ENØK og Miljø - Statlige virkemidler

Tusen takk for invitasjonen til å holde foredrag på denne PIL-konferansen med fokus på et viktig tema: energiøkonomisering og fremtidens miljøutfordringer. Jeg ser det som positivt at PIL vil vri energibruken i mer miljøvennlig retning gjennom økt bruk av biomasse og avfallsfraksjoner og gjennom planmessig gjenvinning av spillvarme, og jeg noterer at industrien er interessert i å redusere negative miljøvirkninger og påta seg forpliktelser også i tider der miljøvern ikke står øverst på dagsordenen.

Temaet for mitt foredrag her i dag er å gi en kort gjennomgang av de statlige virkemidlene som er i bruk og drøfte fremtidige virkemidler. Jeg vil også ta opp viktige politiske prosesser som legger føringer på den videre utformingen av energi- og miljøpolitikken.

Stortingsdebatten i mars om Energimeldinga dreide seg om mer enn gasskraft. Flertallet trakk også opp linjer for den fremtidige energipolitikken, og hvordan energiressursene bør utnyttes for å realisere industri- og miljøpolitiske mål. Regjeringen har foretatt sin første oppfølging på disse områdene gjennom tilleggsmeldingen om Rikets miljøtilstand og fremleggelsen av forslaget til statsbudsjett.

På den internasjonale arenaen er det nå bare uker igjen til det sjette partsmøtet under Klimakonvensjonen i Haag. Dette blir et viktig møte. Forhåpentligvis vil det gi nødvendig støtte til at I-landene kan dra hjem og forberede ratifikasjon av Kyotoavtalen. Denne internasjonale prosessen er tett sammenvevd med, og vil få betydning for den framtidige gjennomføringen av energi- og miljøpolitikken.

Stortingsflertallet mener at gasskraft er et viktig energi- og miljøpolitisk virkemiddel som kan ha positive industrielle virkninger, også i distriktene. Utslippstillatelsene som var gitt til de to gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes er omgjort slik at bruk av gass til energiutnyttelse får samme rammebetingelser i Norge som ellers i Europa. De skal kunne realiseres med bruk av den best anvendbare teknologi pr. idag og innenfor de økonomiske rammebetingelser som finnes. Det er likevel sterkt ønskelig å få bedre lønnsomhet for enda mer moderne renseteknologi. Et industrielt og teknologisk miljø på området vil raskere kunne finne fram til lønnsomme måter for å utvikle slik ny renseteknologi og mer miljøvennlige løsninger.

Regjeringen og stortingsflertallet har nå klargjort rammebetingelsene. Det vil videre langt på vei være industriens ansvar og utfordring å utvikle tekniske og økonomiske løsninger som gjør det mulig å realisere gasskraft-prosjekter i Norge. Ikke noe ville vært bedre enn om industrien idag hadde stått klar til å ta i bruk karbonfrie gasskraftverksløsninger i Norge.

Dessverre må vi alle erkjenne at det fortsatt er et stykke igjen dit. Etter de reaksjoner som er kommet på Regjeringens omgjøringsvedtak har jeg forstått at det også kan ta tid før gasskraft basert på dagens best tilgjengelige teknologi vil bli realisert. For meg er det viktig å presisere at omgjøringsvedtaket fra Regjeringens side innebar en endring i rammebetingelsene for de omsøkte gasskraftverkene, det var ingen beslutning om å bygge dem.

Fortsatt er det usikkert når og hvordan gasskraft vil komme til å bli en del av el-oppdekningen i Norge. Uansett blir det svært viktig å videreføre satsingen på energiøkonomisering og fornybare energikilder. Dette må skje både gjennom å få fram ny energi, og gjennom intensivert satsing på energiøkonomisering.

I årets forslag til statsbudsjett er det også foreslått en reell økning av elektrisitetsavgiften på 1,5 øre, samt økning av avgiften på fyringsolje på 11,5 øre/literen. Dette vil stimulere til energiøkonomiseringstiltak og å fremme bruk av alternative energikilder som bioenergi og jordvarme. Regjeringen har også foreslått at det innføres forbruksavgift på elektrisitet for industri og veksthus på 1 øre. Dette innebærer en riktigere prising av energien, og kan trolig utløse nye energisparetiltak.

Når det gjelder energiproduksjonen, vil videreføring av vannkraften som hovedkilde for ren elektrisitetsproduksjon stå sentralt, sammen med økt fokus på ENØK og stimulering til økt utvikling og introduksjon av nye fornybare energikilder, slik som bioenergi, solenergi, varmepumper og vindenergi i det norske elektrisitetssystemet.

Gjennom behandlingen av Energimeldingen fikk vi målet om at 3 TWh av all energiproduksjon i 2010 skal komme fra vindenergi og at støtteordningene til varmeproduksjon fortsetter som før. I tråd med Regjeringens og stortingsflertallets prioritering av gasskraft som energi- og miljøpolitisk virkemiddel vil det også bli økt satsing på forskning knyttet til forurensningsfri gasskraftteknologi og distribusjon av naturgass.

Regjeringen vil videreføre satsingen på nye fornybare energikilder (bioenergi, vind, jordvarme) med 203 millioner kroner av det totale budsjettet på 287,2 millioner kroner avsatt til omlegging av energibruk og produksjon. Samlet sett legger vi opp til å øke bevilgningen til videreutvikling av renseteknologi for gasskraftverk med minst 20 millioner kroner.

Investeringer i enkelte nye fornybare energikilder er idag fritatt for investeringsavgiften. Dette fritaket vil videreføres for vindkraft, bioenergi, varmepumper, fjernvarmeanlegg, tidevannskraftanlegg samt mikro- og minivannkraftverk.

Et viktig element i regjeringens satsing på å styrke og effektivisere enøk-arbeidet er opprettelsen av et eget organ som også skal sikre en mer helhetlig orientering av støtten til nye fornybare energikilder. ENØK-organet skal forvalte det nye Energifondet som baseres på påslaget til nettariffen og andre overføringer over statsbudsjettet til energiøkonomisering og alternative energikilder.

Sur nedbør er fortsatt et av de største forurensningsproblemene i Norge. Størstedelen av den sure nedbøren stammer fra piper i andre land. Metoden for å løse problemene fant vi gjennom etableringen av konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensninger i 1979. Protokollene som er vedtatt under denne konvensjonen har allerede gitt betydelige reduksjoner i utslippene. Gøteborgprotokollen som ble undertegnet i desember 1999, fører dette arbeidet videre.

Den vil både drive frem de mest kostnadseffektive tiltakene og forplikte de største forurenserne til å sette igang konkrete tiltak. Dette er spesielt viktig for Norge. Samtidig må også Norge igangsette nye nasjonale tiltak ikke minst mot NOx og svovel-utslippene for å oppfylle våre forpliktelser. Her får ikke minst industrien en utfordrende oppgave.

Miljøverndepartement la nylig fram en proposisjon om samtykke til ratifikasjon av Gøteborgprotokollen med en gjennomgang av mulige nasjonale tiltak mot forsuring, overgjødsling og bakkenært ozon der også mulige virkemidler mot SO ₂ (svoveldioksyd) ble gjennomgått. Regjeringen vil konkretisere virkemiddelbruken nærmere i Langtidsprogrammet for 2002-2005.

Jeg noterer i denne forbindelse at PIL foreslår avtaler i forhold til utslipp av svoveldioksid og reduksjon og øremerking av svovelavgiften. Jeg oppfatter dette som et positivt initiativ. Vi kan vise til resultater fra tilsvarende type avtale med aluminiumsindustrien om reduksjon av klimagassutslipp. Når det gjelder PILs forslag vil jeg imidlertid understreke at det er en forskjell på ett viktig punkt: Forslaget innebærer at avtalen skal erstatte allerede eksisterende virkemiddelbruk. Dette reiser flere spørsmål som det vil være nødvendig å se nærmere på .

Ellers må jeg nok si at vår tro på frivillige avtaler med industrien i alminnelighet ble svekket av erfaringene fra forhandlingene med oljeselskapene om en avtale om reduksjon av VOC-utslipp ved bøyelasting. Etter initiativ fra industrien gikk myndighetene her inn i en prosess for å framforhandle en avtale som et alternativ til utslippstillatelser. Det var med beklagelse en på myndighetssiden, etter to års forhandlinger, måtte erkjenne at industrien ikke var villig til å inngå en slik avtale. Mulige nye forhandlinger i andre sammenhenger må bygge på det som er lært og hindre de samme feilene. Jeg ser positivt på mulighetene til styrket miljøinnsats som følge av nye samarbeidsformer mellom myndigheter og industrien.

Som miljøvernminister er jeg også åpen for å vurdere hvordan en kan legge til rette for at avgifter, og bruken av avgifter, pløyes tilbake til miljø-prioriterte tiltak. Nettopp påslaget på enøk tiltak på nett-tariffen, som vil ligge i bunnen av Energifondet, er et godt eksempel på slik øremerking. Jeg tror slike ordninger kan øke motivasjonen, sikre tiltakene nødvendig troverdighet og derved nå viktige miljømål.

Som PIL er kjent med, holder SFT på med å avslutte et analysearbeid om tiltak og kostnader ved å redusere svovelutslippene i Norge. Miljøverndepartementet avventer de konklusjonene som kommer ut av dette arbeidet.

Norge har i Kyotoprotokollen forpliktet seg til ikke å øke klimagass-utslippene med mer enn en prosent over forpliktelses-perioden 2008-2012 sammenlignet med 1990-nivået. De siste årene har vi desverre sett en fortsatt vekst i utslippene og i 1999 var de samlede utslippene omlag 10 prosent høyere enn i 1990. Dette innebærer at det vil være behov for vesentlig sterkere virkemiddelbruk, for at Norge skal kunne innfri sine forpliktelser. Etablering av gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes vil innebære en utslippsvekst på vel 2 millioner tonn CO2 svarende til omlag 4 prosent av våre samlede klimautslipp.

Disse utslippene vil under Kyotoprotokollen måtte kompenseres ved tiltak i andre sektorer og ved bruk av Kyoto-mekanismene.

I den forstand vil etableringen av gasskraftverkene ha en kostnad. Men den vil ikke være uforenlig med en oppfyllelse av Kyotoprotokollen. For meg er det viktig å slå fast at både med og uten gasskraftverk vil overholdelse av Kyotoprotokollen først å fremst være et spørsmål om vilje til å gjennomføre en samlet, effektiv og tilstrekkelig bruk av virkemidler. Og om det skulle være noen tvil: Regjeringen er forberedt på å dosere virkemiddelbruken på en slik måte at Kyotoforpliktelsene vil bli overholdt.

På tross av relativt svak virkemiddelbruk er likevel utslippene av flere klimagasser fra industrien blitt redusert de senere årene. Det skyldes naturligvis industriens ønske og evne til å gjøre noe med klimagassutslippene, men også det faktum at de iverksatte tiltakene ut fra bedriftsøkonomiske vurderinger i en del tilfeller kan ha vært regningssvarende. I følge SFTs klimatiltaksanalyse fra februar i år er det et betydelig potensiale for å gjennomføre relativt rimelige tiltak, ikke minst innen prosessindustrien, fram mot 2010. Som dere sikkert er kjent med har PIL selv bidratt aktivt med data til denne utredningen.

For å oppsummere kort SFTs analyse vil det være mulig å gjennomføre tiltak med kostnad under 200 kr/tonn innen prosessindustrien som kan føre til reduksjoner på omlag 1,6 mill. tonn CO2-ekvivalenter pr år i år 2010. I et slikt tidsperpektiv peker SFT på mulighetene for å bruke biokarbon i ferrolegeringsindustrien, sterk reduksjon i bruken av SF ₆ (SF seks) i magnesiumproduksjon og reduserte utslipp av lystgass fra salpetersyrefabrikkene. I tillegg til disse 1,6 mill. tonn CO2-ekvivalenter fra industrielle prosesser kommer det et betydelig reduksjonspotensiale fra stasjonær forbrenning som også omfatter prosessindustrien. Her er det snakk om redusert bruk av fyringsolje, substitusjon til andre energikilder som bioenergi og solvarme. Vi må også regne med at industrien og andre vil vise kreativitet og realisere en rekke tiltak vi ikke ser idag.

Jeg er opptatt at dette potensialet blir utløst, og oppfordrer industrien til å fortsette arbeidet for at utslippene bli ytterligere redusert.

Norge har gjennom en årrekke holdt en høy profil i arbeidet med å klarlegge årsakene til og effektene av klimaforandringene og utvikle virkemidler som kan redusere utslippene av drivhusgasser. Gjennom internasjonale klimaforhandlinger har vi arbeidet for at alle land skal dele byrdene ved å redusere klimagassutslippene. En oppfyllelse av Kyotoprotokollens forpliktelser vil medføre store endringer i utslippsmønstre både i Norge og de fleste andre industrilandene. Dette vil koste og vil merkes både på forbrukernivå og i industrien. Nettopp derfor er det viktig å realisere miljømålene på en kostnadseffektiv måte.

Norge har arbeidet aktivt for at kvotehandel og felles gjennomføring mellom industriland skal sikre at tiltakene settes inn der de gir best resultater i forhold til kostnadene. Vi har vært blant de første landene til å skissere hvordan et nasjonalt kvotehandelssystem kan organiseres, og vårt arbeid med dette er blitt møtt med interesse fra andre land. Et nasjonalt kvotesystem vil også være godt egnet til å tilpasses både globale og regionale mekanismer og virkemidler.

Jeg er glad for de bidrag som vi har fått fra PIL og NHO til utvikling av kvotesystem som vil være til nytte i vårt videre arbeide med et nasjonalt kvotesystem. PIL leverte for eksempel den desidert lengste høringsuttalelsen til kvoteutvalgets rapport på hele 47 sider. (SFT som skrev den nest lengste nøyde seg med 23 sider). Jeg antar at dette er et uttrykk for hvor viktig utformingen av kvotesystemet er for PILs medlemmer.

Miljøproblemene er globale og krever globale løsninger. Fleksible løsninger, der utslippsreduksjoner kan realiseres til lavere kostnader, vil også gjøre det lettere å få i-landene med på å påta seg strengere forpliktelser senere og stimulere til miljøvennlig teknologiutvikling i disse landene. Dersom utviklingslandene finner i-landenes bestrebelser troverdige, vil dette trolig også kunne gjøre det lettere å få u-landene til selv å påta seg forpliktelser på lengre sikt.

Eksport av teknologi og know-how knyttet til de grønne utviklingsmekanismene (CDM) vil bli et stort marked for flere norske industribedrifter. Her finnes det et stort potensiale for såvel prosessindustrien, teknologibedriftene og ikke minst forskningsmiljøene.

Et av hovedformålene med møtet i Haag er å få på plass et utfyllende rammeverk til Kyotoprotokollen, bl.a. i forhold til de fleksible mekanismene. Fra norsk side har vi i forhandlingene både lagt vekt på å få etablert en god dialog mellom de industrialiserte landene; ikke minst mellom den såkalte "paraplygruppen" og EU-landene, og å få til tilfredsstillende løsninger på de områdene som er særlig viktig for utviklingslandene som teknologioverføring og kapasitetsoppbygging til gjennomføring av miljøprosjekter.

Fra norsk side har en sett det som viktig å være tidlig ute med å skaffe erfaring med fleksible gjennomføringsmekanismer. Det utvikler seg nå et tidlig marked for gjennomføring av klimatiltak på tvers av landegrensene. Det er for eksempel etablert et kvotehandelssystem internt i British Petroleum (eller Beyond Petroleum som de nå kaller seg), og andre selskaper følger deres eksempel. Norske industriselskaper har investert i Verdensbankens Karbonfond som nå finansierer prosjekter. Jeg har også forstått at norske aktører allerede har startet handel med opsjoner på klimagassreduserende tiltak i påvente av en fremtidig implementering av Kyoto-mekanismene. Jeg synes det er positivt at industrien ser ut til å utvikle en aktiv klimastrategi også på dette området.

I disse dager oppretter vi en registreringsordning for klimagassreduserende prosjekter som næringslivet deltar i utenfor landets grenser. Ordningen vil bli administrert av SFT. Etableringen vil være en del av de nasjonale forberedelsene i forkant av en operativ fase for de fleksible mekanismene under Kyotoprotokollen. Formålet vil blant annet være å stimulere bedriftene til å engasjere seg i felles gjennomføringsprosjekter og å synliggjøre og holde oversikt over hvilke utslippsreduksjoner norsk-finansierte prosjekter bidrar til i andre land. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om såkalt "tidlig kreditering" av prosjekter og tiltak i forbindelse med stortingsmeldingen om etablering av et norsk kvotesystem som vil bli fremlagt våren 2001.

Inntil Kvotemeldingen er behandlet og en nasjonal kvoteordning er på plass, vil Regjeringen følge opp og videreføre nasjonale virkemidler og tiltak i tråd med Stortingets behandling av Kyotomeldingen og Energimeldingen. Dette gjelder blant annet direkte klimamotiverte virkemidler som CO ₂ avgift, sluttbehandlingavgiften på avfall, bruk av forurensingsloven på avfallssektoren og industrien, samt oppfølgingen av den frivillige avtalen med aluminiumsindustrien.

I 2001-budsjettet prioriterer Regjeringen forskning som kan gi oss økt forståelse av klimaeffekter og evaluere eksisterende og fremtidige virkemidler. Vi legger også stor vekt på anvendt forskning. Forskningsrådet vil i de kommende årene legge opp til et enda tettere partnerskap med industrien. Forskningsmiljøene må i økende grad søke industrielle alliansepartnere både i forhold til rene nasjonale programmer og ved deltakelse i internasjonale forskningsprogrammer. Forskningsrådet vil med de nye reglene kunne støtte forsknings- og utviklingsprosjekter med inntil 80 prosent. At staten på denne måten tar på seg større risiko og ansvar, viser økt vilje til å tenke langsiktig.

Norske bedrifter og forskningsinstitusjoner deltar også aktivt i internasjonal miljøforskning. De siste årene har veksten i midler til forskning og utvikling vært sterkere i industrien enn i offentlig sektor. Jeg synes det er oppløftende at industrien i økende grad ser nytten av forsknings og utviklingsarbeid.

Forurensningsloven er et velkjent virkemiddel for prosessindustrien. I de senere år har kontrollene i økende grad blitt basert på bedriftenes egenkontroller med stikkprøver og grundige gjennomganger fra SFTs side. Tanken bak dette er at bedriftene selv skal ta inn over seg miljøforpliktelser og integrere miljøhensyn i egen organisasjon. Som tidligere nevnt er det også frivillige løsninger i gang. Disse utgjør unntakene når det gjelder regulering av forurensninger, og vedtak hjemlet i forurensningsloven vil forbli hovedvirkemiddelet.

En rekke miljø- og klimamotiverte avgifter brukes i Norge.

CO2 avgiften har bidratt til reduserte utslipp av klimagasser. CO2-avgiftssystemet vil nå også omfatte innenlands flytrafikk, sjøtransport samt supplyskip i Nordsjøen. Det er om lag 65% av våre CO ₂-utslipp som nå omfattes av avgiften. Det er gledelig å se at for eksempel BP nå vurderer å elektrifisere oljeboringsinstallasjonene sine fordi CO2 avgiften kan gjøre en slik omlegging lønnsom. Det gir håp for reduksjoner av de samlede klimagassutslippene.

For å redusere avfallsmengdene har myndighetene innført en sluttdeponeringavgift på 360 kr. pr tonn deponert avfall. Ved forbrenning av avfall differensieres avgiften etter graden av energiutnyttelse. Dette vil stimulere til økt gjenvinning og utnyttelse av avfall til energiformål og legger grunnlaget for økt forbrenning av metangass og organisk materiale som ellers ville bidratt til klimagassutslipp.

I fremtiden vil trolig EU utarbeide regler for avfallsdeponering også på virksomheters egen eiendom og slik at deponering kan bli avgiftsbelagt i fremtiden. Det vil bety at bedrifter som allerede nå arbeider systematisk med avfallsreduksjon vil stå bedre rustet.

Økte avgifter på fyringsolje og elektrisitet kan også lette introduksjonen av naturgass og biobrensel til oppvarming.

Større industribedrifter som Borregaard har foredlet avfallet til salgbare produkter, brukt avfallet til energi formål og ført spillvarme til fjernvarmenett. Norske Skogs fabrikk på Skogn, Lilleby fabrikker i Trondheim og Fiskaa Verk i Kristiansand kan tjene som eksempler der spillvarme fra industrien blir brukt til fjernvarme og generering av elektrisitet. Norsk industri har også blitt flinkere til å bruke mindre energi og generere mindre avfall pr. produsert enhet.

Gjenvinning av plast- og papiravfall har også blitt mer vellykket en myndighetene hadde våget å håpe på. Mer enn halvparten av innsamlet materiale går nå ut som nye produkter. Innsamling av plast har gitt en energigjenvinning på omlag 50 prosent.

Jeg vil oppfordre PIL og dens medlemmer til å bidra aktivt med innspill til kommune- og fylkesplaner slik at lokalisering av ny industri og omlegginger kan gi miljøgevinster i form av redusert transportarbeid og bruk av overskuddsvarme eller biomasse til oppvarming.

La meg mot slutten av mitt foredrag se litt framover på noen av de rammebetingelsene vi vil måtte forholde oss til, fordi vi ønsker en bærekraftig utvikling.

Energi generert fra fossilt brensel vil trolig bli dyrere. Dette vil gjøre alternative energikilder mer attraktive. Elektrisitetsavgiftene og avgifter på fossilt brensel vil øke for å styrke posisjonen til andre energiformer ytterligere. De foreslåtte økningene av avgiftene på energi i statsbudsjettet er i så henseende beskjedne i sammenligning med hva som kan komme i fremtiden.

Det er verdt å merke seg at EU på nytt vurderer energidifferensierte avgifter på ulike energibærere. EU arbeider også med å finne virkemidler som kan føre til at nye fornybare energikilder skal fordoble sin andel av den totale energiproduksjonen fra 6 til 12 prosent innen 2010..

Låneinstitusjoner vil i økende grad kreve omfattende miljøvurderinger av prosjekter de skal bidra til å finansiere. Dette vil kreve forutseenhet og en "vugge til vugge" tilnærming fra lånsøkerens side. I de senere år er det også vokst frem flere investeringsfond som bare investerer i virksomheter som driver miljømessig forsvarlig. Jeg tror slike grønne investeringsfond vil vokse i fremtiden i takt med at miljøbevisstheten blant forbrukerene vokser. Det er viktig at industribedrifter kan tilfredsstille kriteriene som blir satt. Industrien må demonstrere at miljøhensyn ikke bare omtales i årsrapporter, men er en prioritering som gjennomsyrer alle dens aktiviteter.

Forbrukerne i Norge har ligget noe tilbake i forhold til det øvrige Europa når det gjelder å stille krav til den totale miljømessige effekten av produkter og miljøadferden til produsentene. I årene som kommer vil også norske forbrukere stille større krav, og industribedrifter som møter denne utfordringen vil ha et konkurransefortrinn i form av "grønnere produkter" og nye produkter som appellerer til mer miljøbevisste forbrukere. En bevisst holdning til energibruk vil også føre til at svinn av verdifulle råvarer i prosesser reduseres og at bedriftene selv vil generere energi. Arbeidet som er lagt ned i en slik omstilling kan selges som kompetanse i et globalt marked.

Fortsatt mener jeg at myndighetene må ty til en kombinasjon av pisk og gulrot for å stimulere til nødvendige miljøforbedringer i industrien. Likevel vil jeg som miljøvernminister understreke at det er et stort potensial for tettere dialog med industrien om bedre og nye måter å samhandle på for å utløse ny kreativitet i miljø- og energipolitikken.

Takk for oppmerksomheten.