Innledning

Kjære forsamling.

På denne konferansen er to svært sentrale temaer satt på dagsorden. Effektivisering av offentlige innkjøp og elektronisk handel. Jeg er glad for å få anledning til å komme hit i dag og snakke om regjeringens og Nærings- og handelsdepartementet’s arbeide med å tilrettelegge regler og rammevilkår på begge disse områdene.

La meg først få presentere Nærings- og handelsdepartementets rolle i relasjon til offentlige anskaffelser og elektronisk handel.

Nærings- og handelsdepartementet har som fagdepartement ansvar for regelforvaltningen på området for offentlige anskaffelser. Både nasjonalt og innen EU har det over lengre tid foregått et større arbeide for å forenkle og modernisere regelverket for offentlige anskaffelser. Regelverket skal sikre kostnadseffektive offentlige anskaffelser og skal gjennom konkurranse ivareta rettshensynet til potensielle leverandører. Å tilrettelegge regelverket til de muligheter som elektronisk handel innebærer er en viktig utfordring i denne sammenheng.

Som Regjeringens IT – departement har Nærings- og handelsdepartementet ansvar for å koordinere IT-politikken. Utviklingen av elektronisk handel er en viktig del av denne. Under behandlingen av St. meld 41 (1998-99) i mars i år ble Regjeringens mål og strategier for arbeidet med elektronisk handel og forretningsdrift slått fast. Målet er klart: Norge skal ligge i forkant av utviklingen når det gjelder elektronisk handel, og norsk næringsliv skal være i fremste rekke i avansert bruk av IT.

Utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skaper nye forutsetninger for næringsvirksomhet, og påvirker alle deler av næringslivet. Elektronisk handel innebærer en ny måte å drive kommersiell virksomhet på, og har vidtrekkende konsekvenser. Både økonomisk og markedsmessig. Offentlig sektor disponerer en betydelig del av samfunnets ressurser. At offentlig sektor bruker sine ressurser effektivt har derfor stor betydning for den samlede ressursbruken i økonomien. I næringspolitisk sammenheng er både offentlige anskaffelser og IKT en viktig del. La meg derfor starte med å gå litt inn på noen av utfordringene og satsingsområdene for næringspolitikken.

Hovedutfordring i Næringspolitikken

Et hovedutgangspunkt for den nye regjeringens næringspolitikk er å takle betydelige endringer og gjøre Norge til et attraktivt land for næringsvirksomhet og investeringer. Dette krever at vi makter å skape gode rammebetingelser i en tid med hurtig omstilling - politisk, økonomisk og teknologisk.

Satsing på informasjons- og kommunikasjonsteknologi - IKT

Vi ønsker å gripe fatt i de utfordringer som ligger i den omstilling som gradvis kommer etter hvert som inntektene fra vår olje- og gassvirksomhet blir mindre. Forenklet sagt vil vårt behov for verdiskapning i andre konkurranseutsatte næringer enn petroleumsvirksomheten dobles fram til 2020. Mye av den framtidige næringsveksten må i langt større grad enn tidligere være basert på kunnskap og innovasjon. Fordi vi må erstatte inntekter vi i dag har fra oljevirksomheten, vil dette være en større utfordring for Norge enn for andre land. Et hovedspørsmål for Regjeringen er derfor hvordan næringspolitikken skal tilrettelegges slik at vi kan stå rustet til å møte en ny tid. Dette betyr blant annet satsing på ny informasjonsteknologi. De muligheter for næringsvekst og samfunnsmessig samhandling som ligger i informasjons- og kommunikasjonsteknologien må utnyttes bedre. Dette er et hovedtema på denne konferansen. Satsing på IKT er et hovedområde for å styrke både nyskapingen og produktiviteten i næringslivet og i offentlig sektor. Dette omfatter mange områder og tiltak. Et av flere viktige elementer vil være å sørge for en grunnleggende god digital infrastruktur, noe jeg vil komme tilbake til litt senere i foredraget.

Fornyelse og effektivisering av offentlig sektor

Regjeringen mener videre at det er viktig med en bedre organisering av offentlig sektor. Offentlig sektors utgifter vokser klart sterkere enn veksten i norsk økonomi, og vi må møte denne utfordringen. Vi må stille krav til riktig organisering og riktig bruk av

penger. Dette betyr fornyelse og effektivisering av offentlig sektor.

Offentlig sektor skal fremstå som en kompetent leverandør av mest mulig individuelt tilpassede tjenester for befolkningen og næringslivet. Offentlig sektor er også regulator og myndighetsutøver som påvirker vare- og tjenesteproduksjonen i norsk næringsliv. Videre er offentlig sektor er en betydelig innkjøper av varer og tjenester fra privat sektor. Måten disse rollene ivaretas, har avgjørende betydning for hvorvidt vi får en effektiv bruk av samfunnets ressurser, og størst mulig verdiskapning, sysselsetting og velferd. Dette er en utfordring for alle deler av statlig og kommunal sektor, og betyr satsing på gode organisasjonsløsninger og effektiv anvendelser av IKT. Forvaltningen skal ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologi på en systematisk måte for å yte bedre service til brukerne, og for å utnytte ressursene mer effektivt.

Utfordringer i Europa

Utviklingen av informasjonssamfunnet henger nøye sammen med globale endringer. Regjeringen har satt nytt fokus på internasjonalt samarbeide.

Ny kunnskapsbasert næringsutvikling er et viktig satsingsområde også i Europa. Gjennom eEurope lanserte Europakommisjonen sin strategi for å modernisere den europeiske økonomien. Målet er å bringe Europa opp på nivå med USA i den nye informasjonsøkonomien, og bli en av verdens mest konkurransedyktige regioner. Diskusjonene på EUs toppmøte i Lisboa i mars i år viste at arbeide tar fart. Strategien er å satse på modernisering, liberalisering og kompetanseutvikling. Nye arbeidsplasser skal skapes gjennom økonomisk vekst basert på den nye elektroniske- og kunnskapsbaserte økonomien. Nøkkelord er elektronisk handel og Internett. Hovedsatsingsområder fremover vil blant annet være utbygging av høyhastighetsnettverk, økende utbredelse av elektronisk handel og myndighetenes rolle i utviklingen av informasjonssamfunnet.

Dette understreker viktigheten av aktiv politisk satsing også i Norge. Før jeg går inn på temaet effektivisering av offentlige innkjøp, vil jeg derfor først ta fatt i elektronisk handel og hva som gjøres for at visjonen om at Norge skal ligge i forkant av utviklingen skal oppnås.

Hovedinnsatsområder for å legge til rette for elektronisk handel

Elektronisk handel har på kort tid fått en voldsom utbredelse og ventes å vokse dramatisk i tiden fremover.

I følge Norsk Gallup i mars i år har åttehundreogfemtitusen (850.000) husstander nå tilgang til Internett. Dette er en vekst på 63 % siden mars 1999. Det har også vært en jevn økning i antall handlende på nettet. I følge MMI og eforums e-barometer var det per desember 1999 omtrent sekshundreogfemtitusen (650 000 )nordmenn som har handlet over nettet minst en gang. I løpet av år 2000 forventes det at nærmere en million nordmenn har handlet over nettet minst en gang.

Elektronisk handel dreier seg allikevel ikke bare om forbrukerkjøp over Internett. Elektronisk handel mellom bedrifter - B2B - antas å ha et vesentlig større omfang. I dagligvarebransjen handler en av de fire store grossistene alene for nesten 10 milliarder kroner årlig elektronisk fra sine leverandører. Over den nordiske kraftbørsen omsettes kraft for nær tyve (20) milliarder kroner elektronisk. Dette er kun to enkeltstående eksempler.

Tilgjengeligheten til og bruken av Internett og elektronisk handel er som tallene viser økende, og bedriftenes handel er raskt i ferd med å flyttes over til Internett. Deltagelse i denne nye markedsplassen er en forutsetning for at virksomhetene skal lykkes i en globalisert økonomi. Det er snakk om effektivisering, posisjonering i markedene, utvidelse av nasjonale markeder til globale, nye markedsføringsstrategier, med mer.

Det er derfor behov for en aktiv politikk som kan gi ekstra drahjelp for å realisere de positive effektene av elektronisk handel og forretningsdrift.

Det er mange områder som berøres av elektronisk handel, og jeg vil ta for meg tre av disse her i dag.

Norge skal være et informasjonssamfunn for alle

Regjeringen har som et overordnet mål at Norge skal være et informasjonssamfunn for alle. Ingen skal utelukkes. Alle skal få ta del i de muligheter som den nye teknologien gir. Elektronisk handel er ikke noe unntak. Tilgjengelighet er et nøkkelord. Terskelen for å være tilbyder og bruker må bli så lav som mulig. Dette krever en godt utbygd infrastruktur i alle deler av landet og med tilgang for alle potensielle brukergrupper.

Høyhastighetskommunikasjon eller bredbånd, er en forutsetning for å realisere et informasjonssamfunn for alle. Regjeringen vil la konkurranse og etterspørsel styre utviklingen i fysisk infrastruktur. Ikke en statlig investeringslinje. Beslutninger om investeringer i bredbåndsinfrastruktur bør i størst mulig grad fattes av aktørene i markedet. Stortinget har nylig fastlagt at Telenor med sin sterke markedsstilling i det faste nettet skal ha en plikt til å la konkurrentene leie de faste aksesslinjene.

Særlige etterspørselsstimulerende tiltak vil allikevel vurderes for å sikre tilgang i kommersielt svake områder og overfor spesielle grupper. I denne sammenheng vil offentlig sektor blant annet gjennom sine innkjøp kunne være en aktiv pådriver i utviklingen.

En interdepartemental gruppe la i april frem rapporten Bredbånd til hele landet – forslag til en nasjonal satsing. Rapporten omfatter forslag til tiltak for å framskynde utbygging av bredbåndsnett og -tjenester i hele landet. Flere av forslagene krever stortingsbehandling, og behandlingen kan derfor ta tid. Jeg lover allikevel at tempoet skal holdes oppe, og at vi snart skal se konkret oppfølging av rapporten

Spillereglene for den digitale markedsplassen må være forutsigbare

Et annet hovedsatsingsområde er å gjøre den elektroniske markedsplassen forutsigbar. Unødige barrierer for elektronisk handel må fjernes. Det må utformes rettslige og økonomiske rammebetingelser for elektronisk handel som sikrer norske bedrifters konkurranseevne nasjonalt og internasjonalt. Rettslig rammeverk bør kun etableres der det er nødvendig og må ta sikte på å fremme konkurranse og ikke minst være forutsigbare.

Det er flere tiltak som er verdt å nevne i denne forbindelse.

Kartleggingsprosjektet

Under programmet Et Enklere Norge er det iverksatt et prosjekt som skal kartlegge lover, forskrifter og instrukser som ikke legger til rette for elektronisk kommunikasjon. Prosjektet er enkelt kalt KARTLEGGINGSPROSJEKTET. Målsetningen er at elektronisk kommunikasjon skal bli like akseptert og ha samme juridiske holdbarhet som tradisjonell skriftlig kommunikasjon. En rapport som beskriver hvilke hindringer i lovverket som er funnet og hvordan disse kan fjernes er under utarbeidelse. Rapporten skal være klar før sommeren, og vil før det bli presentert for næringslivet. Trolig rundt månedsskifte mai – juni. Deretter vil det bli foretatt nødvendige regelendringer på vanlig måte. Ambisjonen er at alle unødige rettslige hindringer for bruk av elektronisk kommunikasjon skal være fjernet innen utgangen av 2001.

I dette Kartleggingsprosjektet vil selvfølgelig også regelverket for offentlige anskaffelser bli nøye gjennomgått. Jeg vil komme nærmere inn på dette i forbindelse med den pågående regelverks-revisjonen på dette området.

Lov om Elektroniske signaturer.

Nærings- og handelsdepartementet har utkast til ny lov om elektronisk handel ute på høring. Planen er å legge lovforslaget frem for Stortinget denne høsten, og at loven kan tre i kraft når forskrifter er på plass sommeren 2001.

Loven implementerer et EU direktiv om elektroniske signaturer. Formålet med direktivet var å legge til rette for sikker bruk av elektroniske signaturer ved å gi et felles rettslig rammeverk innen EØS.

Loven har som mål å skape tillit mellom parter som kommuniserer over Internett uten å kjenne hverandre. Elektroniske signaturer skal sikre at eventuelle endringer i dokumenter etter at de er sendt blir oppdaget, og det er mulig å sikre hvem som er avsender. En sentral bestemmelse i lovutkastet er at en elektronisk signatur på et visst nivå – såkalt kvalifisert elektronisk signatur- skal likestilles med håndskreven underskrift. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med det arbeidet som foregår i Karleggingsprosjektet, nemlig å åpne for at krav om håndskreven signatur kan oppfylles ved elektronisk kommunikasjon. Arbeidet med lovforslaget har skjedd i samarbeid med de andre nordiske land, og man har hatt flere møter for å finne en samnordisk forståelse av EU-direktivet og hvordan det skal implementeres.

EU-Direktiv.Forslag til regler om elektronisk handel og avtaleinngåelse.

Europa kommisjonen er opptatt av å etablere et felles rettslig rammeverk for elektronisk handel i Europa. Kommisjonen arbeider for tiden med utkast til et direktiv om elektronisk handel som skal sikre et godt fungerende marked for kommersielle tjenester som tilbys via elektroniske kommunikasjonssystemer. Utkastet legger opp til regulering av enkelte sider av blant annet markedsføring ved e-post, elektronisk avtaleinngåelse og oppfordring til utarbeidelse av bransjenormer for elektronisk handel.

Nærings- og handelsdepartementet har koordineringsansvaret for implementeringen av dette direktivet. For å ligge i forkant har man allerede nedsatt en interdepartemental gruppe som skal se på hvordan dette direktivet skal implementeres i norsk lov. Også innenfor dette området pågår det et nordisk samarbeid for å finne en felles forståelse av direktivet og hvordan det kan implementeres i de respektive lovgivninger.

Den elektroniske markedsplassen trenger både kjøpere og selgere.

Elektroniske markedsplasser trenger både kjøpere og selgere. En av forutsetningene for at Norge skal ligge i forkant av utviklingen er at det blir tilstrekkelig mange brukere av elektronisk handel. Dette er det tredje hovedsatsingsområde jeg ønsker å ta opp i dag.

Motivasjonen for å stimulere til økt bruk av elektronisk handel i norsk næringsliv er blant annet hensynet til små og mellomstore bedrifter. Den nye markedsplassen skaper muligheter i distriktene og for virksomheter i utkantene. Den tidligere ulempen - geografi og avstand- kan reduseres med den nye teknologien. Avstandene blir mindre.

Hva blir så gjort for å øke utbredelsen av elektronisk handel?

For at elektronisk handel skal stimulere til økt verdiskapning i distriktene er det viktig med en god dialog mellom det offentlige og næringslivet om informasjonssamfunnet og elektronisk handel.

Fellesforum for elektronisk handel.

Fellesforumet for elektronisk handel og forretningsdrift er et initiativ for å bidra til dette. Representanter for virkemiddel-apparatet, interesseorganisasjoner og næringslivet deltar i det nye Fellesforumet som ble reetablert i februar i år. Fellesforumet skal være en pådriver og være handlingsrettet for å fremme elektronisk handel og forretningsdrift som virkemiddel for nyskaping, økonomisk vekst og effektivisering. Små og mellomstore bedrifter er en viktig målgruppe.

Program for elektronisk datautveksling og innrapportering

Det er ikke bare gjennom kjøp og salg av varer og tjenester at antall mulige brukere kan økes. Infrastrukturen for elektronisk handel kan også benyttes til elektronisk innrapportering.

I 1999 ble program for elektronisk datautveksling og innrapportering, forkortet PEDI, startet. Programmet skal bidra til en mer effektiv og brukerorientert forvaltning gjennom å støtte etatenes arbeide med forenkling av offentlig innrapportering og bedre utnyttelse av offentlige registre.

Som en oppfølging av handlingsplanen for små bedrifter opprettet Nærings- og handelsdepartementet, med bistand fra Statskonsult og Norsk Edipro, i juni 1999 en tverrfaglig referansegruppe for elektronisk innrapportering. Gruppen skal være en pådriver i departementets arbeid med elektronisk innrapportering. Samtidig skal gruppen fungere som en referansegruppe for PEDI. Referansegruppen har satt i gang en kartlegging av seks (6) bedrifter. Denne kartleggingen skal gi forslag til hvordan bedriftenes skjemabelastning kan reduseres og hvordan enkle løsninger for elektronisk innrapportering kan utvikles.

Offentlig sektor er en stor markedsaktør

Offentlig sektor er en stor markedsaktør når det gjelder kjøp av varer og tjenester. Som jeg tidligere nevnte er det viktig at offentlig sektor gjennom sin markedsmakt bidrar til å øke utbredelsen av elektronisk handel og er en pådriver i utviklingen. Gjennom å ta i bruk elektronisk handel kan også innkjøpene kunne gjennomføres på en mer kosteffektiv måte. Dette leder meg inn på mitt neste hovedtema, nemlig effektivisering av offentlige anskaffelser.

Men først. La meg ta en oppsummering av hva jeg har gått igjennom frem til nå.

Deltagelse i den nye elektroniske markedsplassen er en forutsetning for at norsk næringsliv skal lykkes i en globalisert økonomi. Regjeringen ønsker å føre en aktiv og helhetlig politikk for elektronisk handel og forretningsdrift. Målet er å bringe Norge i forkant av utviklingen. Hovedsatsingsområder er:

• Å skape et IT- og kunnskapssamfunn for alle. Elektronisk handel er ikke et unntak.
• Den elektroniske markedsplassen må være forutsigbar. Rettslige og praktiske hindringer for elektronisk handel skal fjernes.
• Skal Norge ligge i front må vi øke antall brukere av elektronisk handel. De offentlige anskaffelser er gjennom sitt omfang viktig i denne sammenheng.

Effektivisering av offentlige innkjøp

Offentlige anskaffelser utgjorde 210 milliarder kroner i 1998. Dette tilsvarer 19 prosent av Norges bruttonasjonalprodukt.

Med slike enorme summer er naturlig nok ett av hovedmålene for offentlig innkjøpsvirksomhet å få riktige varer og tjenester av ønsket kvalitet til lavest mulig kostnad. Dette stiller betydelige krav til anskaffelsesprosessen. Forbedringer som gjør at produktene eller tjenestene blir bedre tilpasset behovet og / eller medfører lavere innkjøpskostnader, gir rom for å redusere utgiftene over offentlige budsjetter. Dette kan bidra til bedre dekning av andre behov innenfor de samme økonomiske rammene. For offentlig sektor samlet, vil selv forholdsvis små prosentvise forbedringer gi store utslag i antall kroner.

Offentlige anskaffelser spiller også en stor rolle når det gjelder å forbedre konkurranseevnen til norsk næringsliv. For svært mange bedrifter representerer de offentlige anskaffelser en betydelig omsetningskilde. Dette gjelder spesielt små og mellomstore bedrifter. Ved å opptre som en profesjonell og krevende kunde, og gjennom de krav som stilles til leverandør og produkt kan offentlig sektor bidra til å stimulerer til innovasjon og nyskapning i norsk næringsliv . På denne måten får både det offentlige bedre varer og tjenester, men minst like viktig er det at grunnlaget for verdiskapning i næringslivet styrkes. Dette stiller krav til en effektiv offentlig innkjøpsvirksomhet, og god planlegging, gjennomføring og oppfølging av hvert enkelt innkjøp.

Nøkkelfaktorer for en effektiv offentlig innkjøpsvirksomhet er blant annet tilstrekkelig kompetanse hos offentlige innkjøpere, konkurranse mellom leverandørene og at anskaffelsesprosessen er så smidig og brukervennlig som mulig. For å oppnå dette trenger man et regelverk som er enkelt for innkjøperen å håndtere og for leverandøren å forholde seg til. Som ansvarlig for regelverket for offentlige anskaffelser tar Nærings- og handelsdepartementet dette på alvor.

Nasjonalt regelverk for offentlige innkjøp – status og utvikling

Disse målene kan nemlig ikke oppnås ved markedsregulering alene. En undersøkelse som ble utført i 1996, etter innføring av EØS-reglene for offentlige anskaffelser, viste tydelig effektene av å lovregulere de offentlige anskaffelsene. Ved å benytte innkjøpsprosedyrer som stimulerer til økt konkurranse hadde offentlig sektor oppnådd betydelige effektiviserings-gevinster. Ved overgang fra direkte kjøp til mer bruk av anbud eller tilbud opplevde langt de fleste innkjøpere kostnadsreduksjoner på over 5 %. Grovt regnet utgjorde dette 10 milliarder kroner årlig. I tillegg til lavere enhetspriser og større rabatter opplevde man også å få bedre service ved levering, bedre innkjøpsplanlegging og færre feil- eller dobbeltkjøp. Videre viste det seg, og dette er verdt å bite seg merke i, besparelsene skjedde i hovedsak gjennom økt nasjonal konkurranse. Konklusjonen som kan trekkes utfra dette er: Lovverket har ført til en økt profesjonalisering av offentlige anskaffelser og bedre utnyttelse av offentlige midler. Det er blitt frigjort midler i de offentlige budsjetter til annen bruk, og norsk næringsliv har fått muligheten til å konkurrere om leveranser til offentlig sektor som av ulike årsaker tidligere ikke var gjenstand for konkurranse.

I dag er offentlig anskaffelsesvirksomhet i Norge underlagt et nokså uoversiktlig, komplisert og foreldet regelverk. Blant annet som følge av innføringen av EØS-regelverket for offentlige anskaffelser. Ved gjennomføringen av EØS-reglene hadde man ikke tid til en omfattende revisjon og samordning med eksisterende instrukser. Dagens regelverk har derfor forbedringsmuligheter for bedre å ivareta de grunnleggende prinsipper nedfelt i EØS-avtalen, og de forretningsmessige hensyn anskaffelsesregelverket bør ivareta.

Over lang tid er det foregått et arbeide for å revidere regelverket. I 1999 behandlet Stortinget et forslag til ny lov om offentlige anskaffelser som Nærings- og handelsdepartementet la frem. Forslaget tok sikte på å forenkle og tilpasse regelverket til de behov og oppgaver som offentlige oppdragsgivere står ovenfor.

Kosteffektive anskaffelser

Regelverket skal sikre kosteffektive anskaffelser. Uten et lett tilgjengelig og forståelig regelverk vil det være vanskelig for den offentlige innkjøperen å etterleve det, og gevinstene uteblir. Lovforslaget i 1999 tok derfor sikte på å gjøre regelverkets struktur enklere og mer pedagogisk riktig. De tre forskriftene for varer, tjenester og bygg og anlegg ble samlet i en forskrift. I tillegg ble de statlige innkjøpene under de såkalte EØS- terskelverdiene implementert i regelverket. Jeg synes regelverket etter dette er mer samordnet og lettere å forholde seg til, og håper at det blir lettere å gjennomføre innkjøpene i tråd med regelverkets krav og intensjoner.

Jeg synes det er viktig å huske på at regelverket også gir næringslivet rettigheter. Muligheten til å kunne konkurrere på like vilkår i det offentlige anskaffelsesmarkedet skal være til stede. Ved at de statlige anskaffelsene under terskelverdiene ble tatt inn i regelverket er det samme klage- og håndhevelsesapparatet som for EØS-anskaffelsene gjort tilgjengelig. Dette bedrer leverandørenes rettsstilling.

For ytterligere å poengtere målsetningen om effektive offentlige anskaffelser ble det tatt inn en formålsbestemmelse. Formålsbestemmelsen legger føringer for alle offentlige oppdragsgivere med hensyn til hvilket fokus som skal prioriteres ved gjennomføring av anskaffelsene. Nemlig effektive anskaffelser, forretningsmessig baserte disposisjoner og likebehandling av leverandører. Formålsbestemmelsen er fulgt opp ved at det er gitt klare føringer for hvilke prinsipper som skal legges til grunn i anskaffelsesprosessen. Konkurranse i størst mulig utstrekning er et grunnleggende krav.

Miljø

Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken. De offentlige anskaffelsene har et enormt potensiale til å styre utviklingen i bærekraftig retning og redusere miljøbelastningene. Dette er det lagt så stor vekt på, at det er tatt inn en bestemmelse som sier at det skal tas miljøhensyn i planleggingen av en anskaffelse.

Miljøhensyn er også god økonomi. Miljøvennlige produkter har ofte lengre levetid, høyere kvalitet og lavere energiforbruk. Miljøhensyn i planleggingsfasen vil derfor gi lavere totalkostnader.

Miljøegenskaper er en stadig viktigere konkurransefaktor. Utfordringen for norsk næringsliv er å ligge i forkant av utviklingen internasjonalt. Gjennom å ta miljøhensyn kan det offentlige anskaffelsesmarkedet gi norsk næringsliv et konkurransefortrinn. Her ligger utfordringen i å stille krav til løsninger som stimulerer næringslivet til å utarbeide og foreslå konkurransedyktige miljøvennlige løsninger.

Det er viktig at bestemmelsen følges opp. Departementet jobber nå med å utarbeide en miljøveileder. Veilederen vil gi råd og praktiske eksempler for hvordan miljøhensyn kan ivaretas i de offentlige anskaffelser, og skal være klar før loven trer i kraft.

Felles regelverk for alle offentlige anskaffelser

I Stortingsbehandlingen var det bred enighet om at loven burde gjøres generell, og at kommunale anskaffelser under terskelverdiene også skulle omfattes. Et felles regelverk vil være atskillig enklere for næringslivet å forholde seg til, og vil kunne gi ytterligere besparelser. Kommunal sektor står for nær halvparten av de samlede offentlige anskaffelsene. Det vil si omtrent 90 milliarder kroner per år. Langt de fleste av kommunale innkjøp er under terskelverdiene. Når vi så kjenner til at tidligere erfaringer viser innsparinger på over 5 % er det lett å skjønne at vi fremdeles har mye å hente. Fem (5) milliarder kroner kan komme godt med, og gi mulighet for å øke tjenesteproduksjonen for eksempel i skolen eller i helsesektoren.

Departementet har i det siste året vært i dialog med kommunene om konsekvensene av å implementere kommunal sektor. Responsen fra kommunal sektor har ikke vært entydig positiv. Kommunenes Sentralforbund mener prinsipielt at slike regler ikke bør innføres. Dersom det allikevel skjer forutsettes det at kommunale oppdragsgivere ikke påføres vesentlige ekstrakostnader.

Vi vurderer nå signalene som er kommet fra kommunene, og vil komme tilbake til saken. Jeg kan allikevel ikke se at situasjonen er endret siden stortingsbehandlingen. Tvert i mot er det viktigere enn noen gang å sikre riktig bruk av offentlige midler.

Klage- og håndhevelsessystemet

En annen sak vi også vil ta opp ovenfor Stortinget er dagens klage- og håndhevelsessystem. Regelverket gir som tidligere nevnt leverandørene visse rettigheter, og det er viktig at det finnes gode ordninger for leverandører som ønsker å få belyst saker hvor de føler seg forbigått eller urettferdig behandlet. Erfaringene viser at dagens ordning med bruk av domstolene som klageinstans ikke er tilfredsstillende. Det er behov for et supplement som kan ivareta behovet for tvisteløsning.

Departementet har nå et forslag klart. Tanken er å opprette et uavhengig organ som skal avgi rådgivende uttalelser og fungere som konfliktløser i saker om offentlige anskaffelser. Tvisteløsningsorganet skal bestå av høyt kompetente personer som raskt kan ta tak i problemer når næringslivet ber om det. Forslaget berører andre deler av vår lovgivning enn anskaffelsesområdet, og trenger grundig behandling. Målet er allikevel å legge forslaget frem for Stortinget i løpet av høsten.

Regelverket og elektronisk handel

Departementet er svært opptatt av at regelverket for offentlige anskaffelser skal legge til rette for elektronisk handel. Som en del av kartleggingsprosjektet jeg nevnte tidligere, pågår det nå et arbeide for å gå igjennom regelverket med tanke på å fjerne eller endre bestemmelser som er til hinder for elektronisk handel. Når det gjelder i hvilken grad elektronikk kan tillates brukt som verktøy innenfor dagens regelverk, reiser dette spørsmål først og fremst i forhold til krav om skriftlighet. At regelverket stiller krav om skriftform har fram til nå ikke voldt problemer da papir – og systemer basert på papir –har vært enerådende medium til å behandle informasjon på. Vurderingen av anskaffelsesregelverk vil fremover konsentrere seg om å avdekke hvilke bestemmelser som krever eller forutsetter bruk av papir eller skriftlig form.

Dette arbeidet må imidlertid koordineres med det arbeidet som pågår i EU.

EU og regelverket for offentlige innkjøp - status og utvikling

Ikke bare i Norge men også innen EU foregår det et aktivt arbeide for å forenkle og tilpasse regelverket for offentlige anskaffelser til markedsutviklingen. Kommisjonen har i sitt siste utkast til nytt regelverk lagt opp til å forenkle systematikken i alle direktivene ved å samle de tre innkjøpsdirektivene i klassisk sektor til ett direktiv. Norge anbefaler en slik løsning og forslaget er helt i tråd med hva som allerede er bestemt skal gjennomføres i Norge.

I utkastet foreslås det videre en rekke materielle endringer. Blant annet for å modernisere og tilpasse regelverket til de muligheter som den nye informasjonsteknologien skaper. Målet er å likestille elektroniske midler med andre tradisjonelle kommunikasjonsmidler. Dette innebærer :

• at formuleringer i regelverket som forutsetter papirbaserte løsninger skal fjernes,
• at oppdragsgiver skal få frihet til å gjennomføre hele anskaffelsesprosedyren elektronisk,
• og at tidsfristene som gjelder for kunngjøring og mottak av anbud skal reduseres når oppdragsgiver benytter elektroniske løsninger.

Arbeidet med å utvikle et tidsriktig regelverk er altså høyt prioritert også innen EU. Det vil imidlertid ta tid før et nytt regelverk er på plass. Selv om det er uttrykt en målsetning om implementering i 2002, tyder mye på at dette ikke vil skje før i 2004 / 2005. Regelverksrevisjon i Norge i 1999, og det pågående arbeidet gjør at vi kan si at vi har god fremdrift og ligger godt an når det gjelder å modernisere vårt regelverket for offentlige anskaffelser, ja vi kan slå fast at vi er helt i forkant av EU.

Effektivisering av offentlige anskaffelser med fokus på elektronisk handel.

Effektive offentlige anskaffelser oppnås ikke gjennom et godt regelverk alene. Det krever også at innkjøpere utnytter de teknologiske mulighetene og foretar innkjøpene på en mest mulig kosteffektive måte. Nye verktøy og da spesielt elektronisk handel gir grunnlag for nye og mer effektive løsninger og rutiner ved offentlige anskaffelser enn tidligere.

Program for elektronisk handel i offentlige innkjøp.

Den forrige Regjeringen besluttet i fjor å sette i verk et femårig program for elektronisk handel i offentlige innkjøp.

Målet med programmet er å legge til rette for og øke bruken av elektronisk handel ved innkjøp til det offentlige. Programmets rolle vil være å fungere som en pådriver, både i forhold til de organisatoriske og tekniske utfordringene.

Programmet vil spenne over et bredt spekter av oppgaver: på den ene siden å bistå relevante regelverks-forvaltere med å fjerne hindre i lover og regler som vanskeliggjør innføring av elektronisk handel i det offentlige. Dette arbeidet vil også gi viktige innspill til Nærings- og handelsdepartementet for å tilpasse lov om offentlige anskaffelser til elektronisk handel.

På den andre siden skal programmet gjennomføre konkrete delprosjekter med sikte på å vinne erfaringer og påskynde innføringen av elektronisk handel. Ett svært interessant prosjekt er etablering av Elektronisk markedsplass for offentlige innkjøp. En slik markedsplass skal være en innfallsport på Internett der innkjøperen kan hente informasjon om mulige leverandører, tilgjengelige varer og tjenester og kunne gjøre avrop på inngåtte rammeavtaler. På sikt vil det også legges til rette for at offentlige innkjøpere kan benytte markedsplassen til annonsering av forespørsler og anbud.

Avslutning

Informasjonsteknologi og elektronisk handel er ikke et poeng i seg selv. Det er virkemidler for å nå overordnede samfunnsmessige målsetninger. Viktige faktorer for en effektiv offentlig innkjøpsvirksomhet er hvordan anskaffelsene gjennomføres og hvordan mulighetene som ligger i å ta i bruk elektronisk handel utnyttes.

Regjeringen legger stor vekt på å legge rammebetingelsene til rette for en effektiv offentlig anskaffelsesvirksomhet og for økt utbredelse av elektronisk handel. Norge har et godt utgangspunkt. Vi ligger langt framme når det gjelder utvikling av et moderne og fremtidsrettet lov og regelverk både for offentlige anskaffelser og elektronisk handel. Vi blir av Information Society Index rangert på 4- plass av 55 land når det gjelder bruk av IT i samfunnet, og ligger langt fremme når det gjelder Internett-anvendelse. Utfordringen ligger i å ta i bruk teknologien på nye produkter og tjenester. Her ligger det et stort potensiale. Jeg håper at denne konferansen, mitt bidrag, og alle de spennende eksempler på profesjonell innkjøpspraksis dere vil få høre om i dag og i morgen vil gi dere motivasjon til å utnytte dette potensialet. Gjennom det kan dere bevise at Norsk offentlig sektor og offentlig innkjøpsvirksomhet er effektiv og fremtidsrettet.

Takk for oppmerksomheten.