Den besværlige ulven

Av Miljøvernminister Siri Bjerke

Debatten om ulven i Norge og hvordan den skal forvaltes opptar stor plass i avisspaltene for tiden. Det er bra for alle parter at slike saker diskuteres offentlig. Vi som jobber i forvaltningen lytter nøye til de argumenter som legges fram. Men av og til fremstilles Miljøverndepartementets planer og mål noe uriktig. Både av motstandere og tilhengere av ulv. Det er på sin plass med noen presiseringer og oppklaringer rundt forvaltningen av den norske ulven.

Det er et klassisk tilfelle vi står overfor. Den lille mann mot lite lydhøre myndigheter. Avisene skal ha de beste oppslagene og overskriftene. Da er det enkleste å ty til de som roper høyest og bruker de sterkeste uttrykkene. På begge sider av debatten. Slik har det dessverre blitt i ulve-debatten også. Påstandene mot Miljøverndepartementet og andre instanser som er satt til å forvalte faunaen er mange; –Ulven skal bevares for enhver pris. –Bestanden er ute av kontroll. –Forvaltningen foretar seg ingenting. –Folk som er redd for hva som skal skje med bufe og barn blir ikke tatt på alvor. Ingen av disse påstandene er riktige!

Det er viktig å ha klart for seg hva som er de grunnleggende prinsipper for forvaltningen av rovdyr i Norge. Da Stortinget behandlet Rovviltmeldingen i 1997, slo et klart flertall fast at det ikke kan aksepteres at dyrearter utryddes i Norge på grunn av menneskelig aktivitet. Stortinget slo dermed fast at vi har en plikt til å ta vare også på rovdyrene. Prinsippet er også nedfelt i viltlovens formålsparagraf der det står at viltet skal forvaltes slik at naturens artsrikdom bevares. Men det skal også tilrettelegges slik at det er mulig å drive med bufehold og utmarksnæring her til lands. En skal ganske enkelt sikre en balansert forvaltning.

Ulven hører naturlig hjemme i vår fauna, men i en lang periode har den vært nesten utryddet i Norge. Nå etablerer den seg i deler av landet fordi den finner naturlige leveområder. I den forbindelse er det brukt et anselig beløp for å unngå skader på bufe.

Ingen som driver sauehold liker at sau på beite blir ulvemat, og mange saueeiere skulle sikkert helst sett at ulven ikke fikk etablere seg i Norge igjen. Det er ikke vanskelig å forstå dette synspunktet. Det er heller ikke vanskelig å forstå frustrasjonen over at det ennå tilsynelatende er gjort for lite for å unngå ulveskader på sau. Dette er spørsmål myndighetene tar alvorlig. Samtidig er det viktig å være klar over at det er nødvendig med en økning av den skandinaviske ulvebestanden for å gjøre bestanden levedyktig. Det er enighet mellom norske og svenske myndigheter om å få etablert minst 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia. Regjeringen har i vår tatt to viktige skritt for å gjøre forvaltningen av ulv mer forutsigbar. En endring i viltloven er foreslått slik at man kan gi fellingstillatelse på ulv som forventes å gjøre skade på bufe eller tamrein. I tillegg har regjeringen avgrenset områdene der par og familiegrupper av ulv skal få etablere seg . Det strenge vernet opprettholdes innenfor området, mens det vil bli lettere å felle ulv som etablerer seg utenfor.

Men det er ikke slik at det vil kry av ulv i hele dette området. For å gjøre forvaltningen så effektiv som mulig har man foreslått et område som er relativt stort i forhold til hvor ulven er etablert i dag. Med et stort område vil det være større sjanse for at ulven vil etablere seg i områder der konfliktnivået blir relativt lavt. For det er ikke slik at ulven foretrekker et område fordi det er mye sau der.

Dersom ulven fortsatt formerer seg like raskt som den har gjort de siste årene, vil vi kunne vurdere hvilke dyr og familiegrupper som skaper de største problemene, og felle disse uten at det er noen fare for bestanden.

Det er mye vi ikke vet om ulven. Derfor har både norske og svenske myndigheter bidratt til finansieringen av et felles forskningsprosjekt på den skandinaviske ulven. Kunnskapen vi får fra denne forskningen setter oss i bedre stand til å forvalte den på en god måte. Målet for forvaltningen er ikke bare å sikre en levedyktig ulvebestand, men også sørge for at konfliktene i forhold til bufe, mennesker og jaktinteresser, blir så små som mulig. Der sau går på utmarksbeite er det gjort forsøk med å flytte sauen til beiteområder som er utenfor ulverevirene. Det er selvfølgelig begrenset i hvor stor grad dette kan gjøres, men resultatene har vært meget positive. I Lierne i Nord-Trøndelag er det forsket på effekten av gjeting og bruk av gjeterhunder. Resultatene av prosjektet er meget bra. Tap av sau til rovdyr skjer nesten ikke. Men det koster mye penger med innkjøp og trening av hunder, og lønn til folk.

For sau som beiter på innmark har det vist seg å være effektivt med forsterket inngjerding. Dette gjelder spesielt i Østfold. Men noen synes å tro at det betyr høye gjerder på kryss og tvers i skogen. Det er ikke riktig. Det er snakk om å forbedre de gjerdene som allerede holder sauene på plass på beitelandet. Disse tiltakene koster også penger. Derfor avsettes det nå hvert år midler over Miljøverndepartementets budsjett til tiltak i landbruksnæringen som kan forebygge rovviltskader og redusere konflikter. Staten har allerede brukt anselige beløp på slike tiltak, og vil fortsatt stille midler til rådighet.

Også en annen interessegruppe er berørt av ulveforvaltningen. Jaktrettshavere har meldt om tapte jaktinntekter i områder hvor ulv etablerer seg. Departementet har tidligere i år startet drøftinger med aktuelle organisasjoner med sikte på å bidra til løsninger som alle kan leve med.

Ulven er et av de store rovdyrene i faunaen og er farlig for hjortedyr, sau og hunder. Ingen kan utelukke at den i gitte situasjoner også kan være farlig for mennesker. Enkelte hevder at Miljøverndepartementet mener at ulv er helt ufarlig. De har ikke fulgt godt nok med i timen. Det er bare snakk om å rett proporsjon på grunnlaget for folks frykt. I historien er det svært sjelden at frisk ulv har gått til angrep på mennesker. For å sette grunnlaget for ulvefrykt i et perspektiv; En elgku med kalv utgjør en langt større risiko for mennesker enn en ulveflokk. Viltmyndighetene vil bidra til å spre korrekt informasjon om ulven. Også om faren den utgjør.

I løpet av sommeren og høsten får vi et foreløpig svar på om den forvaltningen Regjeringen legger opp til vil fungere. Reaksjonene så langt har ikke uventet vært blandet. Vi må nok bare innse at dette er en sak som uansett ikke alle blir fornøyd med. Rovviltforkjempere i flere miljøorganisasjoner mener ulven bør ha et langt strengere vern enn det legges opp til, mens krefter i landbruket helst så at ulven forsvant fra Norge. Gruppen som tror dette kan bli en god forvaltningsmodell er også stor. Den når bare sjelden fram i media. Vi legger vi oss nå på en løsning vi tror de fleste etter hvert kan leve med. Men fortsatt gjenstår den viktigste delen av arbeidet; Å vise at det fungerer i praksis.

14.06.00