Bærekraftig kystsone

Kjære konferansedeltakere.

Av programmet kommer det fram at tittelen på innlegget mitt er "Naturkvaliteter og ressurser i kystsonens vannmiljø: Hva må til for å trekke kystsonens vannmiljø bedre inn i planprosesser?" Jeg velger en noe bredere tilnærming, og vil ta utgangspunkt i regjeringens samlede politikk for forvaltning av kystsonen, før jeg avslutningsvis vil komme nærmere inn på Planlovutvalgets innstilling.

Vi nordmenn er avhengige av havet. Havet har vært med på å gi oss den rikdommen vi opplever i dag. Havet og havstrømmene er sogar med på å gi oss et klima som gjør det mer levelig her i landet enn det breddegrader skulle tilsi. Havet er årsaken til at nordmenn er nordmenn og at vi bor der vi bor.

Kysten og havmiljøet spiller i dag en vesentlig rolle. Vi utnytter ressursene som finnes i havet gjennom fiske. Oppdrett av stadig flere fiskearter og skjell er næringer i kraftig vekst. Som blir viktigere og viktigere for landets økonomi. Sjø og kyst er områder for å bevare artsmangfoldet i norsk flora og fauna. Og stadig flere nordmenn søker til sjøen når de trenger rekreasjon og vil drive friluftsliv. Og på grunn av vår bruk av havets ressurser historisk sett, er kystsonen rik på kulturminner.

Bedre havmiljø

Regjeringen har en visjon om "et reint og rikt hav". Det er en absolutt forutsetning for videre næringsvekst og opprettholdelse av kystsamfunnene. I Stortingsmeldingen om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand som vi la fram for en tid siden signaliserte vi en økt satsing på havmiljø, nasjonalt og internasjonalt. Vi er nå i gang med å organisere arbeidet, og stake ut kursen.

Forventningene om en sterk fremtidig vekst og utvikling av næringer basert på levende marine ressurser har bidratt til å sette fokus på norsk forvaltning av havmiljø i bred forstand. Dette innebærer et hav- og kystmiljø fritt for forurensning hvor det biologiske mangfoldet bevares bl.a. som grunnlag for bærekraftig høsting og annen bruk. For næringene vil satsing på et rikt og rent hav dessuten være et vesentlig bidrag til å møte markedenes stadig økende krav til ren mat fra et rent miljø. Siste ukers dyresykdommer i EU og forbudet mot import fra EU understerker dette, og vil trolig gjøre ren mat fra rent hav enda mer populært. En prioritert satsing på havmiljø i bred forstand vil derfor være et nødvendig grunnlag for økt verdiskapning som basis for bosetting og gode levekår langs kysten.

Havmiljøsatsingen vil bli rettet inn mot de alvorligste truslene mot norske havområder. Blant disse er utslipp og påvirkning fra landbasert virksomhet, offshorevirksomheten og skipstrafikk langs kysten. Hendelser denne vinteren har gitt oss kraftige påminnelser om at kysten av Norge slett ikke er skjermet for utslipp med katastrofale konsekvenser. Det har vært mye fokusert på oljevernberedskap i etterkant av de skipsforlis vi har hatt langs norskekysten. Organisering, rutiner og ressurssituasjonen i oljevernberedskapen må bli bedre. Miljøvernministeren har tatt på seg å koordinere og samordne insatsen. Satsingen på havmiljøet skal selvsagt omfatte en gjennomgang av oljevernberedskapen. Men vi må heller ikke glemme det minst like viktige arbeide for å forhindre at ulykker skjer. Sertifisering av skip, kompetanse og kunnskap hos mannskap, overvåkning av skipstrafikken og bedre kunnskap om farlig farvann. Og ikke minst påse at regelverket overholdes. Hele denne satsingen vil ha særlig fokus på nordområdene og forholdet til Russland.

Regjeringen har også fokus på problemer knyttet til fiskeriene i form av over- og feilbeskatning, bifangster og ødeleggelse av viktige leveområder som korallrev og tareskoger. Som del av dette arbeidet må også kartlegging og overvåking av det biologiske mangfoldet i hav- og kystområdene intensiveres, og det vil bli lagt økt vekt på beskyttelse mot introduksjoner av fremmede organismer i form av bevisste utsettinger eller ubevisst spredning med utslipp av ballastvann fra skip.

Arbeidet med disse ulike havspørsmålene er i dag fragmentert med sterke sektorinteresser i form av fiskerier, havbruk, petroleumsvirksomhet og skipsfart. I tillegg påvirkes kyst- og havområder til dels sterkt av utslipp fra landbruk og industri, og av ulike former for utbyggings- og tilretteleggingstiltak. Det må derfor legges vesentlig vekt på å styrke samspillet mellom ulike myndigheter med utgangspunkt i departementenes miljøhandlingsplaner som er utarbeidet av viktige "kystdepartementer";

• Fiskeridepartementet har ansvar for fiskerier og havner
• Olje og energidepartementet har ansvar for petroleumsvirksomhet
• Nærings- og handelsdepartementet har ansvar for skipsfart
• Landbruksdepartementet har ansvar for utslipp fra landbruket

Og oppi dette skal Miljøverndepartementet prøve å holde i alle "miljøtrådene". Det er mange hensyn som skal veies opp mot hverandre, og mange konsekvenser som skal forutses. Til dette trenger vi den kompetansen alle disse sektordepartementene kan by på.

Det ligger i kortene at en sektor eller en næring som ønsker å styrke sin miljøprofil, selv må gjøre de fleste grepene for å oppnå dette. Det er h er sektoransvaret kommer inn, et ansvar som både er synliggjort gjennom næringens eget miljøengasjement, herunder havbruksnæringens handlingsplaner mot lakselus og rømninger, og gjennom Fiskeridepartementets miljøhandlingsplan 2000-2004. Omsetting av målsettinger om bærekraftig bruk til resultater i praksis, må fiskeriforvaltningen og – næringen selv være pådrivere for. Samtidig kan miljøvernmyndighetene gi god drahjelp, indirekte ved å bidra med kompetanse i utrednings- eller prosjektarbeid og direkte gjennom bruk av egne virkemidler. Jeg er selv ikke i tvil om at en rekke utfordringer best lar seg løse gjennom konstruktivt samarbeid mellom fiskeri- og miljøvernmyndighetene.

Som fylkesmannen i Aust-Agder nettopp nevnte ble det i slutten av januar avholdt en samarbeidskonferanse der Siri og Otto (miljøvernministeren og fiskeriministeren) deltok sammen med svært mange fra miljø- og fiskeriforvaltningen. Konferansen, som dere skal få høre mer om senere i dag, ifølge programmet, var meget vellykket, og la grunnlaget for enda bedre samarbeid i tiden som kommer.

Vi vil nå foreta en helhetlig vurdering av alle havmiljøspørsmål med sikte på en styrket og mer effektiv forvaltning. Konkretiseringen av dette arbeidet vil vi presentere i den neste stortingsmelding om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, i løpet av høsten/tidligvinteren.

Nordsjøkonferansen

Det er umulig å gjøre noe med havmiljøet uten å samarbeide over landegrenser. Det blir som å sitte på et ikkerøyke-bord midt i røykeavdelingen. Norge er engasjert i flere fora for bevaring av havmiljøet. Et av de er Nordsjøsamarbeidet. Neste år er vi vertskap for den 5. Nordsjøkonferansen. Dette er en mulighet som vi tar sikte på å utnytte til fulle. Relevante temaer om beskyttelse av miljøet i Nordsjøen skal diskuteres, og målsettingen er å utarbeide en ministererklæring før møtet i Bergen er over.

Men en erklæring må selvsagt ha et innhold. Helhetstenkning er helt avgjørende. Vi må heve oss over sektorinteresser, og se sammenhengen mellom miljø og utnyttelse av ressurser. Gro sa engang at "Alt henger sammen med alt". Det gjelder ikke minst i et økosystem, og dette må vi overføre på forvaltningen av økosystemer også.

Nordsjølandene må enes om økologiske kvalitetsmål for Nordsjøen. Vi er i gang med dette arbeidet, og Norge er med på konkretiseringen av tilstandsmål blant annet for bevaring av sårbare arter og leveområder. Vi tar sikte på å komme fram til felles mål for dette på Nordsjøkonferansen neste år.

Videre vil vi jobbe for å involvere lokale og regionale myndigheter, og organisasjoner i det internasjonale havmiljøarbeidet. Det er summen av alle de lokale aktiviteter og tiltak som gir resultatet for hva vi får til nasjonalt og internasjonalt.

Vern av strandsonen

Mange sier at "Vi har plass nok i Norge". Det er sikkert en sannhet for en matematiker som deler arealet på antall mennesker. Men det er engang slik at mange nordmenn begjærer de samme områdene. Vi får mer og mer fritid, stadig mer penger, og økende trang til rekreasjon. Og det er skjærgårdsidyll med svaberg og solgangsbris som trekker. Strandsonen i Oslofjorden, på Sørlandet og andre attraktive områder ender i større og større grad opp som private hus- eller hyttetomter. De blir utilgjengelig for allmennheten, til tross for at det er generelt forbud mot bygging nærmere sjøen enn 100 meter.

Dette er ingen ny problemstilling. Allerede på 30-tallet var det bygd mange sommerhus og hytter langs Oslofjorden. Disse beslagla så mye av strandsonen at det ble politisk debatt om allemannsretten etter krigen. De gamle sedvanereglene om allemannsrett fikk lovs form fra 1957, i friluftsloven. Fra 1965 satte Strandloven forbud mot bygging nærmere sjøen enn 100 meter. Det samme forbudet er i dag nedfelt i Plan- og Bygningsloven. Man kan spørre seg hvor mye det har hjulpet. Det er en formidabel mengde fritidshus som er bygget nærmere sjøen enn 100 meter etter at forbudet kom i 1965. Det finns selvfølgelig tilfeller der det er særlige grunner for at bygging likevel bør tillates. Derfor har kommunene dispensasjonsmyndighet fra 100-metersregelen. Men mange kommuner har vært, og er, alt for liberale overfor private hus- og hyttebyggere på dette punktet. Enkelte opererer etter prinsippet om at det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse. Svært mye utmarksnatur i strandsonen er gjort utilgjengelig for allmennheten i løpet av de siste årene. Hvert år fram til nå har områder som burde vært forbeholdt allmenn bruk, blitt privatisert. Som de fleste av dere sikkert har registrert har denne regjeringen trappet opp arbeidet med å holde attraktive områder i kystsonen tilgjengelig for allmennheten. erverve områder i kystsonen som kan bli offentlige friluftsområder og kyststier.

Vi vet at dette er et konfliktfylt område. Faktisk så konfliktfylt at ungertegnede, etter å ha skrevet et innlegg om vern av strandsonen i Dagbladet kunne lese på lederplass i Kapital at Trygve Hegnar mener at Siri og jeg er "hytteeiernes fiende", og at undertegnede er en "jypling i 20-åra".

Dessverre har enkelte hytteeiere og – brukere følt seg uthengt fordi vi har tatt tak i problemet. Men jeg må understreke at vi ikke er ut etter rikinger eller andre som allerede har hytter og hus ved sjøen. Det finnes utbygginger der allmennhetens interesser er ivaretatt. Og så lenge den kommunale tillatelsen er i orden, ligger ansvaret selvfølgelig hos myndighetene. Derfor er det i første rekke kommunene og regionale myndigheter vi jobber mot. Og vi er mest opptatt av hva som gjøres i nåtid og framtid. Miljøverndepartementet oppfordret i 99’ alle kystkommunene til å skjerpe inn dispensasjonspraksisen. For regelverket med et generelt byggeforbud i strandsonen bør i utgangspunktet være godt nok. Men enkelte kommuner har, i hvert fall fram til nå, valgt å prioritere turisme, bosetning, økt skatteinngang og omsetning for handelsnæringen foran gode friluftsområder for alle. Derfor har miljøvernministeren sagt at hvis utviklingen fortsetter, må det vurderes å frata kommunene dispensasjonsmyndigheten for bygging i strandsonen. Alternativet er å la kommunen komme med innstilling i enkeltsaker, men at avgjørelsen ligger hos regionale myndigheter.

Dette drastiske tiltaket håper jeg virkelig vi slipper å realisere. Spesielt av hensyn til alle de kommunene som håndterer regelverket og dispensasjonsmyndigheten på en utmerket måte.

Men da må tiltakene vi allerede er i gang med ha den forventede effekt. Fylkesmennene og Direktoratet for Naturforvaltning har fått ekstra bevilgninger som blant annet skal brukes til juridisk bistand overfor kommunene for å bli kvitt ulovlig oppsatte bygg og ulovlige gjerder og stengsler. DN har gitt ut en juridisk veiledning som skal gjøre arbeidet i kommunene enklere. Det viktigste er likevel tilretteleggingen for samarbeid og dialog. Vi kommer ikke langt på dette området uten at aktørene spiller på lag. Kystsonenettverket i regi av fylkesmannsembetene skal sikre at kompetanse, strategier og rutiner gjøres tilgjengelig for alle berørte kommuner. Strandsoneprosjektet i DN har som formål å motivere lokalforvaltningen til å redusere gjenbygging og privatisering, og gjøre en større innsats for naturverdier og friluftsliv. Og 17 interkommunale friluftsråd og flere enkeltkommuner samarbeider med Staten om å sikre særlig verdifulle områder til friluftsliv gjennom kjøp eller avtaler.

Det paradoksale med forvaltningen av kystsonen er at så godt som alle synes å være enige i at bygging og privatisering er et problem som det må gjøres noe med. Men når det kommer til enkeltsaker i egen kommune, glemmer man lett de overordnede nasjonale mål. Norsk natur skal tilhøre alle, ikke de få.

AREALIS – digital kartlegging av kystsonen

For nøyaktig èn uke siden stod jeg på denne talerstolen her i Arendal. Da åpnet jeg en internasjonal Work-shop under Århus-konvensjonen om elektronisk informasjon p miljøområdet. I en pressemelding fra UNEP (14.3.01) kan man lese at FN mener

at "Verden har kommet ett skritt nærmere målet om tilgang til god og oppdatert miljøinformasjon for alle." Deltakere fra bortimot hele Europa satt her i Arendal for èn uke siden og bidro altså til at miljøinformasjon blir mer tilgjengelig.

Jeg vil påstå at norsk miljøforvaltning ligger langt framme når det gjelder bruk av ny teknologi. Også når det gjelder forvaltning av kystsonen er ny teknologi viktig. En forutsetnikng for at kystsoneforvaltningen skal bli effektiv og målrettet er at alle nivåer har den nødvendige oversikt. Det har vært, og er, et problem at lokalt, regionalt og nasjonalt nivå ikke alltid har den mulighet til å skaffe seg helhetlig bilde. Og samme virkelighetsoppfatning. Forvaltningen av ulike sektorer er i dag for dårlig koordinert.

Statens Kartverk er i gang med å utarbeide tekniske hjelpemidler for å bedre denne situasjonen. Geografiske informasjonssystemer og bruk av data i AREALIS-programmet vil gi ulike forvaltningsinstanser bedre mulighet til å se konflikter før de oppstår, og gi en bedre utnytting og mer fornuftig bruk av areal i og ved sjøen. AREALIS gir i dag oversikt om blant annet fiskeressursområder, fiskeområder planlagte og eksisterende oppdrettsanlegg fiskeribedrifter og verneområder. På land kan dette sammenholdes med hyttebygging, kulturminner, veibygging og avløpsanlegg, for å nevne noe. Kort sagt kan AREALIS inneholde absolutt all informasjon som kan knyttes til et kart. Det er allerede planer om å legge mer informasjon inn i AREALIS. Havner, farleder, bruer og kabler, nødhavner og navigasjonsinnretninger for å nevne noe. AREALIS representerer noe bortimot en revolusjon innen forvaltningen av kystsonen.

Ny dagsorden for lokaldemokratiet

Miljøpolitikken må desentraliseres hvis den skal få mer styrke og kraft. Kommunene må få større ansvar. Dette har vi lagt opp til. For å møte dagens miljøutfordringer kreves et godt samspill mellom kommunene og statlige myndigheter. Myndighet og ansvar bør ligge på det nivået i forvaltningen som har best forutsetning for å ivareta dem på en effektiv og god måte. Norske kommuner har allerede en viktig rolle i arbeidet med å bedre miljøet, og råder over viktige virkemidler på miljøvernområdet. I mange kommuner er det et bredt, folkelig engasjement for å dreie utviklingen på lokalt plan i mer miljøvennlig retning.

I Arbeiderpartiets partiprogram slår vi fast at "Det må bli mindre detaljregulering av kommunene. Flere oppgaver må desentraliseres til kommunene." Det gjelder også i miljøpolitikken. Jeg ser det som helt avgjørende at kommunene tar mer ansvar for natur og miljø lokalt. Mer myndighet og ansvar til kommunene vil også gjøre det spennende å være lokal miljøpolitiker.

Derfor har vi satt igang et prosjekt med 16 kommuner som nå gir oss i Miljøverndepartementet råd i arbeidet med å styrke og videreutvikle den lokale miljøvernpolitikken. Hensikten er å utveksle erfaringer og synspunkter mellom de kommuner som deltar og mellom kommunene og miljøvernforvaltningen. Vi ønsker å få fram gode forslag til virkemidler, kompetanse og formidling av statlig miljøvernpolitikk. Mer myndighet og ansvar skal gi større handlingsrom i den kommunale miljøvernpolitikken. Erfaringer fra tidligere forsøksprosjekter med delegering av myndighet og fra arbeidet med lokal Agenda 21 i kommunene inngår i arbeidet, og et viktig grunnlag er kommunenes egne ønsker om virkemidler på miljøvernområdet.

Dette er et av tiltakene i Regjeringens program for fornyelse og effektivisering av offentlig sektor. Vi ønsker dialog med kommunene om hvordan den lokale miljøvernpolitikken kan styrkes. Det er på tide med en ny dagsorden for lokaldemokratiet.

Planlovutvalgets innstilling

Selv om naturvernloven – og også kulturminneloven – er sentrale virkemidler for å sikre miljøverdier langs kysten, er det et faktum at anvendelse av disse lovverkene kun vil berøre en mindre del av det totale kystarealet. For langt større arealer fremstår plan- og bygningsloven som det aktuelle virkemiddel for å sikre fornuftig balanse mellom næringsutnyttelse og bevaring av miljøverdier. Som ansvarlig myndighet for arealplanlegging innenfor sine grenser, har kommunene et ansvar for å se ulike bruker- og verneinteresser i sammenheng og prioritere mellom ulike hensyn.

Planlovutvalget er som dere alle vet i gang med revisjonsarbeidet for Plan- og bygningsloven. Det er et klart mål for arbeidet å lovens samordningsfunksjon. Dette er noe som absolutt har relevans i forhold til planlegging og forvaltning i kystsonen. Kystsonen har tradisjonelt vært preget av flerbruk. Det er mange ulike og konkurrerende interesser hvor forvaltningen er spredt på ulike sektorer med sitt eget lovverk. Som om ikke det er en stor nok utfordring har det også vært liten tradisjon for kontakt og samarbeid mellom sentrale aktører i kystsonen.

Planlovutvalgets første delinnstilling ble framlagt i år. Målsettingen er at sektorlovene – blant andre forurensingsloven, oppdrettsloven, saltvannsfiskeloven, havneloven, vannressursloven og havbeiteloven - bør tilpasses plan- og bygningsloven på en bedre måte, slik at lovverket henger bedre sammen.

Utvalget tilrår å presisere og styrke byggeforbudet i 100-metersbeltet, klargjøre bestemmelsen om dispensasjon, åpne for utfyllende bestemmelser til LNF-områder og styrke den overordnete planleggingen. Hensikten er å styrke allemannsretten og hindre den nedbyggingen og privatiseringen av kystsonen vi i dag ser klare eksempler på i de mest pressede områdene. Planlovutvalget går inn for å styrke regional planlegging både gjennom fylkesplaner og interkommunalt samarbeid. Bedre planlegging på tvers av kommune- og fylkesgrenser gir muligheter til å se transport, ressursbruk, utvikling og vern i sammenheng over større kystområder. Utvalget ser kystsoneplanlegging som et temaområde hvor det er behov for å se planlegging på tvers av kommunegrenser, og hvor det kan være aktuelt å utarbeide mer konkrete og bindende arealplaner på regionalt nivå.

Planlovutvalgets første delutredning er nå ferdig, og vi er nå i gang med en omfattende høringsprosess. Departementet ønsker innspill og debatt - om utfordringene i kystsonen, og synspunkter på de forslag som planlovutvalget har fremmet, innen fristen som er 2. juli.

Avslutningsvis vil jeg si at det gleder meg å se den store og brede deltakelsen på denne konferansen, fra mange ulike sektorer, etater og fra kommuner fra hele kyst-Norge.

Dialog på tvers av skillelinjer er avgjørende for god forvaltning, og deltakerlista viser med all tydelighet at dette er et ledd i den prosessen. Regjeringens mål er et rent og rikt hav og langsiktig og bærekraftig forvaltning av den norske kysten. Uten hjelp fra alle dere som på en eller annen måte jobber med kystsonen, kommer vi ingen vei.

- Takk for oppmerksomheten!