Norsk ulveforvaltning

-en stor utfordring som krever et differensiert virkemiddelapparat.

Av statssekretær Stein Lier-Hansen

Forvaltningen av rovdyr er fortsatt et omstridt tema her i landet. Dette skyldes ikke minst at vi har lagt til rette for en kjøttproduksjon på utmark som er basert på et nesten rovdyrfritt miljø. Dette siste er resultatet av politiske valg i en tid da utryddelse av arter som jerv, bjørn og ulv var offentlig politikk og dermed utgjorde en vesentlig rammebetingelse for hvordan eksempelvis saueholdet fikk utvikle seg i Norge etter krigen.

De siste 30 årene har politikken gradvis endret seg slik at Norge i dag, som alle andre land, skal bidra til at ingen arter som hører naturlig hjemme i faunaen skal utryddes eller hindres i en naturlig reetablering. Dette er en naturlig konsekvens av norsk miljøpolitikk slik denne har kommet til uttrykk gjennom både ratifikasjon av flere miljøkonvensjoner, i nasjonalt lovverk og gjennom vedtak i Stortinget. I dette perspektivet må vi også ta med at Norge er et svært utviklet land rent materielt og vi har bl.a et lønnsnivå som i prinsippet innebærer at vi ikke uten videre kan legge om saueholdet til driftsformer som fungerer bra i andre land med rovdyr, der de samfunnsøkonomiske forholdene er helt annerledes. Samtidig er vi et land som har hatt og bør ha som politisk målsetting å sikre en desentralisert bosetting.

Vi har lagt oss til den helt spesielle norske vanen at sau skal slippes ut i skogsmark på beite uten daglig tilsyn, og uten mer avanserte former for gjeting. Dette vil måtte medføre store konflikter og utfordringer med rovdyr, ved at de tar et stort antall sau og tamrein på beite. Ikke minst i forhold til hvordan vi skal kunne legge til rette for tiltak i rovdyrforvaltningen og tiltak i deler av saueholdet for at rovdyr og sau i minst mulig grad opptrer på samme sted til samme tid. I en lang overgangsperiode, mens en lar rovdyr reetablere seg til de bestandsnivåer som ansees som bærekraftige i et økologisk perspektiv, samtidig som bl.a sauenæringen gradvis må tilpasse seg en ny situasjon, må vi ganske enkelt velge løsninger der de virkemidler vi har til rådighet differensieres sterkt opp mot en tydeligere etablering av forvaltningsgrenser. For ulv er dette helt avgjørende.

Utgangspunktet er at vi i Norge skal forvalte ulven med et strengt individvern inntil vi har dokumentert minst 8-10 familiegrupper av ulv i Norge og Sverige. Videre skal vi i Norge ikke la ulven etablere seg i samiske tamreinområder, et valg som også Sverige i prinsippet har lagt seg på. Vi snakker således om et minimumsmål uttrykt som antall familiegrupper av ulv i Sør-Skandinavia. Etter at dette målet er dokumentert skal vi forvalte ulven mer på linje med bjørn og jerv både gjennom felling av ulv når skade oppstår i beitesesongen og gjennom felling/jakt som bestandsregulerende virkemiddel. Stortinget har imidlertid også sagt at vi i gjennomføringen av rovdyrpolitikken skal sikre en balansert utvikling for å redusere mest mulig de reelle konflikter mot næringer som er basert på utmarksbeite, og vi skal hindre en utvikling som i stort undergraver beiteretten og ødelegger muligheten for en økonomisk forsvarlig produksjon av f eks sauekjøtt innenfor den landbrukspolitikk som til enhver tid gjelder. Når det gjelder de biologiske målsettinger for de ulike arter, herunder ulv, så er det lagt opp til det som de fleste fagbiologer vil vurdere som en minimumsforvaltning, og svært mye forskning er gjort de siste 10-årene for å finne ut hvor liten en rovdyrbestand kan være uten å bli utryddet.

Allerede gjennom dette valget har en i stor grad lagt til rette for en svært landbruksvennligrovdyrpolitikk, og målsettingen nå blir å iverksette denne balanserte politikken gjennom forvaltningsmessige grep som sikrer et balansert resultat; dvs å nå de mål for de ulike arter som gjelder uten å påføre næringen større tap enn nødvendig innenfor de juridiske og økonomiske virkemidler som til enhver tid står til forvaltningens rådighet.

Grunnleggende forutsetninger for å lykkes er gode og pålitelige data om rovdyrene og husdyrene (særlig tapsdata), et robust og tillitsvekkende informasjonsprogram som sikrer at debatten og holdningsdannelsen kan bygge på mest mulig objektive fakta, samt en langt bedre involvering av de lokalsamfunn som må leve med konfliktene. Alle disse utfordringene jobbes det med fortløpende, og det er bl.a. etablert egne FoU program som vil gi nyttige bidrag i denne sammenheng. I forhold til ulv blir det særdeles viktig å få på plass informasjonsprosesser som kan hindre frykt for ulv p.g.a. manglende kunnskap arten .

Hva angår ulven så er vi imidlertid helt avhengig av å gå videre langs den retningen som Stortinget selv har trukket opp bl.a. gjennom tydelig å angi at ulv ikke bør få etablere seg i samiske tamreinområder. Det Stortinget her har sagt er at viltloven skal nyttes slik at fellinger aktivt skal hindre at ulv gis anledning til å etablere seg i disse områdene. En har med andre ord angitt en måte å bruke viltloven på som skiller seg fra den generelle merknaden om strengt individvern; altså en klar føring for en differensiert bruk av felling som virkemiddel.

Denne Regjeringen mener at vi må tydeliggjøre hvordan vi skal bruke Viltloven med sikte på å utnytte felling som et differensiert redskap for gradvis å manipulere veksten i bestanden av ulv, slik at vi ikke lar ulv etablere seg i områder med like høyt reelt konflikt-potensiale som i samiske tamreinområder, men da med tetthet av sau på utmarksbeite som indikator. Vi må imidlertid sikre oss at vi sitter igjen med arealer som er store nok til at vi over tid ikke bare kan ha det antall familiegrupper som er en konsekvens av minimumsmålet for Sør-Skandinavia, men som også gir rom for byrdefordeling, og som fanger opp det biologiske poenget om at familiegrupper av ulv faktisk oppstår og bryter sammen over tid (det såkalte alfa–paret vil naturlig ha begrenset livslengde). Prinsippet om byrdefordeling vil være viktig i.f.t. både beite- og viltinteressene. Derfor har Regjeringen tydeliggjort forvaltningsgrenser som angir der Viltloven skal nyttes til å hindre etablering av enhver familiegruppe/fjerne de som allerede har etablert seg i et områder dette ikke er akseptabelt over tid versus de arealer der loven skal nyttes til å regulere antall familiegrupper og hvilke som ut fra en konfliktanalyse skal fjernes. Dette er i tillegg arealer som i norsk målestokk både har et størst tilbud av naturlige byttedyr (flere aktuelle arter i sterke bestander), samt der hovedbyttedyr som elg og rådyr ikke befinner seg i "ytterdelen" av sitt utbredelses område, men i sine optimale naturområder, som er gunstig i forhold til påvirkninger fra ulv.

Samtidig har Regjeringen fremmet forslag til endringer i Viltloven for Stortinget. Endringene gir en klarere forankring i lovverket av prinsippet om en differensiert forvaltning av de store rovdyrene. Disse endringsforslagene harmoniserer med unntaksbestemmelsene i Bern- konvensjonen. Dette er bestemmelser som åpner for felling av arter som er strengt vernet i konvensjonen, på gitte vilkår. Et sentralt og helt overordnet vilkår er at felling ikke skal true artens mulighet til overlevelse på lang sikt, noe som innebærer at vi i Norge ikke bare kan åpne for felling for å hindre etablering der vi ikke ønsker ulv; - vi må også angi det motsatte, hvor skal vi la ulv få overleve og dermed være undergitt en mer restrektiv praktisering av Viltloven.

Ser vi de to grep som Regjeringen har gjort i vår i sammenheng, så ser vi en tydelig og riktig oppfølging og realisering av de mål og rammer som Stortinget har gitt for forvaltningen av ulv og som er optimal i.f.t. den balansen som forvaltningen skal ivareta. Dette er forvaltningsmessige grep som også harmonerer med forpliktelsene som ligger i Bern-konvensjonen, noe en ikke kan si om det alternativ som Senterpartiet har lansert. Et alternativ som er basert på to forvaltningslommer mot Sverige i Østfold fylke, avgrenset av såkalte biologiske grenser i Norge, og kun tenkt gjennomført der kommunene selv sier ja til ulv. Det er vanskelig å tenke seg at en slik mikro-forvaltning kan ligge innenfor internasjonale forpliktelser og nasjonale vedtak, idet resultatet i prinsippet vil være at vi ikke kan dokumentere familiegrupper av ulv i Norge over tid, jfr det som tidligere er sagt om dynamikken rundt familiegrupper. Forslaget kan ikke oppfattes som noe annet enn ett fordekt nei til ulv i Norge. Muligens basert på hvordan en i et hypotetisk "annerledes – land" tror en kan definere seg ut av internasjonal solidaritet for å sikre globale miljøverdier.

En tydeligere angivelse av forvaltningsgrenser for differensiert bruk av viltloven vil samtidig legge føringer for en mer målrettet bruk av midler til tiltak i saueholdet i områder der ulv etablerer seg i familiegrupper. Dette vil innebære både kortsiktige og mer langsiktige tiltak som i tillegg til å forebygge mot rovviltskader også kan bidra til endrede driftsformer innenfor saueholdet som av andre årsaker også er ønskelig og innebærer bedre tilpasninger til fremtiden.

Avslutningsvis kan det være på sin plass å kommentere en påstand som ofte dukker opp; er det mulig å regulere og manipulere en bestand av ulv, eller andre rovdyrarter. Svaret på det er et klart ja! Og den historiske dokumentasjonen er overveldende. Problemet har ikke vært at en ikke klarer å utrydde arter, men det motsatte. Det betyr ikke at det ikke kan ta tid å fjerne enkelte individer som opptrer problematisk i spesielle områder. Men med et lovverk som er tilpasset den situasjonen vi nå går inn i, reetablering av erfaring i å jakte rovvilt, et større statlig ansvar for felling av store rovdyr som Stortinget har bedt om, samt bedre og mer kontinuerlig overvåking av både rovdyrbestandene og skadesituasjonen er ikke dette et så uløselig problem som noen stadig ønsker å antyde.

15.05.00