Dovrefjellrådet

Møteleder. Kjære møtedeltakere,

Jeg vil aller først takke for at vi har blitt invitert til denne samlingen. Vi i Miljøverndepartementet ser dette som et positivt initiativ. Nettverksbygging og samarbeid over grenser er en moderne og god arbeidsform. Samhandling, som Nils Arne Eggen ville kalt det. Det er viktig å få ulike aktører samlet og utvikle en dialog om hvordan arbeidet med planlegging i Dovrefjellområdet nå skal utvikles videre, både gjennom den sentrale behandlingen av planene, og i den videre forvaltningen av området.

Jeg er spesielt glad for å være her. Dovrefjell er nemlig den fjellheimen - sammen med Trollheimen - som ligger meg nærmest, og som jeg har et personlig forhold til. Mitt forhold til Dovrefjellområdet skyldes mye mer enn at jeg er født og oppvokst i Trondheim, og derfor ofte har kjørt over Dovre på vei til eller fra Oslo. Begge mine foreldre er botanikere, og jeg når jeg var liten var vi nokså ofte, spesielt på sommerstid, på Kongsvold fjellstue og biologiske stasjon. Jeg har vært på Dovre sammen med professor Olav Gjærevoll, på botanisk fjellvandring, og for ikke lenge siden var jeg innom Kongsvoll Fjellhage. Vårstigen og Pilgrimsleden er andre steder som jeg har et forhold til, blant annet fra da jeg var på leirskole på Dombåstun og gikk lange turer i disse fjellområdene.

Dovrefjell er et helt unikt område med et meget varierende og rikt dyre- og planteliv. For meg har alltid Dovre vært forbundet med moskus. Men jeg vil her spesielt fremheve de store botaniske verdiene i dette flotte området. Dette er godt dokumentert, blant annet i rapporten "Botaniske verdier i Dovrefjell-området" (Rapport botanisk serie 1996 – 3), utgitt av Vitenskapsmuseet (NTNU). Rapporten konkluderer med at "Knapt noe område i landet har et større spenn i klima, geologi, flora og vegetasjonstyper" og at det også er "internasjonalt betydningsfulle forekomster av arter, populasjoner og vegetasjonstyper" i Dovrefjell.

Jeg er kommet hit ikke bare for å fortelle hva departementet mener, men i langt større grad høre hva dere mener og om hvilke forventninger dere har. Så får ettertiden vise om disse forventningene kan innfris. Jeg vil avslutningsvis si litt om arbeidet med oppgavefordelingsutvalgets innstilling og Planlovutvalget arbeid. Dette er med på å gi rammer som har betydning for arbeidet med den framtidige forvaltningen av Dovrefjellområdet.

Bakgrunn for planarbeidet

Som alle her er godt kjent med er det arbeidet som vi nå snart ser en ende på, forankret i vedtak i Stortinget. Regjeringen fikk i oppdrag å utarbeide et forslag til utvidet vern av Dovrefjellområdet, hvor det skulle tas hensyn til at eksisterende verneområder i størst mulig grad skulle bindes sammen. Det ble også gitt signaler om at en ønsket å sikre en samordnet bruk av plan- og bygningsloven i de områdene som grenset opp til verneplanområdet. I dette ligger at Stortinget har vurdert at områdenes unike natur i nasjonal og internasjonal sammenheng skal vektlegges i den videre, samlede arealforvaltningen. Disse hensynene ble også vektlagt når saken om regionskytefelt på Østlandet ble behandlet i Stortinget. Dette er forutsetninger som er fulgt opp gjennom det verneplanforslaget som nå er ute på sentral høring og den fylkesdelplanen som er vedtatt i de respektive fylkesting..

Som vi så på overhead nå nettopp er dette fulgt opp i fylkesdelplanen. "All statlig, fylkeskommunal, kommunal og privat virksomhet må bidra til å oppfylle langsiktige mål om bevaring av høgfjellets økosystem i Dovrefjellområdet. Villreinens leveområder må sikres slik at det sikres en livskraftig bestand", er hovedmålsettingen for planen.

Som alle her er kjent med har jo arbeidet med en samordnet prosess for planleggingen av Dovrefjellområdet både etter naturvernloven og plan- og bygningsloven vært et viktig forsøksprosjekt for Miljøverndepartementet. Vi har aktiv støttet arbeidet, litt med penger, men også i form av at vi har prøvd å følge med på det arbeidet som har vært gjort regionalt. Erfaringene herfra er viktige for oss, fordi den erfaringen som blir høstet i dette viktige området kan brukes i vårt mer generelle utviklingsarbeid, knyttet opp til tilsvarende problemstillinger i andre deler av landet.

Dette er et felt hvor vi langt fra har noen fasit for hvordan samhandlingen mellom lokale, regionale og nasjonale myndigheter best bør forgå. Mye har vært opp til de regionale myndigheter å avgjøre, med tanke på hva de ser seg best tjent med av organisering og samarbeid. Vi har sett det slik at vår oppgave som ansvarlig departement har vært å legge til rette de overordnede premissene, og siden samle erfaringer med de ulike samarbeidsformene. Dette er et arbeid som fortløpende pågår, etter som vi får tilbakemeldinger på det som foregår regionalt. Vi har hatt/har tilsvarende prosesser også i Setesdal Vesthei og i Naustdal/Gjengedalområdet. Denne typen møte vi har her i dag blir derfor viktig for å utvikle denne dialogen, og utveksle erfaringer.

Gevinster ved samordning

Vi ser bruken av plan- og bygningsloven og naturvernloven som to virkemidler som sammen kan gi en bedre forvaltning av store sammenhengende naturområder.

Kommunene og fylkeskommunene har bygd seg kraftig opp på miljøfaglige temaområder de siste årene, og de føler med rette at de har mye å bidra med i form av lokal kompetanse, og et planverktøy som skal sikre en samordning, der både bruke og vern skal ses i sammenheng.

Gjennom de arbeidsformene og perspektivene som er valgt for miljøarbeidet de siste årene, med MIK-forsøk og LA 21 arbeidet i kommunene, har kommunene opparbeidet en betydelig miljøkompetanse. Forutsetninger for at det moderne miljøvernet skal fungere er at det i størst mulig grad blir forankret i det lokale folkestyret. Gjennom planleggingen må vi sikre den nødvendige dialogen mellom kommune, fylkeskommune og staten på et tidlig tidspunkt i prosessen.. Da vil en kunne utløse de ressursene som ligger i en bærekraftig bruk av ressursene. Dette vil og være med og dempe konfliktene mellom sentrale myndigheter og lokalsamfunnene som får lagt restriksjoner på bruk av sine arealer. Regjeringen vil derfor i større grad forankre miljøpolitikken i de lokaldemokratiske prosesser. Det vil bli lagt vekt på lokal forankring av beslutninger, og lokale prioriteringer i sammenheng med gjennomføringen av de nasjonale målene.

Samtidig må det sies at miljøvern aldri har vært konfliktfritt. Enhver regulering eller restriksjon av hensyn til miljøet vil på en eller annen måte gå ut over noens interesser eller bety kostnader for samfunnet på kort sikt. Framsynt miljøpolitikk krever et tidsperspektiv ut over valgperioden. Dette er noe av grunntanken når det gjelder etableringen av verneområder etter naturvernloven. Enkelte ganger må man ta beslutninger som ikke gir umiddelbar uttelling og som det kanskje er liten forståelse for. Alvorlig miljøødeleggelse skyldes ikke bare store enkeltinngrep, men like mye et utall små, tilsynelatende bagatellmessige inngrep.

Miljøverndepartementet ser det som svært viktig at kommunene og fylkeskommunene i Dovrefjellområdet har gått sammen om å utarbeide et plandokument som skal ta et helhetlig grep om de utfordringene som ligger i tilknytning til verneområdet som vernes etter naturvernloven. Det å finne den riktige grenseoppgangen mellom nasjonal vernepolitikk og lokal planlegging er en viktig utfordring. Det å få til dette samvirket mellom ulike typer planlegging, og få stablet på beina et forvaltningsapparat som kan følge opp intensjonen i planene er derfor en stor og viktig jobb.

Slik som de to planforslagene nå foreligger er de jo ikke helt sammenfallende. Begge planene legger opp til etablering av en stor nasjonalpark. Fylkesdelplanen har mindre områder med landskapsvernområder, fylkesdelplanen foreslår egne kommunedelplanområder eller LNF-områder i kommuneplanen. Dette vil bli endelig avklart gjennom den sentrale godkjenningen/vedtaket, og det er derfor vanskelig å gå noe nærmere inn på de vurderingene som skal gjøres og forskuttere den avsluttende behandlingen av sakene i departementet. Det som kan sies er at ved rulleringen av fylkesdeplan for Rondane ble det utpekt egne områder hvor kommunene ble oppfordret til å utarbeide kommunedelplaner. Dette har fungert som en bevisstgjøring med tanke på definere og klarlegge arealbruken i de områdene som krever spesiell oppmerksomhet i kommunenes planarbeid.

Opprettelsen av Dovrefjellrådet

Hvilke forventninger har så vi i Miljøverndepartementet til Dovrefjellrådet?

Aller først må jeg si at vernesaken ennå ikke er kommet på vårt bord i departementet.

Rent formelt er det derfor en ikke-sak hos oss, selv om fylkesdelplanen allerede er kommet. For det andre er det neppe riktig av oss nasjonale politikere å ha bastante oppfatninger om Rådet og dets rolle og oppgaver, før vi får vite hvilke forventninger og ønsker de berørte aktører selv har til dette spørsmålet. Jeg vil likevel si følgende:

I og med at fylkesdelplanen har som mål å sikre god kunnskap og mest mulig samstemt behandling av plansaker over fylkes- og kommunegrensene, blir det viktig å ha et felles organ som kan ha som en oppgave å se til og vurdere at dette blir gjort på en god måte. I og med områdets størrelse, og det at området ligger i 4 fylker med så mange kommuner med ulike holdninger til bruken av området, vil det være et klart behov for en felles arena for berørte parter, slik at man kan drøfte forvaltningsstrategi generelt, og gi råd i enkeltsaker som kommer opp. Dovrefjellrådet bør ha som primæroppgave å være en slik felles arena.

• Rådet skal etter vår oppfatning også kunne ta egne initiativ overfor kommuner, fylkeskommuner eller nasjonale myndigheter i spørsmål som gjelder planlegging eller forvaltning i tilknytning til Dovrefjellområdet.
• Hvorvidt Rådet bør tillegges direkte forvaltningsmyndighet innenfor verneområdene er jeg mer usikker på. At kommunene vil få en aktiv rolle i forvaltningen regner jeg som naturlig dersom kommunene selv ønsker det. Men spørsmålet om forvaltningsmyndighet vil vi avklare i forbindelse med sluttbehandlingen av vernesaken, og her vil vi være lydhøre overfor de ønsker som måtte komme fra kommunene.
• Hva med Rådets rolle ved sluttbehandlingen av vernesaken? Som kjent ligger saken ennå i Direktoratet for naturforvaltning (DN) og noen sluttbehandling i Regjeringen vil neppe finne sted før neste sommer. Etter sentral høring vil DN tilby et møte hvor de orienterer kommunene og fylkeskommunene om sine foreløpige tilrådinger, slik at de berørte kan komme med synspunkter som evt. kan gi grunnlag for justeringer, før saken sendes til Miljøverndepartementet. Det betyr at de samme aktører som sitter i Dovrefjellrådet da vil kunne, hver for seg eller samlet, gi kommentarer. DNs innstilling til Miljøverndepartementet vil være offentlig. Dersom det er et ønske fra en eller flere aktører i saken herunder også de som sitter i Rådet, vil det naturligvis være mulig å få til et møte med departementet i sluttfasen.
• I forbindelse med utarbeidelse av forvaltningsplan for området vil rådet få en sentral rolle. Her skal den konkrete forvaltningsstrategi utarbeides, dispensasjonspraksis og rammer for skjønnsutøvelse ved behandling av enkeltsaker utvikles osv. Dette er et svært viktig arbeid, og her gis det rom for påvirkning slik at vi kan få til et praktisk og hensiktsmessig forvaltningsverktøy. Her kan nok Rådet allerede nå begynne å forberede seg selv om de endelige bestemmelsene ennå ikke er formelt vedtatt.
• Rådet vil også ha en sentral rolle når det gjelder å vurdere behov for en rullering av planen.

Med dette som bakgrunn kan Dovrefjellrådet gi råd for den framtidige forvaltningen, ut fra kunnskap om villreinens behov og bruk av områder, og trender i planbehandlingen. Dette vil kunne gjelde både områder vernet etter naturvernloven og for områder omfattet av fylkesdelplanen. I den sammenheng vil jeg peke på det arbeidet som er gjort i forbindelse med oppfølging av tilsvarende planprosesser i Rondane. Her er det jo etablert en møteplass, hvor de som arbeider med forvaltning innenfor Rondaneplanens virkeområde møtes for å diskuterer viktige fellessaker som har kommet opp på agendaen i løpet av året.

Miljøverndepartementet har forståelse for at de involverte kommunene og fylkeskommunene vil komme i gang med oppfølgingen og videre forvaltning i henhold til den planen som ble vedtatt i fylkene allerede i april 99. Det er en viktig utfordring å holde ved like og utvikle den positive holdningen og interessen til plansamarbeidet gjennom å gi en rask tilbakemelding til de ansvarlige på fylkesnivå.

Det er viktig at ikke arbeidet og engasjementet knyttet til en bærekraftig forvaltning av Dovrefjellområdet blir liggende i dvale fram til endelig vedtak i saken er gjort. De tilbakemeldinger vi har fått tyder på at det har vært en positiv og god samarbeidsånd i det arbeidet som har vært gjort regionalt. De signalene vi har mottatt tyder på at det langt på vei er enighet mellom kommunene, fylkeskommunene og fylkesmennene om vernebehov og virkemiddelbruk. Derfor bør en kunne legge opp til en relativt rask sentral behandling av de to planene. En kan heller ikke påregne at det blir store endringer av de forslag slik de nå foreligger. Dette innebærer at fylkesdelplanen strategier og intensjoner kan legges til grunn for den løpende forvaltningen i planområdet.

Andre pågående prosesser som har betydning for det videre arbeidet med planlegging og vern i Dovrefjell.

Avslutningen av dette samordnede planarbeidet og etableringen av Dovrefjellrådet kommer i en periode som må oppleves som relativt turbulent når det gjelder en hel rekke spørsmål som har innvirkning på regional planlegging og oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Jeg vil kort komme inn på dette, for slik jeg ser det er dette debatter som går rett inn i kjernen av det vi er opptatte av her i dag. Både oppgavefordelingsutvalget som la fra sin rapport i sommer og Planlovutvalget som arbeider for harde livet for å legge fram sin første delinnstilling ved nyttår arbeider med problemstillinger som har stor relevans for framtidig forvaltningspraksis knyttet til areal- og miljøspørsmål.

Oppgavefordelingsutvalget og Planlovutvalget

For Oppgavefordelingsutvalget har det vært en målsetting å se nærmere på den arbeids- og ansvarsdeling en i dag har mellom våre tre forvaltningsnivåer, og komme med forslag til forbedringer. Dette er en debatt som på ingen måte er avsluttet. En meget omfattende NOU er ute på høring nå med frist til 1. november, og dette skal videre danne grunnlag for en stortingsmelding som skal legges fram for Stortinget i mars neste år. I tilrådingene fra utvalget slås det fast at kommunene fortsatt bør være den primære enheten i arealforvaltningen, og at de fortsatt skal ha tillagt myndigheten til å bestemme bruken av arealene innenfor eget territorium. Det blir imidlertid understreket at det er et behov for at det regionale folkevalgte organ skal gi mer forpliktende og reelle føringer for arealforvaltningen. For å få det til må regionnivået finne ut hva de regionale planoppgaver er, altså skille ut de planoppgavene som går ut over grensene for den enkelte kommune, og de må også få tilført sterkere virkemidler enn det fylkeskommunene har i dag.

Oppgavefordelingsutvalget viser til at fylkesplanlegging og interkommunalt samarbeid ikke har tilstrekkelig styrke til å sikre regionale planvurderinger på en god nok måte. Selv om dette nok er noe i endring, på den måten at fylkene er mer opptatt av arealspørsmål og er mer villige til "å legge seg frampå", er nok dette en relativt samstemt oppfatning. Erfaringene med fylkesplanlegging viser at samarbeidet med statlige etater kommuner og fylkeskommuner bør styrkes. Fylkesplanleggingen skal fastlegge retningslinjer for bruken av arealer og naturressurser i fylket, i spørsmål som har en regional karakter. Arealretningslinjene bør gis en styrket posisjon og bli mer forpliktende for planleggingen lokalt. Det er noe som absolutt har aktualitet i Dovrefjell.

Disse perspektivene vil bli innpasset i det videre arbeid som planlovutvalget skal gjøre. I den forbindelse vil det være aktuelt å vurdere om fylkesplanens retningslinjer for arealbruk skal ha en mer bindende karakter, hvordan det evt. kan gjøres, og om det er nødvendig å legge føringer slik at tiltak som er fastlagt i planen skal innarbeides i de lokale planene innen en angitt tid.

Avslutning

Miljøverndepartementet tar sikte på at verneplanforslaget skal kunne vedtas i Statsråd sommeren 2001. Dette vil kreve en innsats både fra DN og MD, men ut fra de signaler som er gitt fra Direktoratet fra naturforvaltning - som jeg er sikker på at seksjonssjef Olav Nord-Varhaug fra DN kan utdype mer etterpå - og ut fra hensynet til videre planlegging og forvaltning av området, vil vi gjøre vårt ytterste for at denne tidsplanen kan holdes. Med det som bakgrunn trenger sannsynligvis både de som skal arbeide med saken lokalt, regionalt og nasjonalt lykke til med det videre arbeid i saken. - Takk for oppmerksomheten!