Statssekretær Stein Lier-Hansens innledningsforedrag på Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforenings årsmøte, Trondheim, 13.april 2000

Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening

La meg aller først få lov til å rose Fiskeri- og Havbruksnæringens Landsforening for det utmerkede initiativet dere har tatt ved å velge miljø som hovedtema for dette årsmøtet, og ikke minst la meg gratulere Norske Fiskeoppdretteres Forening med 30-års jubileet! Det er en stor glede å få være til stede her, selv om jeg både vet og skjønner at noen er skuffet over at statsråden ikke hadde anledning til å komme.

La meg så få lov til å knytte en kommentar til den vinklingen miljø er satt inn i. Hovedoverskriften "MILJØ – trussel eller mulighet for norsk fiskeri- og havbruksnæring?" For en som har jobbet i en år-rekke i skjæringsfeltet mellom næringsdrift og miljøkrav, er det nesten uforståelig at dette spørsmålet kan stilles i år 2000 – 13 år etter at Brundtlandkommisjonen la fram sin rapport. Denne rapporten slo som kjent fast at alle sektorer har ansvar for å innarbeide hensynet til miljø i sin virksomhet. I fiskeri- og havbrukssektoren vil dette av og til sette begrensninger i forhold til hvordan naturressurser og miljøgoder utnyttes, og dette kan nok i enkelte tilfeller oppleves som en trussel. I et langsiktig perspektiv, og også sett i forhold til næringenes samlede virkning på levende ressurser og ytre miljø kan jeg likevel ikke skjønne at det behøver være noen motsetning mellom næring og miljø. Tvert imot vil det være en fordel også for næringene å være best mulig tilpasset naturgrunnlaget og bidra minst mulig til negativ påvirkning av det ytre miljø og andre arter. Næringer som bygger opp sitt økonomiske fundament på en høy miljøbevissthet, vil også aktivt kunne bruke dette i markedsføringen av sine produkter i et stadig mer kresent og kritisk marked. En god næringspolitikk vil derfor være god miljøpolitikk og en god miljøpolitikk vil være god næringspolitikk. Økologi og økonomi vil være to sider av samme sak!

La meg også skyte inn her at i arbeidet med å kombinere god næringsutvikling og god miljøpolitikk må vi ikke la oss forstyrre av utglidninger på den ene eller andre side slik vi f.eks. har sett fra en del NGO`er i Den internasjonale hvalfangstkommisjon, IWC. I stedet bør miljøvernmyndighetene og næringene utdype kontakten og danne sterkere allianser for å ta tak i de utfordringene som virkelig kan true økosystemene og ressursene i havet!

1.1 Potensiale for verdiskapning

Norge har rettigheter til - og ansvar for – noen av verdens mest produktive kyst- og havområder. I tillegg er vi et av verdens rikeste land og har lange og relativt gode forvaltningstradisjoner. Med et slikt utgangspunkt bør vi ha skyhøye ambisjoner om å bli best i verden på marin forvaltning – vi bør ta mål av oss til å gi begrepet

"Look to Norway" et nytt innhold!

Med det store potensialet for verdiskapning og de enorme vyene som er presentert for den fremtidige utviklingen av fiskeri- og havbruksnæringene er vi nødt til å få på plass verdens beste forvaltning. Dette må gjelde i forhold til arealbruk i kystsonen, i bekjempelsen av forurensninger i det marine miljø og i forhold til vern og bruk av levende ressurser. Miljøverndepartementet går nå gjennom arbeidet med havmiljøspørsmål med sikte på bedre koordinering ut fra en overordnet økosystemtankegang. Også Fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet vil delta i dette arbeidet som vil forbedre muligheten til å profilere dette viktige feltet, også i internasjonal sammenheng . Men selv verdens beste offentlige forvaltning vil ikke være tilstrekkelig til å virkeliggjøre målsetningen om en bærekraftig utnyttelse av økosystemene. Da må også næringene selv komme aktivt inn med en målrettet innsats for å bevare økosystemene og de artene som er del av disse systemene.

1.2 Arealbruk i kystsonen

Bruken av arealer i kystsonen har nylig blitt grundig drøftet i en stortingsmelding som nå ligger til behandling. Meldingen fastslår at både vern og næringsutvikling har sin plass innenfor en langsiktig utvikling i kystsonen, og at vern av områder i medhold av natur-vernloven fortsatt skal være en bærebjelke i arbeidet med å sikre spesielt verdifulle naturområder. Meldingen sier videre at formålet med vernet skal være grunnleggende for valg av vernekategori, geografisk utstrekning og nivå på de restriksjoner som innføres. Videre legges det opp til bredere lokal medvirkning og samarbeid både om verneplanprosessene og om forvaltningen av verne-områdene. Det legges også opp til å vurdere behovet for evaluering av verneområder, bl.a. for å få vurdert om restriksjonene er i samsvar med verneformålet. Arbeidet med marine verneplaner skal fortsette som planlagt, og det vil bli nedsatt et rådgivende utvalg der berørte myndigheter og aktuelle interesseorganisasjoner vil bli representert. I dette arbeidet håper jeg næringene medvirker til konstruktive løsninger og også aktivt viser en positiv holdning til vern av viktige naturverdier.

Når det gjelder den videre utviklingen av de marine næringene må jeg også få si at havbruk og havbeite begge på sin måte gjør bruk av våre felles områder, allmenningen. Når noen gjennom et konse-sjonssystem gis eksklusive rettigheter i allmenningen, og disse rettighetene representerer millionverdier, må de også godta at samfunnet stiller krav bl.a. om å utrede miljøkonsekvenser av den virksomheten de skal drive. Det kan ikke være slik at denne typen utredninger skal bekostes av det offentlige!

1.3 Marin forurensing

En rekke av våre aktiviteter påvirker funksjonen og produktiviteten i det marine miljø - både via forurensninger og gjennom andre typer påvirkninger. Det er derfor behov for en bedre samordning mellom tiltak som iverksettes av ulike myndigheter med ansvar for marin virksomhet. Bare gjennom en ytterligere samordning kan vi gjennomføre en virkelig økosystemrettet forvaltning av våre kyst- og havområder der alle påvirkningsfaktorer ses i sammenheng. Miljøverndepartementet har derfor igangsatt et arbeid for å få til en mer helhetlig og samordnet forvaltning innenfor de felter vi har ansvar for, og vi samarbeider nært med Fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet om dette.

Uavhengig av dette er det likevel klart at vi har et stort ansvar for å bevare de marine økosystemene så rene og produktive som mulig. Forurensning fra menneskelig aktivitet er i denne forbindelse en trussel ved at forurensninger kan påvirke livet i havet både ved akutte skader og mulige langtidseffekter på fisk og andre marine organismer. Dessuten kan forurensning gi smak og kvalitets-forringelse av marine produkter. Jeg ser derfor gode muligheter for styrking og videreutvikling av det samarbeidet som alt er etablert i forurensningsbekjempelsen, men vil likevel gå gjennom noen konkrete utfordringer.

Overgjødsling og algeoppblomstring

Tilførsel av næringssalter, særlig fosfor og nitrogen kan føre til oppblomstring av skadealger slik vi bl. a. opplevde i 1989. Selv om dert ikke er etablert noen klar årsakssammenheng mellom forhøyde utslippsnivåer og oppblomstringer av denne typen, har vi indika-sjoner på at bl.a. forholdet mellom de ulike næringssaltene kan ha en betydning. Vi har som mål å redusere tilførslene til 50 % av det nivået som var i 1985 for å redusere problemer knyttet til over-gjødsling og algeoppblomstringer.

Havbruksnæringen er spesielt utsatt for oppblomstring av skadelige alger. Slike alger kan opptre langs hele kysten store deler av året. Tiltak som varsling av oppblomstring av giftige alger gjør at næringen kan flytte eller beskytte anlegg, og næringens egne varslingsrutiner muliggjør skadeforebyggende tiltak.

Jeg vil på dette punktet også si at overgjødsling i de siste årene ikke har vært regnet som noe stort miljøproblem i havbruksnæringen. Nylig har vi likevel mottatt signaler som tyder på at fôrspill og andre næringssaltutslipp fra fiskeoppdrett kan være et ikke uvesentlig bidrag til det generelle problemet med overgjødsling i kystnære farvann. Jeg vil nå sørge for at embetsverket i Miljøvern-departementet går nærmere inn i dette, og regner med at vi deretter kan inngå i et konstruktivt samarbeid med næringen og fiskerimyn-dighetene om å iverkesette eventuelle tiltak som måtte være nødvendige.

Forurensning fra landbaserte kilder

Norge har gjennom Nordsjøkonferansene og Konvensjonen om beskyttelse av det marine miljøet i det nordlige Atlanterhav (OSPAR) vært med på å fastsette ambisiøse mål for reduksjon av forurensningen til havet. Innen år 2020 skal det ikke lenger slippes ut miljøgifter. Strenge krav til industrien om rensing av utslipp har redusert tilførslene av miljøgifter til kyst- og havområdene. Utford-ringen fremover vil være rettet mot å redusere diffuse tilførsler som skyldes avrenning fra landarealer og fra forurenset grunn og sedimenter. Her regner jeg med ikke bare helhjertet støtte fra næringene, men også at næringene selv tar et pådriveransvar. Dette gjelder også i forhold til å begrense de tilførsler av miljøgifter som skyldes avlusing av fisk og rengjøring av nøter i oppdrettsnæringen.

Petroleumsvirksomhet og skip.

Både petroleumsvirksomhet og skipstrafikk i Nordsjøen og i Norskehavet kan bidra til akutte utslipp av olje og kjemikalier, og derved skape problemer både for fiskeriene og havbruksnæringen. Beredskapen mot akutt forurensning skal sørge for at risikoen for miljøskade ligger på et akseptabelt nivå. Når det gjelder utslippene av olje og kjemikalier fra normal drift i petroleumsvirksomheten har vi ennå for liten kunnskap om virkningene på livet i havet. OED, FID og MD samarbeider derfor om å øke kunnskapene om mulige langtidsvirkninger av slike utslipp. Det overordnete målet er at utslipp av olje og kjemikalier ikke skal medføre uakseptabel helse- eller miljøskade. Miljøvernmyndighetene samarbeider med industrien for å legge opp en strategi for å nå målet om nullutslipp av olje og miljøfarlige kjemikalier.

Utbygginger offshore vil påvirke fiskerinæringen ved at installa-sjoner og rørledninger legges i gyte- og oppvekstområder eller i fiskefelt. Konsekvensutredninger for planer for utbygginger skal klarlegge slike påvirkninger, og utbygginger skal gjennomføres slik at det oppstår minst mulige skade for fiskeri- og miljø.

Både i arbeidet med konsekvensutredninger og i forhold til utslipp vil jeg oppfordre fiskeri- og havbruksnæringene til å være aktive pådrivere.

Radioaktivitet
Radioaktive utslipp er sterkt fokusert og utgjør også en stor trussel mot fiskeri- og havbruksnæringene. Norske myndigheter arbeider aktivt for å søke å oppnå reduksjoner i utslippene av atomavfall fra Russland og fra gjenvinningsanlegget i Sellafield i Skottland. Etter påvisning av stoffer fra Sellafield i tang i Skagerrak har de nordiske land samlet seg om å kreve stans i utslippene. Det må understrekes at konsentrasjonen av de påviste stoffene ikke er helseskadelige. Fordi disse stoffene har en svært lang halveringstid har vi likevel som langsiktig mål at utslippene skal ned til et nivå som tilsvarer bakgrunnsnivået i naturen.

1.4 Vern og bruk av levende ressurser

Høsting av levende ressurser har vært – og er – en grunnleggende forutsetning for menneskers eksistens og bidrar til hus, klær, brensel og mat. Fiskeriene utgjør i denne sammenheng et viktig bidrag til verdens matforsyning, og er hos oss en viktig distrikts- og eksportnæring. Ett av næringens store og grunnleggende problemer både internasjonalt og nasjonalt er likevel at ressursene ikke utnyttes optimalt. Nå er ikke normal utnyttelse av et høstings-overskudd i seg selv noe miljøtema, men dagens fiskerier har så stor innvirkning på marine økosystemer og ressursgrunnlaget at disse effektene i seg selv må vurderes også i et miljøperspektiv.

Overbeskatning og feilbeskatning er i et miljøperspektiv trolig de største utfordringene for fiskerinæringen i dag. Overbeskatning fører til at bestandene fiskes ned til nivåer hvor de ikke lenger kan reprodusere seg optimalt – i forskernes språkbruk bringes de uten-for sikre biologiske rammer. Feilbeskatning vil også svekke fiskeressursene og antas også å kunne føre til genetiske endringer. Disse problemene kan bare løses ved å styrke den faglige forankringen i den løpende forvaltningen av bestandene, noe som i første rekke er en utfordring for forvaltningen selv. Dernest vil det kreves en langt sterkere disiplin i næringen når det gjelder å etterleve de regule-ringer som til enhver tid gjelder. Omgåelser og triksing bør bli bannlyst både av hensyn til ressursgrunnlaget og av hensyn til næringens anseelse. Sett i forhold til markedene ute, som i økende grad stiller krav også til produktenes miljøprofil, vil en ytterligere tilpasning til ressursgrunnlaget kunne bli et sterkt kort fremover.

Bifangster

En annen utfordring for fiskeriene er å minimalisere bifangster. Dette inkluderer bifangst både av andre høstingsarter og av andre dyregrupper som sjøfugl og sjøpattedyr. På dette området har norsk fiskerinæring kommet langt, bl.a. gjennom FoU på fangstteknologi, men det er fremdeles rom for ytterligere forbedringer i f.eks. line-fisket hvor fangst av havhest til tider utgjør et alvorlig problem.

Bunnhabitater

Den siste utfordringen jeg vil ta opp i forhold til fiskeriene er å bidra aktivt til å unngå ødeleggelse av viktige leveområder på sjøbunnen. Korallrev og tareskoger er i de senere årene vist å ha en nøkkelfunksjon for marine økosystemer, og samtidig vet vi at store områder med dypvannskoraller har blitt ødelagt av bl.a. tråling. Jeg vil her gi fiskerimyndighetene ros for den raske og gode responsen på havforskernes rapport om dyphavskorallene som førte til vern av viktige gjenværende koraller mot tråling. Samtidig vil jeg oppfordre til felles innsats for å verne disse forekomstene også mot andre skadelige påvirkninger.

Oppdrett og villaks

Norsk lakseoppdrett har i løpet av de siste 20 årene utviklet seg til en storindustri langs kysten, og eksporterte i fjor for eventyrlige 12 milliarder kroner. Det står i dag ca. 200 millioner oppdrettslaks i mærer langs kysten, noe som tilsvarer omtrent 300 oppdrettsfisk pr. villaks. Det biologiske utgangspunktet for dette industrieventyret er de norske bestandene av atlantisk laks, og villaksen er fremdeles viktig for næringen i kraft av den store genetiske variasjonsbredden i bestandene.

De ville bestandene av laks har i lang tid vært i kraftig tilbakegang, og omtrent en tredel av de norske bestandene er enten utryddet, sterkt truet eller sårbare. Rømning av oppdrettslaks og spredning av sykdom og parasitter via anleggene er blant de alvorlige truslene mot villaksen. Likevel har de store oppdrettsselskapene som henter ut pene økonomiske gevinster fra næringen vært påfallende tause når villaksens situasjon blir tatt opp!

Jeg vil likevel rose NFF for den måten de har utviklet sin miljø-politikk på i de seneste årene. Det er utviklet en bred plattform for denne politikken, og næringen deltar konstruktivt i mange viktige prosesser. F.eks. har dere engasjert dere aktivt i arbeidet med en handlingsplan mot lakselus. I går fikk dere også presentert en offensiv og meget godt forslag til tiltaksplan mot rømning – en plan som NFF selv har tatt initiativ til og samordnet arbeidet med. Jeg ser dette som et klart uttrykk for at næringen vil engasjere seg mer aktivt i forhold til villaksen! Dette engasjementet bør også styrkes og videreføres bl.a. gjennom den FoU-avgiften som nå ligger til sluttbehandling i Stortinget og hvor miljøtilpasning av næringene er en av målsetningene.

1.5 Avslutning

Etter denne gjennomgangen av felles utfordringer vil jeg avslutte med å si at vi har et "Hav av muligheter" for å utvikle fiskeri- og havbruksnæringene slik at de fortsatt kan være en bærebjelke for bosetting og verdiskapning langs kysten. For å nå dette målet må vi likevel i fellesskap finne løsninger på en rekke miljøutfordringer. Næringene har hatt en positiv utvikling i sitt miljøengasjement og skal ha ros for det! De utfordringene vi står overfor krever imid-lertid at vi skjerper innsatsen på alle nivåer.

Miljøverndepartementet skal bli enda bedre på arealbruk i kyst-sonen, marin forurensning og vern og bruk av ressursene, og jeg forutsetter at fiskeri- og havbruksnæringene følger opp som pådrivere og støttespillere slik at vi i fellesskap utvikler verdens beste marine forvaltning!