Innlegg av Statsråd Siri Bjerke, befaring på Malmøya i Larvik, 27. juni 2000

Kystsoneproblemstillingene

Tilrettelegging for friluftsliv er en viktig del av Arbeiderpartiregjeringens miljøpolitikk. Jeg arbeider nå med en ny stortingsmelding om friluftslivet, som skal legges fram neste år. Mange ulike miljøer deltar i arbeidet og vi har nå fått fram nødvendig og godt grunnlagsmateriale. Fram mot neste år vil vi meisle ut regjeringen Stoltenbergs prioriteringer for å nå de nasjonale miljømålene knyttet til friluftsliv.

Dette arbeidet vil gå inn i mange tema av friluftspolitikken. Men i dag vil jeg ta opp utviklingen her i Oslofjorden, på Sørlandskysten og andre strekninger som har vært sterkt preget av uheldig utbygging og privatisering av strandområdene.

Friluftslivet har tapt terreng her. Det generelle byggeforbudet er uthult av dispensasjoner, og mange tiltak har skjedd gjennom reguleringsplaner vi ikke ville vedtatt i dag. I tillegg har det skjedd mye privatisering som følge av ulovlige byggetiltak, stengsler og forbudskilt.

Derfor arbeider jeg med å gjennomføre en tiltakspakke for strandsonen.

Dette er også regjeringens prioritering. La meg sitere fra Statsministerens tale i Bergen 6. juni i år, der han bl.a. sa følgende:

"Våre felles naturressurser skal være tilgjengelige for alle. Men mange opplever at utviklingen går i motsatt retning. Det kommer flere gjerder rundt privat eiendom og kommunene taper kampen om å få dem fjernet på vegne av oss alle. Dette skal vi gjøre noe med."

Det å snu en uheldig utvikling er å skape noe bedre. Å si nei til noe må være et ja til noe viktigere. Å fremme og gjennomføre planer som legger miljøvern-politiske mål til grunn, mål som også skal gjelde i utbyggingsspørsmål, er å investere i en bærekraftig utvikling.

Tiltakspakken skal støtte opp om 4 budskap:

Skjerpe plan- og dispensasjonspraksis etter plan- og bygningsloven.

Departementet tok opp dette i brev av 11. nov 1999, og oppfordret også til strengere kontroll med tiltak i strandsonen. Dette er primært et kommunalt ansvar, men fylkesmannen må som overordnet myndighet og klagemyndighet bidra til en bedre praksis. Nye tiltak i strandsonen må bare forekomme der de kan forsvares etter de intensjoner som ligger bak byggeforbudet i 100-metersbeltet. Slik situasjonen er blitt, med det sterke presset på arealer mange steder, kan dette bare bli få og grundig vurderte unntak.

Det geografiske virkeområdet til de rikspolitiske retningslinjene for Oslofjordområdet må derfor utvides til Agderfylkene. Vi har nå bedt om at Direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med de berørte fylkesmenn utreder og leverer et beslutningsgrunnlag som kan behandles i løpet av høsten 2001. I Rogaland og Hordaland, som også er presset, vil de samme hensyn bli håndert gjennom regionale kystsoneplaner, som skal forankres som fylkesdelplaner.

For å få tilstrekkelige data for videre vurdering av dispensasjonspraksis i 100-metersbeltet har departementet også etablert et nytt rapporteringssystem og i den forbindelse sendt ut et skjema for en enkel rapportering. Vi vil få den første rapport oversendt fra kommunene via fylkesmennene i høst.

Dersom vi i tiden fremover får dokumentasjon på at kommunene fremdeles gir dispensasjoner i strandsonen som ytterligere undergraver mulighetene for allmennhetens friluftsliv - langs Oslofjorden spesielt, men også videre vestover til Hordaland - vil reaksjonen kunne bli at kommunene mister dispensasjonsretten, og dermed kun blir innstillende organ for en beslutning som flyttes opp på regionalt nivå. Dette kan være fylkesmannen eller fylkeskommunen, og på sikt vil det også kunne utvikle seg andre alternativer på regionalt nivå.

Innsats for å hindre og fjerne ulovlige stengsler

Vi vil styrke innsatsen for å hindre og fjerne ulovlige stengsler -

Vi kan i dag presentere en håndbok fra Direktoratet for naturforvaltning om allemannsretten og forholdet til registrering og fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen.

Håndboken har to hovedmålsettinger. Den ene er å gi kommunene veiledning i hvordan de kan fastslå om et stengsel er ulovlig eller ikke. Håndboken er på dette punkt ingen fasit. I konkrete enkeltsaker vil resultatet være avhengig av skjønn. Siktemålet har vært å gi kommunene en plattform å bygge skjønnet på og gi generell veiledning om momenter av betydning for skjønnsutøvelsen. Dette vil bidra til en mer enhetlig praksis når det gjelder håndtering av sjikanøse stengsler.

Den andre hovedmålsettingen har vært å gi veiledning om hvordan kommunene skal håndtere de formelle sidene av en slik sak. Erfaring fra enkeltsaker er at korrekt saksbehandling, og da særlig i forhold til forvaltningsloven, er avgjørende for utfallet av rettssaker. Håndboken inneholder derfor en egen del om kommunal saksbehandling med eksempelsamling hentet fra den kommunale hverdag.

Direktoratet har ellers også gitt tilbud til kommunene om juridisk bistand i vanskelige saker, og 13 kommuner ønsker nå å delta i et nærmere samarbeidsprosjekt.

Konkret flerårig innsats og samhandling

Fylkesmannsembetene og Direktoratet for naturforvaltning styrker sitt arbeid med å hjelpe kommunene juridisk og miljøfaglig i år. Dette kan bidra til bedre plan- og dispensasjonspraksis, og økt allmenn tilgjengelighet i strandsonen.

To ordninger er etablert:

Kystsonenettverket, et uformelt faglig koordinerende forum for å sikre utveksling av kompetanse, felles strategier og rutiner, god rådgivning og informasjonsflyt.

Strandsoneprosjektet i DN, som med økt kunnskap skal motivere lokalforvaltningen til redusert gjenbygging og privatisering samt innsats for naturverdier og friluftsliv. Både den nye håndboken om stengsler og tilbudet om juridisk bistand til kommunene inngår i dette prosjektet.

Jeg legger stor vekt på å få alle aktuelle aktører med i en helhetlig satsing på dette feltet. Kommunene, de interkommunale friluftsrådene, fylkeskommunene og staten har samlet et betydelig ansvar for å bevare naturgrunnlaget og fremme allmennhetens interesser og et miljøvennlig friluftsliv. Vi må derfor sørge for å samhandle – for å skape en god arealutvikling, sikre viktige områder og forsvare allemannsretten.

Lovendringer som blir vurdert i arbeidet med ny friluftsmelding

Vi vil se nøye på mulighetene til lovendringer som vil styrke og ytterligere avklare de rettigheter som allmennheten har. Jeg vil gå inn i 2 konkrete forhold:

Ta opp forslag om en generell rettsregel som slår fast at det skal være fri ferdsel i en sone på f. eks. minst 25 meter opp fra sjøen, så sant det ikke er annen udiskutabel grense mot innmark på stedet, slik som f. eks. mot et dyrket jorde, et lovlig oppført hagegjerde eller andre lovlige fysiske stengsler eller åpenbare avgrensninger mot allmenn ferdsel. Dette vil fjerne de mange tilfeller av tvil som folk opplever når de ferdes langs strendene - hvor slutter utmarksnaturen og hvor er den private sonen ved hus- eller hyttetomtene?

Jeg vil vurdere behovet for å styrke friluftsloven med en verne-bestemmelse for å sikre bynære eller andre viktige friluftsarealer mot nedbygging eller privatisering. Det vil dreie seg om en bestemmelse som bygger opp under friluftslovens formålsparagraf, men som ikke medfører så strenge rettighetsinnskrenkninger som bruk av naturvernloven ofte innebærer. Hensikten vil være å sikre ytterligere mot at viktige natur-områder ikke blir omdisponert på en måte som stenger friluftslivet ute.

En nærmere vurdering av disse spørsmålene vil inngå i stortingsmeldingen.

Sikring og tilrettelegging av viktige friluftsområder

Staten medvirker til sikring av strandarealer ved kjøp eller avtale. Mange gode prosjekter kunne nyte godt av større bevilgninger, og vi vil styrke muligheter til sikringsinnsats i årene som kommer. Vi ser gode resultater av dette arbeidet i skjærgårdsparkene. I sommer gir vi tilbud til grunneiere om utvidelse til Lindesnes fyr, og vil avslutte en viktig del av arbeidet med å utvide friluftsområdene på Sørlandet.

I dag er vi på Malmøya. Jeg ser positivt på den intensjonsavtalen som er inngått for å sikre øya for friluftsliv, og vil stille opp for å realisere dette. Miljøverndepartementet vil stille opp med et betydelig bidrag, men vil også sterkt oppfordre kommunen og fylkeskommunen om å arbeide aktivt videre med å styrke den lokale og regionale andelen av kjøpet.

Arealer som sikres må også forvaltes og tilrettelegges på en god måte.

Staten må følge opp sitt medansvar for forvaltningen av friluftsområdene. Dette mener vi å ha tatt tak i gjennom Skjærgårdstjenesten som opererer i Oslofjorden, på Sørlandet og i Vestkystparken. Under behandlingen av stortingsmeldingen om vern og bruk i kystsona nylig, ba komitéen om at departementet utvidet Statens Naturoppsyns virksomhet til også å omfatte miljøovervåkning i kystområdene. Nå er det allerede er et samarbeid mellom SNO og det indre kystoppsynet, og jeg vil prioritere å utvikle naturoppsynets oppgaver videre.

Det gjøres et flott arbeid med å etablere kystleder og kyststier, som tilrettelegger for ferdsel med eller uten overnatting langs kysten - både til lands og til vanns. I dag er det fem kystledprosjekter basert på bruk av båt, i Salten, Hordaland, Rogaland, Kristiansand og Oslofjorden. Tilbudet er blitt meget populært. Det er etterhvert også etablert mange kyststier for ferdsel til, på og mellom viktige områder, f. eks. den 33 km lange stien på Brunlaneskysten som vi ble orientert om i dag.

Forbundet Kysten, Den Norske Turistforening og Friluftsrådenes Landsforbund samarbeider tett om utvikling av kystleder og stier, og utarbeidet bl. a. i 1999 – med økonomisk og faglig bistand fra DN - felles retningslinjer for tilrettelegging og merking av kyststier og skogsstier. Integrering mellom kulturvern, naturvern og friluftsliv er et viktig element i dette. Forbundet Kysten har også fått kr 250 000 til et samarbeidsprosjekt i år innenfor LA21-arbeidet med sikte på videreutvikling og etablering av kystleder.

Etter omfattende registreringer har Verneplanutvalget for Oslofjorden fremmet forslag om å opprette 143 nye og utvide 38 eksisterende naturvernområder. Dette går vi nå videre med. DN har 2. juni i år sendt brev til fylkesmennene om oppstart av verneplanprosessen. Aktuelle virkemidler vil bli drøftet med berørte kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet skal best mulig søkes tilpasset lokale og regionale planer, og ses i nær sammenheng med sikring av friluftsområder og aktuell ny bruk av tidligere militære kystarealer og annen statsgrunn, f. eks. nedlagte fyrstasjoner.

Tiltakspakker kan ikke gjennomføres i en håndvending. Selv om viljen er tilstede, vil det ta tid å styrke forvaltningen av kystsonen. Kartverktøy, kunnskap og erfaringer skal formidles, behov for bedre regelverk utredes. Planprosesser og enkeltsaker om eiendomsbruk krever åpne prosesser og medvirkning i et demokratisk samfunn. Samhandling krever grundighet i vanskelige saker.

Vi har et klart behov for bedre registrering og kartlegging, overvåking og dokumentasjon i strandsonen. Dette skal følges opp, ikke minst gjennom Arealdokumentasjonsprogrammet. Det er utført og pågår mange konkrete arbeider, som bl. a. gir erfaringer ved registrering av inngrep i strandsonen, slik som vi også er blitt orientert om her i dag.

De nye digitale kartverktøyene vil åpenbart forbedre våre muligheter.

I samråd med Kartverket og DN vil vi trekke trådene videre med sikte på utvikling av nye datasett, behov for standardisering, felles organisatoriske løsninger m. v. DN vil i sommer også legge ut informasjon om kartlegging og konkrete kartprosjekter på Internett.

Mitt engasjement for strandsonen bygger på behovet vi alle har for mulighet til friluftsliv. Det dreier seg ikke om å henge ut noen eiergruppe eller myndighet. Vi har et ansvar for vår del av arbeidet. Vi må ha likeverdig respekt for eiendomsrett og allemannsrett. Vi må feie for egen dør og peke på hva andre må gjøre bedre. Jeg vet at vi ikke kan finne enkle svar på alt, men vi må finne gode løsninger, og de må være bedre enn dagens.