Åpningsinnlegg på Konferansen "Bergkunst 2000"

Kjære konferansedeltakere.

Jeg vil først få takke for anledningen til å komme hit til Alta, og samtidig overbringe en hilsen fra miljøvernminister Siri Bjerke.

I går kveld hadde jeg et møte i Trondheim med en russisk viseminister som fortalte at han hadde vært tre ganger tidligere i Norge. I Bergen, Tromsø og Alta. Det som hadde gjort sterkeste inntrykk, fortalte han, var bergkunsten her i Alta. Det èr virkelig litt av en skatt fra fortiden dere har her i Alta.

Godt miljøvern dreier seg om å skape muligheter, og om å forvalte ressurser og verdier. For meg representerer kulturminnene noe positivt og stimulerende - noe som kan gi perspektiver, muligheter og kvaliteter i tilværelsen. Sånn sett ligger kulturminnevernet godt forankret innenfor en samlet miljøforvaltning. St. meld. nr. 8, "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand", presenterer utviklingen i miljøet og hovedpunktene i regjeringens miljøvernpolitikk. Meldingen, som ble fremmet av den forrige regjeringen, men som også denne regjeringen har sluttet seg til, trekker opp status og skisserer mål for å ivareta den fysiske kulturarven. Regjeringen fremmet i denne meldingen nye, viktige mål i kulturminnepolitikken. Målsettingen er å halvere det årlige tapet av kulturminner, sikre et forsvarlig vedlikeholdsnivå og sikre en tilstrekkelig bredde av vernede kulturminner og –miljøer. Målene innebærer et høyt ambisjonsnivå, men regjeringen anser det nødvendig å bremse tapsfrekvensen kraftig. Når kulturminner og –miljøer forsvinner er tapet irreversibelt. I tillegg til at store kulturhistoriske og opplevelsesmessige verdier forsvinner, mister vi også unikt kildemateriale, ofte til vår eldste historie.

Målet om å redusere tapet av kulturminner er direkte forankret i kulturminnelovens formålsparagraf. Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner, blant annet Verdensarvskonvensjonen, Konvensjonen om vern av Europas faste kulturminner og Konvensjonen om vern av den arkeologiske kulturarv, er Norge forpliktet til å forvalte og sikre vår fysiske kulturarv på en forsvarlig måte. Bergkunstprosjektets mål faller inn som del av denne overordnete målsettingen – også innenfor dette prosjektet ønsker vi å redusere tapet og den akselererende nedbrytingen av bergkunsten vi har vært vitne til de siste 25-30 årene. Prosjektet har også som mål at 300 av de prioriterte feltene skal bringes opp til ordinært vedlikeholdsnivå, slik at forvaltningen i etterkant av denne særskilte satsingen på bergkunst, skal kunne drive ordinær skjøtsel på grunnlag av de skjøtselsplaner som blir utarbeidet. En annen viktig målsetning for Bergkunstprosjektet er å bidra til en kunnskaps- og kompetanseoppbygging på dette feltet – det er en kjensgjerning at vi rett og slett vet for lite om de nedbrytingsprosesser vi er vitne til, og dessuten mangler sikker og tilstrekkelig kunnskap om hva og hvordan vi skal kunne gjøre noe for å bremse denne utviklingen.

Skal vi kunne nå disse målene for ivaretakelse av kulturminene våre, er vi avhengig av innsats fra flere hold, - fra både private og offentlige. God forvaltning av kulturminner og –miljøer avhenger i betydelig grad av innsatsen i de ulike samfunnssektorene. Men særlig er vi avhengig av et godt samarbeid med lokale myndigheter, organisasjoner og lokalbefolkningen. Vi må fange opp den entusiasmen som finnes i nærmiljøene!

En undersøkelse som nylig ble utført av studenter ved Universitetet i Oslo, på oppdrag fra Riksantikvaren (utgitt i rapporten "Positive samarbeidsformer for kulturminneforvaltningen"), har blant annet sett på det offentliges arbeid med å ruste opp deler av Gamlebyen i Oslo til middelalderpark og på hvordan den offentlige kulturminneforvaltningen har forholdt seg til bydelen og dens innbyggere i de ulike prosessene. Den viser at det er mye forvaltningen kan gjøre bedre.

Blant annet er språkbruken og mangelen på tydelighet en opplagt utfordring, mener studentene.

Vi må unngå at det oppstår barrierer mellom byråkratiet og de lokale ildsjelene og entusiastene.

Reiselivet er en viktig aktør og medspiller– både som sektorinteresse og som bindeledd/tilrettelegger mellom folk og kulturminner. Kulturturisme er en bransje som kommer til å vokse i årene fremover – en viktig utfordring blir hvem som styrer utviklingen/legger premisser for reiselivet og de opplevelser som tilbys de reisende.

Et stort aktivum i reiselivssammenheng er tilgangen på naturområder og varierte, levende kulturlandskap. Norge forvalter i så måte verdier som det begynner å bli knapphet på i verden, ikke minst i de rike, industrialiserte landene. Det er viktig at disse godene forvaltes på en måte som ikke ødelegger de kvalitetene vi ønsker å vise fram.

Veksten i norsk reiseliv generelt og en økende miljøbevissthet i markedene for norsk reiseliv har imidlertid aktualisert diskusjonen om hvordan en videre utvikling i reiselivet skal skje samtidig som miljøkvaliteter som naturressurser og kulturminner- og miljøer ivaretas. Ansvaret for å tilpasse virksomheten til gjeldende krav og markedets forventninger til miljø, ligger i første rekke hos bedriftene selv. Reiselivets profil i miljøsammenheng antas å stå sentralt for næringenes evne til å utvikle seg videre.

Dette aspektet ble også understreket av Stortingets Næringskomitè ved behandlingen av St.meld. nr 15 (1999-2000) om Lønnsomme og konkurransedyktige reiselivsnæringer. Komiteen mente at evne til å ta vare på og bygge videre på de miljøkvaliteter som ligger i våre natur- og kulturminneressurser, er vesentlig for reiselivsnæringens utvikling fremover, blant annet fordi det er registrert at markedet forventer stadig bedre og mer miljøtilpassede produkter. God miljøtilpasning er derfor avgjørende for en lønnsom utvikling av et bærekraftig norsk reiseliv.

Jeg ser av programmet at dette er problemstillinger som vil bli belyst fra ulike vinkler innenfor ulike temabolker på dette seminaret– og som sikkert vil bli tema for debatt.

Bakgrunnen for konferansen Bergkunst 2000 er Miljøverndepartementets Bergkunst-prosjekt, som nå er omtrent halvveis i prosjektperioden, som går fram til år 2005. Sjur Helseth fra Riksantikvaren vil etterpå gå nærmere inn på prosjektet, men jeg vil nå bare trekke fram et par viktige poenger.

La meg først for egen regning legge til at jeg liker ordet "bergkunst" veldig godt. Det sier mye, og omfatter mer enn "helleristning", som er det ordet de fleste kanskje ville valgt å bruke.

Bergkunsten er en nasjonal skatt som vi ønsker at flest mulig skal ha glede av – også i kommende generasjoner. Imidlertid har situasjonen de siste 25-30 årene vist en akselererende nedbryting - bergkunsten er i ferd med å ødelegges eller kanskje til og med forsvinne noen steder. Årsakene er mange og sammensatte, og vi står overfor komplekse og krevende utfordringer for å bøte på disse problemene. For å komme noen av disse problemene i møte, satte Miljøverndepartementet i gang Bergkunstprosjektet, med det ambisiøse mål i sikte å sikre 300 av de mest utsatte feltene i løpet av en 5-års periode. Bergkunstprosjektet er en prosjektbasert satsing fra statens side, blant annet for å få kartlagt tilstanden og legge forholdene til rette slik at videre forvaltning i hovedsak skal dreie seg om skjøtsel/vedlikehold.

I forkant av prosjektet gjennomførte Riksantikvaren undersøkelser som viste at av 1100 registerte bergkunstlokaliteter, hadde bortimot 95 prosent av disse lokalitetene ulike former for skade.

Hvilke typer skader og graden av dem varierer. Erfaringen fra de første årene viste at man her stod overfor et problemkompleks som krevde store innsatser fra flere fagområder, og at behovet for kunnskapsoppbygging og metodeutvikling var stort. Særlig var det viktig å få satt igang forskning og utredning på årsakssammenheng og kartlegging av nedbrytingsårsaker. Dette kom da i tillegg til igangsetting av sikringstiltak på de mest utsatte av bergkunstfeltene. Prosjektet stilte også store krav og utfordringer til samarbeid, både mellom forsking og forvaltning, mellom ulike forvaltningsinstanser og –nivå, og til samarbeid på tvers av både regionale og nasjonale grenser. Heri ligger også en del av prosjektets styrke – nemlig i utviklingen av kompetanse- og kunnskaps"banker".

1996 var første prosjektåret, med bevilgninger over statsbudsjettet. Både Stortinget og Miljøverndepartementet har vært opptatt av at bergkunsten skal sikres. Og jeg vil gjerne få understreke at bergkunsten var og fortsatt er en prioritert oppgave innen kulturminnevernet.

Bergkunstprosjektet har - i tillegg til den viktige grunnlagsdokumentasjonen av bergkunsten som gjøres, også frembrakt ny og viktig kunnskap om det som er i ferd med å skje med bergkunsten - og hva som kan gjøres for å motvirke den negative utviklingen. Dette danner et godt grunnlag for det videre arbeidet på feltet.

I vår moderne verden er det viktigere enn noen gang å ta vare på minner fra fortida.

Til slutt vil jeg bare ønske lykke til med konferansen og det videre arbeidet for bevaring og forvaltning av de utrolige minnene fra våre forfedre.

Takk for oppmerksomheten.