Først vil jeg få takke for invitasjonen og hilse fra miljøvernminister Siri Bjerke, som desverre ikke kunne delta her i dag. Det å møte for statsråden er alltid krevende og utfordrende. Det er likevel en spesiell anledning for meg å komme hit på jeger- og fiskerforbundets landsmøte. Som mange vet, var forbundet min hjemmearena fra 1982 til –93. Det er en viktig og sterk organisasjon og en kreativ arbeidsplass som bidrar på en god måte til å utvikle naturfaglig kunnskap og erfaring.

De temaene jeg er bedt om å belyse, er svært vide: Hvilken plass ser myndighetene at jakt og fiske har i det norske samfunnet i et framtidsperspektiv, og hvilke utfordringer vil disse friluftsaktivitetene møte i årene framover.

Framtidsperspektivet

Framtidsscenarier er alltid usikre, eller for å sitere et ironisk ordtak: "det er vanskelig å spå, særlig om framtida...." Men det er viktig å ha visjoner og politiske mål. Ikke for å drømme, men som fundament for et aktivt engasjement, slik at vi kan påvirke utviklingen. Økofilosofen Arne Næss har i et intervju om friluftslivet sagt: "Vi må gidde å gjøre noe, altså!".

Filosofens replikk er et skikkelig honnør til de frivillige organisasjonenes arbeid. Engasjementet og dugnadsinnsatsen som NJFF har bidratt med i snart 130 år, har hatt stor betydning både for mulighetene til jakt og fiske, for utøvernes kunnskaper og for de offentlige forvaltningsoppgavene. På dette feltet har også landbrukets og grunneiernes organisasjoner en sentral rolle. Og for en felles innsats for turliv av alle slag vil jeg trekke fram Friluftslivets Fellesorganisasjon, der også dere deltar på en god måte.

I mitt framtidsperspektiv står de frivillige organisasjonene i samme sterke rolle sentralt, med økt erfaring og kompetanse, og med økt innflytelse og flere aktive medlemmer i lokalsamfunnet.

Mine visjoner om jakt og fiske i framtida har bakgrunn både i egne opplevelser og i det som er dokumentert om betydningen av jakt og fiske i vårt moderne samfunn. Friluftsliv er en viktig del av norsk kulturarv, og jakt og fiske er en tradisjonelt viktig del av friluftslivet. Jakt og fiske innebærer et aktivt turliv som både krever god naturkunnskap og praktiske ferdigheter, men som likevel er godt tilgjengelig. Det er aktiviteter i respekt for naturen som gir spenning og sterke opplevelser så vel som ettertanke og ro i sjela. Jakt og fiske skaper godt samvær mellom venner og i familien, på tvers av generasjonene. Høsting av viltlevende arter og bestander er et gode for samfunnet og yter viktige bidrag til verdiskapning, bosetting og livskvalitet.

Vilt- og fiskeressursene våre er rike og varierte, og gir grunnlag for mange og varierte muligheter. De representerer store biologiske, kulturelle, økonomiske og rekreasjonsmessige verdier, og vi har et stort potensiale for videre utvikling. Betydningen for rekreasjon er blitt stadig viktigere i de siste tiårene.

Jakt og fiske står derfor nært knyttet til tre politiske innfallsvinkler;

• bærekraftig bruk og vern av det biologiske mangfoldet
• miljøvennlig næringsutvikling innen landbruk og turisme
• allmennhetens friluftsliv og natur- og kulturgrunnlaget for dette.

Stortinget og regjeringen har mange virkemidler for å påvirke utviklingen av framtida. Med bakgrunn i utredninger, handlingsplaner, stortingsmeldinger og proposisjoner stakes mye av kursen ut gjennom lovgivning, forvaltningsansvar og økonomiske tiltak. Her er det mye å ta tak i for en organisasjon som vil bidra med uttalelser og innspill i ulike arena og korridorer. Og selv om den årlige statsbudsjettproposisjonen er en sikker favoritt, finnes det mye annet snadder...

Dere vil bl. a. finne at jakt og fiske fokuseres i stortingsmeldingene om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, i de 2 nye stortings-meldingene om reiseliv og landbruk, i de sektorvise miljøhandlingsplanene for landbruk og fiskeri, og i det pågående arbeidet med nasjonal handlingsplan for biologisk mangfold og ny stortingsmelding om friluftsliv.

I den nye friluftsmeldingen som skal fremmes i mars 2001 vil vi klargjøre friluftslivets betydning for en bærekraftig utvikling og mulighetene til å stimulere høsting av naturens overskudd. Det er et siktemål å sikre tilgangen til jakt og fiske, og vi vil gå kritisk gjennom de ordninger og regler vi har på dette feltet i dag.

Naturen skal forvaltes slik at arter som finnes naturlig sikres i levedyktige bestander, og slik at variasjonen av naturtyper og landskap opprettholdes og gjør det mulig å sikre det biologiske mangfoldets fortsatte utviklingsmuligheter.

Områder av verdi for friluftslivet skal sikres slik at miljøvennlig ferdsel, opphold og høsting fremmes og naturgrunnlaget bevares.

Effekter av høsting på arter og bestander må vurderes i et økologisk perspektiv. Bærekraftig høsting krever kunnskap om effektene på de berørte økosystemene. Vi må bruke føre var-prinsippet med utgangspunkt i bestandsspesifikke, biologiske referansepunkter, og legge til rette for en bærekraftig høsting basert på fullstendige driftsplaner. Viltlevende arter og bestander er utsatt for press og inngrep. For å begrense og hindre negative påvirkninger på biologisk mangfold må vi planlegge bedre, øke kunnskapene og tilpasse virkemidlene til arealenes produksjonsevne og miljøkvalitet.

Opplevelser, avkobling, utvikling av ferdigheter og spesialisering i ulike former for fritidsfiske og jakt har blitt mer fremtredende, mens høsting for å dekke matbehov er kommet mer i bakgrunnen. Dette er et viktig moment både for den plass jakt og fiske vil ha innen friluftslivet, innen turisme og landbruksutvikling og når det gjelder ansvaret for biomangfold.

De konkrete utfordringene

Så langt om framtidsperspektivet generelt og prinsipielt. Så er det de mer konkrete utfordringene. Dem har vi mange av, noen er omfattende, noen spesielle, noen vanskelige. Først vil jeg be om forståelse for at det ikke er mulig å gå i dybden i et foredrag som dette, særlig i komplekse spørsmål der gjerne oppfatningene spriker mye og løsningene må søkes gjennom flere tiltak.

Deltagelse i jakt og fiske

Med unntak for laksen, har deltakelse i fritidsfiske vært relativ stabil fra syttitallet, og rundt halvparten av den voksne befolkningen fisker hvert år. Men det er store regionale forskjeller i deltagelse og fiskevaner, mellom by og land, mellom nord og sør. Tidsmangel og andre sosiale hindringer oppgis som årsak til at folk ikke fisker så mye som de ønsker, mens kostnader er en mindre hindring blant de som er interessert. Deltakelsen blant yngre har vist nedgang overalt, og dette skjer samtidig med en betydelig innsats for å bedre adgangen og stimulere deltagelsen. Innsatsen har bl. a. omfattet økt organisering av fiskekortområder, betydelige kalkingstiltak, nye driftsplaner, opplæringstilbud og skolerettede tiltak, satsing på bygdeturisme og innføring av barns rett til gratis fiske etter innlandsfisk. Fisketilbudet er stort, men likevel for lite utviklet eller for lite kjent og tilpasset ønsker og behov.

Det er gir en klar utfordring. Tidlig erfaring med uteliv i natur er viktig for en rekke forhold senere i livet. Tiltak for å utvikle ferdigheter i friluftsliv knytter seg i hovedsak til skoler og barnehager og de frivillige organisasjonenes innsats.

Vi vil støtte dette arbeidet, og ser ikke annet enn at ungdom må vinnes tilbake fra dataspill og tv-skjermen med mye av de samme kreative aktivitetstiltak som er brukt på nittitallet. Det er også et stort potensiale for økt næringsutvikling og lokal verdiskapning innen fritidsfiske og fisketurisme. I erkjenning av at gjennomsnittsfiskeren ikke egentlig finnes, er det viktig å utvikle et variert tilbud som er godt tilpasset ulike målgruppers ønsker og behov.

Deltagelsen i jakt er også stabil og har økt noe, spesielt er det blitt flere jenter. Omlag 10% av befolkningen jakter hver år, og dette er en såvidt krevende aktivitet at det ikke gir rom for det omfang som fritidsfisket har. Det er likevel potensiale for en bredere deltagelse. Også her synes jeg NJFF har gjort og gjør en formidabel jobb, både for rekruttering og for å bedre kunnskapene og ferdighetene hos jegerne, for å skape konkrete jakttilbud for medlemmene, og ikke minst for å følge opp ulike krav i regelverket. Det står bl. a. stor respekt av forbundets medvirkning når det gjelder jegerprøven og krav til bruk av jakthund.

Driftsplanprosjektet og økt lokal forvaltning

Det er en utfordring å bidra til at forvaltningen av de utnyttbare vilt- og fiskeressursene innen år 2006 som en hovedregel er basert på fullstendige driftsplaner, utarbeidet i samarbeid mellom rettighetshavere, kommuner og brukere.

Hittil er det registrert omlag 650 driftsplaner for vilt, hvorav ca 550 elgplaner og ca 50 småviltplaner. Ca 70 % av tellende areal for elg og omlag alt for villrein er dekket. Men de langt fleste viltplanene er uten delplan for næring, rekreasjon og økonomi, de er kun biologiske driftsplaner. For fisk er det registrert ca 300 fullstendige planer, hvorav vel 50% anadrome laksevassdrag. Omlag 60% av vassdrag med over 100 kg avkastning for laks er dekket. Nesten alle disse er laget i samarbeid mellom alle lokale aktører.

Vi ser at det er langt igjen for å nå hovedmålet for driftsplanprosjektet, spesielt når det gjelder småvilt og innlandsfisk. Vi må også innse at samarbeidet mellom miljø- og landbruksmyndighetene må styrkes ytterligere. I samarbeid må statlige myndigheter sette rammer som skaper lokalt handlingsrom for det praktiske arbeidet for en bærekraftig utvikling. Det er også en utfordring å øke kunnskapsgrunnlaget, herunder når det gjelder marked og etterspørsel.

Jeg kan ikke se noe bedre hovedgrep for vilt- og fiskeforvaltningen enn at lokale myndigheter, rettighetshavere, brukere og deres organisasjoner gis et økt ansvar.

Jeg vet at det er stor tvil om hvor godt kommunene vil og kan ivareta oppgaver med naturforvaltningen. Omleggingen til økt lokal forvaltning har også medført frykt for at staten da ikke vil følge opp med økonomisk medvirkning for å nå de nasjonale miljømålene. Jeg kan ikke dele en slik tvil og frykt, til det er samfunnsbetydningen av dette feltet alt for stort. Men det er bra at omstillinger skaper debatt, ikke minst er det riktig å påpeke svakheter der de måtte finnes. Men veien videre avgjøres ikke av hvilke teknikker vi legger opp for statlig og kommunalt ansvar. Hvordan vi bruker vilt- og fiskefond, tilskuddsmidler og rammeoverføringer, eller hvordan ansvar nedfelles i lov og forskrifter er viktig nok, men dette er likevel metoder og ordninger som må vurderes løpende etter sin hensikt. Veien videre avgjøres av hvordan vi løser de konkrete utfordringene. Etterhvert som vi gjør noe godt eller dårlig vil, nå som før, de demokratiske tradisjonene våre sørge for at vi styrker det gode og retter opp eventuelle tabber. Det har vi alltid gjort, det er nær sagt like sikkert som at det er håp i hengende snøre!

Rovviltet og laksen

Ingen tvil om at de store rovdyra og villlaksen gir oss større utfordringer enn vi liker. I årtier har forsuring, sykdom og andre belastinger truet og redusert våre ville laksestammer. I sommer var det godt laksefiske pga gunstig temperatur og gode forutsetninger for oppvandring, men dette gjaldt mest bestander i rimelig bra forfatning. Fortsatt er en tredjedel av laksebestandene sterkt truet eller sårbare. Gyrodactylus vil koste svært mye å få under kontroll, dette utrolige problembarnet vi nærmest fikk ved en kunnskapssvikt på syttitallet, et biologisk uhell. Kalkingsinnsatsen må også fortsette i mange år, til tross for internasjonal enighet om innsats for mindre utslipp. Rømninger fra oppdrettsanlegg er et nytt problem, forhåpentlig så nytt at vi kan takle dette bedre. Før jul legger vi fram den nye stortingsmeldingen om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand (RM 2000), og her vil vi presentere den videre oppfølgingen av arbeidet med nasjonale laksefjorder og laksevassdrag. Dette var som kjent også et sentralt tema i tilleggsmeldingen til forrige RM. I budsjettet for neste år har vi satt inn 10 millioner ekstra til villaksen. Jeg vet dere synes dette er alt for lite. Vi kan ikke annet enn å ta utfordringene sammen og bruke midlene best mulig.

Bjørn og ulv har gitt helt nye og svært krevende utfordringer i de siste 10 årene. Spesielt ulv har en bestandsutvikling nå som har vært ukjent i Norge i nyere tid. Norge og Sverige har i stor grad felles rovviltbestander som beveger seg på tvers av grensene, hvilket krever et betydelig samarbeid. Det er likevel et prinsipp at begge land må fatte sine forvaltningsvedtak i medhold av eget lovverk og berørte internasjonale avtaler. Sverige har ikke behandlet rovviltpolitikken i Riksdagen på tilsvarende måte som i Norge, men dette forventes gjennom en melding som skal fremlegges på nyåret.

Den utfordringen som engasjerer mest i Norge nå, er utvilsomt forslaget om forvaltningsområder for ulv, som har vært til bred høring. Vi vil følge opp spørsmålet i meldingen om miljøvernpolitikken nå før jul. Det finnes ingen enkle løsninger i forvaltingen av ulv. Vi ønsker å sikre ulvens naturlige skyhet for mennesker. Vi ønsker at ulven gir minst mulig skade på tamdyr og vesentlig beskatter et overskudd av viltproduksjonen som ikke truer vårt eget jaktuttak. Vi har antagelig omlag 12 familiegrupper av ulv i Skandinavia nå til vinteren.

Ut fra internasjonale forpliktelser og nasjonal politikk har vi et felles mål om etablering av minst 8 – 10 familiegrupper i Sør-Skandinavia, og vi kan da forvalte ulven mer på linje med bjørn og jerv. Vi bygger opp et nasjonalt bestandsovervåkningsprogram, utvikler arbeidet med skadedokumentasjon og vil se på alternative erstatningsmodeller. Vi etablerer et statlig jegerkorps for særskilt bestandskontroll og skadefelling, vi gjennomfører informasjonstiltak for å styrke den allmenne kunnskapen om store rovdyr, vi vil øke den lokale medvirkningen i arbeidet, og er innstilt på å leie jaktrett for å redusere konflikter for jaktrettshavere. Rovviltforvaltningen er i det hele tatt blitt langt mer dynamisk, noe som krever at mange virkemidler iverksettes for å implementere en balansert rovdyrforvaltning.

Det er og vil fortsatt være svært mange meninger om ulv. Som for laksen er vi bare nødt til å leve med utfordringene, og søke de beste løsningene så langt mulig. Midt i det hele synes jeg det er rart å tenke på hvordan ulven, dette sjeldne dyret fra eventyr og gamle villmarksfortellinger, har mestret vårt miljø på ny, og flyr rekende rundt etter mat i sitt fat, uvitende om de utfordringer det skaper for det moderne mennesket. Samtidig ser jeg småbrukeren som finner sine sauer ulvedrept etter år med innsats i husdyrbruket, og jeg ser hare- og elgjegeren som finner restene av sin døde jakthund. Det kan sies mye om dette, og det er ikke rart at en ulvebestand i vekst fremkaller mange reaksjoner.

Jeg vil likevel avslutte med å peke litt enkelt på det "bakteppet" som skaper utfordringene når det gjelder jakt og fiske. På den ene siden de mange tilknyttede verdiene og naturopplevelsene. På den andre siden det komplekse i menneskets forhold til seg selv og til naturen. Selv et oversiktlig økosystem som villreinens leveområder i høyfjellet har vi betydelige problemer med å forvalte, og det selv om vi har forsket betydelig her.

Til ettertanke velger jeg noen betraktninger som Tore Bjerke skrev i 1993 i forordet til en utredning om jegeren, en samfunnsfaglig kunnskapsoversikt:

"I forvaltningen av dyrelivet bør det være en sentral oppgave ikke bare å forstå den enkelte dyrearts biologi, men også å oppnå mer kunnskap om holdninger, atferd og følelser overfor dyrelivet hos den art som forvalter, nemlig mennesket. Mange har innsett at det er vanskeligere å forvalte mennesket og dets behandling av dyrelivet, enn å forvalte en viltart."

Jeg kunne ta fram mange andre konkrete utfordringer for jakt og fiske i framtida. Men det fører for langt nå. Jeg vet også at dere vil følge godt med og forsatt bidra til utviklingen. Takk for oppmerksomheten og lykke til med landsmøtet og det videre arbeidet.