Regjeringens miljøpolitikk

Miljøvernminister Siri Bjerke, redegjørelse for utenriksstasjonssjefsmøtet 21 august 2000.

Regjeringens miljøpolitikk

1. Innledning

Takk for muligheten til å presentere hovedlinjer i Arbeiderparti-regjeringens miljøpolitikk. Det blir stadig tydeligere at miljøutfordringene er sektorovergripende og grenseoverskridende. Derfor kommer mange av dere i kontakt med dem. Miljøpolitikken må svare på disse utfordringene.

Derfor er miljøspørsmål en viktig del av utenrikspolitikken og derved utenriksstasjonenes arbeid. Dette arbeidet har stor betydning for regjeringen.

I denne innledningen vil jeg presentere noen av de miljøpolitiske utfordringene som særlig er knyttet til utenriksstasjonenes arbeid. Men jeg vil sette dem inn i en bredere miljøpolitisk sammenheng, nasjonalt, europeisk og globalt.

• Det er en stund siden miljøpolitikken stod høyest på den generelle politiske dagsorden og dominerte interessen blant annet i ungdomsmiljøene. I dag er det ikke på samme måten "in" med miljøpolitikk. Samtidig er det både positive og foruroligende utviklingstrekk å registrere på miljøet. Det positive knytter seg til at vi har kommet langt i retning av å løse mange tradisjonelle miljøutfordringer knyttet til naturvern og forurensning. Men vi har også fått nye alvorlige utfordringer knyttet til utslipp i atmosfæren og påvirkning av klima. Globaliseringens trender når det gjelder kommersialisering og bruk og kast mentalitet er heller ikke med på å drive miljøpolitikken framover. I denne situasjonen vil regjeringen arbeide med å bringe fram kunnskap, forankre og skape engasjement for miljøpolitikken i flere miljøer og i nye beslutningsnivåer. På denne måten kan vi komme videre og ta de tøffe valgene som en bærekraftig utvikling krever.

• Spørsmål vi vil stille er: Kan vi legge til rette for og formidle vinn-vinn situasjoner på flere områder? Kan flere bli delaktige og ansvarliggjort i forhold til framtidig miljø? Et eksempel på innfallsvinkel kan være det seminaret vi fra norsk side arrangerte under ministermøtet til CSD tidligere i år. Temaet var "Grønne finansmarkeder" og deltakerne var representanter for finansnæringen i Norge og internasjonalt. sammen med representanter for miljøforvaltningen og NGO miljøer. Andre eksempler kan hentes fra arbeid innen bedrifter og organisasjoner som ikke tradisjonelt har hatt miljø på sin dagsorden.

• Det har lenge vært en utfordring å samarbeide på tvers av landegrensene. Nå står vi midt i arbeidet med å få gjennomslag for en ny generasjon virkemidler blant annet i klimapolitikken. Vi har et stort potensiale i å mobilisere den private sektor for miljøsatsing. Det må også skje globalt gitt rollen til de flernasjonale selskapene.

• En annen utfordring blir å få U-landa med på "miljø-laget"? Disse landene må bli overbevist om at miljøsatsing ikke går på bekostning av økonomisk utvikling. Dette er nært knyttet til den bredere nord-sør politikk. Framdrift i den globale miljøpolitikken er avhengig av framdrift i global utviklings- og handelspolitikk.

• Teknologiens muligheter for å bidra til miljøpolitikk og bærekraftig utvikling er heller ikke utnyttet fullt.

2. Klimapolitikken

Klimapolitikken er nok den aller viktigste miljøsaken. Fordi den er så viktig for framtidige livsvilkår. Klimapolitikken har i seg mange av de utfordringene jeg nettopp har beskrevet. Den er sektorovergripende, den dreier seg om å få enighet om en helt ny generasjon av forpliktende virkemidler, den har en nasjonal, en europeisk og en global dimensjon.

Kyoto-protokollen innebærer en forpliktelse til å redusere industrilandenes samlede utslipp av klimagasser med minst 5 prosent sett i forhold til 1990-nivået innen perioden 2008-2012. Landene har fått ulike tallmessige forpliktelser ut fra motivet om å utjevne kostnadene landene imellom mht. til å oppfylle forpliktelsene. Norge kan øke utslippene med 1%, men for oss, så vel som for de fleste andre vestlige industriland, vil det bli svært krevende å oppfylle forpliktelsene. Ikke minst fordi utslippene siden 1990 har økt sterkt.

På kort sikt er det viktigste målet å sørge for at Kyotoprotokollen kan tre i kraft. Dette blir avgjørende for den videre utformingen av den globale klimapolitikken. Dette krever et resultat på høstens viktige partsmøte i Haag som gir et tilstrekkelig antall land mulighet til å ratifisere den. EU har som målsetting at protokollen trer i kraft i løpet av 2002. Dette blir svært krevende.

For industrilandene er det spesielt viktig å få på plass regelverket for Kyotomekanismene. Disse inkluderer ulike former for prosjektbasert

samarbeid om reduksjon av klimagasser (felles gjennomføring og CDM), samt internasjonal kvotehandel mellom industrilandene. Det er også svært viktig å få enighet om et system som sikrer overholdelse av forpliktelsene ("compliance"), og å definere eventuelle sanksjonsmekanismer. Utviklingslandene legger særlig stor vekt på kapasitetsbygging og overføring av teknologi og finansielle ressurser.

I den siste tiden har EU og de andre industrilandene ("paraplygruppen"), som Norge samarbeider nært med, hatt en konstruktiv dialog om den praktiske utformingen av regelverket for Kyotomekanismene. Regjeringen legger stor vekt på å styrke dialogen med EU om forhandlingsposisjoner og gjennomføring av virkemidler og tiltak. Det synes i dag å være større avstand på sentrale områder mellom en del toneangivende utviklingsland og industrilandene enn det er internt i industrilandsgruppen. Det blir derfor en krevende oppgave å skape konsensus i Haag om de nødvendige beslutningene.

Norge vil arbeide for løsninger som gjør det mulig å overholde utslippsforpliktelsene på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Det er viktig å finne frem til løsninger som sikrer reelle utslippsreduksjoner og miljømessig troverdighet, og at en unngår å løse et miljøproblem ved å skape et annet.

I forhold til Kyotomekanismene er norsk posisjon at det ikke bør settes et kvantitativt tak på bruken av disse. Det er imidlertid en forutsetning at disse skal være et supplement til tiltak i eget land. Norge går inn for at det opprettes et kvotehandelssystem som omfatter alle land med utslippsforpliktelser. Som en nest-beste løsning kan muligheten holdes åpen for at Norge skal kunne delta i et avgrenset kvotehandelssystem gjennom et "boble- samarbeid" med andre land. EU-kommisjonen la i mars fram en grønnbok om kvotehandel, og en kommunikasjon hvor den på et overordnet nivå utmeisler en strategi for å gjennomføre Kyotoforpliktelsene. Regulering ved hjelp av omsettbare kvoter kan bli et hovedvirkemiddel både i EU og i Norge. Norge ligger langt fremme i utredningen av et kvotesystem, og det er derfor viktig at det systemet vi er i ferd med å utvikle er kompatibelt med andre systemer, særlig innen EU, slik at vi kan handle i et større marked.

I forhold til CDM, dvs. prosjektbasert samarbeid mellom industri- og utviklingsland, vil Norge arbeide for at tiltak godkjennes dersom de gir reelle utslippsreduksjoner, er miljømessig holdbare og ikke kommer i konflikt med andre miljøkonvensjoner. Norge ønsker ikke at kjernekraft skal inngå i CDM-prosjekter. Norge mener prinsipielt at prosjekter knyttet til opptak i skog mm (såkalte "sinks"-prosjekter) kan inngå som CDM-prosjekter, under den klare forutsetning at de kan gi permanente og reelle reduksjoner av klimagasser i atmosfæren og at de ikke medfører negative konsekvenser så som redusert biologisk mangfold.

Det er Norges syn at industrilandene har et stort ansvar for å redusere utslippene. Dette gjenspeiles i de vedtatte utslippsforpliktelsene. Men det er også avgjørende på få U-landene med i arbeidet på lengre sikt. Dagens utslippsforpliktelser er ikke tilstrekkelige til å nå Konvensjonens langsiktige mål. Norge vil derfor gå inn for at det startes en prosess for å få til en avtale som omfatter både industriland og utviklingsland. Forutsetningen er at industrilandene bidrar med den nødvendige overføringen av teknologi og finansielle ressurser, noe vi fra norsk side er aktive pådrivere for.

3. Regionalt Samarbeid (EU/EØS, Sentral- og øst-Europa, Barentsrådet/Russland, Arktisk Råd)

EU/EØS

EUs miljøpolitikk styrkes stadig og blir mer offensiv. Norge har gjennom EØS-avtalen innarbeidet om lag 250 rettsakter i norsk lovgivning. Dette har vi gjort fordi det har vært god miljøpolitikk.

Ved deltakelse i Kommisjonens ekspertgrupper og komiteer bidrar Norge i utviklingen av nye regler, samt i arbeidet med forvaltning og videreutvikling av eksisterende regelverk. Gjennomarbeidede løsningsforslag som lanseres tidlig, kan få betydelig innflytelse på de ulike gruppenes arbeid. Det er samtidig avgjørende med tett kontakt med EU-medlemslandene for å følge sakene i de deler av beslutningsprosessen vi ikke formelt har adgang til og i forbindelse med øvrige internasjonale forhandlinger.

Ikke minst den tette kontakten med våre nordiske naboland er svært nyttig. Dagsorden for EUs ministermøter gjennomgås på møtene i Nordisk Ministerråd, samtidig som jeg deltar på frokostmøter med mine nordiske kolleger forut for EUs ministermøter. Vi har også vår egen "Stockholmskanal" ved å ha lånt ut en medarbeider til svensk MD. Miljøverndepartementet er derfor godt oppdatert på arbeidet innen EU, selv om det selvsagt hadde vært en fordel å kunne følge sakene helt i mål.

Når det gjelder viktige samarbeidsområder, har nok kjemikaliefeltet krevd størst innsats. Dette er samtidig et felt hvor vi har lykkes å opprettholde en effektiv nordisk arbeidsdeling. Kjemikalier inngår i dag i de fleste produkter og industriprosesser, og en rekke av dem representerer en alvorlig trussel mot det biologiske mangfoldet, matforsyningen og helsen for kommende generasjoner. Det er i dag rundt 100 000 kjemikalier på markedet i EU og forbruket av kjemikalier har økt i takt med forbruksveksten i samfunnet og med liberaliseringen av verdenshandelen.

Norge har på enkelte områder valgt å gå lenger enn EU i reguleringen på kjemikalieområdet. Forskjellene reduseres imidlertid gradvis. EU vil legge frem en melding om kjemikaliepolitikken i løpet av høsten. Mange av EU-landene har bl.a. foreslått at næringslivet skal pålegges å bevise at et stoff ikke medfører risiko for helse og miljø –et ansvar som per i dag påligger myndighetene. Økt bruk av "føre-var"-prinsippet vil også være et viktig element i en ny strategi. Kommisjonen har for øvrig etterspurt norsk kompetanse på området, og Norge har derfor i ett års tid hatt en nasjonal ekspert utplassert ved EUs kjemikalieinstitutt i Italia.

Et annet prioritert område fra norsk side er arbeidet med genmodifisere organismer. Norge har bidratt aktivt til dette arbeidet på ekspertnivå, og utviklingen har gått i retning av våre interesser blant annet når det gjelder merking av genmodifiserte produkter, antibiotikaresistens og vurdering av etiske aspekter. Når det gjelder merking vil EUs regler etter hvert bli strengere enn våre. Vi går derfor gjennom vårt regelverk på dette området med sikte på at vårt regelverk skal være likt EUs. GMO-spørsmålet har lenge vært svært konfliktfylt i EU, og det er sterk motstand i land som Frankrike, Italia og Storbritannia. Spørsmålet vil stå høyt på dagsorden under det franske formannsskap.

Miljøløft i øst

At EU i dag er en sentral drivkraft i det europeiske miljøarbeidet gir seg ikke minst utslag i utvidelsesforhandlingene. Sentral- og østeuropeiske kandidatland er i ferd med å tilpasse sitt regelverk til EUs lovverk. Dette er en innsats som er beregnet å kreve investeringer på om lag 120 milliarder Euro, og som vil innebære et miljøløft av hittil ukjente dimensjoner i Europa. EU bidrar med finansieringsordninger for å hjelpe landene til å forbedre sin miljøtilstand, og dermed også redusere grenseoverskridende utslipp. Det er svært krevende for kandidatlandene å tilfredsstille EUs miljøkrav, og det blir derfor en utfordring for EU å få disse landene med på en videreutvikling av miljøpolitikken som fremtidige medlemmer.

Jeg er enig med Utenriksministeren i at Norge må ta sin del av ansvaret for å hjelpe søkerlandene i denne prosessen. Vi ser derfor frem til at UD ferdigstiller retningslingene for den bevilgning som ble vedtatt i RNB i år. På begynnelsen av 90-tallet inngikk Norge miljøavtaler med flere av de sentral-europeiske land (Polen, Ungarn, Den tjekkiske republikk og Slovakia). I tillegg har vi hatt et visst prosjektsamarbeid med de baltiske land. Samarbeidet har hovedsakelig bestått av ulike forurensningsreduserende tiltak, rehabilitering av vann- og avløpsverk samt støtte til NGO-samarbeid. Samarbeidet har imidlertid blitt trappet ned i takt med reduserte midler. Økte midler er derfor en forutsetning for styrking av denne delen av miljøsamarbeidet.

Barents- Og Russlandsamarbeidet

I likhet med Utenriksministeren, legger jeg stor vekt på samarbeidet i Barentsregionen. Det gir gode muligheter til å få Russland aktivt engasjert i regionalt samarbeid, samtidig som det bidrar til å trekke EUs interesse nordover. Penger står også sentralt her.

Men ikke bare penger. Det er også en utfordring å bruke erfaringene fra de siste årenes samarbeid i Russland og Barentsregionen når nytt samarbeid skal planlegges. Folk til folk samarbeid og samarbeid om oppbygging av en sivil sektor bør prioriteres framover. Det samme gjelder miljøsamarbeidet.

Norge overtok formannskapet for Barentsrådets miljøvernsamarbeid på miljøvernministermøtet i Umeå i juni i fjor. Det er utarbeidet en handlingsplan for den norske formannsperioden som legger hovedvekt på lokalt og regionalt engasjement, herunder folk-til-folk- og kommune til kommune-samarbeid (et samarbeid som ofte går under betegnelsen lokal agenda 21), kulturminnevern med særlig vekt på Solovkiøyene og utvidet samarbeid om Renere produksjon. Forholdet til urbefolkninger i området står sentralt, ikke minst når det gjelder miljø og helse. Det norske formannskapet avsluttes med et ministermøte i Finnmark i slutten av august neste år.

Det har hele tiden vært en utfordring å løfte Barentssamarbeidet til å være noe mer enn summen av de nordiske lands bilaterale samarbeid med Russland. Gjennom stimulering av regional og lokal innsats og aktiv nettverksbygging håper vi imidlertid å kunne bidra til å bygge opp om samhandlingen i regionen under vårt formannsskap. Vi vil også søke å utnytte EU’s arbeid med den nordlige dimensjon til å få økt oppmerksomhet mot Barentsregionen og å knytte kontakter til arbeidet i Arktisk Råd.

Russland er det landet Norge har det bredeste miljøvernsamarbeidet med. Alle våre direktorater og Statens strålevern deltar i fem arbeidsgrupper under den blandede norsk-russiske miljøvernkommisjon. I tillegg er det egne samarbeidsprogrammer rettet mot å styrke miljøkompetansen i russisk næringsliv og forvaltning. Flere her vil kjenne til de såkalte "Renere produksjon"-programmer som Norge med stort hell har kjørt i Russland og enkelte sentral-europeiske land. For eksempel har programmet i Russland ført til at mer enn 250 bedrifter har deltatt med mer enn 800 deltagere.

Norge har også inngått en oljevernavtale med Russland der SFT deltar fra norsk side. Arbeidet med oljevernspørsmålene styrkes nå i takt med russiske planer om offshoreaktiviteter og framtidig båttransport langs norskekysten. For å følge utviklingen på russisk side er det etablert samarbeid med OED/OD samtidig som ambassaden i Moskva selvsagt vil spille en nøkkelrolle.

Den 17 mai i år nedla president Putin Statskomiteen for miljøvern og de regionale miljøvernkomiteene som har vært våre samarbeidspartnere siden miljøvernsamarbeidet startet i 1988. Ansvaret er overført til Ministeriet for naturressurser. Det praktiske prosjektsamarbeidet har imidlertid fortsatt i overgangsperioden. Jeg har invitert naturressursminister B.A. Yatskevich til Oslo og har nylig mottatt positivt svar, hvor han også forsikrer om at russerne vil stå ved sine forpliktelser på miljøområdet. Jeg legger stor vekt på denne mulighet til både å drøfte vårt omfattende bilaterale miljøvernsamarbeid og prioriteringer i Barentssamarbeidet. Russerne har som kjent formannskapet i Barentsrådet og i Regionrådet, mens jeg har det på miljøområdet.

En enkeltsak som sikkert vil stå på dagsorden på dette møtet – en gammel kjenning for de mange her – er moderniseringen av nikkelverket Petsjenga på Kolahalvøya. Det har vært en positiv utvikling i denne saken i sommer. Den 31. juli fattet styret i Norilsk Nikel vedtak om investeringer som etter en foreløpig vurdering ser ut til å kunne møte de miljøkrav vi ønsker oppfylt fra norsk side.

En ekspertgruppe med deltagelse bl.a. fra Den nordiske investeringsbanken (NIB) og Statens forurensningstilsyn vil gå nærmere gjennom økonomiske og miljømessige sider ved vedtaket. Dette materialet vil så danne grunnlag for behandling i NIB’s styre tidlig neste år. Med en positiv behandling der, og positiv vurdering fra SFT av miljøeffekten av moderniseringen, vil det være grunnlag for å utløse norsk økonomisk støtte. Så nå er jeg betinget optimist i forhold til å få til en løsning på denne kompliserte saken.

Arktisk Råd

Miljøverndepartementet legger stor vekt på samarbeidet innenfor Arktisk Råd. Det er et viktig forum for å få løst miljøproblemer i Arktis og for å redusere miljøvirkningene av økt økonomisk aktivitet i området. Miljøverndepartementet har et tett og godt samarbeid med UD om disse spørsmål.

Vår del av Arktis spesielt utsatt for langtransporterte forurensninger fra de store industrialiserte sentra både i Europa og på østkysten av USA. Det gjelder i særlig grad miljøgifter, og er et sentralt tema for Arktisk Råd. Norge har hatt sekretariatet for den regionale miljøovervåkning i Arktis - AMAP siden det ble opprettet, og har i 1999-2000 formannskapet i programmet om bevaring av flora og fauna i Arktis - CAFF. Sekretariatet ligger for øvrig i Island. Videre leder vi arbeidet med gjennomføring av handlingsplanen for eliminering av forurensning i Arktis (ACAP) fram til Arktisk Råds ministermøte i 2002.

Arktis har stor innvirkning på jordas klima. Samtidig viser modeller at klimaendringene kan komme til å vise seg først, og få størst effekt, i polarområdene. Arktis er derfor et nøkkelområde for forskning og overvåkning mht globale klimaendringer. Vi legger derfor stor vekt på det arktiske klimaforskningsprogrammet (ACIA) som skal pågå fram til 2004. Norsk Polarinstitutt vil spille en viktig rolle i dette arbeidet.

Vi legger også vekt på å få integrert miljøperspektivet i Arktisk Råds program for bærekraftig utvikling, og på å få til tettere samarbeid og kontakt med andre internasjonale og regionale fora, særlig Barentsrådet, Nordisk Ministerråd, EU og FNs miljøprogram (UNEP).

4. Globalt Samarbeid

(Uformelt ministermøte i Bergen 15.-17.september, Rio+10 og miljøbistand)

Jeg har invitert mange kolleger til et uformelt miljøvernministermøte i Bergen i september i år. Det har siden Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992 vært avholdt slike uformelle møter en gang i året. Canada, India, Storbritannia, Brasil, Tyskland, Ungarn og Ghana har tidligere vært vertsland. Jeg vil, i samarbeid med Ghanas miljøvernminister Cletus A. Avoka, være vert for det åttende i rekken av disse uformelle ministermøtene. Invitasjon til dette møtet har gått ut til miljøvernministre fra rundt 30 land, regionalt fordelt, samt representanter for organisasjoner som blant annet FNs kommisjon for bærekraftig utvikling, FNs miljøprogram (UNEP), UNDP, Europakommisjonen og OECD.

De uformelle miljøvernministermøtene har tradisjonelt tatt opp aktuelle politiske spørsmål vedrørende globale forhandlingsprosesser på området miljø og bærekraftig utvikling. For møtet i Bergen står følgende temaer på dagsorden: den internasjonale 10 års-markeringen av Riokonferansen om bærekraftig utvikling (under kortnavnet Rio+10), bærekraftig energi, styrking av det internasjonale miljøvernsamarbeidet og klimaspørsmål.

Første møtedag vil det bli avholdt en såkalt "Dialogsesjon" med representanter for frivillige organisasjoner og ikke-statlig sektor. I forkant av møtet vil FN-rapporten om tilstanden til verdens økosystemer ved tusenårsskiftet ("World Resources 2000-2001: People and Ecosystems: The fraying web of life") lanseres under en pressekonferanse. Utdrag av rapporten ble utgitt i april i år og har vært gjenstand for bred interesse, bl.a. hadde "Time Magazine" en ekstrautgave om miljø basert nettopp på denne rapporten. I rapporten blir det gjort rede for tilstanden til verdens økosystemer og trusselen mot deres evne til å dekke våre behov for ren luft, rent vann og mat. Med dette vil en motivere nasjoner, lokalsamfunn og individer til å legge en økosystemorientert tilnærmingsmåte til grunn ved håndtering av miljøspørsmål.

Forberedelsene til den internasjonal 10 års-markering av Rio-konferansen er godt i gang. Det er enighet om å legge vekt på mobilisering av næringslivet og samfunnet for øvrig i arbeidet med bærekraftig utvikling. Fra norsk side er det et mål at markeringen blir i form av et toppmøte lagt til et utviklingsland. Foreløpig har Sør-Afrika og Indonesia tilbudt seg å være vertskap, og Japan har også signalisert interesse.

Rio+10 har som mål å oppsummere det som har skjedd siden konferansen i 1992, evaluere dette arbeidet og legge strategier og skape motivasjon for videreføring. På norsk side er følgende tiltak igangsatt: en utredning om næringslivets innsats hittil og framtidige planer, et seminar for NGOer og et nettsted for pressen og andre interessenter. Andre tiltak under planlegging er en konkurranse for å motivere ungdom og innvandrere til å engasjere seg i debatten om en bærekraftig utvikling, samt et seminar om samfunnstrender og deres innvirkning på bærekraftig utvikling.

Det pågår nå arbeid med strategier for bærekraftig utvikling i EU, i OECD og i Nordisk ministerråd. EUs strategi skal være deres bidrag til forventede Rio+10-toppmøtet i 2002. Arbeidet med den nordiske strategien, som også omfatter Nordens nærområder, ble igangsatt på bakgrunn av en erklæring fra de nordiske statsministre i november 1998 og skal foreligge i løpet av året. Strategien er sektorovergripende, den har et 20-års perspektiv og skal følges opp med 4-års sektorvise handlingsplaner. I tillegg til å være et viktig redskap i arbeidet for bærekraftig utvikling i regi av Ministerrådet, vil strategien også kreve oppfølging av de nordiske landene. Ved det internasjonale Rio+10-møtet skal landene legge fram sine planer for bærekraftig utvikling, og en mulighet kan være at de nordiske landene bruker strategien "Bærekraftig Norden" for dette formålet.

Bistand

Jeg tok innledningsvis opp sammenhengen mellom utvikling og miljø. Miljøsituasjonen i utviklingslandene er nært knyttet til fattigdomsproblemet. Overbeskatning av naturressurser og andre miljø-ødeleggelser fører til fattigdom, samtidig som fattigdommen forsterker miljøproblemene – slik sluttes den onde sirkelen. De fattigste landene forventes dessuten å rammes hardt når klimaendringer fører til økt flom og tørke. De industrialiserte landene må i dag ta hovedansvaret for de største klimagass-utslippene, men tendensen til økende utslipp er foruroligende i de største utviklingslandene (F.eks. Kina og India). Dette tilsier at miljøsatsingen skal ha stor plass i bistandspolitikken.

Både langsiktig satsning på å forebygge globale miljøskader, og strakstiltak som bedrer den lokale miljøkvaliteten vil fremme målet om å bedre levekårene for de fattige. Styrking av mottakerlandets miljømyndigheter, og implementering av globale miljøkonvensjoner er i den forbindelse viktig. I 1997 utarbeidet UD, NORAD og MD en strategi for miljørettet utviklingssamarbeid (1997-2005) som stadfester at miljøhensyn skal integreres i all bistand.

Norge har egne miljøavtaler med Indonesia, Kina og Sør-Afrika. Avtalene har bidratt til å styrke samarbeidet mellom Norge og disse landene, og de har bidratt til økt oppmerksomhet om landenes alvorlige miljøproblemer. Miljøavtalene finansieres over bistandsbudsjettet.

I løpet av det siste året har Miljøverndepartementet samt miljødirektoratene Statens forurensningstilsyn, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk og Riksantikvaren inngått egne fagsenteravtaler med NORAD. Disse fem fagsentrene skal være en kompetansebase for NORAD innen miljøbistand, og skal stille til rådighet sin ekspertise innenfor fagområder de er ansvarlige for i den norske statsforvaltning.

Ved siden av å utføre ulike bestillingsoppdrag for NORAD arbeider fagsentrene med å utvikle institusjonelt samarbeide med miljømyndighetene i ulike mottakerland. MD legger stor vekt på å bygge opp fagsentrene til å bli et effektivt virkemiddel i det norske utviklingssamarbeidet. Det er imidlertid viktig at oppdragsmengden blir stor nok til å opprettholde en minimumskapasitet ved fagsentrene slik at kompetansen kan utvikles og vedlikeholdes. I samarbeid med NORAD arbeides det for tiden med ulike tiltak, bla. en internettbasert hjemmeside, for å spre informasjon om de norske miljøfagsentrene. Utestasjonene som har den daglige kontakten med mottakerlandene vil også være en viktig informasjonsspreder når det gjelder hvilken kompetanse de norske miljøfagsentrene sitter inne med. Fagsentrene vil gjerne komme tilbake til et informasjonsopplegg for de mest relevante utestasjonene.

Kulturminnevern innenfor miljøbistanden

Som miljøvernminister har jeg en klar ambisjon om å styrke innsatsen innenfor kulturminnevern både nasjonalt og internasjonalt. Kulturminnevern er ett av fire prioriterte områder innenfor miljørettet bistand, og vi har nå begynt å høste positive erfaringer innen dette samarbeidsområdet. Kulturarv får stadig økt oppmerksomhet både fra ledende internasjonale organisasjoner og i våre samarbeidsland, og kulturarv er blitt et "focal point" også i Verdensbanken.

Oppfølging av UNESCOs Konvensjon av 1972 om bevaring av verdens kultur- og naturarv har høy prioritet fra norsk side. Miljøverndepartementet har derfor sammen med UNESCO og de nordiske land etablert et Nodisk Verdensarvkontor (Nordic World Heritage Office) i Oslo. Verdensarven er unik og bevaring er et fellesansvar. Vi ville alle blitt fattigere om skatter som Serengeti i Tanzania, Taj Mahal i India, og Mayakultur i Mexico gikk tapt. Verdensarvlisten inneholder nå 630 områder men disse er skjevt fordelt på grunn av mangel på kompetanse og ressurser i fattige land. Norge har forpliktet seg i forhold til UNESCOs Global Strategi som tar sikte på skape bedre balanse mellom ulike land og verdensdeler og mellom kultur- og naturområder.

Som eksempel på lovende tiltak som er i gang kan jeg nevne samarbeidsprosjekter under Miljøvernavtalen mellom Norge og Sør-Afrika. I et land hvor kultur bevisst ble brukt for å undertrykke folk, er en av de viktigste utfordringene nå å forvalte kulturarven slik at den kan bidra til å sikre en demokratisk utvikling med like rettigheter for folk uavhengig av rase, religion eller politisk tilhørighet. Kulturarven, spesielt i forbindelse med kontrollert turisme, er også en viktig økonomisk ressurs som kan bidra til økt sysselsetting, og dermed redusere fattigdommen.

Sør-Afrika har prioritert samarbeidsprosjekter på Robben Island, som med norsk støtte er kommet på UNESCOs Verdensarvliste, presentasjon av før-kolonial kulturarv som viser Sør-Afrikas kontakter over det Indiske Hav, bevaring av verdens mest artsrike ørkenområde (Richterveld) der dagens levende kultur bidrar til å opprettholde økosystemet, samt restaurering og bruk av gamle misjonsstasjoner.

Nå er vi også i ferd med å starte et prosjekt for å oppgradere kulturminner i tilknytning til arven etter Ghandi og den indiske befolknings historie.

Miljøverndepartementets erfaring er at dette samarbeidsområdet vekker stor interesse og entusiasme og åpner for respektfull kommunikasjon mellom partene.

I denne forsamling har jeg også lyst til å nevne det spennende prosjekt som vår ambassade i Marokko er involvert i - forslaget om restaurering av det dansk-norske konsulat i Essaouira. Konsulatet, som stammer fra 1765, var et viktig punkt på sjøveien til India. Tanken nå er å gjøre det om til et nordisk kunstner –og kultursenter, noe som også vil understøtte Essaouira bys rolle og status som internasjonalt kulturminnevernsenter. MD/Riksantikvaren har vært involvert i den faglige vurdering av prosjektet.

Nasjonale Utfordringer

Jeg vil avrunde med minne om våre nasjonale utfordringer i miljøpolitikken. Høyt på dagsorden står arbeidet med å sikre vår alles tilgang til friluftsliv, blant annet i den stadig mer privatiserte strandsonen. Høyt på dagsorden står også arbeidet med å finne balansen mellom levedyktige bestander av rovdyr som hører til i norsk fauna, og bufenæringens betingelser.

Jeg vil dessuten si litt om miljøpolitikken på Svalbard, hvor vår forvaltning for øvrig også har et internasjonalt perspektiv.

Svalbard

Miljøvern

Et forslag til ny miljøvernlov på Svalbard har vært på høring, og Miljøverndepartementet arbeider med en lovproposisjon. som vil bli lagt fram i 2001. Loven skal sette miljømessige rammebetingelser for all aktivitet på øygruppen.

St.meld.nr.9 (1999-2000) Svalbard stadfester miljøvern som et av hovedmålene for svalbardpolitikken.

Regjering og Storting har slått fast at Svalbard skal framstå som en av verdens best forvaltede villmarker, og at miljøhensyn skal veie tyngst ved konflikt med andre interesser. Målene gir viktige føringer og rammebetingelser for all virksomhet på øygruppen, ikke minst for en eventuell videreføring av den norske kulldriften.

Videre har Regjeringen i meldingen fremmet forslag om nye vernetiltak på Svalbard. Dette omfatter både vern av Bjørnøya, som er nært forestående, og vern av produktive landområder på det sentrale Spitsbergen, der en verneplan er undere utarbeidelse.

I tillegg arbeides det også med en egen miljøvernlov for Svalbard, som kan erstatte store deler av gjeldene forskriftsverk og gi et mer effektivt hjemmelsgrunnlag for miljøforvaltningen.

Fra russisk hold er det ved flere anledninger uttrykt bekymring over både verneplanene og forslaget til ny miljøvernlov. Fra russisk side har man gitt uttrykk for at det ikke er ønskelig eller nødvendig med ytterligere begrensninger og strammere rammebetingelser på miljøområdet. Dette har også tidligere vært holdningen fra russisk side når Norge har opprettet verneområder eller har innført nye miljøvernbestemmelser.

Forskning og høgere utdanning

Svalbard er i løpet av 90-årene blitt et sentralt utgangspunkt for mye av den nasjonale og internasjonale arktiske forskningen. Med Universitetsstudiene på Svalbard (UNIS) har Svalbard også blitt en plattform for utdanning av høy internasjonal kvalitet. Samtidig har forsknings- og utdanningsvirksomheten blitt mer integrert i lokalsamfunnet, og fremstår nå som en av de viktigste aktivitetene på Svalbard, og er mer sentral i en overordnet politisk sammenheng enn tidligere.

Det er et mål at den norske forskningen på Svalbard skal ha et omfang og et faglig nivå som gjør at den bl.a. kan bidra til å ivareta nasjonale interesser på øygruppen, og gjøre norske miljøer til attraktive partnere i det internasjonale forsknings-samarbeidet på Svalbard.

Videre er det fortsatt ønskelig at utenlandske forskningsmiljøer benytter seg av norsk infrastruktur og norske forskningsbaser, fremfor å bygge opp egne, både av hensyn til naturmiljøet, og til en kontrollert utvikling av forskningen på Svalbard.

Siden etableringen av UNIS har det skjedd en gradvis utvikling i undervisningstilbudet, og det er lettere å innpasse kurs gjennomført på UNIS i studieplanene ved andre universiteter, og spesielt de utenlandske. UNIS har i dag om lag 100 studenter og over 50 % er utenlandske. Fagområdene er arktisk biologi, arktisk geofysikk, arktisk geologi og arktisk teknologi.

Det er lagt fram forslag om utbygging av "Svalbard forskningspark, Longyearbyen". Forskningsparken vil gi økt kapasitet for UNIS, og lokaler til utenlandske forskere og forskergrupper som har prosjekter på Svalbard. Det ligger videre i planen at bygget skal inneholde et magasin for arkeologisk materiale fra Svalbard. Når det gjelder materiale som i dag befinner seg i utlandet, er Riksantikvaren nå i ferd med å sluttføre forhandlingene med nederlandske myndigheter om tilbakelevering av materiale som for øvrig er legalt utført fra Svalbard.

I fortsatt vekst innenfor forskning og utdanning ligger det imidlertid også et potensial for konflikt, bl.a. i forhold til de overordnede miljømålene for øygruppen, med friluftsinteressene og med andre næringer. Videre vekst må derfor skje innenfor forsvarlige miljømessige rammer, og slik at konfliktene med andre samfunnsinteresser blir så små som mulig.

6. Avslutning

Jeg har prøvd å gi dere en ganske bred redegjørelse for noen av våre mest aktuelle miljøpolitiske utfordringer. Jeg tar gjerne i mot de kommentarer eller spørsmål dere måtte ha. Avslutningsvis vil jeg igjen understreke den viktige rolle dere har som lyttepost, også for miljøvernforvaltningen, i en tid hvor internasjonale prosesser danner utgangspunkt for stadig mer av vår nasjonale politikk på miljøområdet.