PLANNYTT mars 2000 - «Solkysten» skjerper dispensasjonspraksis

"Solkysten" skjerper dispensasjonspraksis

Kystsonen langs Sørlandet er Norges solkyst og blant de mest attraktive områdene for friluftsliv vi har i landet vårt. Hvordan reagerer fylkesmannen i Vest-Agder på signalet om innskjerpelse av dispensasjonspraksis?

– Vi opplever dette som et kjærkomment og nødvendig tiltak, repliserer fylkesmann Ann-Kristin Olsen.

– Det gis for mange og for omfattende dispensasjoner for utbygging og inngrep i kystsonen, og Vest-Agder er dessverre ikke noe unntak i denne sammenheng. For vår del innebærer signalene at vi også må innskjerpe vår praksis. Resultatet kan bli at vi bør påklage flere kommunale dispensasjonsvedtak enn vi har gjort hittil, legger hun til.

– Fylkesmannen har jo en rekke utfordringer å ta hensyn til. Kystsoneforvaltningen er noe av det som vi bør og må gi høy prioritet. Jeg ser på dette som en meget viktig utfordring på våre kanter av landet og mener at det kommer tidsnok til at vi kan klare å snu en uheldig utvikling, sier Ann-Kristin Olsen og viser bl.a. til at embetet har tatt initiativ til et faglig nettverk for å sikre en kystsoneforvaltning i overensstemmelse med de nye retningslinjene.

– Vår del av kystsonen har fremdeles et opprinnelig preg over seg og er samtidig et viktig leveområde for mange spesielle plante- og dyrearter. Skjærgården representerer en landskapstype som er unik også i internasjonal sammenheng. Kystsonens verdi for friluftsliv, biologisk mangfold og landskap er bakgrunnen for at hele kystsonen er gitt et spesielt vern. Med den innskjerpelsen det nå legges opp til vil det gis bedre muligheter til å ivareta en god kystsoneforvaltning, forklarer fylkesmannen.

At det kan legges rikspolitiske retningslinjer (RPR) for kystsonen i Vest-Agder er et av de mest radikale budskapene i tiltakspakken. Rikspolitiske retningslinjer formidler nasjonal politikk som kommunene skal legge til grunn i sin planlegging og behandling av dispensasjonssøknader. Fylkesmannen må også legge disse retningslinjene til grunn ved behandling av kommunale arealplaner og søknader om dispensasjon fra byggeforbudet i 100-metersbeltet.

Dette vil skje ved at virkeområdet for de rikspolitiske retningslinjene, som i dag gjelder for Oslofjord-fylkene, utvides til også å omfatte Agder-fylkene. Virkeområdet vil gå ut over 100-metersbeltet langs sjøen og også gjelde sjøarealer. Den endelige avgrensingen må skje i et nært samarbeid mellom bl.a. fylkesmannen og den enkelte kommune.

Lemfeldig dispensasjonspraksis
– I 1999 hadde vi omlag 230 dispensasjonssaker fra kystkommunene til uttalelse, og vi har påklaget 30 dispensasjonsvedtak. Det er altså en relativt liten andel av søknadene som blir påklaget, og det ligger i kortene at denne praksisen nå vil bli innskjerpet. Det som bekymrer mest er de mange dispensasjoner som gis fra byggeforbudet. Kommunen har anledning til å gi dispensasjon fra byggeforbudet når det foreligger "særlige grunner". Det er imidlertid viktig å understreke at dispensasjon skal være et unntak. Ingen har krav på dispensasjon. Det er altså nå opp til kommunene å følge opp signalene om innskjerping av dispensasjonspraksis og vise at målet om mindre utbygging, inngrep og privatisering i kystsonen kan nås uten nye statlige tiltak. Dersom kommunene følger opp miljøvernministerens signaler, vil dette neppe bli nødvendig, men det vil kreve en liten snuoperasjon i mange kystkommuner. Jeg håper og tror våre kommunepolitikere klarer den oppgaven, sier Ann-Kristin Olsen.

Miljøvernministeren etterlyser en bedre rapportering av hva som faktisk gis av tillatelser for utbygging i kystsonen.

– Det betyr at vi er pålagt å følge opp dette gjennom fast rapportering til Miljøverndepartementet. Det vil gi oss en langt bedre mulighet enn i dag til å overvåke arealbruksutviklingen i kystsonen. Kommunepolitikerne vil ha nytte av dette materialet for å kunne få dokumentert virkningene av sin egen dispensasjonspraksis. Det bør også være et krav at allmennheten sikres bedre innsyn enn i dag om hvordan det nasjonale vernet av kystsonen følges opp. Dette gjelder jo forvaltningen av en del av en svært ettertraktet felles naturarv, konkluderer Ann-Kristin Olsen.

[ Tilbake til innholdssiden ]