Møre og Romsdal Arbeiderparti

Kjære partivenner

La meg først gratulere med dagen. Det er i dag nøyaktig ett år siden Arbeiderpartiet inntok regjeringskontorene. Vi er kommet godt i gang

Det blir sagt at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer landet. La meg på regjeringens ett-årsdag vise noen eksempler på hva vi har brukt tiden til, og si med statsministeren:

• Vi har økt bevilgningene til helse betydelig og forbedrer helsevesenet

Bevilgningene til sykehusene har økt hvert eneste år på 90-tallet. Vi fulgte opp dette i statsbudsjettet for 2001, blant annet ved å styrke sykehusene med 950 millioner kroner slik at det til sammen settes av 12,5 milliarder kroner til innsatsstyrt finansiering. Fra 2000 til 2001 er den reelle økningen til helseformål på 2,6 milliarder kroner.

Ventelistene går ned: Vi får nå melding om at ventelistene til sykehusene blir kortere. Ventelistene har gått ned med 7 % sammenlignet med samme tid i fjor. Dette tilsvarer 20.000 færre pasienter på venteliste.

Vi innførerfastlegeordningen fra 1.juni 01, der du skal kunne velge en fast lege som kjenner deg og din familie. Målet er at folk skal ha trygghet for legehjelp når behovet melder seg. Helsepersonellet og det offentlige skal ta ansvar for at pasienten får gode helsetjenester til rett tid. For at muligheten til fastlege skal være reell over hele landet, vil det i tiden framover bli mange flere legeårsverk i primærhelsetjenesten.

Vi har innførtfritt sykehusvalg og pasientrettigheter som gjør at hver enkelt selv kan velge hvilket sykehus i landet de skal behandles på. Med en egenandel på bare 400 kroner kan pasientene reise til det sykehuset som gir det beste tilbudet, eller som har kortest ventetid. Reformen styrker pasientenes rettigheter, samtidig som vi på en bedre måte kan få utnyttet kapasiteten ved sykehusene.

Vi foreslårstatlig overtakelse av sykehusene. Vi lovte å i løpet av to år ha etablert en modell for offentlig sykehusdrift som var både mer effektiv og mer robust enn i dag. Vi har fulgt opp lovnaden. Landsmøtet vedtok at staten skal overta ansvaret for både eierskap og finansiering av sykehusene. Og at de største sykehusene, eller regionalt samordnede sykehus bør være selvstendige økonomiske og juridiske enheter som kan styres etter samme modell som statsfortak. Man slo samtidig fast at aksjeselskaper er uforenlige med en slik modell. Forslag til hvordan sykehusreformen skal være i praksis har vært ute på høring, og det vil bli fremmet et forslag fra Regjeringen til Stortinget i løpet av våren. Målet er at reformen skal settes ut i livet 1. januar 2002. Sykehusene er et offentlig ansvar, og skal være det også i framtida. Men vi må utnytte ressursene på sykehusene bedre. I dag er det for uklare beslutningssystemer og ansvarsforhold. Vårt nye forslag innebærer at staten må ta det reelle ansvaret. Dette må gjøres for å utnyttes penger og personell på en bedre måte, slik at flere pasienter kan behandles. Resultatet skal bli bedre sykehus, kortere køer, mer og bedre behandling.

Vigjennomfører kreftplanen. Målet med kreftplanen er å redusere antall nye krefttilfeller, øke mulighetene for bedre helbredelse ved tidlig diagnose samt øke behandlingskapasiteten, også lindrende behandling. Det legges i kreftplanen opp til en total offentlig satsing på i overkant av 2 milliarder kroner i løpet av planperioden 1999-2003, eller om lag 5,5 mrd i en tiårsperiode, hvorav halvparten skal gå til drift og halvparten til investeringer. Kreftplanen videreføres i statsbudsjettet for 2001. Det bevilges 325 mill. kr. i 2001, som gir en økning på 40 mill. kr i forhold til året før. Kreftplanen er i rute.

Vi gjennomfører psykiatriplanen. Målsettingen for planen er å utbedre svakheter i alle ledd i behandlingskjeden. Arbeiderpartiregjeringen holder løftene og følger opp planen med bevilgninger. I budsjettet for 2001 avsettes 365 mill i økte driftsmidler. Ved omdisponering fra investering til drift, trappes driftsbevilgningen noe raskere opp enn planlagt med til sammen 419 mill. I tillegg førte budsjettforliket mellom Ap og sentrum til en styrking av kommunenes oppbygging av tjenester på til sammen 70 mill.

• Vi satser mye på å bedre norsk skole
  Mange har lenge ropt på mer lønn til lærerne. Vi har gjort noe med det. Lærerne har fått bedre lønn. Til gjengjeld skal lærerne bidra til en bedre organisering av skoledagen slik at elevene får mer undervisning. Vi har gjort etter- og videreutdanning til en lovfestet rett og vi er igang med tidenes reform av høyere utdanning. Det skal bli mer kvalitet og mer kunnskap.

• Vi har økt kommunenes inntekter mer enn på mange år
  Vi gir kommunene økt frihet og mindre statlig detaljstyring. På denne måten styrker vi lokaldemokratiet og velferden bygges videre ut.

• Vi gjennomfører nå tidenes opprusting av eldreomsorgen der alle som ønsker det skal få enerom

Den forrige Ap-regjeringen trakk reformen i gang. Nå tar vi den sammen i havn.

• Vi har utvidet Husbankens lånerammer
  Det gis mange tusen etableringslån til de som har det vanskeligst i boligmarkedet, og vi bygger tusener av nye student- og utleieboliger. Også vår tid krever en sosial boligpolitikk.

• Vi har trappet opp kampen mot kriminalitet

Vi vil forebygge, vi vil ha mer politi i gatene og rask reaksjon fra samfunnet. Soningskøene skal ned og fengslene skal bygges ut.
Vi vil halvere antall politidistrikter, frigjøre 400 politifolk. Det skal bli mindre byråkrati og mer politi.

• Vi har startet med å ta naturgassen i bruk

Interessen er stor fra mange deler av landet, ikke bare til å bruke gass til kraft slik at vi kan få ned importen av kraft fra sterkt forurensende kullkraftverk – men også til direkte bruk. Vi har bevilget penger til et eget prosjekt i Hordaland. Her tas nå gassen inn til byen for direkte anvendelse i Bergens-området, blant annet på Haukeland sykehus. Partiet har sammen med LO satt ned et "Naturgass-utvalg" som skal se på hvordan vi skal utnytte denne naturressursen i framtida.

• Vi har tatt ansvar for å bringe Statoil inn i en ny tid

Vi ønsker at Statoil skal forbli en ledende, norskbasert virksomhet med kompetanse og kraft til å utvikle Nordsjøen videre og vinne nye markeder i Europa og utenfor våre nærområder.

• Vi har lagt fram forslag til mer rettferdige regler for barnebidrag

Vårt forslag tar hensyn til begge foreldres inntekt og hvor mye de er sammen med barna. Dette har ligget i mange år - nå gjør vi noe med det.

• Norges tidlige støtte til det globale vaksineinitiativet har gitt resultater

Vaksinene når nå fram til de fattigste landene. Allerede nå kan vi ha bidratt til å redde hundretusenvis av barneliv.

• Vi har lagt fram forslag til en historisk fornyelse av forsvaret

Vi har ventet altfor lenge. Vi har hatt ett forsvar for den kalde krigen på papiret og ett forsvar som ikke vet hva det skal eller vil i felten. Det er ikke godt for sikkerheten og det er ikke godt for de som jobber der.
Nå får vi et sterkere forsvar, og landet får økt trygghet. Vi skal ikke bruke mindre på forsvaret, men vi skal bruke pengene bedre. Vi gjør nå det de fleste av våre allierte allerede har gjort på 90-tallet. Jeg vet at forandringene er krevende for mange lokalsamfunn, jeg vet at mange i vårt parti har engasjert seg i lokale saker. Vi skal stille opp for å hjelpe til med omstillingene. Men la oss ikke glemme at denne reformen var overmoden. Hadde vi latt dette drive ville vi ha skadet Forsvaret og satt det helt ut av stand til å løse sine oppgaver

I boka "L" av forfatteren Erlend Loe driver hovedpersonene et rollespill med ulike politiske ideologier. Der heter det blant annet: "Sosialdemokrati er kjedelig, men det fungerer." Når man ser på alt vi har fått gjort på dette året, er det et bevis på at Loe har rett. Ikke i at sosialdemokrati er kjedelig. Men at det fungerer.

Vårt viktigste budskap i tiden fram mot valget er: Mer rettferdighet for å gi alle like muligheter.

Vi vil bygge ut velferden. Derfor må den reformeres.
Vi vil styrke offentlig sektor. Derfor må den fornyes.

Vi har brettet opp ermene, tatt tak i de store sakene, vi gjør noe med dem – og nå kommer resultatene.

Som sosialdemokrater ser vi også lenger fram i tid. Vi bygger på vårt partiprogram vedtatt på landsmøtet for noen måneder siden. Utfordringene er mange og store.

Ifølge FN kommer Norge på seierspallen - 3.plass - over verdens beste land å bo i (Human Development Report). Men i et av verdens aller rikeste land

* er ifølge statistikken 1% sosialt isolerte – mennesker som har kontakt med bekjente, og familie månedlig eller sjeldnere.

* blir narkotika mer sosialt akseptert og misbruket øker og når stadig nye grupper.

* er stress blitt en barnesykdom

* har aldri så mange barn og unge hatt behov for psykiatrisk behandling – mer enn 4.000 leste jeg nylig i avisa

* er selvmordsfrekvensen tragisk høy.

Jeg tror det er Woody Allen som har spissformulert seg på følgende måte: "snart finnes det bare to former for menneskelig fellesskap - kidnapping og psykoanalyse"

Vi må aldri glemme at vi bor i et av verdens beste land. Men fortsatt er det mye som gjenstår. Mer rettferdighet og livskvalitet blir enda viktigere i tiden som kommer.

Barn og ungdom i Norge har gode oppvekstkår hvis vi sammenlignr med tidligere tider eller andre deler av verden. Men dette gjelder ikke alle. For Arbeiderpartiet er det viktig at alle barn og unge i dette landet sikres gode oppvekst- og levekår, uavhengig av sosial og kulturell bakgrunn eller bosted. Likeverd, solidaritet og deltakelse er viktige verdier for oss.

Skal vi få til ei god, helhetlig politikk for barn- og ungdom må det skapes i samspill mellom sentrale og lokale myndigheter. Ansvars- og oppgavefordelingen på barne- og ungdomsområdet stiller store krav til samarbeid og samordning, mellom forvaltningsnivåene og på de enkelte forvaltningsnivå. Selv om det har skjedd mye de senere år, er det fremdeles for dårlig samspill mellom statlige og lokale myndigheter om utviklingen av en helhetlig politikk for barn og ungdom.

Vi vil føre en aktiv politikk for å styrke og bedre barn og ungdoms muligheter til deltakelse og innflytelse i samfunnet. Barn og ungdom må bli hørt og sett, og deres synspunkter må bli tatt på alvor - i nærmiljøet, i organisasjonslivet og i den offentlige debatten må deres interesser bli mer synlige. Gjennom barne- og ungdomspolitikken kan vi sikre en god dialog mellom barn, ungdom og voksne, slik at barn og ungdoms behov og interesser blir tatt på alvor. Både lokale, regionale og sentrale myndigheter må bli flinkere til å være i dialog med barn og ungdom og være mottakelig for deres ideer og initiativ.

Arbeiderpartiet vil ta nye løft for barn og ungdom. Barnehager og skoler skal være gode tilbud som er tilgjengelige for alle. Derfor vil Karita stå i spissen for arbeidet med å bygge flere barnehager slik at vi har full dekning i 2003. Foreldrebetalingen skal bli lavere. Vårt hovedbudskap er at vi skal bruke mer statlige penger på barnehager. I dag er det for få barnehageplasser, og det koster for mye å ha ungene sine i barnehage

Skolen skal ha høy kvalitet både når det gjelder innhold og bygninger. Elevene skal ha gode arbeidsvilkår derfor vil vi bidra til å ruste opp skolebygninger som forfaller. Kulturaktiviteter skal få større plass i skolen. Skolefritidsordningen skal være for alle og gradvis utvikles slik at også de eldste elevene på barnetrinnet gis et tilbud etter skoletid. Slik blir skolefritidsordningen en naturlig forlengelse av skoledagen der det gis tilbud om ulike fritidsaktiviteter og lekselesing. Ingen skal stenges ute på grunn av høy egenbetaling.

Derfor ønsker Arbeiderpartiet at grunnskolen skal være gratis og derfor fri for egenandeler. Ingen barn skal stenges ute fra aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Ordinære aktiviteter som leirskoler og klasseturer, samt skolemateriell - skal betales av skolen. Vi vil fortsette arbeidet med å gjøre bøkene i videregående skole gratis. Frivillige lag og organisasjoner skal gis bedre vilkår for barne- og ungdomsarbeid. Vi må i langt større grad imøtekomme og legge til rette også for ungdom som ikke deltar i lag og organisasjoner.

Kjære venner.

Naturens egne varselklokker ringer. Hør på følgende: "Er vi i ferd med å gjøre jorden ubeboelig for mennesker? Det er et spørsmål stadig flere stiller seg. Vi fråtser med verdens energikilder, forurenser naturen, ødelegger luften vi puster inn, driver rovdrift på råvaretilgangen uten å tenke på hva morgendagens milliarder skal leve av. Radikale tiltak er påkrevet dersom vi skal kunne gi våre etterkommere selv det enkleste håp om en fremtid på jorden. Men det haster med å handle. Klokken er fem på tolv."

Vet dere når dette ble skrevet? Det var i 1968, i boka "Fem på tolv", der Finn Carling skrev forordet.

Siden den gang har menneskenes rovdrift på naturen økt selv om vi også har vunnet på noen områder i miljøpolitikken.

Det er likevel utfordringene som framtrer tydeligst.

God miljøpolitikk krever både evne og vilje til å gjennomføre konkrete tiltak og en helhetlig organisering av miljøinnsatsen. Og framsynt miljøpolitikk krever perspektiv ut over dagen i dag.

Jeg har nå vært miljøvernminister i Norge i ett år. Denne tiden har blant annet lært meg følgende: God miljøpolitikk er aldri fri for konflikter.

Enhver regulering eller restriksjon av hensyn til miljøet kan gå ut over noens interesse. Økt miljøkvalitet gir langsiktig gevinst, men koster ofte i dag. Først i ettertid, når resultatene er samlet positive, blir diskusjonen borte. For meg er miljøvern et spørsmål om solidaritet. Det innebærer at man må tørre å gjøre politiske valg som ikke gir straksgevinst eller forstås av alle. Naturgrunnlaget og miljøressursene er nemlig et helt nødvendig grunnlag for menneskenes velferd og produksjonen i økonomien. Miljøvernpolitikk er derfor ikke en byrde, men politikk for en økonomisk utvikling og vekst som ikke undergraver sitt eget grunnlag.

Jeg vil også hevde at vår sosialdemokratiske ideologi, ideen om fellesskap og samarbeid, er den beste for en bærekraftig utvikling. Vi vet at hvis alle gjør som de vil hele tiden, får ingen det som de ønsker til slutt. Vi mener at det offentlige har et stort ansvar også i miljøpolitikken. Vi må satse mer på å sikre oss viktige nøkkelområder der friluftslivet kan nytes av alle. Vi må både skaffe offentlig råderett over eiendommer som i dag er i privat eie, og sørge for at eiendommer som allerede er i offentlig eie blir brukt til beste for friluftslivet og oss alle. Lommeboka skal ikke regulere muligheten til god livskvalitet og ferdsel i skog, på fjellet og ved sjøen.

Jeg har også lært noe annet. Miljøpolitikken må desentraliseres hvis den skal få mer styrke og kraft. Flere må delta og kommunene må få større ansvar. Dette har vi lagt opp til.

For å møte dagens miljøutfordringer kreves et godt samspill mellom kommunene og statlige myndigheter. Myndighet og ansvar bør ligge på det nivået i forvaltningen som har best forutsetning for å ivareta dem på en effektiv og god måte. Norske kommuner har allerede en viktig rolle i arbeidet med å bedre miljøet, og råder over viktige virkemidler på miljøvernområdet. I mange kommuner er det et bredt, folkelig engasjement for å dreie utviklingen på lokalt plan i mer miljøvennlig retning.

I partiprogrammet vårt slår vi fast at "Det må bli mindre detaljregulering av kommunene. Flere oppgaver må desentraliseres til kommunene." Det gjelder på alle områder, også i miljøpolitikken. Jeg ser det som helt avgjørende at kommunene tar mer ansvar for natur og miljø lokalt. Mer myndighet og ansvar til kommunene vil også gjøre det spennende å være lokal miljøpolitiker.

Derfor har vi satt igang et prosjekt med 16 kommuner, deriblant Rindal kommune, som nå gir oss i Miljøverndepartementet råd i arbeidet med å styrke og videreutvikle den lokale miljøvernpolitikken. Hensikten er å utveksle erfaringer og synspunkter mellom de kommuner som deltar og mellom kommunene og miljøvernforvaltningen. Vi ønsker å få fram gode forslag til virkemidler, kompetanse og formidling av statlig miljøvernpolitikk. Mer myndighet og ansvar skal gi større handlingsrom i den kommunale miljøvernpolitikken. Erfaringer fra tidligere forsøksprosjekter med delegering av myndighet og fra arbeidet med lokal Agenda 21 i kommunene inngår i arbeidet, og et viktig grunnlag er kommunenes egne ønsker om virkemidler på miljøvernområdet.

Dette er et av tiltakene i Regjeringens program for fornyelse og effektivisering av offentlig sektor. Vi ønsker dialog med kommunene om hvordan den lokale miljøvernpolitikken kan styrkes. Det er på tide med en ny dagsorden for lokaldemokratiet.

Mye tyder på at oppmerksomheten rundt miljøproblemene og miljøpolitikken er stigende. Det kan blant annet skyldes mye oppmerksomhet rundt ekstremt vær i fjor høst og ikke minst krisen i landbruket i Europa på grunn av dyresykdommer og smittefare.

Jeg er glad for å kunne si at vi i løpet av dette året har fått gjort mye på miljøområdet. Vi har vernet store naturområder. Mens regjeringen Bondevik i løpet av mer enn to år bare vernet 149 kvadratkilometer, vernet vi i fjor mer enn 3.000 kvadratkilometer. Det tilsvarer en og en halv gang størrelsen på Vestfold fylke, og er mye mer enn noen annen regjering har vernet på 90-tallet. Regjeringen Stoltenbergs store verne-innsats viser to ting: Vi er opptatt av å verne natur og vi mener alvor med fornyelsen av offentlig sektor. Enkelte av de vernesakene vi fikk gjennom på mindre enn ètt år har vært til behandling i mer enn 15 år...

Vi har sikret Saltfjellet mot vannkraftutbygging og vi har sagt det som måtte sies: Tiden for de store vannkraftutbyggingene er over. Bevilgningene til forskning på miljøvennlig teknologi er økt, og vi har tatt ansvar for en bærekraftig forvaltning av våre rovdyrbestander. Jeg mener vi har funnet et riktig kompromiss eller balansepunkt i rovdyrpolitikken, der både de sterkeste motstanderne og tilhengerne av rovdyr i Norge nå sender sinte mailer til meg.

Vi har tatt flere initiativ for å sikre allmennhetens rett til fri ferdsel i naturen, både i strandsonen og til fjells. Vår overbevisning er nemlig at norsk natur tilhører alle, ikke de få. Heller ikke dette er konfliktfritt.

Norge spiller en meget aktiv rolle i flere ulike internasjonale miljøforhandlinger, og vår regjering har mer fokus på internasjonale spørsmål enn sentrumsregjeringen hadde.

Kjære partivenner.

Vi må ikke glemme - og heller ikke glemme å minne velgerne om - at valget til høst står mellom en Arbeiderparti-regjering eller en regjering der Fremskrittspartiet enten er med - eller har avgjørende innflytelse - slik de hadde på regjeringen Bondeviks politikk. Det er også dèt valget handler om, selv om enkeltsaker helt sikkert vil prege valgkampen.

Arbeiderpartiets landsstyre har nettopp staket ut vår kurs framover. Regjeringens arbeid å løse folks hverdagsproblemer skal fortsette.

Arbeiderpartiet vil rydde opp i helsevesenet og sikre gode tilbud i alle deler av landet. Forslaget om statlig overtakelse av sykehusene skal videreføres. Vi vil sørge for bedre organisering slik at sykehuspasienter får bedre behandling og at flere kan få den hjelpen de trenger raskere.

Arbeiderpartiet vil ha et arbeidsliv for alle. Det skal være gode muligheter for å kombinere familie og jobb. Arbeiderpartiet vil garantere arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Eldre og arbeidstakere med redusert arbeidsevne skal ha mulighet til å kombinere arbeid og trygd. Men vi har tatt tak i utfordringen med at stadig flere opplever utstøting fra arbeidslivet. Folk må ha mulighet til jobb der de bor. I distriktene ligger det store og nye muligheter for verdiskaping og nye trygge arbeidsplasser - blant annet ved å ta i bruk nye teknologiske muligheter og utvikle havbruk, økologisk landbruk og foredling.

De siste ukenes hendelser og forbudet mot å importere klovdyr, kjøtt og melkeprodukter som kommer fra EU minner oss all om hvor viktig det er med ren mat og god helse. Fiskeri- og havbruksnæringa er en av Norges mest internasjonale næringer og norsk sjømat eksporteres til mer enn 150 land, og pilen synes å peke i riktig retning også i tiden som kommer.

Et rent havmiljø er en forutsetning for at forbrukerne skal oppleve trygghet og matglede i forhold til norsk sjømat. Regjeringa vil prioritere arbeidet for å bedre markedsadgangen for norsk sjømat og holde en høy profil i arbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å bidra til at industrivarer, inkludert fisk, blir satt på dagsorden i de kommende forhandlingene.

Verdiskapingen i kystnæringene kan bare skje på kysten. I Arbeiderpartiet er vi derfor levende opptatt av å skape kystsamfunn der folk ønsker å bo – fordi det er der mulighetene finnes. Skal vi lykkes med dette må vi se flere ting i sammenheng.

Infrastrukturen i norske kystregioner må utvikles videre. Spesielt er det viktig med et velfungerende samferdselsnett for å frakte norsk sjømat fra produsentene og ut til markedene. Som alle andre næringer, trenger også fiskeri- og havbruksnæringa gode offentlige tjenester; barnehager, en god skole og gode omsorgstilbud. Derfor handler havbrukspolitikken om mer enn laksekonsesjoner og tollsatser.

Forbrukerne skal kunne oppleve trygghet og matglede i forhold til norsk sjømat. Vi må derfor sørge for et rent havmiljø, en god fiskehelsetilstand der også hensyn til dyrevelferd er ivaretatt og systemer som sikrer at produktene er trygge. Disse grunn-forutsetningene kan kun oppnås gjennom en aktiv innsats fra både fra myndighetene og næringsaktørene.

I mange tilfeller er dokumentasjon og sporbarhet av produktene en forutsetning for å få adgang til markedene. Det er nødvendig å ha et offentlig kontrollapparat som kan dokumentere at produksjonen er bærekraftig og at sjømaten er trygg. Det er spesielt viktig å sikre at fiskefôret ikke inneholder stoffer som medfører risiko for skade på fisk, mennesker eller miljø.

Norge har spesielle fortrinn som havbruksnasjon. Det er derfor ingen grunn til å tro at internasjonaliseringen vil føre til at ledelse og drift av havbruksbedriftene vil bli flyttet ut av landet. Med våre fortrinn blant annet i en unik kystlinje, råvaretilgang og globalt konkurransedyktig kompetanse, vil næringa fortsette å vokse med basis i Norge.

Arbeiderpartiet er solidaritetspartiet. Det er vi som er internasjonalistene i norsk politikk.

De siste årene har det vært sosial og økonomisk framgang i mange fattige land, spesielt i Asia og Sør-Amerika. Det mangler ikke på positive nyheter: Nye vaksiner utvikles, forventet levealder på verdensbasis er steget fra 47 år i 1950 til 64 år i 1995. Aldri før har så mange mennesker kunnet lese og skrive.

Men på samme tid har problemene forsterket seg andre steder, og spesielt Afrika sør for Sahara sakker akterut. Gjennomsnittlig levealder for norske kvinner er i følge statistikken over 80 år. I verdens fattigste land, Sierra Leone, er gjennomsnittlig levealder for kvinner 36 år. Tenk på det. 36 år. I gjennomsnittlig levealder. Det forteller noe om den nøden som er der ute og som skjelden finner fram til førstesidene.

Globalisering og økonomisk integrasjon fører til at landene, på godt og vondt, blir mer påvirket og gjensidig avhengige av hverandre. Økt samhandel og kontakt på tvers av landegrensene binder landene tettere sammen. Men utviklingen i økonomi og teknologi skaper også nye styringsutfordringer.

Utfordringene er knyttet til problemer og områder som ikke bare angår enkeltland, men hele kloden. Frie kapitalbevegelser og uro i valutamarkedene forsterker økonomisk ustabilitet ett sted, og kan deretter spre den over hele verden. Fattigdom, forurensing og overforbruk truer livsgrunnlaget. Krig, konflikter og terrorisme er hverdagen for mennesker i hele regioner. Titalls millioner flyktninger lever uten å vite hva morgendagen bringer. Internasjonal kriminalitet og mafiavirksomhet utfordrer nasjonale rettssamfunn. Dette er umulig å håndtere for landene hver for seg. Disse utfordringene kan ikke møtes og håndteres av nasjonalstaten.

Men den demokratiske politikken har ikke fulgt med ut over landegrensene. Dermed har den tapt styringskraft. Resultatet er at mer er overlatt til markedet, til store økonomiske maktkonsentrasjoner, til vilkårligheter og til den sterkestes rett. Folkestyret taper innflytelse. Utfordringen er å bygge motmakt i form av institusjoner og samarbeid som gjør det mulig å styre bedre sammen internasjonalt. Og det må skapes et folkelig grunnlag for disse institusjonene i form av et demokratisk debatt som går på tvers av stater. Demokratiet må utvides og styrkes på tvers av landegrensene, men det må også fornyes innenfor nasjonalstatens rammer.

Når globaliseringen svekker muligheten til effektiv styring på nasjonalt nivå, må den gjenopprettes på mellomstatlig og overnasjonalt nivå. Politikk blir i økende grad et spørsmål om hvilket nivå beslutninger skal fattes på. Det er verken mulig eller ønskelig å stoppe globaliseringen av økonomi, politikk og kultur, men behovet for å forme denne utviklingen blir stadig tydeligere. Blant annet på denne bakgrunn er dannelsen av det internasjonale nettverket Attac, som også nå er kommet til Norge, interessant.

Det er på den ene siden nødvendig for nasjonalstatene å søke sammen for å håndtere utfordringer som går på tvers av landegrensene. På den andre siden er det nødvendig med en gjennomgripende reform av ansvars- og oppgavefordeling i den offentlige forvaltning. Her må det legges til rette for både en tydeligere og bedre organisert stat og en økt desentralisering av oppgaver til kommunene. Mer forpliktende internasjonalt samarbeid sammen med reformer i de nasjonale styringssystemene vil gi større mulighet til styring av samfunnsutviklingen.

Forrige måned besøkte jeg Mathare-slummen i Nairobi, hovedstaden i Kenya. Her lever tusener på tusener – først o g fremst kvinner og barn i den ytterste nød og fattigdom. Midt i håpløsheten opplevde jeg en solskinnshistorie. I flere år har Norge støttet et prosjekt der noen ildsjeler arbeider med å organisere barn og unge i fotballaktiviteter. Forutsetningen for å få delta på trening og kamper i Mathare United er et visst antall dugnadstimer som søppelinnsamling og opprydding i nærmiljøet. Flere tusen unge deltar i arbeidet som også til en viss grad styres av de unge selv. Både gutte- og jentelag fra Mathare United har flere ganger deltatt i Norway Cup, og til og med vunnet cupen.

Det viktigste som er oppnådd er likevel følgende; Barn og ungdom har tatt aktivt ansvar for sin egen hverdag og sitt eget lokalmiljø. De organiserer seg og hindrer jevnaldrende i å komme opp i rusproblemer og kriminalitet. De får opplæring og kurs. Samt livskvalitet og økt selvrespekt i en vanskelig hverdag. Dette viser at bistand nytter. Men også at vi har langt igjen for å bekjempe fattigdommen.

80% av jordens mennesker er fortsatt fattige, mens 20% er rike. Vi har globalt apartheid. Samtidig som en global elite er i ferd med å samle sammen ufattelig rikdom og stor makt, prøver mer enn halvparten av jordens befolkning å overleve på en inntekt mindre enn 2 dollar dagen. 60% av jordens befolkning deler mindre enn 6% av jordens samlede inntekter, mens verdens rikeste 20% forbruker 83% av verdens inntekter. Det sier seg selv at det ikke går i lengden.

Den tidligere svenske bistandsministeren, vår partifelle Pierre Schori har uttrykt alvoret på følgende måte: "Løser vi ikke dette moralske og politiske dilemma kommer flertallet på jorda til å gå til revolusjon og tvinge den rike delen av verden til å reagere. Om fattigdommen ikke tvinges tilbake, om urettferdigheten består, vil det i følge Verdensbanken finnes dobbelt så mange fattige om 30 år. Om samfunnet, det globale og lokale, splittes mellom fattige og rike, oppstår spenning og konflikt. Vi kan ikke overlate denne tidsinnstilte bombe til våre barn og barnebarn."

Vi har både en moralsk og politisk forpliktelse til å gjøre noe med dette. Vi kan ikke være passiv eller likegyldige. Derfor vedtok landsmøtet i oktober at "Arbeiderpartiet er forpliktet av og vil følge opp FN og OECDs internasjonale utviklingsmål om å redusere andelen av verdens befolkning som lever i fattigdom med minst 50 prosent innen 2015." Global rettferdighet er viktig for Arbeiderpartiet. Vi økte Norges bistand med over 1 milliard kroner i årets budsjett, og vil fortsette å utvikle solidariteten med verdens fattige. Norge er en av tre land som oppfyller FN-målet om minst 0,7% av BNP (brutto nasjonalprodukt) til bistand, og i det nye partiprogrammet fastslår vi at "Arbeiderpartiet vil holde fast ved målet om at Norge skal trappe opp vår bistand til en prosent av bruttonasjonalinntekten i løpet av stortingsperioden."

Dette står i grell kontrast til den norske høyresidens løsninger. Ved hver eneste korsvei går som kjent Høyre og FrP inn for kutt i vår bistand til verdens fattigste.

Arbeiderpartiet vil bygge fellesskap der vi tar ansvar for hverandre og deler med hverandre. Her går de klareste skillelinjene mellom oss og partiene på høyresiden. Vi vil ikke akseptere urettferdighet. På alle områder i samfunnet, i hjemmet, på skolen og i arbeidslivet, skal rasisme bekjempes. Arbeiderpartiet vil ha et Norge for alle.

På 90-tallet gjennomførte vi store reformer i skolen og satte i gang en omfattende utbygging av eldreomsorgen. Regjeringen har brukt det første året blant annet til å starte store forandringer for at sykehus, politi, forsvar og høyere utdanning skal fungere bedre.

Nå har landstyret gitt prioriteringene fram til valget.

Alt dette dreier seg om å skape mer rettferdighet. Nasjonalt. Og globalt. La meg avslutte innlegget med vår visjon for framtida. "Arbeiderpartiets visjon er en rettferdig verden uten fattigdom, i fred og i økologisk balanse, der menneskene er frie og likestilte og har innflytelser på sine livsvilkår." Sammen skal vi sørge for at vi vår visjon kan bli virkelighet. Det krever innsats fra oss alle fram til valget i september.

- Takk for oppmerksomheten!