Innledning

La meg først takke for invitasjonen til å innlede på representantskapsmøtet i Byggenæringens Landsforening. Deltakerlisten viser at her er alle yrkesgrupper i næringen samlet på ett brett. Gardermoen er et godt stedsvalg for et slikt møte – ikke bare med tanke på nærheten til hovedflyplassen som trafikknutepunkt. Jeg tenker vel så mye på at utbyggingen her var et stort oppdrag for næringen og en god illustrasjon på bygge- og anleggsnæringens betydning. Ingen næring er vel i større grad med på å bygge og prege landet vårt – hus, hytter, næringsbygg, monumentalbygg, veier, broer og tunneller er allestedsnærværende og nødvendig infrastruktur. Næringen påvirker oss alle både praktisk og estetisk og er hele tiden underveis.

200.000 sysselsatte og en omsetning på 200 milliarder kroner taler sitt tydelige språk om betydningingen og - ikke minst - er næringen viktig for distriktene. Jeg vil understreke at bygge- og anleggsnæringen er en selvstendig og verdiskapende næring med behov for gode rammevilkår på samme måte som all annen næringsvirksomhet. For oss i Nærings- og handelsdepartementet vil hovedspørsmålet være: Hvordan utløse næringens verdiskapings potensiale og hvordan kan næringen fortsatt videreutvikle seg som en effektiv leverandør til det norske samfunnet?

Dette vil jeg komme tilbake til. Først vil jeg peke på de viktige næringspolitiske utfordringene landet står foran. Hovedutfordringen er å stimulere til økt verdiskaping i fastlands-Norge i årene framover. Dette er viktige utfordringer også for bygge- og anleggsnæringen.

Ved inngangen til et nytt århundre kjennetegnes landet vårt av motsetninger: La meg nevne de viktigste:

• Vi har en av verdens best utdannede befolkninger – noe som blir ytterligere styrket gjennom etter- og videreutdanningsreformen – men vi er råvare- baserte og derfor sårbare.
  
• Over halvparten av våre ungdommer tar høyere utdanning – noe som langt overstiger de fleste andre land – men like fullt stiller vi dårligere når det gjelder nyskaping, teknologi og kunnskapsinnhold på våre produkter.
  
• Ledigheten er lav – men sysselsettingsveksten skjer først og fremst i offentlig sektor.
  
• Vi er i verdenstoppen når det gjelder bruk av IKT og mobiltelefoni, men makter ikke i tilstrekkelig grad å omsette dette til næringsvirksomhet.
  

• Med vår åpne økonomi er Norge mer avhengig av andre land og er
  prisgitt store svingninger på våre viktigste eksportprodukter. Likevel har vi valgt en annen politisk kurs enn våre naboland i forholdet til vår viktigste handelspartner: EU.
  

• Den norske stat har penger, samtidig som vi ser at den største sysselsettings-veksten i store norske bedrifter skjer utenfor landets grenser. Samtidig ser vi at høyteknologibedriftene er så små at de kan være oppkjøpskandidater.
  
• Både Staten og et aktivt næringsliv har ressurser, men vi bruker langt mindre til forskning og utviklingsarbeid enn våre konkurrenter.

Dette betyr i klartekst: Norge har naturressurser, finansielle ressurser og kompetanseressurser som få andre land. Likevel er det et økende misforhold mellom dagens virkemidler som er tilpasset for å løse utfordringene i industrisamfunnet og de virkemidlene som trengs i et krevende kompetansesamfunn i en rivende utvikling.

Sammenlignet med andre land har vår evne til å gå nye veier i altfor liten grad vært til stede. Investorer, næringsliv, forskningsmiljøer, utdanningsmiljøer og myndigheter har en viktig felles oppgave: Å snu denne trenden. Mulighetene ligger der!

Vi må ut av råvareklemmen og satse på å etablere mer kunnskapsbasert næringsvirksomhet, på å modernisere vår tradisjonelle industri og på å videreutvikle de næringsklyngene hvor vi har en god hjemmebase. Vi må tilby vekstmuligheter og gode rammebetingelser slik at investerings- kapitalen trives i Norge og at utenlandske investorer og fagfolk vil komme hit.

Næringspolitikk og kompetansepolitikk bør smelte sammen. Både velferd og fremtidige arbeidsplasser vil avhenge av hvordan vi foredler vårt høye kunnskapsnivå fra idéer til konkret handling med attraktive og varierte arbeidsoppgaver som også tiltrekker seg ungdommen. Vi må rive ned gjerdene mellom investorene, bedriftene og kunnskapsinstitusjonene. For å få dette til trengs både gründerånd, kreativitet og utferdstrang.

Utfordringer

Globaliseringen og den raske teknologiske utviklingen knytter markedene tettere sammen. Stadig flere driver forretningsvirksomhet på tvers av landegrensene, konkurransen øker og stadig flere sektorer åpnes for en slik konkurranse. Dette stiller alle land overfor nye krav til omstilling og strukturendring. For Norge vil omstillingsbehovet være spesielt sterkt. Dette skyldes at inntektene fra petroleumssektoren etter hvert avtar, og vi må øke verdiskapingen fra annen konkurranseutsatt næringsliv. Samtidig har vi en utvikling i levealder og fødselstall som øker pensjonsforpliktelsene. De arbeidsføre må forsørge flere og behovet for ny verdiskaping er stort.

Vi må legge til rette for at Norge blir et attraktivt land for framtidig næringsvirksomhet. Vi må gripe mulighetene som en ny tid med ny teknologi gir – både for nye og etablerte virksomheter.

Omstilling og strukturendringer er tydelige også innenfor BA-næringen. Bl. a. i form av fusjoner mellom selskaper i de nordiske landene. Så sent som i vår la Skanska inn bud på Selmer. Fortsatt er likevel de fleste norske BA- selskapene små sammenlignet med de øvrige nordiske landene.

Det er viktig å framheve at internasjonaliseringen ikke bare skyldes teknologisk utvikling. Grensene faller og nye valg fattes både internasjonalt og innenfor de enkelte land. Det enkelte land kan vanskelig stille seg utenfor den utvikling som skjer. Vi kan velge om vi skal være aktive deltakere for å påvirke prosessen. Innenfor internasjonale organer som blant annet Verdens handelsorganisasjon (WTO), møtes landene for å utvikle kjøreregler. Dette er ikke minst viktig for et lite land som Norge. I Europa gjennomføres et omfattende politisk prosjekt for å utvikle et felles marked og en økonomisk og monetær union. Gjennom EØS og andre ordninger er vi med i mange viktige prosesser i EU. Innenfor hvert enkelt land dereguleres sektorer som tele og energi, gjennom politiske vedtak.

Vi kan derfor si at globaliseringsprosessen er et samspill mellom teknologiske drivkrefter, økonomiske prosesser og politiske vedtak.

Teknologiske endringer og ny økonomi

I den årlige Information Society Index som sammenligner 55 industriland, er Norges informasjonsøkonomi den fjerde beste. Dette er svært positivt, men det må ikke bli en sovepute for noen av oss.

Fra midten av 90- årene fikk USAs økonomi en sterk produktivitetsdrevet vekst som ikke har slått ut i økte priser og kostnader. Mange mener at dette er et resultat av den teknologiske utviklingen og fenomenet kalles ofte den nye økonomien. Jeg skal ikke dvele ved om det er en ny eller en nyutvikling av en gammel økonomi. Det nye i økonomien er like fullt hvordan verdiskapingen nå og fremover vil skje.

I Norge har investeringene i informasjonsteknologi økt kraftig siden midten av 70- tallet. Likevel virker det som produktivitetsveksten til en viss grad har stagnert, og forbedringene i produktiviteten har vært lav i Norge sammenlignet med USA. På mange måter ligger USA i forkant av utviklingen – noe som kan bety at deres produktivitetsvekst kan angi en trend som etterhvert vil gjøre seg gjeldende også i Norge.

Med eNorge- planen som ble fremlagt i juni vil Regjeringen påvirke og framskynde IKT- utviklingen i Norge. Denne planen er et svært handlingsorientert dokument, med klare anvisninger på hva som må gjøres, hvem som har ansvaret og når tiltakene skal gjennomføres. eNorge planen dekker hovedtemaer som næringsliv, arbeidsliv, utdanning, offentlig sektor og enkeltindividet.

E- Norge planen inviterer næringslivet, organisasjonene og myndighetene på regionalt og lokalt nivå til å samarbeide om nye tiltak og til å delta i implementeringen. Denne oppfordringen vil jeg gjenta her i dag. Næringsliv og myndigheter må spille på lag innenfor dette viktige feltet. Som et ledd i eNorge planen vil Regjeringen legge fram en handlingsplan for bredbåndskommunikasjon i forbindelse med statsbudsjettet i oktober.

Stadig flere sektorer opplever knapphet på arbeidskraft. I de siste tiårene av forrige århundre var kvinnenes økte deltakelse i arbeidslivet en helt avgjørende vekstfaktor. Gode permisjonsordninger og økt barnehagedekning har vært viktig virkemidler for økt yrkesdeltakelse spesielt hos kvinner. I dag har vi ikke store ubenyttede arbeidskraftreserver. Nå må veksten komme gjennom en bedre utnyttelse av den arbeidskraftressursen vi har. BA-næringen er svært opptatt av rekruttering og jeg ser at temaet er på dagsorden senere i dag.

Bygge- og anleggsarbeidere har lange tradisjoner på å være mobile og de nordiske landene har lenge fungert som hverandres arbeidskraftreservoar. Vi kan ikke regne med å dra nytte av dette i like stor grad framover. Bruk av ny teknologi og ny kunnskap blir derfor viktig. Prefabrikkerte elementer og nye materialer kan gi besparelser både av ressurser og arbeidskraft. Det er også viktig å utnytte den nye teknologiens muligheter til å effektivisere innkjøp og logistikk. Uten en bevisst satsing klarer vi ikke å utnytte disse mulighetene.

Uansett om vi kan bruke ny teknologi eller ikke kommer vi ikke unna behovet for nytenking både med tanke på hvem man rekrutterer og hvor man rekrutterer fra og. Økt arbeidsinnvandring kan være nødvendig for å møte utfordringene.

Forskning og kompetanse

Jeg var inne på behovet for en bedre utnyttelse av vår arbeidskraftressurs og kompetanse er et nøkkelord her. La meg defor ta opp noen viktige problemstillinger knyttet til temaet kompetanseutvikling og forskning. Kompetent arbeidskraft er vår viktigste inmnsatsfaktor og mange sektorer opplever en knapphet. For å øke verdiskapingen må vi heve den enkeltes kompetansenivå. Et nært samarbeid mellom skole og næringsliv, som kan bidra til kunnskapsoverføring til næringslivet, vil være til stor nytte ikke minst for små bedrifter med begrensede ressurser. Næringslivet må finne nye måter å trekke på kompetansen som finnes hos utdanningsinstitusjonene.

Men, utfordringen går ikke ensidig til næringslivet. Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter at utdannings- og forskningsinstitusjonene i sterkere grad imøtekommer både samfunnets og næringslivets behov, setter næringsutvikling høyere på prioriteringslisten over sine aktiviteter og arbeider aktivt og nær bedriftene.

Bevilgningene til forskning, utdanning og kompetanseutvikling er sentrale næringspolitiske virkemidler for å øke verdiskapingen.

Bedriftene selv må ta kompetanse og kunnskap på alvor. Her er det viktig å utnytte arbeidsplassen som læringsarena og det er avgjørende å gi begrepet "livslang læring" et reelt innhold. Spesielt viktig er dette for de minste bedriftene hvor opplæring må kunne kombineres med ordinært arbeid. Små og mellomstore bedrifter er derfor en prioritert målgruppe i Kompetanseutviklingsprogrammet.

Til nå har materielle verdier som bygninger, utstyr og varer blitt regnet som bedriftenes viktigste kapital og i regnskapene har investeringer i medarbeiderne blitt oppført som utgifter. I fremtiden vil kompetanse bli en stadig viktigere faktor og på ulike måter arbeides det nå med å gjøre virksomhetene i stand til å sette verdi på sin intellektuelle kapital. En rapport over intellektuelle verdier vil kunne brukes ved rekruttering, ved innhenting av kapital og det kan brukes overfor kunder.

Danmark har kommet langt med å utvikle rapporter for intellektuell kapital og enkelte bedrifter har til og med fått revisjonsfirma til å revidere rapportene slik at de får større tyngde. Også i Norge er det startet flere prosjekter som fokuserer på betydningen av intellektuell kapital for verdiskapingen i næringslivet. Bl. a. deltar LA Lund i et prosjekt igangsatt av HSH. Prosjektene vil forhåpentligvis bidra til at flere virksomheter starter med slik rapportering. Kanskje kan det også medføre at nordiske perspektiver får større gjennomslag internasjonalt – for eksempel i OECD – der det arbeides med disse spørsmålene. Jeg mener det er viktig at bedriftene – også de mindre - deltar i arbeid med å utvikle måle- og rapporteringsmetoder på dette området.

Et enstemmig Storting har sluttet seg til målet om å få den norske forskningsinnsatsen, målt som andel av BNP, opp på gjennomsnittlig OECD-nivå i løpet av den neste femårsperioden. For å oppmuntre bedriftene til å øke forskningssatsingen, er det likevel nødvendig å iverksette offentlige stimuleringstiltak og Hervik-utvalget har lagt fram en rekke forslag til slike tiltak.

Vi ønsker også at flere BA-bedrifter deltar i forskingssamarbeid – ikke nødvendigvis ved å forske selv, men gjennom samarbeid med ulike kompetansemiljøer. Dette gjelder særlig de små og mellomstore bedriftene.

For å få til dette er det viktig med en god dialog mellom bransjen, forskingsmiljøene og Norges forskningsråd. Gjennom en styrket samordning av innsatsen mot forsking og utvikling kan vi få resultater. Her er det utfordringer for BA-bransjen – engasjer dere og kom med konstruktive forslag! Regjeringen legger stor vekt på å stimulere til samarbeid mellom næringslivet, kunnskapsmiljø og virkemiddelapparatet. Dette gjelder både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Mange vil kanskje stusse litt når en i BA-sammenheng også trekker fram det internasjonale. Men er en stor utfordring i å utnytte de mulighetene som ligger blant annet i EUs femte rammeprogram for forsking som også åpner opp for BA-forsking.

Områder som it, miljø og energi er satsingsområder i årene framover. Jeg har hørt at noen kaller BA-næringen for 40 prosent-næringen fordi den står for 40 prosent av energibruken og produserer 40 prosent av avfallet i Norge. Næringen er derfor viktig når vi skal løse utfordringene innen energi og miljø framover. Et viktig initiativ som ØkoBygg viser at utfordringen tas på alvor.

IKT er et område hvor jeg vet det skjer mye spennende. IKT åpner bl.a. for etablering av elektroniske nettverk, elektronisk dokumentutveksling og raskere informasjonstilgang. Dette kan effektivisere samhandlingen og spare ressurser. Prosjektet Samspillet i byggeprosessen la et godt grunnlag på dette området. Dette blir det nå fulgt opp i prosjektet IKT – livsløpshjul BA som ble startet i 1999. Dette prosjektet har som målsetting å etablere et informasjonsnettverk for integrert samhandling ikke bare i byggeprosessen, men også når det gjelder forvaltning, drift, og vedlikehold. Dette er et spennande initiativ som også kan gi positive miljøeffekter. Andre prosjekter som næringen har tatt initiativ til, er Elektronisk saksbehandling og Bygg- og anleggsnæringens referansebibliotek.

Prosjektene viser at næringen tenker nytt. Jeg opplever at det er i ferd med å skje noe. Forvaltning av eiendommer står stadig mer sentralt i næringen. Den omtales derfor stadig oftere som BAE-næringen – bygge-, anleggs- og eiendomsbransjen. I eiendomsforvaltning kan det ligge et stort potensiale for ny verdiskaping, for eksempel ved å tilby nye servicefunksjoner. Dette er kanskje ikke funksjoner vi assosierer med næringen, men som denne bransjen har spesielle forutsetninger for å gjøre.

I Danmark har et rengjøringsbyrå startet salg og distribusjon av dagligvarer. Kunden behøver ikke være hjemme for å ta i mot varene. Rengjørere som allerede har nøkkel til leilighetene, låser varene inn. Selskapet har fått et nytt ben å stå på og kundene har fått en enklere og mer behagelig hverdag. Dette viser at tradisjonelle skiller mellom bransjer og næringer viskes ut. Bare fantasien setter grenser for hvilke tjenester som kan kombineres og hvilke muligheter som kan utnyttes.

Finansiering av næringsvekst

Vi er avhengig av sterke norske kapitalmiljøer dersom norske bedrifter skal gripe framtidas muligheter. Dette forutsetter at en tilstrekkelig del av vår samlede sparing investeres i norsk næringsliv. Etter min mening har Staten en særskilt forpliktelse fordi så mye av sparingen her i landet finner sted på statlige hender. Arbeiderpartiet vil at en større del av den statlige sparingen brukes til å bygge opp ny norsk næringsvirksomhet.

Jeg har derfor lenge arbeidet for å etablere et statlig investeringsselskap med oppgave å tilby kapital til små og store bedrifter, på og utenfor børs, hjemme og ute. Et slikt selskap bør opptre som en profesjonell investor og en aktiv eier de med samme avkastningskrav som private stiller for sine egenkapitalinvesteringer.

Innledningsvis nevnte jeg at våre virkemidler ikke er tilpasset å løse oppgavene i et kunnskapssamfunn i rivende utvikling. Bedrifter, forskningsmiljøer og finansmiljøer må jobbe tettere sammen ikke bare her hjemme, men også internasjonalt. Vi trenger en bedre samordning av virkemidlene til Norges Forskningsråd, SND og Eksportrådet. Småbedrifter og gründere må i kritiske faser sikres tilgang på såkornkapital og inkubatorstøtte. Dette vil vi belyse gjennom den gjennomgang vi nå foretar av alle SND`s virkemidler.

Avslutning

Alle organisasjoner og bedrifter som er utsatt for konkurranse må forholde seg til en virkelighet i rask omforming, politisk økonomisk og teknologisk. Rekkevidden av disse endringene er så store at de enten i sum eller hver for seg representerer betydelige utfordringer. Ikke minst gjelder dette i forhold til våre egne tilvante tanker, arbeidsformer og organisasjonsformer. Når endringene går så raskt vil gamle systemer lett bli utilstrekkelige.

Digitaliseringen skaper et felles språk, nye nettverk og allianser. Kunnskap er en flyktig vare. Med et tastetrykk kan den gjøres tilgjengelig for hele verden.

Hvordan skal vi f. eks. beskytte vår intellektuelle eiendom når tekst og musikk kan lastes ned fra nettet ? Et godt eksempel er MP3 som har snudd opp ned på hele musikkindustrien. Nå kan vi laste ned musikk fra nettet med tilnærmet CD- kvalitet.

Hva med omsetningsavgiften når handel blir E- handel? Hva med dem som av en eller annen grunn føler seg truet av de raske endringene og som motsetter seg helt nødvendige samfunnsmessige reformer?

Ikke bare organiseringen av næringslivet, men hele den offentlige forvaltningen utfordres. Den er bygget opp som en tradisjonell produksjonsbedrift med hierarkiske strukturer. Noe trengs fortsatt, men mye har overlevd seg selv. Den tidligere monopolbedriften Televerket ble tvunget til dramatiske omstillinger som følge av teknologiutvikling og økt internasjonal konkurranse. Det samme skjer nå med NRK som må utvikle seg til å bli en bedrift tilpasset en markedsmessig konkurranse.

De politiske utfordringene som følger av kunnskapssamfunnet kan også skape sterke reaksjoner fordi likhetstanken står så sterkt hos folk flest. Den store streiken blant LO’s medlemmer tidligere i år var ikke bare rettet mot avtaleverket, men var like nye et opprør mot en samfunnsutvikling som skaper større forskjeller på mange områder, og hvor de fagorganiserte ofte opplever at de befinner seg på den tapende siden. Dette skyldes at de nye vinnernæringene er blitt mange, høyrøstede og forskjellene så synlige.

Muligheten til å påvirke fremtiden ligger i å ta utgangspunkt i virkeligheten slik den er og ta stilling til hva den krever av oss som et ansvarlig og demokratisk kultursamfunn. Det stiller store krav til landenes evne til å ta beslutninger sammen.

Hver for oss kommer vi til kort. Sivilisasjonens regler må på stadig flere områder gjøres internasjonale fordi kapital, informasjon, varer og tjenester alltid vil følge de veier som muliggjøres av teknologien.

Dypest sett handler dette om vår fremtidige mulighet til å slå ring om de verdier som vi legger vekt på – rettferdig fordeling, velferd, kunnskap og arbeid for alle. Fremtiden hører internasjonalismen til.

Utfra et langtidsperspektiv prioriterer Regjeringen å legge til rette for fortsatt velferdsutvikling gjennom økt verdiskaping. Jeg skal love fra Regjeringens side å samordne den store næringspolitikken, slik at de virkemidler vi har til rådighet drar i samme retning . Den offentlige politikken må legge til rette for et godt klima for innovasjon og løfte frem teknologier og næringsklynger som synes viktige for fremtiden. Vi må gå sammen både private og offentlige instanser, om et forpliktende innovasjonsmiljø.

Jeg vil i denne sammenhengen nevne at jeg er klar over at BA-næringen tidligere har uttrykt en viss frustrasjon over at det er så mange ulike departementer som har ansvar for næringens rammevilkår. Staten har mange roller i forhold til BA-næringen – staten forvalter eiendommer, er byggherre, finansierer prosjekt og utformer lover og regler. Dette var utgangspunktet da det i fjor ble tatt initiativ til å etablere en kontaktgruppe for bygge- og anleggsnæringen. Kontaktgruppen gir de ulike departementene mulighet til å orientere både om den generelle næringspolitikken og ikke minst om områder som er viktige for næringen. Næringen kan på si side fokusere på tema som de ser som viktige. Både frå næringen, departementene og underliggende etater har det vært stor interesse for å delta i gruppen. Eiersiden har også vært representert gjennom Foreningen Norsk Eiendom. I næringsdepartementet er vi i alle fall glade for at vi har fått bedre kontakt gjennom denne gruppen. Jeg ser fram til møtet vi skal ha i slutten av september slik at vi sammen kan legge de lange linjene for den politikken som bør føres.

Vel møtt til samarbeid og takk for oppmerksomheten!