Lokalsamfunn og deltaking i fredrikstad –på bekostning av sentral styring?

I Fredrikstad har arbeidet med lokalsamfunn og lokalsamfunnsorganisering vært et prioritert område siden begynnelsen av miljøbyprogrammet.

Kommunen ble tidlig delt inn i 23 områder som i hovedsak tar utgangspunkt i de gamle skolekretsene til barneskolene våre.

Så langt omfatter prosjektet 17 av disse 23 områdene, målsetningen er imidlertid at samtlige 23 områder skal ha gjennomgått de samme prosesser innen 2003.

I områdene lages det stedsanalyser med planer og forslag til små og større tiltak for utvikling av lokalsamfunnet.

Gjennom disse analysene og arbeidet i lokalsamfunnsgruppene skapes det et lokalt initiativ og en forankring på grasrotnivå.

De utarbeidede lokalsamfunnsrapportene får ingen formell planstatus, men har blitt viktige innspillsdokumenter til kommunedelplaner, reguleringsplaner og andre juridiske bindende planer, og til den ordinære byggesaksbehandlingen.

Enkelte av tiltakene gjennomføres på dugnad andre i kommunal regi eller i samarbeid med andre myndigheter.

Lokalsamfunnsgruppene består av representanter fra bl.a. skole, barnehage, idrettslag, pensjonistforening, kommunedelsadministrasjon, handelstand og velforening.

Skolen spiller en sentral rolle i prosessene både som møtested og i selve organiseringen og gjennomføringen av møtene. Gjennom skole og barnehage trekkes barna med i prosessen ved at de utfører registreringer vedrørende skolevei lekeplaseer og lignende.

Men å opprettholde et lokalt engasjement er ressurskrevende. Synlige resultater er nødvendig for å stimulere lokalsamfunnets deltakelse,og det er vanskelig å opprettholde et lokalt engasjement uten deltakelse fra kommuneadministrasjonen.

Med 23 lokalsamfunn sier det seg selv at det må avsettes tilstrekkelige ressurser og organiseres et apparat for oppfølging.

Hvorfor ønsker vi en organisering i lokalsamfunn?

1. Utvikle samfunnet i en mer bærekraftig retning.
2. Større trivsel.
3. Bedre utnyttelse av ressursene.
4. Mer demokrati.

Til 1, En av de viktigste konklusjonene fra FNs miljøkonferanse i 1992 var at miljøarbeidet må utvikles lokalt. Der ble det slått fast at selv om sentrale beslutninger angir viktige forutsetninger, forandres aldri menneskenes måte å tenke og handle på, om ikke det lokale nivået løftes fram. En organisering på lokalsamfunnsnivå vil kunne være en ypperlig arena for et slikt arbeid.

Videre vil en riktig organisering av et lokalsamfunn med mest mulig av de tjenestene befolkningen trenger finnes i lokalsamfunnet.

1. Det å kunne gjøre noe i sitt eget lokalsamfunn skaper større trivsel både som prosess, det å gjøre noe i fellesskap til felles beste, og tiltakene i seg selv.
2. Ved å tilføre ressurser nærmest mulig der disse skal brukes og tiltak skal utføres får man en maksimal utnyttelse av ressursene samt at man frigjør lokal skaperkraft og dugnadsånd.
3. Sist men overhodet ikke minst, en slik organisering kan føre til en nødvendig stimulans til en noe sviktende interesse for lokaldemokratiet.

En øket desentralisering kan være veien å gå for å økt demokrati og fornyelse av velferdssamfunnet. Dette gjelder forholdet mellom stat og kommune, men det gjelder også innenfor den enkelte kommunen.

Mens velferdssamfunnet ble bygget opp var det nødvendig med et sterkt sentralt styre og et sterkt byråkrati. Derved sikret vi oss at alle fikk del i godene og at knappe ressurser ble fordelt så rettferdig som mulig. Nå er mange av målene nådd, resultatene skal bekreftes.

For å oppnå det må man i større grad la lokale myndigheter foreta prioriteringer for det er her vi kjenner behovene og ønskene. Derfor må man også hele tiden være opptatt av å finne balansen mellom sentral styring og desentral kompetanse i forholdet mellom stat og kommune, men også når det gjelder forholdet mellom kommune og innbygger.

Uten hele tiden å ha for øyet at mennesket er det sentrale i utviklingen av velferdsdemokratiet går en viktig ressurs tapt. Ved å inspirere innbyggerne til å delta i utviklingen av løsninger, støttes virketrangen og det frigjøres som jeg har vært inne på tidligere skjulte ressurser. Og motsatt; dersom beslutninger som angår enkeltmennesket og dets miljø treffes over hodet på- og fjernt fra det,passiviseres man og likegladhet og endog motstand mobiliseres.

Hvordan ønsker vi så å utvikle disse tankene i Fredrikstad.

-Vedtakene våre.

Vi har også nedsatt en styringsgruppe som skal arbeide fram et forslag om opprettelse av nærmiljøutvalg.

Hvordan disse for øvrig skal organiseres opp har vi ikke tatt stilling til. Men utifra hva jeg tidligere har sagt må vi gå utifra noen forutsetninger.

1. Utvalgene eller styrene må få en administrativ og politisk forankring.

Herunder kommer

• spørsmål om sekretariatshjelp
• hvilken vei skal henvendelser gå
• hvilket politisk organ skal det spilles inn mot

2. Utvalgene må få en egen økonomi.

• til drift
• til tiltak

3. Utvalgene må få reell inflytelse. Det må føles meningsfylt å være medlem i utvalget og delta i arbeidet.
4. Utvalgene bør være en møteplass mellom befolkningen og representanter for kommunens politiske apparat, der arbeidsformen bør være å arbeide mot konsensus og ikke flertalls/mindretallsavgjørelser.

Vil så en slik organisering gå på bekostning av sentral styring?

Ja, selvsagt vil den gjøre det og som jeg har vært inne på tidligere, så er det nettopp noe av hensikten at den skal gjøre det.

Men er den derved også en trussel mot vårt styringssystem, mot de nødvendige prioriteringene som må foretas og hensynet til svakere grupper, som ikke selv vil ha like lett for å engasjere seg i lokalsamfunnsarbeidet? Og er det en trussel mot partiene og deres arbeide i lokalsamfunnene?

For det første, det er ikke akseptabelt at kommunestyrene gir fra seg ansvar for styring og prioriteringer til et organ som ikke er sammensatt i forhold til et valgresultat og som ikke har fått noe mandat fra folket, og som derfor heller ikke kan tillegges noe omfattende ansvar.

Det er etter min mening viktig at vi foretar denne grenseoppgangen, kommunestyret må med andre ord fortsatt sitte med ansvar for mål, rammer og prioriteringer.

Men innefor denne begrensningen skulle det være store muligheter for å kunne utvikle mye innenfor et lokalsamfunn og skape en arena som vil være både spennende og givende å arbeide på. De bør bli viktige høringsorganer i forhold til alle planer og endringer og utvikling i lokalsamfunnet eller planer og endringer som vil berøre nærmiljøet.

De kan som jeg har vært inne på tidligere ta initiativ til å få utført nye tiltak, men de bør også få en avgjørende innflytelse på hvordan lokalsamfunnets ressurser utnyttes. Jeg tenker her bl.a.på bruken av offentlige lokaler og områder i nærmiljøet.

Avgjørelser og innflytelse som åpenbart vil føles truende av noen, men neppe noe som utfordrer demokratiet på noen negativ måte.

Hva så med trusselen mot partisystemet vårt, mot de lokale partilagene og det partipolitiske engasjementet i nærmiljøet?

Nå er det nok ikke alle som ser det som like alvorlig at partisystemet vårt blir svekket, det er jo flere som allerede har forkynt dets snarlige død.

La det være helt klart jeg ser på partisystemet som en av grunnpillarene i demokratiet vårt og ville derfor også advare på det kraftigste mot en utvikling som skulle true eller svekke dette.

En organisering på nærmiljønivå vil utvilsomt innebære en utfordring til partiene og vil nok i noen grad oppfattes som en konkurrent i likhet med det synet enkelte har hatt på velforeningene.

Et riktigere utgangspunkt vil etter min mening være i stedet for å oppfatte dette som en trussel se på dette som en ny mulighet, gjør man det er jeg sikker på at det blir nettopp det. Det kan gi partiene og partilagene en helt ny mulighet til dialog med befolkningen og en mulighet for å rekruttere nye mennesker til politisk arbeid. Erfaring viser jo at de fleste som er eller har vært engasjert i kommunal politikk fattet interesse gjennom en eller et fåtall saker og saksområder for siden å utvide det til en mer omfattende interesse for for eksempel en hel kommunes virkeområde. Vi har også eksempler på at nettopp forsøksordninger innenfor nærmiljøorganisering eller arbeide i velforeninger har vært den direkte foranledningen til et aktivt kommunalpolitisk engasjement.

På den annen side, dersom vi ikke gjør noe, noe som oppleves som og som er nytt og gjennomgripende, hvordan går det da med det lokale partipolitiske engasjement.

Utviklingen er i hvert fall soleklar i Fredrikstad og jeg har et klart inntrykk av at den er tilsvarende over hele landet, samtlige partier sliter med store rekrutteringsproblemer. Antallet partimedlemmer synker og mange partier har problemer med å rekruttere kandidater til valglister og til styrer og utvalg.

Etter min mening er risikoen ved å prøve ut dette bagatellmessig i forhold til hva vi kan oppnå.