rensekrav.

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ga Trondheim kommune i brev av 7. juni 2000 pålegg om primærrensing ved Høvringen renseanlegg med ferdigstillelse innen 31. desember 2002. Kommunen har i pålegget også fått krav om å kunne dokumentere at utslippet etter å ha gjennomgått primærrensing ikke gir skadevirkninger på miljøet og at rensing utover primærrensing ikke er noen vinning for miljøet. Dersom dette ikke kan dokumenteres og i tillegg ikke blir godtatt av ESA i henhold til avløpsdirektivet, må kommunen innen 31. desember 2005 ha gjennomført sekundærrensing ved Høvringen renseanlegg.

Trondheim kommune ønsket å utdype klagen i et møte med departementet, og den 15. november 2000 ble det avholdt møte mellom statsråd Siri Bjerke og Trondheim kommune.

III Klagers anførsler

Trondheim kommune påklager kravet om å bygge primærrenseanlegg før ny resipientundersøkelse foreligger, og ber Miljøverndepartementet vente med å stille rensekrav til resultatet av ny resipientundersøkelse foreligger. Kommunen har i sin klage antydet at resipientundersøkelsen vil bli foretatt i perioden 1999 til 2002. Parallelt med resipientundersøkelsen ønsker kommunen å gjennomføre en utredning av aktuelle rensemetoder og –teknologi og se dette i sammenheng med den totale miljøgevinsten ved de ulike alternativene.

IV Departementets merknader

I de senere årene har det blitt gjennomført omfattende rensing av utslipp til Trondheimsfjorden. Industri og annen virksomhet med utslipp av næringssalter og organisk materiale til fjorden har fått strenge rensekrav for sine utslipp. Videre har en rekke av de kommunale avløpsanleggene med utslipp til Trondheimsfjorden måttet gjennomføre høygradig og kostnadskrevende rensing. Blant annet har 4 kommuner i Nord-Trøndelag fått krav om sekundærrensing for til sammen 6 utslipp. Høvringen renseanlegg vil med en antatt utslippsmengde på omkring 65 000 personekvivalenter (PE), beregnet i samsvar med avløpsdirektivet art. 2 nr. 6, og en ramme for tillatelsen på 101 835 PE (155 000 personekvivalenter slik de tradisjonelt har vært beregnet i Norge) være en av de største enkeltutslippene til Trondheimsfjorden. Utslipp av avløpsvann fra en konsentrert bebyggelse som byområdet i Trondheim, representerer ingen naturlig tilførsel av næringssalter til fjorden. Trondheimsfjorden er en felles ressurs for alle som bor i Trøndelagsregionen, og alle har et ansvar for å bevare en god vannkvalitet i fjorden. Selv om hovedvannmassene i fjorden ikke viser tegn på å være forurenset, viser resipientundersøkelser at utslippene fra Høvringen renseanlegg til en viss grad påvirker Trondheimsfjorden lokalt. Strømmene i fjorden vil dessuten føre kloakkutslippene fra Trondheim innover på sørsiden av fjorden. Stjørdal og de andre Innherreds-kommunene ligger således nedstrøms utslippene fra Høvringen renseanlegg. Det er i disse områdene flere steder allerede gjennomført høygradig rensing. Det at det hittil ikke er påvist negative effekter på hovedvannmassene, er imidlertid ingen garanti for hva som vil skje framover. Departementet mener på denne bakgrunn at det må stilles relativt strenge krav til rensing ved Høvringen renseanlegg.

I norsk avløpspolitikk skal EUs avløpsdirektiv legges til grunn for ytterligere tiltak innen avløpssektoren. Dette kommer blant annet til uttrykk i St.prp. nr. 1 (2000-2001) for Miljøverndepartementet hvor det er fastsatt at ”Utslipp fra kommunal avløpssektor skal være i samsvar med kravene i EUs avløpsdirektiv.” Dette følger også av forskrift 17. september 1996 om reinsing av avløpsvatn, som i sin helhet innlemmer avløpsdirektivet i norsk rett.

Sekundærrensing

Direktivets hovedregel er at avløpsvann fra tettbebyggelser større enn 10 000 PE som et minstekrav skal gjennomgå sekundærrensing eller tilsvarende rensing før utslipp, jf. direktivets art. 4. Sekundærrensing innebærer høygradig rensing, hvor rensekravene er nærmere spesifisert i direktivets vedlegg I avsnitt B, jf. tabell 1.

På bakgrunn av ovennevnte miljøfaglige vurderinger og kravene i avløpsdirektivet, har departementet kommet til at Trondheim kommune ved Høvringen renseanlegg må oppfylle kravene til sekundærrensing i forskrift om reinsing av avløpsvatn § 3, jf. avløpsdirektivet art. 4.

Unntak

Departementet legger til grunn for avgjørelsen at Trondheimsfjorden ligger innenfor det området som i Norge er ansett som mindre følsomt, jf. avløpsdirektivets art. 6. Det kan derfor i medhold av avløpsdirektivets art. 6 og 8, på nærmere vilkår gjøres unntak fra kravet om sekundærrensing for Høvringen renseanlegg. Utslippene må uansett gjennomgå primærrensing før utslipp. På bakgrunn av at avløpsdirektivet stiller strenge miljøkrav for at ovennevnte unntaksbestemmelser skal komme til anvendelse, mener departementet at det kan aksepteres at utslippene av avløpsvann fra Høvringen renseanlegg bare gjennomgår primærrensing før utslipp til Trondheimsfjorden dersom unntaksvilkårene oppfylles. Departementet er med andre ord enig med Fylkesmannen i at kommunen bør kunne ha mulighet for å søke om unntak fra kravet om sekundærrensing i direktivet.

Hvilke krav Trondheim kommune må oppfylle for å få unntak, avhenger av om Trondheim utgjør en tettbebyggelsen som i størrelse ligger over eller under 150 000 PE, og om det således er art. 8 eller 6 i direktivet som i denne sammenhengen er relevant. I vedtaket av 13. juni 2000 har Fylkesmannen derfor i vilkår 2.4 stilt krav om at Trondheim kommune må dokumentere størrelsen på de samlede utslippene fra byområdet/tettbebyggelsen innen 31. desember 2002.

For utslipp i mindre følsomme områder fra tettsteder som utgjør mellom 10 000 PE og 150 000 PE, kan det medhold av art. 6 gis unntak fra kravet om sekundærrensing, dersom grundige undersøkelser viser at utslippene ikke har skadevirkninger på miljøet.

For utslipp i mindre følsomme områder fra tettsteder som utgjør over 150 000 pe skal det vesentlig mer til for å kunne få unntak fra kravet om sekundærrensing enn for mindre tettsteder. Primærrensing kan bare godtas dersom det under særlige omstendigheter kan påvises at sekundærrensing ikke er noen vinning for miljøet, jf. art. 8. ESA skal i slike tilfeller få forelagt alle relevante opplysninger og treffe egnede tiltak. Primærrensing må være foretatt før det evt. søkes om unntak fra sekundærrensing.

Ladehammeren renseanlegg er oppgradert til høygradig renseanlegg (sekundærrensing) i tråd med pålegget som ble gitt i 1989 og tilfredsstiller kravene i avløpsdirektivet. Dagens avløpsvann fra Høvringen renseanlegg passerer 2 rister med 25 og 15 mm lysåpning, luftet sand- og fettfanger, og sil med hullåpning på 1,5 mm. Disse renseinnretningene tilfredsstiller verken EUs krav til primær- eller sekundærrensing. Kommunen søkte i brev av brev av 30. august 1999, utdypet i brev av 30. november 1999, Fylkesmannen i Sør-Trøndelag om fortsatt å få ta i bruk forholdsvis enkel teknologi, som vil ha lav effekt med hensyn til suspendert stoff, næringssalter, bakterier og virus. Denne typen rensing vil verken oppfylle minimumskravet eller hovedregelen i direktivet.

Departementet har fått opplyst at Trondheim utgjør en tettbebyggelse tilsvarende ca 160 000 PE, der avløpsvannet fordeles på Ladehammeren renseanlegg og Høvringen renseanlegg. Det vil i såfall være unntaksbestemmelsen i art. 8 som kommer til anvendelse. Dette skal imidlertid som nevnt over, avklares av kommunen innen 31. desember 2002. EU-kommisjonen har hittil mottatt fem søknader om unntak etter art. 8, hvorav fire er trukket tilbake fordi kravene til dokumentasjon av søknaden er omfattende og sannsynligheten for å få innvilget søknaden er svært liten. Den femte unntakssøknaden, som Portugal har fremmet, er fortsatt til behandling hos Kommisjonen. På bakgrunn av den svært restriktive bruken av unntaksbestemmelsen i art. 8 og det faktum at sekundærrensing er hovedregelen i direktivet, vil departementet anbefale kommunen å bygge sekundærrenseanlegg med en gang. Kommunen vil antakelig bruke uforholdsmessig mye ressurser på å prøve og oppfylle direktivets dokumentasjonskrav, i forhold til sannsynligheten for å få unntak etter direktivet. Dersom kommunen likevel ønsker å søke om unntak fra kravet om sekundærrensing, må kommunen i henhold til minimumskravet i direktivet uansett bygge primærrenseanlegg. Departementet anser det ikke som aktuelt å fremme søknad om unntak etter direktivets art. 8 for ESA, dersom det ikke er bygget primærrensing ved Høvringen renseanlegg.

V Konklusjon

Etter en samlet vurdering stadfester departementet Fylkesmannen i Sør-Trøndelag sitt vedtak av 7. juni 2000. Det vises for øvrig til Fylkesmannens begrunnelse som departementet slutter seg til.

Klagen tas således ikke til følge.

Med hilsen

Inger Glad Stokland e.f.

ekspedisjonssjef

Per W. Schive

avdelingsdirektør

Kopi:

Statens forurensningstilsyn, Postboks 8100 Dep., 0032 OSLO

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Nord-Trøndelag