"Strandsonen – idyll for de mange eller de få?"

Først vil jeg takke Fylkesmannen i Telemark for invitasjonen. Temaet for konferansen er viktig, og relativt konfliktfylt, og derfor er det ekstra viktig med konstruktiv dialog. Ja, forvaltningen av strandsonen er faktisk så konfliktfylt at jeg etter å ha skrevet et innlegg på side 2 i Dagbladet, ble skjelt ut etter noter i en hel lederartikkel i Kapital, der redaktør og milliardær Trygve Hegnar under overskriften "Hyttereiernes fiende" til og med kalte meg en "jypling i 20-åra". Det er behov for saklig debatt, ikke skyttergravskrig i diskusjonen om forvaltning av strandsonen. Så får tiden vise om også dere oppfatter meg som en "jypling i 20-åra"...

Tilrettelegging for et aktivt friluftsliv er en viktig del av Arbeiderparti-regjeringens miljøpolitikk. Vi har flere virkemidler for å bevare friluftslivets naturgrunnlag og fremme et miljøvennlig turliv. Det viktigste er de mange frivillige krefter i organisasjoner og lokalsamfunn som medvirker til å få folk opp av stolen og ut i naturen. Men også bra regler og forvaltningspraksis er viktig, samt penger nok til det som koster!

Regjeringen foreslår økte bevilgninger til friluftslivsformål i statsbudsjettet for 2001. Den største økningen gjelder statlig finansiering av sikring av områder til friluftsliv. Bevilgningen øker her med 10 mill kr fra 12,8 mill kr til 22,8 mill kr.

Dette er en fortsettelse av fokuseringen på strandsonen og sikring av allmennhetens tilgang til disse områdene

Den videre kursen i friluftspolitikken stakes ut i stortingsmeldingen som legges fram til våren. Underveis i den brede prosessen omkring meldingsarbeidet, er en rekke viktige tema og utfordringer utredet og tatt opp til debatt. Nær sagt alle aktører har bidratt – i åpne møter, konferanser og skriftlige innspill. Vi har derfor et godt grunnlag for den avsluttende fasen i meldingsarbeidet.

Bruk og vern av strandsonen har vært mye fremme i media i år. Vi har satt spesiell fokus på strandsonen fordi friluftslivet har tapt terreng i kystlandskapet. Særlig i Oslofjorden, på Sørlandet og i en del andre kystavsnitt har utviklingen vært for mye preget av uheldig utbygging og privatisering. Det generelle byggeforbudet har ikke virket etter intensjonene. Mange tiltak har skjedd gjennom reguleringsplaner vi ikke ville vedtatt i dag. Det har også skjedd mye privatisering som følge av ulovlige byggetiltak, stengsler og forbudskilt.

Det er positivt at vi har kunnet sikre en god del viktige enkeltområder gjennom kjøp eller avtale på frivillig grunnlag. Vi har bl. a. fått utvidet skjærgårdsparkene på Sørlandet ned til og med Mandal, og arbeider med etablering i Lindesnes som siste etappe. Og bare i år har DN gitt tilsagn om sikring av 24 nye enkeltområder, i hovedsak bynære områder og utfartsområder langs kysten. Samtidig er det tilrettelagt for naturvennlig bruk og investert i en bedre skjærgårdstjeneste.

Men vi har altså hatt uheldige tap i basisarealene for turlivet i strandsonen. Tap av viktig utmarksnatur, der vi med allemannsretten kan ferdes hensynsfullt og uten sjenanse for grunneier og primærnæring. Dette påvirker friluftslivets naturgrunnlag, og skaper selvsagt debatt i forhold til friluftslovens formålsparagraf. Problemet er tradisjonelt og velkjent; utmarka er også den vanligste arealtypen for utbygging og annen omdisponering, og må fortsatt være det. Debatten om strandsonen gjelder spørsmålet om det foretas god nok avveining ved planlegging og enkeltsaksbehandling, slik at ikke friluftsliv- og naturinteressene kommer for dårlig ut. Summen av alle vedtak danner framtidas omgivelser. Derfor er det viktig å fokusere både planredskapene våre og de enkelte tiltak i strandsonen.

Dette er i all enkelthet, men med betydelig innebygget kompleksitet, rammen omkring miljøvernministerens tiltakspakke for strandsonen.

Hensikten med tiltakspakken er - naturlig nok - å snu en uheldig utvikling for å skape noe bedre. Vi vil i større grad påvirke til planlegging som legger miljøvernpolitiske mål til grunn, mål som også omfatter næringsvirksomhet og utbyggingsspørsmål. Regjeringen vil bl. a. befeste en slik politikk gjennom arbeidet med sektorvise miljøhandlingsplaner for de ulike departementenes ansvarsområder.

For å oppnå god lokal forankring og medvirkning, er de åpne prosessene i arbeidet med Lokal Agenda 21 viktig. Selv om tiltakspakken for strandsonen dreier seg mye om eiendomsforhold og praktisering av lovverket, kommer vi ikke utenom betydningen av et levende demokrati. LA-21 er et virkemiddel som fokuserer samarbeid mellom lokale myndigheter, næringsliv, organisasjoner og innbyggere, og skaper god mulighet til engasjement og handling. Alle har muligheter til å bidra i dette.

Tiltakspakken for strandsonen har 4 budskap:

1. Skjerpe plan- og dispensasjonspraksis etter plan- og bygningsloven.

Departementets brev av 11. nov 1999 til kystkommunene, fylkeskommuner og fylkesmenn beskriver behovet og utfordringene som er knyttet til dette budskapet. Det oppfordrer til strengere kontroll med tiltak i strandsonen. Det kommunale ansvaret er understreket, men det er også påpekt at fylkesmannen som overordnet myndighet og klagemyndighet må bidra til en bedre praksis. Tiltak i strandsonen må bare forekomme der de kan forsvares etter de intensjoner som ligger bak byggeforbudet i 100-metersbeltet. I kystavsnitt med et betydelig arealpress kan dette bare bli få og grundig vurderte unntak.

På samme måte som i Oslofjorden, er arealsituasjonen i Agder særlig presset. Vi vil derfor utvide det geografiske virkeområdet til de rikspolitiske retningslinjene for Oslofjordområdet til Agderfylkene. I samarbeid med de berørte fylkesmenn har Direktoratet for naturforvaltning startet opp prosessen med å utrede et beslutningsgrunnlag for dette. Arbeidet skal være ferdig slik at utvidelsen kan behandles i løpet av høsten 2001. I Rogaland og Hordaland, som også er presset, vil de samme hensyn bli håndtert gjennom regionale kystsoneplaner, som skal forankres som fylkesdelplaner. Brukerinteresser, næringsforhold og landskap viser både likheter og forskjeller mellom landsdelene, og for Vestlandet vil vi først se på hvordan fylkesdelplanene kan innarbeide de samme intensjonene og prinsippene som er nedfelt i retningslinjene for Oslofjorden.

Som kjent er det innført et eget rapporteringssystem som skal gi bedre oversikt og dokumentasjon om dispensasjonspraksis, og den første rapporten skal oversendes fra kommunene via fylkesmennene i høst.

Vi har i denne forbindelse poengtert at dersom kommunene ikke blir med på en innskjerpende praksis, kan reaksjonen bli at det vedtas strengere regler. Forvaltningen av strandsonen er tatt opp med Planlovutvalget, som vil se nærmere på behovet for eventuelle endringer allerede i sin første delinnstilling som kommer i løpet av året.

Det er ellers interessant å merke seg at Riksrevisjonen har iverksatt en hovedanalyse på forvaltningen av strandarealene. De vil bl. a. se på fylkesmannens oppfølging av kommunenes praksis og utbyggingen i 100-metersbeltet.

I de mange medieoppslag om strandsonen i sommer har det vært både en salig og en sunn debatt. Noen har bl. a. hevdet at det ikke er så sterkt press på Sørlandet som nærmere Oslo. Men at presset her har samme karakter kan det ikke være tvil om. Rett nok har vi behov for bedre dokumentasjon om arealbruken, noe vi også har fokusert gjennom arbeidet med tiltakspakken. Og rett nok er det bygd mest nærmest Oslo, desverre. Men arealpresset er svært tydelig de fleste steder, noe dere er vel kjent med her i Telemark. Og med tanke på betydningen av attraktive fristeder i skjærgården bør vi glede oss over mulighetene til et bedre sluttresultat der hvor utbygging av ulike grunner har vært unngått.

Poenget er at strandsonen ikke noe sted skal bygges ned på en måte som undergraver vår nasjonale friluftslivspolitikk. Men vi legger selvsagt ikke ukritisk noe "Oslofjordperspektiv" på resten av landet. Planlegging og dispensasjonspraksis må vurderes ut fra de stedlige forhold og den faktiske situasjonen for friluftsliv, naturverdier, landskap og kulturmiljø i den enkelte region. F. eks. kan fortetting være fornuftig, men vi skal samtidig bevare en god grønnstruktur. Enkelt sagt må vi fortette med vett. Behovet for gode planer gjelder også like mye der det er sammenhengende utmarksnatur langs kysten, slik at man ikke får en tilfeldig utbygging som "punkterer" strandsonen på en uheldig måte.

2. Innsats for å hindre og fjerne ulovlige stengsler

Budskapet om innsats for å hindre og fjerne ulovlige stengsler er ny politikk. Direktoratet for naturforvaltning har som kjent gitt ut en håndbok om allemannsretten og forholdet til registrering og fjerning av ulovlige stengsler i strandsonen.

Håndboken har to siktemål. Det ene er å veilede om hvordan kommunen kan fastslå om et stengsel er ulovlig eller ikke. Her er det ingen enkel fasit, i konkrete enkeltsaker vil resultatet avhenge av skjønn. Siktemålet er å gi kommunene en plattform å bygge skjønnet på og gi veiledning om momenter av betydning for skjønnsutøvelsen. Dette vil bidra til en mer enhetlig praksis når det gjelder håndtering av sjikanøse stengsler.

Det andre siktemålet er å veilede om hvordan kommunene skal håndtere de formelle sidene av en slik sak. Erfaring fra enkeltsaker er at korrekt saksbehandling, og da særlig i forhold til forvaltningsloven, er avgjørende for utfallet av rettssaker. Håndboken inneholder derfor en egen del om kommunal saksbehandling med eksempelsamling hentet fra den kommunale hverdag.

Gjennom økte midler har Direktoratet for naturforvaltning og fylkesmennene nå fått mulighet til å bistå kommunene på et skikkelig måte i disse sakene, som kan være juridisk vanskelige. Dette vil fortsette på samme nivå også neste år.

Det er ellers et poeng at budskapet her ikke bør overdramatiseres, noe som fort kan skje når avisene skriver om "ulovlige gjerder" og "sjikanøse stengsler" med fet skrift.

Ut over forholdet til friluftsloven er det også satt fokus på ulovlige byggetiltak i forhold til plan- og bygningsloven.

Også dette er et nytt og viktig tema. Det er ingen grunn til ikke å reagere der noen mot bedre vitende har unnlatt å søke byggetillatelse med tanke på eventuell tilgivelse. Siste nummer av tidsskriftet "Miljøkrim" (utgis av Økokrim) tar opp den rettslige situasjonen og gir eksempler på ulovlige forhold. Jeg håper at vi ved å fokusere dette kan forebygge og skape holdningsendringer.

3. Lovendringer som blir vurdert i arbeidet med ny friluftsmelding

Vi er opptatt av å styrke og ytterligere avklare de muligheter og rettigheter som allmennheten har til miljøvennlig friluftsliv. Vi har tatt opp 2 konkrete forhold som vurderes i arbeidet med stortingsmeldingen:

Ta opp forslag om en generell rettsregel som slår fast at det skal være fri ferdsel i en sone på f. eks. minst 25 meter opp fra sjøen, så sant det ikke er annen udiskutabel grense mot innmark på stedet, slik som f. eks. mot et dyrket jorde, et lovlig oppført hagegjerde eller andre lovlige fysiske stengsler eller åpenbare avgrensninger mot allmenn ferdsel. Dette vil fjerne de mange tilfeller av tvil som folk opplever når de ferdes langs strendene - hvor slutter utmarksnaturen og hvor er den private sonen ved hus- eller hyttetomtene?

Vi vurderer også behovet for å styrke friluftsloven med en vernebestemmelse for å sikre bynære og andre viktige friluftsarealer mot nedbygging eller privatisering. Det vil dreie seg om en bestemmelse som bygger opp under friluftslovens formålsparagraf. Hensikten vil være å sikre ytterligere mot at viktige naturområder ikke omdisponeres på en måte som stenger friluftslivet ute. Behovet blir også vurdert i forhold til spørsmålet om eventuelle flerbruksbestemmelser for LNF-kategorien i kommuneplanens arealdel, som Planlovutvalget utreder. En bestemmelse vil ikke medføre vesentlige restriksjoner på tradisjonelt, miljøvennlig landbruk, og de aktuelle situasjoner kan sammenlignes med bruken av konsesjonsvilkår av hensyn til naturverdier og friluftsliv.

4. Sikring og tilrettelegging av viktige natur- og friluftsområder

Staten medvirker til sikring av strandarealer ved kjøp eller avtale, og mange gode prosjekter kunne nyte godt av større bevilgninger. Vi vil styrke innsatsen her i årene som kommer, og jeg nevner igjen forslaget om 10 millioner økning til neste år. Vi ser gode resultater av sikringsarbeidet i skjærgårdsparkene og i enkeltsaker ellers. Men det å sikre eiendomsrettigheter i hensiktsmessig omfang og til korrekt pris er ikke et enkelt felt. Vi har i år også fått noen få uvanlig store og kompliserte saker til vurdering, bl. a. Malmøya i Larvik. Vi ønsker å kunne prioritere viktige saker, men også kommunene og fylkeskommunene må bidra i vanskelige løft.

Arealer som sikres må også forvaltes og tilrettelegges på en god måte. Vi vil prioritere å medvirke til forvaltningen av friluftsområdene, selv om kommunene har hovedansvaret. Dette har vi tatt tak i gjennom Skjærgårdstjenesten i Oslofjorden, på Sørlandet og i Vestkystparken. Til neste år foreslår vi en økning på 2 millioner kroner til dette arbeidet. Statens naturoppsyn er vår nye overordnede aktør på denne banen, og vi prioriterer å utvikle naturoppsynets oppgaver videre.

Det pågår mye godt frivillig arbeid med å etablere kystleder og kyststier, tiltak som tilrettelegger for ferdsel med eller uten overnatting langs kysten - både til lands og til vanns. Bruken av disse overnattingsstedene er blitt svært populært, og det samme gjelder de etterhvert ganske mange og lange kyststiene. Vi vil fortsette med å stimulere denne innsatsen økonomisk.

Verneplanutvalget for Oslofjorden har fremmet forslag om 143 nye og utvide 38 eksisterende naturvernområder, og verneplanprosessen startet opp i sommer. Aktuelle virkemidler skal drøftes med berørte kommuner og fylkeskommuner. Arbeidet skal tilpasses lokale og regionale planer, og ses i nær sammenheng med sikring av friluftsområder og ny bruk av bl. a. tidligere militære kystarealer og nedlagte fyrstasjoner.

Arbeidet med tiltakspakken for strandsonen må pågå over flere år. Selv om viljen er tilstede, vil det ta tid å styrke forvaltningen av kystsonen. Kartverktøy, kunnskap og erfaringer skal formidles, behov for bedre regelverk utredes. Planprosesser og enkeltsaker om eiendomsbruk krever åpne prosesser og medvirkning i et demokratisk samfunn. Samhandling krever grundighet i vanskelige saker.

Vi har behov for bedre registrering og kartlegging, overvåking og dokumentasjon. Dette kom godt fram på en kartleggingskonferanse i Mandal i sommer. Behovet skal følges opp, ikke minst gjennom Arealdokumentasjonsprogrammet. De nye digitale kartverktøyene vil åpenbart gi bedre muligheter. I samråd med Kartverket og DN vil vi ta sikte på utvikling av nye datasett, behov for standardisering, felles organisatoriske løsninger m. v. Det legges også ut ny informasjon om kartlegging og kartprosjekter på Internett.

Vårt engasjement for friluftsliv har solidaritet og samarbeid som de viktigste perspektiver. Det bygger på vårt felles behov for mulighet til friluftsliv. I de politiske spørsmål knyttet til dette vil vi ikke henge ut noen spesiell problemgruppe eller myndighet. Vi har felles ansvar og må ha likeverdig respekt for hverandre, og for eiendomsrett som allemannsrett. I et komplekst samfunn er det få enkle svar, men vi må finne gode løsninger. Vi må løse dagens problemer og stå for en framsynt miljøpolitikk – et langsiktig perspektiv.

Helt til slutt har jeg lyst til å lese litt av innlegget som gjorde at Trygve Hegnar gikk fra konseptene. Under overskriften "Strandsonen - idyll for de mange eller de få?" krev jeg

at"Noen beskylder Arbeiderpartiet for å skape konflikt i strandsonen. Det er å sette saken på hodet. Når vi nå tar tak den snikprivatiseringen av strandsonen som finner sted i strid med friluftsloven, er det da Arbeiderpartiet som skaper konflikt? –Selvfølgelig ikke. Det er nedbyggingen og privatiseringen i strandsonen som er den egentlige årsaken til konflikten. Arbeiderpartiet tar på alvor signalene fra Stortinget om å ta vare på strandsonen. Stortinget har bestemt at bygging i 100meters-beltet ikke skal skje uten at det foreligger særlige grunner. Denne regelen blir ikke etterlevd godt nok. Det er grunnen til at miljøvernministeren har sagt at dersom utviklingen fortsetter, må kommunene fratas dispensasjonsmyndigheten for bygging istrandsonen. Vi må ta de grep som er nødvendig, selv om det kan føles som en innskrenkning av det kommunale selvstyre.

En ny regel om tillatelse til ferdsel i en sone på 25 meter opp fra sjøen vil fjerne svært mange tilfeller av tvil for folk som ferdes langs strendene. Utearealet omkring fritidsboligene blir ofte "privatisert" med trapper, plattinger, utepeis, møbler, flaggstang og andre objekter langt ut over det vi etter vanlig rettsoppfatning regner til den helt private sone. Både allmennheten og grunneiere får et enklere regelverk å forholde seg til. Merk at vi her snakker om en rett til å ferdes langs sjøen - ikke til å slå seg ned på hytteeierens terasse. Jeg har en snikende mistanke om at enkelte, uvisst av hvilken grunn ikke har fått med seg denne nyansen.

Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmennene har fått 4,8 millioner kroner til juridisk veiledning og informasjon. På denne måten blir flere kjent med regelverket og rammene for en nasjonal politikk som skal forankres lokalt.

Alle partiene på Stortinget, bortsett fra Fremskrittspartiet, står sammen om å bruke offentlige midler til å kjøpe friluftsområder. Arbeiderpartiet har gått i bresjen for dette arbeidet i mer enn 40 år – det var Olav Gjærevoll som tok opp arbeidet med den første skjærgårdsparken i Aust-Agder og dette arbeidet har pågått kontinuerlig fram til i dag.

Arbeiderpartiet er garantist for at vi fortsatt skal ha en sterk allemannsrett i dette landet. Norsk natur tilhører alle, ikke de få."

Med håp om en konstruktiv meningsutveksling her på konferansen og ønske om en strandsone for alle - ikke de få- takker jeg for oppmerksomheten.