1 Innledning

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å delta på møtet her i dag.

Før jeg går nærmere inn på temaet høgre utdanning i et regionalpolitisk perspektiv, er det naturlig for meg å trekke opp litt av bakteppet for dagens generelle nærings- og kunnskapspolitikk.

2 Næringspolitiske utfordringer

Vi er inne i en tid med store utfordringer og ikke minst muligheter. Det globale sceneskiftet betyr at alle må forholde seg til en virkelighet i hurtig omforming, politisk, økonomisk og teknologisk. Rekkevidden av disse endringene er slik at de hver for seg og i sum representerer betydelige utfordringer. Ikke minst gjelder det i forhold til våre egne tilvendte tanker og arbeidsformer.

Evnen til å konkurrere på den internasjonale arena blir avgjørende for vår egen sysselsetting og velferd. Stadig færre bedrifter kan operere uforstyrret i nasjonale markeder eller bare forholde seg til nasjonale konkurrenter. Begrepet skjermet sektor gir liten mening i år 2000.

Norge og norsk næringsliv står altså overfor en rekke endringer, og skal lære å leve i endring. Noen endringer er en realitet i dag og andre vet vi med sikkerhet vil komme i årene framover. Endringene vil påvirke den framtidige verdiskapingen i våre etablerte næringer og legger rammer for nye virksomheter. Vi må i likhet med andre land forholde oss aktivt til en rivende teknologisk utvikling og en global økonomi som er i omforming.

Anvendelse av IKT er nødvendig for alle virksomheter, enten det er små nyskapingsbedrifter eller større og kanskje mer tradisjonelle selskaper. Mange nyetableringer og mye nyskaping skjer også innenfor selve IKT-sektoren.

Teknologien påvirker i stadig raskere tempo produkter og tjenester innhold og utforming, hvordan vi handler. Regjeringen ønsker å påvirke og fremskynde IKT-utviklingen i Norge og legge til rette for et informasjons- og kunnskapssamfunn åpnet for alle. Derfor fremla nærings- og handelsministeren en handlingsplan for eNorge i juni. Planen skal synliggjøre sammenhengen mellom politiske mål og utviklingen av den nye økonomien. Planen beskriver videre hvor vi er, hva som må gjøres, hvem som har ansvaret og når tiltakene skal gjennomføres.

En grunnleggende forutsetning for deltagelse i eNorge er blant annet tilgjengelighet til god og sikker infrastruktur. I dag, med Utvikling av nye digitale produkter og tjenester og mer omfattende elektronisk samhandling, betyr dette behov for bredbåndstilgang for stadig flere.

Regjeringen ønsker en raskere og bredere geografisk utbygging av bredbåndsnett i regi av markedsaktørene. Konkurransen i markedet må derfor styrkes samtidig som den offentlige etterspørselen stimuleres. Regjeringen ser det ikke som nødvendig at det offentlige selv bygger ut eller eier telekommunikasjonsinfrastruktur, men har som mål at det gjennom aktørene i et konkurransemarked skal sikres: gode tilbud om tilknytning til bredbåndsnett til grunn- og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner innen utløpet av 2002 og mulighet for tilknytning til bredbåndsnett for Norges befolkning innen utløpet av 2004.

I tillegg har vi en del særnorske utfordringer knyttet til vår oljeavhengighet og gradvis avtagende inntekter fra petroleumssektoren. Kombinert med økende fremtidige pensjonsforpliktelser skaper dette et sterkt behov for nyskaping - både i eksisterende næringer og ved etablering av nye.

3 Kunnskapspolitiske utfordringer

Som nevnt innledningsvis, stiller ny teknologi og endrede internasjonale rammebetingelser norsk næringsliv overfor stadige nye konkurransesituasjoner. Tilgang på rett kompetanse, rask oppdatering og fornyelse av kompetanse på alle nivå, blir derfor avgjørende for norske bedrifters evne til omstilling, verdiskaping og innovasjon.

Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter utdanningsinstitusjoner som leverer oppdatert kunnskap og kompetanse i tråd med de behov næringslivet til enhver tid har. Et godt samspill og samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og arbeids- og næringsliv er derfor en nødvendighet.

En hovedutfordring for dagens aktører er derfor å gripe fatt i de utfordringer som ligger i at en stadig større del av vår framtidige verdiskaping vil måtte være kunnskapsbasert. Det stiller krav til både næringslivet og utdanningssektoren. I større grad enn tidligere må vi dessuten klare å integrere IT-, forsknings- og handelspolitikken i næringspolitikken.

Norsk næringsliv kan ikke basere sine konkurransefortrinn på lav pris. Kvalitet, produktutvikling og nyskaping må ligge til grunn for norske bedrifters konkurransestrategi. Det krever en systematisk satsing på utvikling av kompetanse. Langsiktig satsing er nødvendig der fokus må ligge på økt kompetanse og en god utnyttelse og utvikling av de ansattes potensiale. Denne satsingen må være en itegrert del av driften i enhver virksomhet. Livslang læring er helt nødvendig for norske bedrifter om man ønsker å opprettholde konkurransefortrinn, eller god tjenesteyting i offentlig sektor for den del.

All erfaring viser at høyere kompetanse øker evnen til å lære mer, og dermed evnen til omstilling og nytenking.

Kunnskap og kompetanse beveger seg i dag fritt over landegrensene og det er et globalt forsknings- og utdanningsmarked. Dette har ført til en hard kamp om kunnskap og talenter de ulike landene imellom. Vi må vel innrømme at norske universiteter og høyskoler har i liten grad maktet å tiltrekke seg internasjonale kunnskaps- og kompetanseressurser, forskningsinnsats og utenlandsstudenter.

Kunnskapspolitikk er næringspolitikk. Og som statsråd Trond Giske sa i sin utdanningspolitiske redegjørelse sist mai, ønsker regjeringen et utdanningssystem med en FRISK profil. Bokstaven F i ordet frisk står i denne sammenhengen for fleksibel. Et fleksibelt utdanningssystem må vise evne til rask omstilling og nytenkning, kunne nyttiggjøre seg at mulighetene som informasjons- og kommunikasjonsteknologien gir, og være i stand til å ta nye læringsarenaer i bruk. Ikke minst må utdanningssystemet oppdage arbeidsplassen – som en arena hvor den enkelte ikke bare tar sin skolelærdom i bruk, men hvor læring av ny kunnskap og ferdigheter stadig fortsetter.

Kompetansereformen ble vedtatt av Stortinget i januar 1999. Regjeringens målsetting er å utvikle tilbud som bygger på den enkeltes realkompetanse, og å gi fleksible tilbud tilpasset voksnes livssituasjon. Dette betyr blant annet mulighet til å kombinere arbeid og utdanning. I arbeidet med Kompetansereformen legger regjeringen stor vekt på et tett samarbeid med partene i arbeidslivet. Det er de som vet hvor behovene er størst, og som derfor må være de sentrale i styringen av reformen. I det vi åpner utdanningssystemet for nye grupper, må vi også tilby et større mangfold.

Og for regjeringen er det viktig at ulike opplæringsarenaer tas i bruk, og at landets utdanningsinstitusjoner tilpasser seg de behov som reformen skaper, og ikke motsatt.

4 Utdanningssektorens utfordringer

Utfordringen går ikke ensidig til næringslivet. Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter at utdannings- og forskninginstitusjoner imøtekommer behov i samfunnet og i næringslivet.

I den vanskelige budsjettsituasjonen vi har nå, må det stilles krav til de ressurser som brukes innenfor utdanningssektoren. Utdanningsinstitusjoner må derfor i mye større grad fokusere på hva næringslivet etterspør. For kunnskapsmiljøene rundt om i landet må næringsutvikling være et klarere uttalt mål. Det er viktig å finne fram til gode regionale løsninger på samarbeid mellom næringsliv og utdanningsinstitusjoner.

Det er derfor helt sentralt at den kunnskap som produseres og overføres i utdanningsinstitusjonene er oppdatert. For det første må disse institusjonene være oppdatert i forhold til det behov for kunnskaps- og kompetanseoverføring næringslivet har. For det andre må lærere og de kurs som holdes være oppdatert på hvor langt den teknologiske utviklingen har kommet, og hvilken kompetanse studentene må ha for å være best mulig skikket til å gå over i arbeidslivet.

Om ikke utdanningsinstitusjonene lykkes i å levere den kunnskap og kompetanse næringslivet etterspør, må de innse at næringslivet blir nødt til å se til andre mindre tradisjonelle kunnskapleverandører for å få dekket det økende behovet for ny kunnskap de har. Utdanningsinstitusjoner må finne seg i å konkurrere ikke bare med hverandre, men også med andre aktører om å levere kunnskap. Jeg tror at om få år vil informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjøre at andre aktører kan tilby langt mer fleksible undervisningopplegg. Høgskoler og universiteter må derfor i dag aktivt gå inn å se på hvordan de holder både læringsmetoder og materiell oppdatert i forhold til de muligheter som finnes i dag. Hvis ikke er det fare for at den tradisjonelle utdanningssektoren taper. I kampen om studentene må det derfor skje nytenking. Gir ikke en utdannelse utteling i form av gode jobbmuligheter, vil studentene velge andre kunnskapsleverandører eller ikke velge utdanning i det hele tatt.

**

Ett svar på disse utfordringene er kompetansereformen (St meld. nr. 42 for 1997-98). Kompetansereformen skal imøtekomme arbeidslivets behov for livslang læring. For små og mellomstore bedrifter, som vi har mange av i Norge, er det av avgjørende betydning at vi legger til rette for utdanningstilbud som i større grad gjør det mulig å kombinere arbeid og utdanning. Et viktig element i kompetansereformen er å utnytte de store mulighetene som ligger i arbeidsplassen som læringsarena. Undervisning ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi spiller en svært viktig rolle her med sitt avstands- og kostnadsreduserende potensiale. Om folk skal ønske å lære mer, må de kunne lære der de er. På arbeidsplassen eller hjemme. Om våre utdanningsinstitusjoner ønsker henge med og bidra til utviklingen av et samfunn der livslang læring er rådende, må de tilpasse seg et slikt behov. De må tilby nye, fleksible løsninger, og ikke minst som jeg tidligere har understreket, tilby sine kunder muligheten til stadig oppdatering. Det er dette livslang læring innebærer.

Jeg tror derfor at utdanningsinstitusjonene, høgskoler og universitet har en stor utfordring både med hensyn til hvordan de skal legge opp undervisningen for de mer tradisjonelle studentene men også hvordan dere skal utnytte mulighetene for å kunne gi tilbud slik at intensjonene i kompetansereformen oppfylles.

I dag kan en student ta samme fag, det være seg i Harstad, Bodø eller ved en annen utdanningsinstitusjon. Jeg synes at man bør tenke utradisjonelt og stille spørsmål om ikke man burde koordinere undervisningen på en bedre måte. For eksempel ved at forelesingen holdt fra Harstad og den er tilgjengelig på storskjerm samtidig i Bodø, Tromsø, Alta eller andre steder. Opplegget må være interaktivt slik at en kan stille spørsmål. Et slikt opplegg ville gi grunnlag for en sterkere spesialisering ved de like utdanningsinstitusjonene. Basert på et slikt samarbeid og spesialisering, vil også det være mulig å gå videre ved at en lager undervisningsopplegg som den enkelte kan benytte uavhengig av sted og tid.

Jeg frykter at dersom høgskolene og universitetene ikke tar utfordringen, vil studentene/brukerne skaffe seg tilgang til undervisningsopplegg fra andre utdanningsinstitusjoner, eller bedrifter, selskaper som utvikler utdanningsmoduler/fag for fjernundervisning med nødvendig godkjenning.

Nå er det ikke min intensjon å trekke opp skrekksenarier med hensyn til framtiden men det er grunnlag for, mener jeg, at de berørte høgskoler og universiteter i landsdelen setter seg ned og diskuterer fremtiden, de utviklingstrender som en ser og mulighetene for et samarbeid for å utnytte ressursene på en enda bedre måte enn i dag. Jeg tror at dette vil kreve en nødvendig spesialisering og utdyping i enkelte fag ved de enkelte skoler. Et samarbeid basert på spesialisering tror jeg kan være beste grunnlaget for å bevare den struktur som vi i dag har. Dersom en ikke utnytter disse mulighetene, frykter jeg for at andre gjøre det og at de som blir værende igjen i den tradisjonelle undervisningssituasjonen gradvis vil bli utarmet og miste sin posisjon. Min utfordring til dere er således: ta ballen, møt fremtiden offensivt.