Kjære forsamling

Først og fremst vil jeg ønske velkommen til denne konferansen, og få uttrykke min glede over at så mange har tatt seg tid til å komme hit i dag.

Innledning

Vi står foran en milepæl. Fra sommeren av vil det offentlige innkjøps-Norge endelig bli samlet under ett felles regelverk. Veien hit har vært lang, men det har vært nødvendig for å få til et godt resultat.

Arbeidet med revisjon av innkjøpsregelverket startet med et offentlig utvalg som la frem sin utredning i 1997. Utrednings-arbeidet ble fulgt opp med ny innkjøpslov vedtatt i 1999. Under lovbehandlingen fikk regjeringen et klarsignal til også å se nærmere på reglene for kommunal sektor. I god samarbeids-ånd deltok Kommunenes Sentralforbund i arbeidet med å utrede konsekvensene for kommunal sektor ved å bli innlemmet i ett felles regelverk. I korte trekk viste utredningen at det er et potensiale for samfunnsøkonomiske gevinster dersom vi får til økt konkurranse om de offentlige innkjøpene. I desember i fjor ble innkjøpsloven endret, og arbeidet med å utarbeide innkjøpsforskriften kunne ta til. Målet for arbeidet har hele tiden vært at offentlig sektor ved sine innkjøp skal bidra til en god bruk av samfunnets ressurser, og være en pådriver i utviklingen av et verdiskapende norsk næringsliv.

I utformingen av forskriften er det lagt stor vekt på å få til enkle, fornuftige regler som er tilpasset den virkelighet vi står ovenfor i dag. Etter at høringsuttalelsene er kommet inn og i disse dager blir behandlet, er jeg sikker på at vi kommer i mål.

Næringspolitiske utfordringer

Før jeg går nærmere inn på dagens tema vil jeg gjerne begynne med å tegne opp noe av bakteppet for dagens næringspolitikk.

Norge står ovenfor store utfordringer knyttet til de gradvis avtagende inntekter fra petroleumssektoren som vi vil oppleve i årene som kommer. Kombinert med økende pensjonsfor-pliktelser og en stadig mindre andel yrkesaktive i befolkningen, skaper dette et sterkt behov for nyskaping i eksisterende næringer og etablering av nye bedrifter om vi skal klare å opprettholde velferden gjennom økonomisk vekst. Regjeringen mener videre at det er viktig med en bedre organisering av offentlig sektor. Offentlig sektors utgifter vokser klart sterkere enn veksten i norsk økonomi, og vi må møte denne utfordringen med mot og vilje til nytenking og endringer, fordi krav endres, behov endres, vi har krevende brukere. Vi må stille krav til riktig organisering og riktig bruk av penger.

Globaliseringen innebærer at vår nasjonale økonomi mer og mer veves inn i et internasjonalt samspill. Samtidig utfordrer de raske teknologiske endringene oss, og våre bedrifter står ovenfor både en global og vitenbasert konkurranse. Konkurransen øker i alle markeder, og våre bedrifter må i stadig større grad evne å utvikle varige konkurransefortrinn på den internasjonale arena.

En politikk for nyskaping må derfor ta utgangspunkt i de grunnleggende forandringene som samfunnet gjennomgår som følge av den teknologiske revolusjonen og globaliseringen av økonomien. Regjeringens mål er at Norge skal være et økologisk bærekraftig, attraktivt og næringsvennlig samfunn med høy livskvalitet basert på partnerskap mellom det offentlige og næringslivet om velferd, utdanning, forskning og innovasjon. Vi kan ikke gjøre alt på samme måte når teknologien gjør det mulig å bli enda mer oppdatert og lar oss bruke nye metoder. Den som ikke ser Internett som en mulighet vil fort komme til å oppdage at det kan være en trussel. Vi skal ha et omstillings-dyktig og kunnskapsbasert næringsliv som arbeider under gode rammebetingelser.

Verdikjeder

Henry Ford sa:

"Å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er fremskritt. Å arbeide sammen er suksess."

Norske bedrifters nasjonale og internasjonale situasjon må betraktes som et hele. Men ennå viktigere, norske bedrifter må se seg selv som et hele. For å få til økt verdiskaping og vekst må vi også sikre at Norge som hjemmemarked i sterkere grad bidrar til at våre bedrifter kan utvikle konkurransefortrinn i det internasjonale markedet.

Offentlig sektor er en viktig tilrettelegger for næringslivet. Og da ikke bare som regulator og myndighetsutøver selv om disse rollene også er av stor betydning. I dag skal vi fokusere på andre områder der offentlig sektor er en viktig del av bedriftenes verdikjede.

Innkjøp og forsyning

Offentlig forvaltning kjøper varer og tjenester for vel 170 milliarder kroner årlig. Dette utgjør en betydelig del av de offentlige budsjetter, og viser at offentlig sektor representerer en stor del av omsetningen for norsk næringsliv.

Spørsmål om innkjøp, forsyning og verdikjeder har i lang tid vært et område som har fått for lite oppmerksomhet. Dette er i endring. Stadig flere aktører, både i akademiske miljøer og i næringslivet har skjønt hvor viktig det er å bli bedre på dette området. Innen offentlig sektor har vi så smått sett et økende fokus på disse områdene. Men det er et stykke igjen. Effektive anskaffelser og en offentlig sektor som er et konkurransefortrinn for næringslivet, forutsetter kontinuerlig forbedringsprosesser i alle ledd i verdikjeden. Det er nødvendig med samarbeid på tvers av faggrenser, kompetanseutvikling, gode planleggings-prosesser, kontinuerlig resultatvurdering og forbedring.

Jeg vil understreke at det nye regelverket på langt nær dekker alle de forhold som har betydning når det gjelder å sikre størst mulig verdiskapning gjennom innkjøpene. Men jeg er overbevist om at regelverket kan bidra til at fagområdene innkjøp og forsyning får det nødvendige ledelsesfokus og sin rettmessige plass i virksomhetene.

Fornyelse av offentlig sektor

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor tar sikte på å fornye, omstille og effektivisere offentlig sektor slik at den kan fungere bedre i forhold til befolkningens behov og samfunnsøkonomiske hensyn. Jeg er blitt fortalt at for mange offentlige virksomheter utgjør innkjøpene om lag 40 %. Om dette tallet er helt representativt for alle er kanskje ikke det viktigste. Poenget er at dersom vi gjennom bedre offentlig innkjøpsvirksomhet kan spare penger uten å redusere tilbudet, og kanskje også frigjøre midler til økt tjenesteproduksjon så kan vi vise at fornyelse av offentlig sektor ikke bare handler om konkurranseutsetting. Det gjør det nemlig ikke.

En viktig forutsetning for å gjennomføre fornyelse er å gi rom for skjønn og lokale beslutninger.

Å innføre et obligatorisk regelverk som går ut over de inter-nasjonale avtaleforpliktelsene kan tilsynelatende oppfattes som detaljregulering og sentral overstyring. MEN, og dette er det viktig å understreke – et nytt felles innkjøpsregelverk vil ikke begrense den kommunale selvråderetten. Det er fortsatt den enkelte virksomhet som, innenfor det alminnelige regelverk og rammevilkår, selv skal bestemme hvordan innkjøpsvirksom-heten skal organiseres, definere egne behov og hvordan disse best skal dekkes. Den enkelte virksomhet har selv ansvar for at anskaffelsene skjer på en mest mulig effektiv og verdiskapende måte. Dette innebærer blant annet at systemer og rutiner fungerer godt, at det utarbeides forsyningsstrategier som støtter opp om øvrige mål.

Regelverket vil være en støtte i arbeidet med å organisere, planlegge og gjennomføre innkjøpene bedre. Nylige undersøkelser viste at en av fem kommuner ikke har skriftlige innkjøpsrutiner. Siden utarbeidelse av et godt innkjøpsregelverk krever mye arbeid, er det ikke overraskende at det nettopp er i enkelte små kommuner med begrensede ressurser at skriftlige innkjøpsrutiner mangler. Et samlet regelverk for det offentlige vil derfor særlig innebære en fordel for de kommuner som selv ikke har utarbeidet egne innkjøpsregler. At alle kommuner kan forholde seg til ett felles regelsett som er tilpasset profesjonelle innkjøpsrutiner vil lette både kompetanseoppbygging og kompetanseoverføring. Videre vil det gjøre det enklere å etablere interkommunalt innkjøpssamarbeid, og dette kan redusere de administrative kostnader som er forbundet med innkjøpsplanlegging og gjennomføring.

Enhetlige og forutsigbare spilleregler

Som deltagere i konkurransen om offentlige kontrakter må næringslivet forholde seg til de regler og retningslinjer som gjelder på området. Gjennom at det blir innført ett felles regelverk for alle offentlige anskaffelser vil bedriftene slippe å forholde seg til et sett av ulike regler og innkjøpspraksis slik situasjonen er nå. Forutsigbar og enhetlig opptreden fra det offentliges side kombinert med felles kunngjøringsregler vil øke antallet potensielle leverandører, og tilbydersiden vil fungere bedre.

Som nevnt dekker regelverket ikke alle forhold som er viktig for en effektiv offentlig innkjøpsvirksomhet. Regelverket inneholder hovedsakelig prosedyreregler som skal sikre at selve kontraktsetableringen så langt som mulig skjer etter konkurranse, og at utvelgelse av kvalifiserte leverandører og tildeling av kontrakter skjer på grunnlag av objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

Leverandørutvikling

At alle leveranser til det offentlige skjer etter en åpen og rettferdig konkurranse er ett av regelverkets viktigste prinsipper, og det har jo ikke kommet av seg selv. Økt nasjonal verdi-skaping er nært knyttet til at vi aktivt stimulerer til konkurranse også ved de offentlige innkjøpene.

Våre små og mellomstore bedrifter må sikres reell markedsadgang til offentlige leveranser.

Større anskaffelser har lenge vært underlagt et felles regelverk, men problemet har vært at store andeler av de offentlige anskaffelsene er så små at de faller utenfor dette regelverket. Små og mellomstore bedrifter kan ofte ikke konkurrere om de store leveransene, de har rett og slett ikke kapasitet eller ressurser til det. Dette tar regelverket hensyn til når hoved-regelen er at alle anskaffelser uavhengig av verdi, nå skal kunngjøres og skje etter åpen konkurranse.

Gjennom lokale, regionale og nasjonale konkurranser identifiserer og utvikler bedrifter egne fortrinn som kan være avgjørende på den internasjonale arena. Dette kommer også kundene til gode, gjennom at nye produkter som er bedre tilpasset behovet tilbys til en riktig pris. Det er ikke bare et spørsmål om lavere pris, selv om dette selvfølgelig er svært ønskelig. Kvalitet og valg av løsning er vel så viktig. Derfor var det gledelig at undersøkelsene også viste at innkjøperne også opplevde bedre service ved levering, bedre innkjøpsplan-legging og færre feilkjøp.

Johann Wolfgang von Goete sa:

"Hvis du forlanger et klokt svar, må du også spørre fornuftig."

At offentlige innkjøpere legger vekt på å utnytte kompetansen i de bedrifter som utgjør de aktuelle markedene, er viktig for å stimulere til effektivitet og innovasjon i næringslivet. Gjennom å bli mer bevisst på å definere sine krav gjennom ytelses-spesifikasjoner heller enn detaljspesifikasjoner vil bedriftene få mulighet til å komme med gode forslag til løsninger som fungerer i henhold til behovet.

Et annet vesentlig poeng er å gi de tapende leverandører tilbakemelding på hvorfor de ikke nådde opp i en konkurranse. Konstruktive begrunnelser vil bidra til at leverandørene i større grad kan tilpasse seg de krav som blir stilt, og det vil være mulig for dem å forbedre sin konkurranseevne fram til neste korsvei.

Miljø

I det internasjonale markedet skjer det endringer i ramme-betingelsene i retning av økt fokus på kvalitet, miljøaspekter og livsløpkostnader. Satsing på miljøvennlige løsninger vil være avgjørende for bedriftenes langsiktige konkurranseevne. Å være tidlig ute kan også være et konkurransefortrinn i seg selv.

Da er det viktig at kravene i det norske markedet stimulerer til å forsere utviklingsarbeidet i forhold til de internasjonale krav, og at kravene helst befinner seg i tetfeltet. I den nye loven er det tatt inn en bestemmelse som pålegger den enkelte innkjøps-ansvarlige å ta hensyn til miljø og livsløpskostnader i plan-leggingen av en anskaffelse. Gjennom at offentlig sektor er en krevende profesjonell kunde som stiller klare krav innen kvalitet og miljø, basert på livsløpskostnader, støttes næringslivet i de nødvendige omstillinger som må til for å utvikle nye miljø-vennlige konkurransedyktige løsninger og produkter.

Å legge vekt på miljø og livsløpskostnader i planleggingsfasen er også god butikk for offentlig sektor. Det finnes en rekke eksempler på dette. Vannbåren varme kan medføre noe høyere investeringskostnad men vesentlig lavere totale kostnader i byggets livsløp. Det er på høy tid å rette oppmerksomheten bort fra den kortsiktige anskaffelseskostnaden og over mot livsløps-kostnader. Livsløpkostnader gir økonomifaglig sett et mer korrekt bilde av de reelle kostnadene for et produkt, det være seg et bygg eller en kontormøbelløsning.

Fylkesmannen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune har, med støtte blant annet fra Nærings- og handelsdepartementet, igangsatt prosjektet "miljøeffektive innkjøp i Vestfold 2005". Hovedmålet for prosjektet er å få samordnet og effektivisert innkjøpene i hele offentlig sektor i Vestfold, og få en permanent forankring av prinsippene for miljøeffektive innkjøp i innkjøps-rutinene. Gjennom dette prosjektet er tanken å utvikle forut-sigbare miljøkrav som er godt faglig fundert, og som er like og samordnet for hele regionen. For næringslivet er dette en nødvendighet for rasjonell og kostnadseffektiv produktutvikling der miljø blir vektlagt. Det gir også troverdighet i markedet.

Mange innkjøpere sier med rette at det er vanskelig å finne gode måter å stille riktige miljøkrav på. Resultatet er at kravene som stilles og omfanget er varierende, avhengig blant annet av interesse og kompetanse. Både offentlig sektor og næringslivet bruker sånn sett unødvendig mye ressurser på å utarbeide og følge opp miljøkravene. Min forventning til prosjektet er derfor at man også klarer å overføre resultatene til andre regioner slik at det utvikles en enhetlig forståelse og praksis når det gjelder miljøhensyn i offentlige anskaffelser.

IKT

Som e- minister vil jeg også understreke betydningen av å bruke informasjons- og kommunikasjonsteknologi for å effektivisere og fornye offentlig sektor, og offentlig innkjøps-virksomhet.

Regjeringens politiske mål er å arbeide aktivt for å bringe Norge i forkant av utviklingen når det gjelder elektronisk handel og forretningsdrift. Vi ligger i verdenstoppen når det gjelder utbredelse av PC-er og Internett. Derfor har Norge et svært godt utgangspunkt. Utfordringen nå ligger i å anvende IT i nærings-livet, i offentlig forvaltning og i samfunnslivet for øvrig. Og anvendelsen må skje på en måte som gir økt produktivitet, og som legger grunnlaget for utvikling av nye produkter.

Som en stor markedsaktør kan offentlig sektor ha en pådriver-rolle når det gjelder å ta i bruk e-handel og elektroniske markedsplasser. Det er også et stort potensiale for effekti-visering gjennom elektronisk handel. I utformingen av det nye regelverket har det vært et mål å utnytte de muligheter som ligger innenfor EØS-avtalen for å legge til rette for økt bruk av elektronisk handel og kommunikasjon. Det blir mulig å avgi tilbud elektronisk, og alle kunngjøringene skal være elektronisk tilgjengelige. Den elektroniske kunngjøringsdatabasen DOFFIN som drives av Norsk lysingsblad, skal tilby en komplett oversikt over alle kunngjøringer om offentlige innkjøp. Ved å bruke et enkelt søkesystem vil potensielle leverandører raskt kunne finne fram til et de er ute etter.

Samfunnsmessige hensyn

Selv om hovedformålet med det nye regelverket er å sikre effektive innkjøp er jeg glad for at vi også kan ivareta det særlige ansvaret det offentlige har når det gjelder andre samfunnsmessige hensyn, uten å tape hovedformålet for øye. Jeg mener at vi har lykkes med å finne en god balanse gjennom innføringen av skatteattest og lærlingeklausul samt en egen-erklæring om helse, miljø og sikkerhet og kontraktørvirksomhet. Ved å være bevisst på å bruke bedrifter som oppfører seg skikkelig med hensyn til å ha et korrekt tjenesteforhold til sine ansatte håper jeg at offentlige myndigheter med utgangspunkt i det nye regelverket kan være et eksempel til at kravene etterfølges.

Avslutning

La meg til slutt oppsummere.

Det offentlige har flere roller enn å være regulator og myndighetsutøver. Ressursbruken i privat sektor blir direkte påvirket ved at det offentlige både er leverandør av tjenester til privat sektor og en betydelig innkjøper av varer og tjenester fra privat sektor. Hvordan det offentlige ivaretar disse rollene har avgjørende betydning for fremtidig verdiskaping og velferd. Sett i en slik sammenheng er det viktig å stimulere til en effektiv offentlig anskaffelsesvirksomhet. Det nye innkjøpsregelverket vil være en hjelp for offentlig sektor i møte med nye utfordringer og krav til fornyelse. Både stat og kommune vil få et moderne regelverk som vil være en støtte i arbeidet med å oppnå best mulig anskaffelser med begrensede ressurser. For næringslivet betyr også et felles regelverk i hele landet en klar forenkling, noe som er særlig viktig for de mange små og mellomstore bedrifter som ønsker å levere varer og tjenester til kommunene.

Et gjennomarbeidet og enhetlige regelverk, som er forankret i godt innkjøpsfag, vil gi fordeler for både leverandører og for det offentlige. Det vil gjøre Norge enklere, og vil gjøre oss i bedre stand til å møte fremtidens utfordringer. Dere har fått redskapen, nå er det opp til dere å legge til rette for at regelverket blir tatt i bruk på en måte som kan sikre effektive offentlige anskaffelser. I dette arbeidet skal dere få hjelp. En viktig del av regelverksrevisjonen er å sørge for at de som skal bruke regelverket får tilgang til veiledning og opplæring. Departementet har etablert egne hjemmesider om regelverket på Odin hvor informasjon og veiledning er lett tilgjengelig. Vi vil også utgi nytt veiledningsmateriale i løpet av kort tid. Andre aktører vil også aktivt ta del i arbeidet med å spre kompetanse og informasjon om regelverket. Noen av disse er her i dag, og vil sikkert gi mer informasjon om sine tiltak.

Lykke til og takk for oppmerksomheten.