Miljøvernminister Siri Bjerkes innlegg på SAVOS Internasjonal kystkulturkonferanse, Bergen 15.-18. juni 2000

Natur og kultur – ressursforvaltning i framtida

Takk for invitasjonen til denne kystkulturkonferansen. Jeg synes det er positivt at dere tar opp kystkulturen på denne konferansen. Dette er et viktig satsingsfelt for Miljøverndepartementet, og det er derfor spennende at dere er samlet for å drøfte det. I dag ser mange på sjøen og havet som noe som skiller. Historisk var det jo motsatt - land skilte, mens hav bandt. I et land med høye fjell, en lang kystlinje og dype fjorder fungerte kysten som hovedferdselsåre. Kystveien var viktig som kommunikasjonskilde. Fra havet kom impulser fra det store utland og havet gav muligheter for å reise ut.

Landskapet langs norskekysten er unikt. Det er variert og mangfoldig både når det gjelder natur og ulike menneskeskapte aktiviteter. Hele kyststrekningen fra Østfold i sør til Finnmark i nord er preget av samspillet mellom natur og kultur. Det er dette samspillet som gjør kystlandskapet og kystkulturen så opplevelsesrik, og som bidrar til økt livskvalitet både for dem som bor og har sin levevei langs kysten, og for dem som besøker kystområdene i friluftslivs- eller reiselivssammenheng.

Det ligger store utfordringer i å forvalte kulturlandskapet med natur- og kulturverdier. Vi vil sikre mangfoldet i kystkulturen vår, samtidig som vi vil opprettholde næringsvirksomheten langs kysten.

En del av utfordringen er å begrense menneskers aktivitet for å ta vare på verdiane. Men enda mer er det omvendt.

Uten mennesker og aktivitet vil verdifulle kulturmiljøer og kulturminner forfalle og bli ødelagt. Det er et mål å utvikle kystkulturen i områder hvor de tradisjonelle kystaktiviteter er i tilbakegang.

Kulturminnene og naturressursene er de to viktigste delene av en samlet miljø- og ressursforvaltning. Kulturminnene er viktige både som kunnskaps- og bruksressurser og for menneskers livskvalitet. Stabilitet og historisk sammenheng i miljøene rundt oss bidrar til trygghet og identitet. I tillegg representerer kulturarven store opplevelser og estetiske verdier. Naturressursene på sin side gir grunnlag for næringsutøvelse og bosetting.

Jeg vil i dette innlegget ta opp noen viktige utfordringer for forvaltningen av ressursgrunnlaget, både natur og kultur, og miljøutfordringene knyttet til utviklingen.

Kulturminner og kulturmiljøer langs kysten er en viktig ressurs

De knytter seg til fiske, fangst, jordbruk, handel og ferdsel til sjøs. Vi finner spor etter tidligere tiders aktivitet både over og under dagens havnivå. Det kan være rike kulturlandskap knyttet til handelssteder og fiskevær, fyrstasjoner, naust, havneanlegg og brygger. I tillegg fins det kulturminner knyttet til lostjenesten og navigasjonshjelpemidler. Det kan også være hustufter, båtoppsett, gravhauger og gravrøyser som vitner om at de eldste bosetningene ofte lå i strandsonen. Under dagens havnivå finner vi rester etter gammel bosetting og marin arkeologiske kulturminner som skipsvrak.

Når det gjelder den viktigste bruken av sjøen, nemlig som ferdselsåre, er vi imidlertid helt avhengig kulturminnene på land for å finne ut hvordan folk levde langs kysten. Bruken av båt etterlater ikke spor i sjøen etter at kjølvannet har lagt seg. Disse kulturhistoriske verdiene griper inn i hverandre og gjør kulturminner og kulturmiljøer til viktige ressurser i dag og framover.

Det er et mål for denne regjeringen at:

"mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer skal forvaltes og ivaretas som bruksressurser og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling av fysiske omgivelser. Et representativt utvalg av kulturminner og kulturmiljøer skal tas vare på i et langsiktig perspektiv som kunnskapsressurser og som grunnlag for opplevelser"

Den kulturhistoriske dimensjonen er verdifull fordi den gir oss kunnskap om den historiske utviklingen av de fysiske omgivelsene våre og hvordan det kulturelle mangfoldet langs kysten har utviklet seg over tid. Den forteller noe om menneskenes bruk og forbruk av naturen. Kulturminnene er dessuten de eneste kilder til kunnskap om menneskenes liv og virke i førhistorisk tid. De er også viktige for å holde i hevd og ta vare på lærdom av eldre byggeskikk, håndverk, materialbruk og driftsmåter. Kulturminner og kulturmiljøer utgjør derfor ressurser for framtidig bosetting og næringsutvikling. De er viktige i sosial sammenheng for opplevelse, og de gir økt verdi for friluftsliv og turisme. Langs kysten ser vi flere eksempler på at nedlagte fiskevær er omgjort til fritidsboliger og turistbedrifter, og fyrstasjoner som gjøres om til overnattingssteder.

Men vi skal huske på at kulturminnene og den kulturhistoriske dimensjonen i landskapet er en sårbar ressurs som må forvaltes bærekraftig for å hindre forringelse og ødeleggelse.

Forvaltning av kystkulturen

Foruten de automatisk fredete kulturminnene, vil vern av kulturminner i medhold av kulturminneloven begrenses til kulturminner og kulturmiljøer av helt spesiell verdi. Kommunene er gjennom sin arealplanlegging i medhold av plan- og bygningsloven de viktigste arealforvalterne i landet. Vern og forvaltning av kulturminner og kulturmiljøer er en viktig del av kommunal arealplanlegging og byggesaksbehandling. Det er derfor et mål å styrke det lokale engasjementet og den lokale forankringen i kulturminnearbeidet. Med unntak av de aller største kommunene er det bare et fåtall som har egen kulturminnefaglig kompetanse. Kommunene har et behov for økt kompetanse og økt kunnskap for å få til en bedret forvaltning av kulturminner og – miljøer. For statlige fagmyndigheter er det viktig å prioritere arbeidet med et veilednings/opplæringsmateriale for kommunene. Dette må utformes slik at det kan fungere som et faglig og juridisk verktøy i kommunenes arbeid.

En helhetlig og sektorovergripende kulturminneforvaltning forutsetter oversikt over kjente kulturminner og kulturmiljøer. Det arbeides derfor med å samle de ulike databasene med kulturminne- og annen miljøinformasjon i en overordnet kulturminne database. Nasjonalt bygningsregister som omfatter vår eldste bebyggelse er en del av dette og er allerede etablert.

Det er godt over ti år siden det ble lagt frem en stortingsmelding om kulturminnevern. Det er derfor behov for en ny og total gjennomgang av hele kulturminnefeltet, og det er nedsatt et offentlig utvalg som skal utrede strategier, mål og virkemidler i kulturminnepolitikken. Dette utvalget skal utrede og videreutvikle kulturminnene som en del av bærekraftbegrepet og kulturminnene som en ressurs i samfunnsutviklingen. Utvalget vil også fokusere på situasjonen til eierne av fredete og bevaringsverdige kulturminner. Jeg mener at dette er en sentral målgruppe for forvaltning av kulturarven vår. Det kreves betydelig informasjon, men også økonomiske incitament for dem som skal forvalte denne delen av kulturarven. Utvalget skal etter planen legge fram sin innstilling ved årsskiftet 2001/2002.

Sektorovergripende arbeid

Det er det mange ulike sektorer som bør føle ansvar for forvaltningen av kystsonen og for å ivareta miljøverdiene vi finner her. Den enkelte sektor må derfor ta ansvar for å legge miljøhensyn til grunn for sin virksomhet. For å få dette til skal hver sektormyndighet, dvs hvert departement, utarbeide en miljøhandlingsplan for iverksetting og gjennomføring av tiltak innenfor eget ansvarsområde.

Gjennom dette arbeidet utfordres de ulike sektorene til å ta ansvar for å bevare kulturminner og kulturmiljøer som faller innenfor den enkeltes ansvarsområde. Skal vi sikre en bærekraftig forvaltning av kystsonen må det etableres et godt samarbeid mellom miljøvernmyndighetene og de ulike sektormyndighetene som har aksjer i forvaltningen av kystsonen. Kystkulturen er i særlig grad avhengig av fiskerisektoren, men også samferdsel-, landbruks- og energi- sektoren er viktige aktører. Derfor er det viktig at disse sektorer tar hensyn til kystkulturen i sin virksomhet.

Fiskeriene har alltid vært og er fortsatt en av de viktigste næringer og aktiviteter knyttet til kysten. Næringen har gjennom tidene skapt mange av kystmiljøene som utgjør kystkulturen. Fiskeripolitikken nasjonalt og internasjonalt er derfor avgjørende betydning for bevaring og videreutvikling av kystkulturen.

Fiskeridepartementets miljøhandlingsplan for 2000-2004 beskriver fiskerimyndighetenes ansvar og utfordringer knyttet til virksomheter havneanlegg, fyrstasjoner og de marinarkeologiske kulturminnene langs kysten. Her inngår flere tiltak som det skal satses på:

videreføre unntaksmuligheten innenfor eksisterende og framtidige kondemneringsordninger for fiskefartøy og evaluere forvaltningspraksis slik at fartøyer som anses som verneverdige kan bevares.

etablere forpliktende målsettinger for vern av fyr og fyreiendommer, anlegg, strukturer, bygninger og bygningsmiljø på fiskeri- og havnesektoren, samt utforme virkemidler for å nå målene

etablere tettere samarbeid med Riksantikvaren og andre kultur- og vernemyndigheter og avklare arbeids- og ansvarsfordeling med disse

medvirke til utarbeiding av verneplan for kulturmiljøet langs kysten.

Dette er offensive målsettinger som jeg ser fram til oppfølgingen av.

Samferdselsdepartementet og Olje og energidepartemenetet og Forsvarsdepartemenetet har også utarbeidet sine miljøhandlingsplaner. I dette året skal Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet , Landbruksdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet utarbeide miljøhandlingsplaner.

Overgangen fra sjøtransport til landtransport har hatt dramatiske konsekvenser for mange av kulturmiljøene langs kysten. Transportsektoren er derfor en viktig samarbeidspartner og aktør i arbeidet med å sikre kystkulturen. Grunnlaget for en fortsatt sjøtransport har forsvunnet på mange mindre steder og da forsvinner også en del av grunnlaget og forutsetningen for fortsatt fast bosetting.

Jeg ser et stort potensiale i turisme og rekreasjon fordi det bidrar til å sikre den lokale økonomi og dermed det økonomiske grunnlaget for bosetting i områder som ellers ville vært truet av avfolkning. Turisme kan også føre til annen sysselsetting og økonomiske ressurser. På denne måten er reiseliv også viktig for miljøet. Vi må sikre en utbygging i rekreasjons- og reiselivssammenheng samtidig som kulturminner og kulturmiljøer opprettholdes og skjøttes på en forsvarlig måte.

Fyr og sjømerker

Langs norskekysten finnes ca 200 fyrstasjoner og mange tusen sjømerker. De aller fleste av disse navigasjonshjelpemidlene er fortsatt viktige for å sikre ferdselen langs kysten. Fyrstasjonene er i tillegg blant de mest markante kulturminnene i landet. Automatisering og avfolkning gjør at en vesentlig del av disse anleggene står i fare for å gå tapt. Sammen med sektormyndighetene har vi derfor satt i gang tiltak for å stoppe, eller i alle fall bremse en slik uheldig utvikling. Utgangspunktet for dette arbeidet har vært den nasjonale verneplanen for fyrstasjoner som Riksantikvaren utarbeidet i 1997 i samarbeid med Kystdirektoratet. Dette tiltaket har resultert i at 83 fyrstasjoner og 5 tåkeklokker har blitt fredet eller vil bli fredet i nærmeste framtid. Det er en utfordring å sikre bruksendringer av nedlagte anlegg slik at kulturminnene og kulturmiljøene ikke går tapt. Dette er også en utfordring for reiselivet som står sentralt i forhold til arbeidet med å etablere såkalte kystleder for enklere reiseliv med satsing på tilrettelegging, formidling og overnatting langs kysten.

Havner

Havnene er et vitnesbyrd på havets betydning for transport og næringsgrunnlag. Endringene i fiskeri, sjøfart og fergefart har også endret havnene. Noen steder ser vi forfall fordi de ikke lenger er i drift og for dyre å ta vare på. Andre steder gjøres de om til havner for lystbåter med de anlegg det fører med seg. I større byer forsvinner ofte havnefunksjonen til fordel for handel og service, kontor- og boligfunksjoner. Ved slike endringer må vi ta hensyn til kulturminneverdiene. Derfor må vi synliggjøre de kulturhistoriske verdiene knyttet til havner og peke på de muligheter det ligger i å bevare trekkene i de ulike havnetyper. Det må gjøres en kartlegging og prioritering av historiske havner, kai og bryggemiljøer og vi må ivareta marinarkeologien i disse havnene. Kystdirektoratet er i gang med en landsomfattende registrering av bevaringsverdige havneanlegg. I utvelgelsen av anlegg er det lagt vekt på å dokumentere anlegg med solid og tidstypisk oppbygging, og der det opprinnelige anlegget er godt bevart. Registreringene vil bidra til et grunnlag og en bevisstgjøring om verneverdier slik at en kan ta hensyn til kulturminnene ved utbygging reparasjoner utbedringer og lignende. Det vil senere bli aktuelt å vurdere behovet for formalisert vern av havneanlegg.

Fartøyvern

Flytende kulturminner – alt fra små åpne båter til store skip – er også en sentral del av kystkulturen. Riksantikvaren har derfor utarbeidet en femårs handlingsplan for fartøyvern 1996-2000. Ca 170 fartøyer har i dag vernestatus, noe som innebærer at eieren har inngått forpliktende avtale med Riksantikvaren om å følge antikvariske prinsipper i forbindelse med istandsetting og drift/vedlikehold av fartøyet. Dette antallet er lavt sett på bakgrunn av den kulturhistoriske betydning fartøyene har hatt for norsk næringsliv, samferdsel og samfunnsutvikling. Kulturminneloven er nylig endret og det er nå adgang til å frede båter av særlig kulturhistorisk verdi. Fredning er fartøyer er en "ny disiplin" bl.a. fordi de er bevegelig kulturminner og det gjør dem spesielle i forhold til andre vernekategorier. En fredning vil i første rekke være aktuelt for et begrenset antall båter. Det gis tilskudd til istandsetting, konservering og sikring av et representativt utvalg fartøyer. I tillegg finansierer Riksantikvaren et par dokumentasjonsstillinger ved hvert av de tre nasjonale fartøyvernsentrene. Oppbygging av håndverkskompetanse knyttet til tradisjonell båt- og skipsbygging står sentralt ved fartøyvernsentrene. Som en integrert del av virksomheten ved sentrene blir det utført omfattende forsknings- og dokumentasjonsarbeid. I tillegg til de tre fartøyvernsentrene som er tillagt en del spesielle funksjoner utover tradisjonell verftsvirksomhet, finner vi langs kysten en lang rekke verft med tradisjon og kompetanse i vedlikehold av fartøyer. Disse er også en viktig del av kystkulturen og vi må få til et samarbeid mellom fartøyvernsentrene og disse tradisjonelle verftene som sikrer en best mulig og lettest tilgjengelig kompetanse når det gjelder vedlikehold og reparasjon av verneverdige fartøyer.

Natur og miljø langs kysten – potensiale for verdiskaping

Kystkulturen eller kulturminnene langs kysten vitner om at mennesker har levd av og ved kysten i flere tusen år. Kulturminnene er knyttet til havet som næringskilde og kommunikasjonsåre. Havet har til alle tider hatt en grunnleggende betydning for bosettingen langs kysten, hele livsgrunnlaget har vært plassert i havets ressurser. Gjennom flere årtusener har havet forsynt oss rikelig. Men dette er ikke en uuttømmelig ressurs. Det er derfor viktig å forvalte havets ressurser slik at dette fortsatt kan gi livsgrunnlag langs kysten. Dette er viktig dersom vi skal lykkes i det arbeidet jeg nettopp har omtalt. Jeg vil derfor også litt om utfordringer for framtidens forvaltning av havets ressurser.

Norge har rettigheter til - og ansvar for – noen av verdens mest produktive kyst- og havområder. I tillegg er vi et av verdens rikeste land og har lange og relativt gode forvaltningstradisjoner. Med et slikt utgangspunkt bør vi ha skyhøye ambisjoner om å bli best i verden på marin forvaltning. Dette forutsetter innsats fra myndighetene og næringer selv – koordinering på tvers av sektorer.

Arealbruk i kystsonen

Stortinget har nettopp behandlet meldingen om vern og bruk av kystsonen. Meldingen fastslår at både vern og næringsutvikling har sin plass innenfor en langsiktig utvikling i kystsonen, og at vern av områder i medhold av naturvernloven fortsatt skal være en bærebjelke i arbeidet med å sikre spesielt verdifulle naturområder. Meldingen sier videre at formålet med vernet skal være grunnleggende for valg av vernekategori, geografisk utstrekning og nivå på de restriksjoner som innføres. Videre legges det opp til bredere lokal medvirkning og samarbeid både om verneplanprosessene og om forvaltningen av verne-områdene. Det legges også opp til å se på behovet for evaluering av verneområder, for å få vurdert om restriksjonene er i samsvar med verneformålet. Arbeidet med marine verneplaner skal fortsette som planlagt, og det vil bli nedsatt et rådgivende utvalg der berørte myndigheter og aktuelle interesseorganisasjoner vil bli representert. I dette arbeidet håper jeg næringene medvirker til konstruktive løsninger og også aktivt viser en positiv holdning til vern av viktige naturverdier.

Oppdrett og villaks

Norsk lakseoppdrett har i løpet av de siste 20 årene utviklet seg til en storindustri langs kysten, og eksporterte i fjor for eventyrlige 12 milliarder kroner. Det står i dag ca. 200 millioner oppdrettslaks i mærer langs kysten, noe som tilsvarer omtrent 300 oppdrettsfisk pr. villaks. Det biologiske utgangspunktet for dette industrieventyret er de norske bestandene av atlantisk laks, og villaksen er fremdeles viktig for næringen i kraft av den store genetiske variasjonsbredden i bestandene.

De ville bestandene av laks har i lang tid vært i kraftig tilbakegang, og omtrent en tredel av de norske bestandene er enten utryddet, sterkt truet eller sårbare. Rømning av oppdrettslaks og spredning av sykdom og parasitter via anleggene er blant de alvorlige truslene mot villaksen.

På bakgrunn av den alvorlige situasjonen for villaksen, ble det nedsatt et eget utvalg, "Villaksutvalget", som skulle se nærmere på situasjonen for de ville laksebestandene og komme med forslag til strategier og tiltak for å bedre situasjonen. Arbeiderpartiregjeringen har nylig lagt fram forslag til videre vern av villaksen. Vi går inn for å opprette "nasjonale laksevassdrag og laksefjorder". Dette er områder der vi skal gi laksen en særskilt beskyttelse mot virksomhet som kan være til skade for bestandene. Hvilke områder som skal være med i denne ordningen er foreløpig ikke avgjort. Vi vil legge fram et forslag for stortinget neste år. Det vil bli lagt opp til at oppdrettsnæringen skal bli minst mulig berørt, men næringen må nok være innstilt på enkelte begrensninger i sin virksomhet når denne ordningen skal innføres.

Jeg vil rose oppdrettsnæringen for den måten de har utviklet sin miljøpolitikk på i de seneste årene. Det er utviklet en bred plattform for denne politikken, og næringen deltar konstruktivt i mange viktige prosesser. F.eks. har de engasjert seg aktivt i arbeidet med en handlingsplan mot lakselus. I vår ble det også lagt frem et offensivt og meget godt forslag til tiltaksplan mot rømning – en plan som næringen selv har tatt initiativ til og samordnet arbeidet med. Jeg ser dette som et klart uttrykk for at næringen vil engasjere seg mer aktivt i forhold til villaksen! Dette engasjementet bør også styrkes og videreføres bl.a. gjennom den FoU-avgiften som nå ligger til sluttbehandling i Stortinget og hvor miljøtilpasning av næringene er en av målsetningene.

Avslutning

Presset på kystområdene har derfor alltid vært stort. I Brundtlandkommisjonens rapport som ble lagt frem for 13 år siden, ble det slått fast at alle sektorer har ansvar for å innarbeide hensynet til miljø i sin virksomhet.

I fiskeri- og havbrukssektoren vil dette av og til sette begrensninger i forhold til hvordan naturressurser og miljøgoder utnyttes, og dette kan nok i enkelte tilfeller oppleves som en trussel. I et langsiktig perspektiv, og også sett i forhold til næringenes samlede virkning på levende ressurser og det fysiske miljø, tror jeg likevel ikke at det behøver være noen motsetning mellom næring og miljø. Tvert imot vil det være en fordel også for næringene å være best mulig tilpasset naturgrunnlaget og bidra minst mulig til negativ påvirkning av det ytre miljø. Næringer som bygger opp sitt økonomiske fundament på en høy miljøbevissthet, vil også aktivt kunne bruke dette i markedsføringen av sine produkter i et stadig mer kresent og kritisk marked. En god næringspolitikk vil derfor være god miljøpolitikk og en god miljøpolitikk vil være god næringspolitikk. Økologi og økonomi vil således være to sider av samme sak!

Kulturmiljøet må sees som en kvalitativ ressurs i utviklingen av attraktive lokalmiljø og et potensiale for bl.a. turistutviklingen. Det er et mål å bevare kulturverdier på land og i sjø som er typiske for ulike tidsepoker, områder på kysten og drifts- og produksjonsformer i fiskeri- og kystnæringen. Jeg er opptatt av at vi for å klare dette, må formidle kunnskap og skape oppslutning om verdiene av kulturminner og kulturmiljøer, og medvirke til at andre sektorer tar selvstendig ansvar for forvaltningen av kulturminner og kulturmiljøer. Vi må hele tiden være klar over at kulturminnevernet er en integrert og vesentlig del av den helhetlige miljøpolitikken. Jeg mener også at vi etterhvert har fått mange og gode eksempler på at den fysiske kulturarven er en verdifull ressurs for samfunnsutviklingen. En godt planlagt kulturminneforvaltning vil kunne danne grunnlag for og gi støtte til næringsutvikling, samtidig som næringen vil ha nytte av potensialet som ligger i kystkulturminnene.

Jeg ønsker dere lykke til videre med dette arbeidet.