PLANNYTT juli 2000 - "Planlegging for alle"

"Planlegging for alle"

I løpet av livet vil vi alle på et eller annet tidspunkt være funksjonshemmet i forhold til det fysiske miljøet.

Vi møter utfordringene når vi er barn, får barn og skal ha med barnevogn, når vi bruker moderne transportmidler nedlastet med kofferter og bæreposer, når vi blir eldre eller fordi vi selv eller en i familien blir midlertidig eller varig funksjonshemmet. For mange er det uvant å tenke seg at samfunnet stiller krav til funksjonsevne. Funksjonshemming er definert som et misforhold mellom vår funksjonsevne og de krav omgivelsene setter. Dette forholdet er relativt. Vi kan i mange tilfeller si at omgivelsene skaper funksjonshemminger. Dersom samfunnet tilrettelegges for flest mulig og med lav brukerterskel, vil det ikke være nødvendig med spesielle tilpasninger.

Universell utforming
Tilpasninger som må lages i etterkant, blir ofte både dyrere og dårligere for den enkelte og for samfunnet. Selv på nye prestisjetunge bygninger og publikumsanlegg ser vi nødløsninger som metallramper og løfteplattformer for bevegelseshemmede, eller svarte og gule markeringer for synshemmede på søyler og marmorgulv. Slike "reparasjoner" i etterkant bygger opp under mytene om at det er umulig å lage gode funksjonelle løsninger "for alle" – fordi det blir så stygt og dyrt!

Her kommer strategien og begrepet "universell utforming" inn. I visjonen og i det praktiske arbeidet med universell utforming ligger en klar ambisjon om at alle produkter, bygninger og omgivelser skal lages slik at de kan brukes på like vilkår av så mange som overhodet mulig. Men skal denne strategien fungere, må tankegangen legges inn helt fra begynnelsen av ulike planleggingsprosesser.

Universell utforming står derfor sentralt i det nye rundskrivet "Tilgjengelighet for alle" (T-5/99) som er et samarbeid mellom Miljøverndepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet og Sosial- og helsedepartementet. Rundskrivet setter også spesiell fokus på medvirkning fra ulike brukerinteresser. Skal vi få bedre løsninger, må vi få frem erfaringene fra dem som vet hvor skoen trykker. Kommunene er en helt sentral aktør for å få til en slik kvalitetssikring og kvalitetsheving av det fysiske miljøet på lang sikt.

Det er langt frem
Mange kommuner vil si at dette er "gammelt nytt" og "dette er ikke noe problem hos oss". Ja, hvordan er egentlig tilgjengelighet ivaretatt i fylkes- og kommuneplanleggingen og blir funksjonshemmedes interesser hørt? Miljøverndepartementet har bedt NIBR undersøke dette. Resultatene foreligger nå i notatet "Funksjonshemmedes interesser i planlegging etter plan- og bygningsloven" av Martin A. Hanssen og Knut Bjørn Stokke. Alle fylker og 190 kommuner er spurt. To kommuner, Lillehammer og Porsgrunn, er omtalt spesielt.

Resultatene viser at 51% av kommunene har målsettinger om tilgjengelighet for funksjonshemmede i kommuneplanens generelle del. Dette er imidlertid ofte upresise formuleringer uten klare forpliktelser om oppfølging av ansvarlige etater. Kun 17,1% av kommunene har målsettinger om tilgjengelighet i arealdelen og bare 3,2% har benyttet seg av mulighetene til å bruke juridiske bindende bestemmelser i dette plandokumentet. I regulerings- og bebyggelsesplaner har 8,1% av kommunene brukt bindende reguleringsbestemmelser for å fremme funksjonshemmedes interesser. Notatet viser også at medvirkning fra funksjonshemmede skjer sent i planprosessen. Bare 1,7% av kommunene svarer at medvirkningen finner sted i utarbeidelsen av kommuneplanene, mens 37,3% svarer at medvirkningen skjer i høringsfasen. Da er som regel premissene og hovedlinjene i planene allerede fastlagt.

Finne sin egen strategi
Utfordringen til kommunene er å finne sin egen strategi for å integrere tankegangen om universell utforming i by- og tettstedutviklingen og i den løpende planleggingen og byggesaksbehandlingen. Belønningen på sikt er at boliger, bygninger og utearealer fungerer bedre i alle de ulike situasjoner og faser vi møter gjennom livet.

[ Tilbake til innholdssiden ]