Jeg vil takke for invitasjon til å snakke her i dag om staten som eier. Debatten om statlig eierskap er både nødvendig og viktig for oss som er sentral forvalter av statlige eierinteresser, utformer av regjeringens politikk på området og daglig forvalter av disse eierinteresser. Dette i en periode med voldsomme endringer og mye turbulens og med store statlige inntekter.

Det er viktig å ta med at det er en rekke historiske grunner for staten sitt eierskap. I noen sammenhenger som med Svalbardbedriftene har eierskapet i hovedsak vært et politisk virkemiddel. Men virkeligheten forandrer seg og mange av de bedrifter som før var rene forvaltningsorgan er i dag børsnoterte selskaper som har som mål å drive bedriftsøkonomisk lønnsomt. Disse bedriftene har gjennom en lang periode gjennomgått en modningsprosess, og er i dag blant de største selskapene på Oslo børs. Det er også først og fremst disse selskapene som har skapt en debatt rundt statens eierskap.

Det er en rekke prinsipielle og ideologiske synspunkter på spørsmålet om staten bør eie næringsvirksomhet. Det ville imidlertid føre diskusjonen et skritt videre å ta utgangspunkt i den virkelighet vi har, og de visjoner vi har for våre bedrifter, og derfor bosetning. Situasjonen i Norge i en rekke år fremover er at staten er rik, har ingen pengemessig behov for å selge seg ut og vil i mange år være en betydelig eier, også i enkeltselskaper dvs utover formuesplasseringer i aksjer og obligasjoner.

Derfor bør vi bruke mer energi på å drøfte hvordan staten bør eie på beste måte i ulike bransjer enn om og hvor mye staten bør eie. Vi bør ta utgangspunkt i hvilke krav som stilles til å utøve et godt eierskap i næringsvirksomhet, i den tid vi nå er inne i.

Sett fra nasjonens interesser er det ønskelig med et eierskap i våre bedrifter som bidrar til å realisere målsettinger om langsiktig verdiskaping basert på effektiv utnyttelse av landets kompetanse, produksjonsmuligheter og et miljøvennlig og konkurransedyktig næringsliv som bidrar til full sysselsetting.

Mye kan sies om hva kravene vil være til godt eierskap sett fra hvert selskaps interesser, men ett forhold står sentralt: omstillingskravene i et globalt orientert næringsliv øker stadig, konkurranse kjenner ingen grenser. Det betyr at virksomhetenes endringsbehov i økende grad også krever at vi som eier deltar i slike prosesser. Det kan dreie seg om kapitalforhøyelser, fusjoner, fisjoner mv. Vi ser dette på nært hold i vår daglige virksomhet i Nærings- og handelsdepartementet. Blant de 15 selskapene som departementet forvalter statens interesser i, har det over de siste par årene vært forhold som har krevd aktive eierdisposisjoner i 12 av dem.

Har så staten forutsetninger for å opptre som en "profesjonell" og aktiv eier?, jeg mener at svaret ikke er ubetinget ja eller nei, Vi må være villige til å se fordomsfritt på noen av de rammene som vi i dag arbeider innenfor. Jeg hører ikke med til de som definerer "profesjonell" eier som den form for eierskap som private eiere til enhver tid utøver. Til det har vi sett for mange eksempler på slett eierskap fra private.

Det vi først og fremst etter min oppfatning bør se på er evne til å stille krav til selskapenes ledelse og kompetanse til å kunne fatte beslutninger om eierdisposisjoner, utvikling av nye produkter og de ansattes kvalifikasjoner, ha scenarioer for slik at selskapene kan reagere, tilstrekkelig hurtig og til å opptre kompetent og aktivt i struktur- og omstillingssituasjoner. Dette er krav som bør stilles til både statlige og private eiere.

Vi må erkjenne at med den beslutningsstruktur staten i dag har, er det svært krevende for Departementet som eier å treffe avgjørelser så raskt som det er ønskelig i forhold til slike krav. Dette har sitt utgangspunkt særlig i konstitusjonelle forhold. Nå skal vi ikke overdramatisere disse forholdene.

Vi har eksempler på at staten har kunnet beslutte forholdsvis raskt i store saker også innenfor disse rammene – for eksempel ved kapitalutvidelsen i Norsk Hydro i forbindelsen med oppkjøpet av Saga og det som skjedde i forrige uke med Telenor, igjen av hensyn til arbeidsplasser og verdiskapning.

I lys av det faktum at staten vil opptre som stor eier i mange år fremover – uansett hvilken prinsipiell holdning man måtte ha til det – bør vi sette oss i stand til å vurdere om denne beslutningsstrukturen kan gjøres mer i tråd med de krav som stilles til en god utøvelse av eierskap i dag.

Siden dette i hovedsak dreier seg om hvilke fullmakter Stortinget er villige til å gi Regjeringen og den konstitusjonelt ansvarlige statsråd, vil dette være en debatt som Stortinget må ta.

Vi bør se nærmere på muligheter for økt fleksibilitet og forretningsmessig kompetanse i den løpende forvaltningen som alle som er ansvarlig for arbeidsplasser i dag må gjøre. En mulighet vil være å føre eierforvaltningen ut av departementer og til selvstendige forvaltningsselskaper eid av ett ansvarlig departement. Statens Bankinvesteringsfond kan sies å illustrere en slik modell. Slike forvaltere kan gis fullmakter til å foreta eierdisposisjoner, herunder kapitalforhøyelser, nye oppkjøp, eventuelt nedsalg innenfor gitte rammer som er trukket opp på forhånd og godkjent gjennom fullmakter fra Stortinget.

Det er ikke gitt at en slik forvaltningsmodell – holdingselskap passer for alle selskaper, bransjer som staten forvalter eierandeler i. Det måtte derfor drøftes nærmere hvilke selskaper dette er egnet for. Skal en slik modell fungere etter intensjonen, krever det at delegeringen av fullmakt er reell, og at stortinget i så tilfelle bidrar til stabilitet omkring et slikt system. Det vil si at verken departement eller Storting skal legge seg opp i de konkrete beslutninger som tas i et forvaltningsselskap så lenge de er innenfor de rammer vi gir dem.

Slike rammer bør ikke minst inneholde konkrete retningslinjer for avkastningskrav og utbyttepolitikk, noe som har vært en akilleshæl når statens egnethet skal vurderes.

En modell som ikke er fullt så vidtrekkende ville være å ikke føre forvaltningen ut av departementene, men at Stortinget i større utstrekning enn i dag ga forhåndsfullmakter for Regjeringen eller det ansvarlige departement.

Vi ser på en annen side at viktige saker ofte blir såpass omfattende at det må beslutning til i Stortinget uansett og i slike tilfeller vil det være en fordel at forvaltningen ligger i departementet, her kan et forvaltningsselskap lett et forsinkende mellomledd.

Ved slike – eller andre – modeller vil det etter mitt syn være fullt mulig for staten å videreutvikle sitt eget beslutningssystem slik at det setter staten i stand til å treffe beslutninger på en tilstrekkelig effektiv måte.

Kan så staten som eier opptre aktivt i den forstand at den kan ta initiativet til restruktureringer, omstillinger, nye satsinger m.v.? Mange vil umiddelbart si nei - jeg mener bildet er mer nyansert. Som hel- eller deleier har staten bidratt til å få frem betydelige selskaper som Statoil, Telenor, Norsk Hydro, Kongsberggruppen, NRK mv. Etter min mening vil det i tiden fremover ligge store utfordringer i å videreutvikle samarbeidet mellom privat og statlig eierskap, der staten deltar som aktiv eier, gjennom de styrende organer og i premissene for selskapene.

Gjennom en videreutvikling og skjerping av de krav staten som eier stiller til selskapenes ledelse om utvikling av aksjonærverdier bør de selskapene hvor staten har eierinteresser presses til å være aktive i nødvendige endringsprosesser Det vil si ha høy kvalitet. I mange tilfeller vil nettopp styrene og ledelsene i våre selskaper kunne være en viktig forretningsmessig rådgiver og pådriver for departementet gitt gjensidig tillit og forståelse om veien fremover. Departementet på sin side bør både følge internasjonale trender og få råd også fra andre aktører.

Ofte har vi som jobber i Nærings og handelsdepartementet blitt spurt "hvorfor skal staten eie når eierskap ikke lenger er viktig for å nå politiske mål"? Her er det viktig med en erkjennelse av den faktiske situasjonen staten er en stor eier. Det er derfor viktig å videreføre det arbeidet vi har påbegynt med å skille eier- og regulatorrollen. I det ligger for eksempel at vi mener det er riktig å utvikle et effektivt telekommunikasjonsmarked i Norge ved å drive reguleringspolitikk (konsesjoner, konkurransereguleringer m.v.) enn ved å bruke et tungt eierskap i ett bestemt telekom-selskap, når det også viser seg at det kan gi selskapet en konkurranseulempe. Det er ikke arbeidsplassene tjent med.

Skillet mellom eier- og regulatoroppgavene betyr ikke at vi ikke også har politiske mål for vårt eierskap. På et overordnet plan skal Norge ha en balansert eierstruktur, med betydelig nasjonalt innslag. Vi trenger mangfold der nordmenn og utlendinger er representert i kraft av langsiktighet, industrielle holdninger og kompetanse.

Langsiktighet vil ofte kunne være noe av det som skiller staten fra enkelte private, finansielt motiverte investorer. I denne sammenheng må vi ikke glemme at staten har en finansiell styrke til betydelige finansielle løft, og til å utvise tålmodighet. Når det gjelder enkeltselskaper, bør det være fullt legitimt for staten å si klart og tydelig fra at eierandeler vil bli opprettholdt for eksempel for å sikre at hovedfunksjoner forblir i Norge, at selskapet kan bidra til å sikre forsknings- og utviklingsaktiviteter og opprettholdelse av norske kompetansemiljøer.

Det må også være akseptabelt å uttrykke at det er et politisk mål å opprettholde eierandeler i selskaper som er sentrale i disponering av norske naturressurser. I atter andre selskaper kan det være en begrunnelse at staten beholder sin eierandel rett og slett fordi dette er det kommersielt mest fornuftige i en gitt situasjon.

Det bør heller ikke noe i veien for at staten har som et eksplisitt formål å sitte som tung og stabil eier i et selskap i en avgrenset periode, for eksempel til det har gjennomgått en utviklingsfase og verdiene trer frem, som vi har gjort i det vesle Moxy.

Det er for tiden en del turbulens rundt eierskapet til et par norske bank- og finansselskaper. I den diskusjonen som i dag pågår om eierskap innen denne sektoren bør det for eksempel være et fullt legitimt hensyn for staten å ivareta at det opprettholdes kompetente nasjonale finansmiljøer. De fleste land legger vekt på nettopp dette.

Dette er imidlertid en situasjon hvor de mål vi ønsker å fremme politisk, kan stride mot våre muligheter som eier. Som aksjonær i et selskap sammen med andre må man også ta hensyn til aksjonærfellesskapets interesser og vurdere hvilke skritt som best øker aksjonærverdien i selskapet.

Alt i alt er det en rekke gode formål ved at staten sitter med eierandeler i enkeltselskaper. Det må vi være flinkere til å få frem, selv om det altid er enklest å foreskrive en, og helst en enkel medisin for det hele. Hvilke av disse formålene som skal betegnes som "politiske", blir en smakssak.

Vi skal fra Regjeringens side være flinkere til å kommunisere åpent i markedet nettopp disse ulike formålene med statlig eierskap i de enkelte selskapene. Disse formålene lar seg i praksis kombinere med å opptre som en krevende og "profesjonell" eier i det enkelte selskap, selv der den praktiske utøvelsen av eierskapet ligner det som private eiere står for.

Norge er i en særstilling i den forstand at en så stor del av kapitaloppbyggingen i samfunnet skjer på statens hånd, og dette vil også være situasjonen i lang tid fremover.

Det vil også være den faktiske situasjonen i overskuelig fremtid at staten vil ha eierandeler i enkeltselskaper. Mitt utgangspunkt er at vi ikke skal i forhold til det enkelte selskapets situasjon ha eksakte mål på dette – det bør vurderes til enhver tid. Uansett hva man måtte ha av prinsipielle og ideologiske synspunkter på dette bør vi ha som felles interesse gjennom fordomsfrie debatt om statlig eierskap finne fram til modeller for forvaltning av dette eierskapet som bedre kan møte de krav som stilles i en global grenseoverskridende økonomi med høy endringstakt.

Vi bør se etter løsninger som passer i Norge, i vår situasjon, av hensyn til våre selskaper som virker i ulike deler av landet, og der hensynet til verdiskapning er avgjørende.

Vi må innrette det statlige eierskapet slik at det ikke er noen hemsko for bedrifter i et konkurranseutsatt marked. Vi bør også se etter former hvor staten kan bidra som medinvestor hjemme og ute. Det vil kunne gi norske bedrifter økt mulighet til å delta i strukturelle endringer på en offensiv måte.

I en situasjon der teknologisk utvikling, internasjonalisering av kapitalmarkedene og konkurranse over grensene gjør tradisjonelle virkemidler mindre egnet, må vi være åpne for å nytte det konkurransefortrinnet vi har i statens sterke finansielle posisjon og våre bedrifters høye kompetanse. Vi må kunne ha et felles mål å kanalisere kapital til verdiskapende virksomhet til gode for samfunnet enten denne kapitalen er privat eller statlig. Det hevdes at en kjent kineser en gang uttalte at det ikke spiller noen rolle om en katt er hvit eller svart så lenge den fanger mus.

Jeg slutter meg til den uttalelsen, med det unntaket at for den norske stat er forholdet at den kan være både mer utholdende og velstående en den private del i lang tid fremover – Dette fortrinnet bør brukes mye mer aktivt.

Avslutningsvis vil jeg si at driften av statlige selskaper i dag er basert mer på forretningsmessige motiver enn tidligere. utviklingen har skjedd over tid, og Stortinget har vært enig i dette fordi en har ønsket å gi våre statlige bedrifter både muligheter og utfordringer.

Eierskap i tapsbringende industri er mer eller mindre avviklet samtidig som utøvelse av eierrollen i liten grad er begrunnet i sektorstyring. Det viktige arbeidet med å skille statens roller som eier og myndighet vil fortsette for å få en mer balansert eierstruktur. Igjen og til sist vil jeg understreke at staten er og vil være en stor eier i norsk næringsliv i flere år. Det er et ubestridt faktum. Debatten må derfor pensles inn på hvordan staten kan løse sin eierrolle best mulig, og hvilke strategier som bør nyttes for å sikre verdiskaping fra og i Norge i tiden fremover.

Mitt svar er blant annet å kunne bruke enda mer aktivt landets finansielle muskler, men på nye måter.

Hjertelig takk for meg