Forbud mot de verste kjemikaliene

I Stockholm 23. mai signerer Miljøvernminister Siri Bjerke og hennes ministerkolleger fra hele verden en omfattende internasjonal avtale som forbyr verdens tolv verste kjemikalier. (16.05.01)

Selv om de største utfordringene i den nye avtalen ligger i utviklingslandene, er avtalen også svært viktig for den nordlige halvkule. Disse kjemikaliene er nemlig rene globetrottere, som reiser lange avstander over kloden gjennom luft og vann. Sterkt giftige plantevernmidler som er mer nødvendige i varme land rundt ekvator enn hos oss, havner likevel i nord, fordi de store globale luftstrømmene derfra har en tendens til å trekke nordover. Når kjemikaliene først er falt ned i vårt kalde miljø, slutter reisen. På denne måten oppstår skader langt fra utslippsstedet og lang tid etter at de er sluppet ut et sted på jorda. Å stanse denne globale transporten av miljøgifter kan ikke det enkelte land gjøre alene, her må det internasjonalt samarbeid til.

Isbjørn

Isbjørnen på Svalbard har fått merke konsekvensene av disse kjemikaliene, som ikke bare brytes sakte ned, men også lagres i fettvevet til fugler og dyr, og derved blir mer konsentrert jo høyere man kommer i næringskjeden. Isbjørnen har store problemer med å formere seg og få levedyktige unger på grunn av den kjente miljøgiften PCB. Årsakssammenhengen er nå etter mange års forskning vitenskapelig bevist. Men for isbjørnen er det kanskje allerede i seneste laget.

Inuitter

Også vi mennesker, på toppen av de fleste næringskjeder, blir forgiftet. Prøver fra morsmelk og deler av kroppen hos mennesker i vår del av verden, har påvist at vi vandrer rundt med en veritabel coctail av kjemikalier innabords. Spesielt utsatt er urbefolkning i nordlige strøk som lever av tradisjonell kost med mye fett, f.eks. sel og hval, slik som Inuittene i Nord-Canada. Forekomsten av PCB og andre tungt nedbrytbare miljøgifter i morsmelk hos denne befolkningen er mange ganger høyere enn forsvarlige nivåer.

Viktig for fattige land

Godt over 100 land har til enhver tid deltatt i forhandlingne, og avtalen er selvsagt minst like viktig for utviklingslandene i sør som for industrilandene i nord. De største utfordringene i den nye avtalen ligger i første rekke i utviklingslandene, som fortsatt bruker og produserer disse kjemikaliene. Et nødvendig apparat for kontroll med kjemikalier og forurensning er ofte helt fraværende. Avtalen legger derfor stor vekt på finansiell støtte til utviklingsland og land med overgangsøkonomier. For Norge er dette et prioritert område for miljøstøtte og i bistandssammenheng.

En milepæl

Det er ingen tvil om at avtalen, som ble sluttforhandlet etter 24 timers intense forhandlinger i Johannesburg i Sør-Afrika i desember i fjor, er en milepæl i internasjonalt kjemikaliearbeid. Det er også blitt en god og sterk avtale, som dekker alle deler av kjemikalienes livssyklus – fra vugge til grav. Til og med miljøorganisasjonene som har fulgt forhandlingsprosessen tett hele veien, slik som Greenpeace og WWF, var uvanlig positive i sine kommentarer da avtalen endelig var i havn.

Avtalen

Hovedinnholdet i avtalen er at partene forplikter seg til å stanse produksjon og bruk av ti navngitte kjemikalier, deriblant de kjente miljøgiftene DDT, PCB og dioksiner, og – som et langsiktig mål – å stanse utslipp av kjemikalier (dioksiner og furaner) som oppstår som biprodukt av industri- og forbrenningsprosesser. Det er verdt å merke seg at det er oppnådd enighet om at også bruk og produksjon av DDT er svært begrenset. De forhandlende parter var enige om at fortsatt bruk av DDT er en ikke bærekraftig praksis – i seg selv et oppsiktsvekkende godt utgangspunkt til tross for svært vanskelige forhandlinger om dette kjemikaliet. Resultatet ble at DDT kun tillates til bekjempning av sykdommer (malaria).

The dirty dozen

I første omgang gjelder avtalen kjemikalier som er tungt nedbrytbare (persistente) og derfor blir i miljøet i lang tid (derav betegnelsen POPs – som er en forkortelse for Persistant Organic Pollutants). Slike kjemikalier spres over lange avstander og skader helse og miljø langt fra stedet der de er sluppet ut, og i lang tid etterpå. Når giftene først er havnet i miljøet, er det for sent. Ingen kan "ta tilbake" gifter som er spredt tynt ut over store deler av kloden og tatt opp av planter og dyr. Kjemikaliene har en rekke alvorlige skadevirkninger, selv i svært små mengder. Blant annet kan de fremprovosere kreft og skade reproduksjon og hormonsystem hos mennesker og dyr. Det er ekstra vanskelig at slike alvorlige skader først viser seg lang tid etter at man har blitt utsatt for kjemikaliet eller har fått det i kroppen.

Stockholmkonvensjonen

Når Siri Bjerke den 23. mai i Stockholm signerer den nye globale avtalen som skal stanse bruk og produksjon av noen av de verste miljøgiftene menneskene har tatt i bruk, markerer det slutten på mange års målrettet arbeid og tre års forhandlinger i regi av FNs miljøprogram - UNEP. Det er ikke helt ufortjent at den nye konvensjonen heretter blir "Stockholmkonvensjonen". Alle de nordiske land har vært aktive pådrivere for en mest mulig ambisiøs og forpliktende avtale – både innenfor og utenfor EU.

Det viktigste innholdet i avtalen er:

• Forbud mot produksjon og bruk av de 9 plantevernmidlene aldrin, klordan, dieldrin, endrin, heptaklor, mirex, toksafen, heksaklorbensen og DDT (med foreløpig unntak av DDT for bruk til bekjempelse av malaria), samt stoffgruppen PCB.
• Forbud mot eksport og import av de stoffer som er forbudt, noe som er viktig for å hindre at lagre av plantevernmidler dumpes i land som ikke kan ta hånd om dem .
• Krav til forsvarlig behandling av POPs-holdig avfall, med vekt på at avfallet skal destrueres eller på annen måte kjemisk omformes til ufarlige forbindelser.
• Noe svakere regler enn ønsket om konkrete krav til reduksjon i utslipp av dioksiner og furaner, men gjennomslag for langsiktig mål om full utfasing.
• Et fleksibelt regelverk for å ta inn nye stoffer i konvensjonen, med henvisning til føre var-prinsippet. Inkorporering av prinsippet i konvensjonen ble som forventet en av de vanskeligste sakene, og som man en stund trodde kunne velte forhandlingene. Møtet etablerte en egen arbeidsgruppe for dette, som ble ledet av Norge. Enighet om utkastet som ble laget kom helt på tampen av forhandlingene. Teksten ble tilfredsstillende. En henvisning til føre var-prinsippet ble tatt inn i den innledende bestemmelsen i konvensjonen, noe som betyr at alle konvensjonens bestemmelser skal forstås i lys av føre var-prinsippet. I tillegg er prinsippet tatt inn i bestemmelsen som regulerer innlemmelse av nye miljøgifter i konvensjonen. Føre var-prinsippet vil på den måten kunne få direkte betydning for framtidige vedtak om innlemmelse av nye miljøgifter. Dette er et viktig skritt for miljøet og for utviklingen av folkeretten, og en seier for EU og land som Norge, som hele veien har kjempet for at føre var-prinsippet må være et selvsagt element i en konvensjon som dreier seg om verdens farligste stoffer.