Ulv i norsk natur

Av Miljøvernminister Siri Bjerke

Trenger vi ulv i Norge? De som stiller det spørsmålet mener som oftest at svaret er nei. Men det er ikke et ja/nei spørsmål. Man kunne like gjerne spurt om vi trenger grevling, kjøttmeis eller bekkeblom. Vi har ingen rett til å utrydde arter som hører naturlig hjemme i norsk natur. Men vi skal ha en fornuftig forvaltning og kontroll med størrelsen på bestanden.

For ulvens del betyr det en levedyktig stamme med 8-10 familiegrupper i Sør-Skandinavia. Samtidig skal vi i størst mulig grad legge til rette for bufehold og utmarksnæring. Konfliktene vil alltid være der, men når vi nå skal over på en mer aktiv forvaltning skal konfliktnivået ned.

Vi er i ferd med å nå målet om en levedyktig ulve-stamme. Når målet er nådd vil vi kunne ta ut de parene og flokkene som etablerer seg i områder der sauen har fortrinnsrett. Men det er myndighetene som skal ta avgjørelsen. Utlegging av gift-åte som vi nylig har sett et eksempel på er totalt uakseptabelt. Enkelte har gjennom pressen gitt en viss sympati til den eller de som har gjort dette. Men dersom det viser seg at det er voksne mennesker som står bak, må det forventes at de skjønner konsekvensene en slik handling kan få. Det var minst like stor sjanse for at giften skulle havne i en barnemunn som en ulvekjeft. Og om den hadde rammet et rovdyr er det fortsatt miljøkriminalitet av verste sort.

Det er viktig å ha klart for seg hva som er de grunnleggende prinsipper for forvaltningen av rovdyr i Norge. Da Stortinget behandlet Rovviltmeldingen i 1997, slo et klart flertall fast at det ikke kan aksepteres at dyrearter utryddes i Norge på grunn av menneskelig aktivitet. Vi har en plikt til å ta vare også på rovdyrene. Prinsippet er nedfelt i viltlovens formålsparagraf der det står at viltet skal forvaltes slik at naturens artsrikdom bevares. Men det skal også tilrettelegges slik at det er mulig å drive med bufehold og utmarksnæring her til lands. En skal ganske enkelt sikre en balansert forvaltning.

Ingen som driver sauehold liker at sau på beite blir ulvemat, og mange saueeiere skulle sikkert helst sett at ulven ikke fikk etablere seg i Norge igjen. Det er ikke vanskelig å forstå dette synspunktet. Det er heller ikke vanskelig å forstå frustrasjonen over at det ennå tilsynelatende er gjort for lite for å unngå ulveskader på sau. Dette er spørsmål myndighetene tar alvorlig. Regjeringen har i vår tatt to viktige skritt for å gjøre forvaltningen av ulv mer forutsigbar. En endring i viltloven er foreslått slik at man kan gi fellingstillatelse på ulv som forventes å gjøre skade på bufe eller tamrein. I tillegg har regjeringen avgrenset områdene der par og familiegrupper av ulv skal få etablere seg . Det strenge vernet opprettholdes innenfor området, mens det vil bli lettere å felle ulv som etablerer seg utenfor.

For å gjøre forvaltningen så effektiv som mulig har man foreslått et område som er relativt stort i forhold til hvor ulven er etablert i dag. Med et stort område vil det være større sjanse for at ulven vil etablere seg i områder der konfliktnivået blir relativt lavt. For det er ikke slik at ulven foretrekker et område fordi det er mye sau der. Dersom ulven fortsatt formerer seg like raskt som den har gjort de siste årene, vil vi kunne vurdere hvilke dyr og familiegrupper som skaper de største problemene, og felle disse uten at det er noen fare for bestanden.

Konflikten dreier seg også om jegernes interesser. Jaktrettshavere har meldt om tapte jaktinntekter i områder hvor ulv etablerer seg. Departementet har tidligere i år startet drøftinger med aktuelle organisasjoner med sikte på å bidra til løsninger som alle kan leve med. Men ulven er farlig for hjortedyr, sau og hunder. For mennesker derimot, er ikke ulven noen reell fare. Men vi skal selvsagt vise aktsomhet overfor ulv, som for alle andre ville dyr. Syke dyr eller individer i pressede situasjoner kan være uforutsigbare. Men uansett er det situasjoner vi utsetter oss for daglig som er langt farligere enn en skogstur i ulverevir.

Prinsippene i rovviltforvaltningen i Norge er lagt. Prosessen har vært lang, og alle instanser og interessegrupper har fått lagt fram sine forslag og meninger. Selv om det fortsatt er noen som mener de ikke er hørt og tatt på alvor, før de har fått det akkurat slik de vil. Slik er det i de fleste saker med kryssende interesser.

26.07.00