Norge og EU – felles miljøutfordringer

Av miljøvernminister Siri Bjerke

Miljøproblemer kjenner ikke landegrenser. Skal vi løse dem, må landene derfor gjøre dette sammen. I Europa er EU vår viktigste samarbeidspartner, med EØS-avtalen som grunnlag. EUs miljøpolitikk styrkes stadig og blir mer offensiv. Både når det gjelder luft- og vannkvalitet i Europa har EU i den senere tid gjort betydelige fremskritt.

Norge har en sterk interesse i å påvirke utformingen av EUs miljøpolitikk. For å oppnå dette må vi bruke de formelle mulighetene som EØS-avtalen gir, og dessuten styrke de uformelle samarbeidskanalene til EU og EU-landene. Norge deltar i et 30-talls ekspertgrupper på miljøområdet. Vi har gjennom EØS-avtalen innarbeidet om lag 250 rettsakter fra EU i norsk lovgivning. Dette har vi gjort fordi det har vært god miljøpolitikk.

EUs rapport om miljøtilstanden ved inngangen til ett nytt århundre, viser imidlertid at situasjonen ikke er tilfredsstillende. Det er derfor et behov for å styrke innsatsen på miljøområdet for å unngå en ytterligere forverring.

Gjennom deltakelsen i Europakommisjonens ekspertgrupper og –komiteer er Norge aktivt med i utviklingen av EUs miljøregelverk. Fra norsk side er det spesielt viktig å redusere utslipp av klimagasser og sur nedbør, begrense og merke farlige kjemikalier, samt å forbedre regelverket for genmodifiserte organismer.

EUs Amsterdamtraktat og flere toppmøter i EU har gitt EUs miljøpolitikk fornyet styrke. Miljøhensyn skal legges til grunn i alle sektorer. Dette stemmer godt overens med vår egen tenking på miljøområdet. EU vil innen utgangen av 2000 legge frem et 6. miljøhandlingsprogram, som skal fastsette målsettinger og forpliktelser på miljøområdet for de neste ti årene. Til markeringen av 10-årsjubileet for FN-konferansen om miljø og utvikling i 2002 (Rio+10) vil EU utarbeide en strategi for bærekraftig utvikling. Her vil de nordiske landene kunne bidra konstruktivt med grunnlag i "Strategien for et bærekraftig Norden", som vil foreligge i løpet av høsten 2000.

Miljøløft i øst

Sentral- og østeuropeiske land er nå, som en del av medlemskapsforhandlingene med EU, i ferd med å tilpasse sitt regelverk til EUs lovverk. Dette er innsats som er beregnet til å kreve investeringer på omlag 120 milliarder Euro, og som vil innebære et miljøløft av hittil ukjente dimensjoner i Europa. Flere finansielle støtteordninger i EU skal bidra til å hjelpe landene til å forbedre sin miljøtilstand, og dermed også redusere grenseoverskridende utslipp. Det er svært krevende for søkerlandene å tilfredsstille EUs miljøkrav, og det blir derfor en utfordring for EU å få disse landene med på en videreutvikling av miljøpolitikken som fremtidige medlemmer. Det er viktig at utvidelsen ikke svekker EUs rolle som miljøpådriver fremover.

Renere Europaluft og bedre bymiljø

Mer enn 90% av forurensningene som bidrar til forsuring i Norge stammer fra EU-land og land i Sentral- og Øst-Europa. EU er i ferd med å innføre et eget direktiv som skal redusere de utslippene som bidrar mest til forsuring gjennom å sette en øvre grense for slike utslipp fra de enkelte medlemsland. Dette samsvarer godt med norsk sur-nedbørpolitikk.

EU er en offensiv pådriver for at luftkvaliteten i europeiske byer skal bli bedre. Dette gjøres gjennom strengere lovgivning, og gjennom å påse at medlemslandene faktisk oppfyller de internasjonale avtaler man har undertegnet. EUs regelverk på dette området omfatter blant annet maksimumsverdier for utslipp til luft av 13 helse- og miljøfarlige stoffer. Utviklingen i EU på dette området har bidratt til et høyere ambisjonsnivå i Norge, og til fastsettelse av nye nasjonale mål for luftkvalitet.

I løpet av høsten 2000 vil EU sette i gang et program for bærekraftig byutvikling, der også Norge vil delta. Programmet vil basere seg på gjennomføring av Lokal Agenda 21 fra Rio-konferansen, gjennom blant annet å etablere et nettverk av europeiske byer. Norske byer er allerede med i et samarbeid om å utvikle og formidle erfaringer og eksempler på gode løsninger, spesielt i forhold til byomforming og bedre arealutnyttelse, samt modernisering av plan- og miljølovgivningen. Oslo og Trondheim har blant annet bidratt med omtale av bompengeprosjektene, som vekker betydelig internasjonal interesse.

Kjemikalier

Utslipp og bruk av farlige kjemikalier er en av de største miljøtruslene vi står overfor. Kjemikalier inngår i dag i de fleste produkter og industriprosesser, og en rekke av dem representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen for kommende generasjoner. Forbruket av kjemikalier har økt i takt med forbruksveksten i samfunnet og med liberaliseringen av verdenshandelen.

Norge er knyttet til EUs kjemikalieregelverk gjennom EØS-avtalen. En stor del av de kjemikaliene som tilføres Norge, enten via langtransport eller via produkter, kommer fra EU.

Regelverket i EU på kjemikalieområdet har vært utsatt for kritikk særlig som følge av manglende fremdrift i arbeidet med å vurdere de eksisterende stoffene, dvs. de rundt 100.000 kjemikaliene som finnes på EUs marked. EUs forbedring av sitt regelverk på kjemikalieområdet har, blant annet med hensyn til merking, imidlertid resultert i at Norges behov for overgangsordninger er redusert. Fortsatt har Norge valgt å gå lenger enn EU i regulering av ftalater (kreftfremkallende og mistenkt for å være hormonhermende) i leker til barn under tre år, azofargestoffer (kreftfremkallende) og formaldehyd (allergifremkallende) i tekstiler. Europaparlamentet har imidlertid varslet at de ønsker et strengere regelverk på leketøyområdet enn det Kommisjonen så langt har lagt opp til.

EU vil legge frem en melding om kjemikaliepolitikken i løpet av høsten. Mange av EU-landene har allerede foreslått at næringslivet skal pålegges å bevise at et stoff ikke er skadelig. I dag er det myndighetene som har bevisbyrden for å vise at et stoff medfører risiko for helse og miljø. Økt bruk av "føre-var"-prinsippet vil også være et viktig element i en ny strategi. Norge har gjennom EFTA-samarbeidet gitt synspunkter til Kommisjonen på den nye strategien som i stor grad støtter synspunktene til de mest ambisiøse EU-landene. Kommisjonen har etterspurt norsk kompetanse på området, og Norge har derfor i ett års tid hatt en nasjonal ekspert utplassert ved EUs kjemikalieinstitutt i Italia.

Genmodifiserte organismer (GMO)

Godkjenning av genmodifiserte organismer er et omdiskutert område, hvor EUs nåværende lovgivning ikke er god nok for å vurdere konsekvensene og problemene forbundet med slike produkter. Kommisjonen foreslo i 1997 en revisjon av bestemmelsene, og saken har deretter blitt omfattende debattert i Råds- og Parlamentssammenheng.

Norge har bidratt aktivt til dette arbeidet på ekspertnivå, og utviklingen har gått i retning av norske interesser blant annet når det gjelder merking av genmodifiserte produkter. Merkereglene har vært kontroversielle i EU, men man vil nå innføre en obligatorisk merking som vil være strengere enn den vi per i dag har i Norge. De norske merkereglene vil bli justert i nær fremtid slik at de samsvarer med EUs regler. Utviklingen i EU synes også å gå i retning av norske holdninger når det gjelder krav om en mer omfattende risikovurdering, større åpenhet i saksbehandlingen, tidsbegrensede godkjennelser, antibiotikaresistens-problematikken samt vurdering av etiske aspekter ved produktene.

Stortinget vedtok i 1997 å forby produksjon, import og omsetning av alle genmodifiserte produkter som inneholder gener som koder for antibiotikaresistens, og ba Regjeringen arbeide for internasjonale forbud på området. Norge var først ute i verden med å forby genmodifiserte landbruksplanter med antibiotikaresistens. Dette har sitt grunnlag i en føre-var holdning til produkter som innebærer risiko for helse og miljø.

Miljøinformasjon

Retten til å vite og til å påvirke er en grunnleggende demokratisk rettighet, og økt innsikt og folkelig deltakelse er en forutsetning for å bringe miljøpolitikken fremover. Regjeringen har i flere sammenhenger tatt til orde for større åpenhet, ikke minst på miljøområdet. Århuskonvensjonen, som omhandler krav til åpenhet, folkelig deltakelse og klageadgang i saker vedrørende miljøet, utgjør et viktig internasjonalt regelverk på området.

EU har nylig foreslått et nytt direktiv om miljøinformasjon som skal ivareta bestemmelsene i Århuskonvensjonen. Forslaget er i hovedsak i tråd med den politikk som Regjeringen har gått inn for, blant annet i offentlighetsmeldingen. Norge har ellers satt ned to offentlige utvalg, ett for å utrede og komme med forslag til utvidede rettigheter om åpenhet og innsyn generelt, og ett som vurderer en eventuell utvidelse av bestemmelsene om åpenhet når det gjelder miljøinformasjon.

Utfordringene på miljøområdet er omfattende. EUs rolle som drivkraft i det europeiske og internasjonale miljøarbeidet er viktigere enn noensinne, og det understreker behovet for et nært og konstruktivt samarbeid mellom EU og Norge.

Dato: 25.07.00