Kjære tilhørere!

Jeg ønsker vel møtt til næringspolitisk samråd i Oslo. Dette samrådet markerer også avslutningen på en serie med seks regionale møter som har vært holdt i løpet av høsten 2000 og de første månedene i dette året.

Denne serien begynte, kanskje ikke helt unaturlig for meg, i Bergen og fortsatte med møter i Trondheim, Tromsø, Hamar og Kristiansand. Det er kanskje heller ikke unaturlig å avrunde serien med et møte for Oslofjord- regionen.

Bakgrunnen for de regionale samrådsmøtene som har vært holdt er Regjeringens ønske om å videreutvikle næringspolitikken slik at den er robust i forhold til globaliseringen og internasjonaliseringen av næringslivet som finner sted i stadig raskere takt samtidig med en enda raskere utvikling innenfor IKT- og teknologi- sektoren. Vi ønsker å fokusere på næringsutvikling med utgangspunkt i regionenes egne forutsetninger og muligheter.

Den utviklingen vi ser i dag kan kort beskrives med at det må tenkes lokalt, men handles globalt. Derfor trenger vi tilbakemelding fra dere som opplever hvordan næringspolitikken fungerer i praksis.

Regjeringen ønsker råd fra næringslivsfolk over hele landet om hvordan næringspolitikken bør utformes og hvordan de offentlige virkemidlene bør innrettes for å møte morgendagens utfordringer. De møtene som er holdt så langt har gitt verdifulle impulser og tilbakespill og mine forventninger til dette møtet er tilsvarende store.

Jeg vil innledningsvis belyse noen næringspolitiske problemstillinger som det er viktig at vi får satt under debatt. Vi er vet at hver enkelt region har sine problemer, men vi ser også at de samme regionene har spesielle forutsetninger og muligheter. Et omstillingsdyktig og nyskapende næringsliv er en grunnforutsetning for å videreutvikle dagens velferdssamfunn. Jeg sier dette utfra erkjennelsen om at utviklingen går i retning av økt individualisering, mer deregulering, mer desentralisering, nye allianser og – mest av alt – økt kunnskaps- og teknologiinnhold i varer og tjenester.

De globale utfordringer, den stadig skjerpede internasjonale konkurransen og – ikke minst - behovet for økt verdiskaping krever en sterk og gjennomtenkt næringspolitikk.

Innenfor denne rammen skal den regionale næringspolitikken videreutvikles og integreres. Politikernes oppgave er ikke å stå imot, men å bistå bedriftene med rammebetingelser som gjør det enklere å mestre den raske utviklingen.

Regjeringen vil stimulere til utvikling av næringsklynger i de enkelte regioner nettopp for å gi grunnlag for videre vekst. Ikke bare som et supplement til olje- økonomien, men heller som en erstatning for de reduserte inntektene fra petroleums- sektoren som vi vet vil komme selv om tidspunktet er skjøvet noe ut i tid. Men vi kan ikke la dagens solide oljeøkonomi bli en sovepute. Da mister vi verdifull tid i en situasjon som blir stadig tøffere fordi både bedrifter og nasjoner vurderer konkurransesituasjonen på samme måte som vi også må gjøre.

Næringsklynger eller "clustre" har for mange blitt moteord. Men det går meget godt an å gi begrepene et konkret innhold. En utvikling av livskraftige næringsklynger skjer gjennom et samspill mellom forsknings- og undervisningsmiljøer, offentlige virkemidler, investorer, finansielle institusjoner og næringslivet selv. Jeg vil her og nå utfordre forsamlingen: Hvilke næringsklynger er de toneangivende her i Østlands- regionen og er disse blitt tilstrekkelig vektlagt?

Lykkes vi i dette er vi på god vei mot målet om økt verdiskaping fra vår fastlandsbaserte virksomhet. For det er faktisk slik at denne verdiskapingen må dobles i løpet av de neste 25 årene hvis vi skal opprettholde den økonomiske veksten og sikre velferden.

Det globale sceneskiftet betyr at bedrifter som er utsatt for konkurranse må forholde seg til en virkelighet som endrer seg raskt både teknisk, økonomisk og politisk. La meg derfor utfordre dere til å tenke gjennom noen grunnleggende motsetninger som preger landet vårt i begynnelsen av det 21 århundre:

Vi har en av verdens best utdannede befolkninger – noe som blir ytterligere styrket gjennom etter- og viderutdanningsreformen. Hvordan skal vi bruke denne fordelen til å komme oss ut av råvareklemmen og gjøre økonomien mindre sårbar?

Over halvparten av våre ungdommer tar høyere utdanning – noe som langt overstiger de fleste andre land. Hvordan skal vi utnytte også denne fordelen slik at vi får mer nyskaping og økt teknologi- og kunnskapsinnhold i våre produkter?

Vi er i verdenstoppen når det gjelder bruk av IKT og mobiltelefoni. Hvordan skal vi utnytte dette slik at vi også blir gode til å skape ny næringsvirksomhet ved hjelp av IKT?

Med en åpen økonomi er Norge svært avhengig av andre land og vi er prisgitt store svingninger på de viktigste eksportproduktene våre. Samtidig har vi valgt en annen kurs enn våre naboland i forhold til vår viktigste handelspartner - EU. Hvordan skal vi videreutvikle vårt forhold til Europa og fortsatt være en god samarbeidspartner i en tid hvor EUs oppmerksomhet er mer rettet mot de mange nye medlemslandene som banker på døren?
EU sin politikk utformes nå gjennom løpende utviklingsprosesser. EØS- avtalen omfattes ikke av disse prosessene og den er i ferd med å gå ut på dato. Hvordan skal vi forholde oss til dette?

Hvordan skal vi bruke Norges sterke finansielle ressurser slik at vi får sysselsettingsvekst innen viktige områder der vi har fortrinn, og innen nye områder som f. eks. bioteknologi. I dag skjer denne veksten ute.

Hvordan skal vi utnytte våre betydelige offentlige og private ressurser slik at vi kommer på linje med våre konkurrentland i bruk av midler til forsknings- og utviklingsarbeid?

Norge har naturressurser, finansielle ressurser og kompetanseressurser som få andre land. Derfor må fremtidens vekst og verdiskaping bygges på et tett samspill mellom alle aktører – det vil si mellom bedrifter, kompetansemiljøer, finansmiljøer, virkemiddelapparatet og myndigheter.

Jeg håper også at vi i dag kan få innspill, diskutere spørsmål og problemstillinger som er viktige for næringsutviklingen i Oslofjord- regionen. Hva bør de sentrale myndigheter bidra med, og hva kan dere som er her i dag – enten dere representerer bedrifter, myndigheter, eller utdanningsinstitusjoner – gjøre for å legge til rette for en ønsket utvikling? Kan, for eksempel, samarbeidet mellom bedrifter, eller mellom bedrifter og utdannings- og forskningsinstitusjonene systematiseres bedre?

Bør for eksempel regionens undervisningsinstitusjoner innrette sine tilbud mer i samsvar med næringslivets behov, og bli bedre til å samarbeide med næringslivet for å få dette til? Bør forskningsmiljøer og bedrifter samarbeide tettere om forskning på områder av felles interesse og som er viktige for regionen? I tilfelle ja – hvordan? I tilfelle nei – hvorfor?

Økt verdiskaping er helt avhengig av at det utvikles en moderne og kapasitetssterk IKT- infrastruktur. I oktober ifjor la Regjeringen fram en handlingsplan for bredbåndskommunikasjon med 35 tiltak som skal bidra til å nå følgende mål:

Innen utgangen av 2002 skal alle skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner ha tilbud om bredbåndtilknytning

Innen utgangen av 2004 skal alle hustander skal ha tilbud om bredbåndtilknytning

Planen bygger på tre hovedstrategier:

• Å styrke konkurransen i markedet
• Å styrke den offentlig etterspørsel etter bredbåndstjenester
• Å vurdere offentlig innsats i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging.

Tilgang på bredbånd vil snart bli like selvfølgelig som tilgang på vann, strøm og telefon.

Generelt kan vi si at flere og flere av våre næringer – også de tradisjonelle – vil bli kompetansenæringer. Hodene våre vil bli stadig viktigere og det er ikke tilfeldig at mange bedrifter har begynt å betrakte kompetanse som en vesentlig del av bedriftens kapital.

Forsknings- og utdanningsmiljøet i Oslofjord-regionen er viktig for økt verdiskaping. Kvalitet og konkurranseevne i høyere utdanning vil ha avgjørende betydning for utviklingen av norsk næringsliv - både nye og tradisjonelle brdrifter - og Norge som velferdssamfunn.

Hvordan kan vi stimulere regionens utdanningsinstitusjoner ikke bare til å utdanne dyktige fagfolk som tar jobber, men til å utdanne dyktige fagfolk som skaper jobber?

Hvordan kan lokale og regionale myndigheter bidra slik at gründerne får så gode vilkår at de blir i regionene og skaper ny næringsvirksomhet og flere arbeidsplasser?

Hvordan kan vi heve kompetansen til hver enkelt arbeidstaker slik at verdiskapingen økes i bedriftene?

Hvordan kan vi gjøre samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivets parter tettere slik at vi oppnår mer kunnskapsoverføring til næringslivet og ikke minst til de små bedriftene som har begrensede muligheter til selv å heve kompetansen hos egne medarbeidere.

Og hvordan kan de virkemidler vi rår over som SND, Forskningsrådet, Eksportrådet og SIVA spille på lag med utdanningsinstitusjoner og forskningsstiftelser overfor investorer og bedrifter og på denne måten få til "koplingsvirksomhet" slik at bedriftene ikke trenger å gå fra sted til sted?

Hovedbudskapene i den nylig framlagte Stortingsmeldingen om SND er at SND skal arbeide mer aktivt mot innovasjons- og kompetansemiljøer og det kunnskapsbaserte næringslivet.

Nyskapingsprosjekter blir stadig mer avanserte og bedriftene må knytte seg opp til partnere i Norge og andre land. SND må bruke sin brede kunnskap om norsk næringsliv i dette arbeidet.

Fokuset på kvinnelege etablerarere må bli sterkere. SND må ta hensyn til dette i hele sin virksomhet. Det blir lagt opp til en sterkere satsing på gründere bl. a. i form av bedre finansieringsordninger. SND skal vere en pådriver i arbeidet med å bruke design som konkurransefaktor.

Det er viktig å utnytte de regionale fortrinn og de regionale ressurser i sterkere grad enn vi gjør i dag. Hvis vi også klarer å forene våre kompetanseressurser og finansielle ressurser i et målrettet samarbeid, har jeg god tro på at vi skal klare å øke verdiskapingen.

For å vinne gull må vi gjøre som Trine Hattestad. Hun kastet spydet lenger enn noen annen, men som hun selv understreker: "Uten et støtteapparat hadde dette neppe vært mulig". Myndigheter, forsknings- og utdanningsmiljøer, næringsliv og finansinstitusjoner må være støtteapparatet som bidrar til at flest mulig norske bedrifter blir vinnere!

Individuelle prestasjoner er bra, men lagspill og evne til å dele kunnskap er minst like viktig. Morgendagens vinnere sitter ikke på sin kunnskap – de deler den!

Med globaliseringen og internasjonaliseringen går utviklingen stadig raskere. Som et lite land kan vi ikke isolere oss fra utviklingen. Det som skjer i Drammen kan ikke sees isolert fra det som f. eks. skjer i Narvik. Det som skjer i Oslofjord-regionen kan heller ikke sees isolert fra det som skjer i resten av landet eller veden for øvrig.

Vi må løfte blikket og vurdere helt andre former for samspill og allianser i stedet for å kjempe kommune mot kommune, fylke mot fylke eller landsdel mot landsdel.

Norge er et lite land og vi kan ikke bli best på alt. Derfor bør vi heller satse på områder hvor vi har konkurransefortrinn.

En mer brukerorientert holdning fra det offentlige er et viktig ledd i arbeidet med å utvikle gode næringsmiljøer. Hvordan kan f. eks. kommunene bli mer næringsvennlige? Og hva bør kommunene gjøre for å beholde både bedriftene og innbyggerne? Dagens bedrifter er mer krevende og de etablerer seg på steder og i kommuner hvor de tilbys gode forhold.

Jeg tror tiden er moden for å erkjenne at kommunene må belage seg på en langt tøffere konkurranse for å utvikle, beholde og tiltrekke seg bedrifter og deres ansatte.

Prosjektet "Et verdiskapende Norge" som BI gjennomførte på oppdrag for Næringsdepartementet pekte på at landet sett under ett har 4 komplette og sterke næringsklynger som må videreutvikles: petroleumssektoren, maritim sektor, marin sektor og IKT/telekommunikasjon. Ikke alle disse sektorene er naturlig nok ikke like godt representert i Oslofjord-regionen. Heller ikke de øvrige regionene har alle disse 4 sektorene innenfor sitt "revir" !

Nærings- og handelsdepartementet har gjennomført et 2- årig prosjekt med formål å bidra til utvikling av mer næringsvennlige kommuner. Med i prosjektet var Bø i Telemark, Sund, Vefsn, Steinkjer og Bodø kommuner.

Undersøkelser ved prosjektets oppstart viste at kommunene var relativt dårlige til å skape entydige forventninger til egne tjenester overfor næringslivet. Bedriftene forsto ikke den kommunale saksgangen og kommunene hadde relativt liten kjennskap til bedriftenes virksomhet. Det var utrygghet i forholdet kommune – bedrift, det var vanskelig å opptre tydelig utad og å utøve effektiv saksbehandling. Få av kommunene mente at service til bedriftene var en viktig del av næringspolitikken. Etter to år har prosjektet bl.a. gitt følgende resultater:

Kommunene har utviklet klarere beskrivelser av tjenestene sine, f. eks. i form av kataloger med produktbeskrivelser, forventet saksbehandlingstid og hvem som er saksbehandler.

Det er blitt større klarhet omkring etatens og kommunens virksomhet.

Kommunalt ansatte har fått økt selvtillit og klarere forståelse av sin egen rolle overfor bedriftene som kunder.

Bedriftene er blitt mer fornøyd med kommunenes tjenester samtidig som de også er blitt mer krevende kunder.

Næringslivet opplever å bli hørt og har fått muligheten til å bidra i den kommunale planleggingen.

Vi må imidlertid være klar over at det ikke bare dreier seg om å tiltrekke seg bedriftene. Konkurransen om en stadig knappere arbeidskraftressurs blir også sterkere og hva kan kommunene gjøre med dette? En kartlegging gjennomført i Vestfold viser at folk vil slå seg ned i kommuner hvor det bl. a. er:

• jobb til begge,
• gode tilbud innen skole og barnehage,
• gode kulturtilbud,
• gode muligheter for friluftsliv.

Slike forhold kan bli avgjørende for valg av arbeidssted. Muligheter til å kombinere jobb og det "det gode liv" kan faktisk også være avgjøre for utlendingers lyst til å bosette seg og arbeide i Norge. Dette bekreftes også av undersøkelser som er gjennomført i andre land.

Det pågår et betydelig arbeide i forskjellige fagmiljøer for å kartlegge hvilke forutsetninger som må legges til grunn og hvilke arbeidsvilkår som er nødvendige for økt verdiskaping. Signalene peker i samme retning: Uten en relevant kompetanse gjennom utdanning og forskning vil Norge sakke akterut og tape i konkurransen. Innsatsen på forskningssektoren må økes og stimuleres.

Et enstemmig Storting har sluttet seg til målet om å få den norske forskningsinnsatsen opp på gjennomsnittlig OECD- nivå i løpet av fem år. Innsatsen fra det offentlige er faktisk ganske bra og det er næringslivet som henger etter. Dette skyldes bl. a. at over 90 prosent av norske bedrifter har mindre enn 20 ansatte og små ressurser å sette inn på FoU. Derfor er det nødvendig med offentlige stimuleringstiltak for å oppmuntre bedriftene til å øke forskningsinnsatsen betydelig.

Stortinget har vedtatt Regjeringens forslag om å bevilge 200 millioner kroner til å støtte bedrifters kjøp av FoU- tjenester fra institutter og universiteter. Midlene vil bli stilt til disposisjon fra 2. halvår 2001, og representerer et stort forskningsløft. Regjeringen vil også vurdere hvordan man skal følge opp forslagene fra Hervik- utvalget om å stimulere private bedrifter til å forske mer.

Etter forslag fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget det skal etableres sentre for fremragende forskning i årene som kommer. Disse sentrene skal finansieres med avkastning fra forskningsfondet. Vi håper at en slik desentralisering vil gi synergi-effekter.

Såkornkapitalordningen, som i dag består av av et sentralt og fem regionale fond, er viktig for å tilføre nystartede bedrifter kompetent, tålmodig kapital. Hovedidéen er å bidra til å dekke kompetanse- og finansieringsbehovet for nystartede bedrifter. Vi har derfor valgt en modell hvor staten og private investorer skyter inn like mye kapital, og hvor de private bidrar med kompetanse og staten med risikoavlastning.

Fondene er eid av de private investorene og statens innskudd er i form av ansvarlig lån. For å oppnå størst mulig effekt av de statlige midlene, er det viktig at vi får den forutsatte koplingen mellom kompetent, privat kapital og offentlig kapital. Uten en slik kopling vil vi ikke få det samspillet mellom offentlige og private aktører som er hovedhensikten.

Når departementet har valgt å gå så aktivt inn, er det fordi erfaringen viser at såkornfondene bør ha en viss størrelse. Dessuten er det ønskelig at regionenes ressurser og kompetanse innenfor såkornområdet nyttes til et felles løft for å få i gang ny virksomhet.

Jeg synes det er vanskelig å gi entydige svar på hvordan det offentlige skal involvere seg i finansieringen og utviklingen av vårt næringsliv. Hovedtyngden av norske bedrifter er små, har dårlig tilgang på risikovillig kapital og opplever at lokale finanseringsmiljøer er meget restriktive.

Vi har også sett mange eksempler på at norske kapitalmiljøer enten er for få eller for små i konkurransen med utenlandsk kapital. Dette kan vi ikke bøte på ved bare å tilføre mer kapital til det eksisterende virkemiddelapparatet.

Erfaringer også fra andre land viser at privat og statlig kapital må samarbeide om å skape ny næringsvirksomhet. I Norge skjer en betydelig del av sparingen på statens hånd og Regjeringen mener at deler av denne sparingen bør benyttes til å styrke norske kapitalmiljøer, slik at disse gjennom partnerskap med staten kan bli aktive medspillere for næringslivet.

Sist fredag la Regjeringen frem en Stortingsmelding om organisering av et investeringsselskap. Staten vil gå inn med 49 prosent av kapitalen mens de private aksjonærer vil ha de resterende 51 prosent. Investeringsselskapet vil ha en kapitalbase på 5 milliarder kroner og selskapet skal gå inn med egenkapital i prosjekter på mellomlang og lang sikt. Staten vil også kunne vurdere å selge seg ut av selskaper for å reinvestere kapital i nye prosjekter.

Vi trenger også en debatt om hvordan staten skal utøve eierskap. Primært skal staten styre gjennom sine styremedlemmer og sikre at forretningsstrategiene i de ulike selskapene følges. I mange store bedrifter ser vi nå at eierne i sterkere grad stiller krav, og staten bør også i tiden fremover bli tøffere i forhold til hva vi forventer av våre styremedlemmer.

Statlig eierskap er også en del av næringspolitikken. Hvor bør staten sterkere inn og hvor bør private eiere overta mer? Det er ikke bare private investorer som må omstille seg. Staten som eier må også forholde seg til en rask og dynamisk utvikling med store krav til fleksibilitet.

Et siste, og svært viktig spørsmål jeg vil ta opp er hvordan vi kan bli flinkere til å bruke jentene våre. Norske jenter er blant de mest yrkesaktive og best utdannede i verden, og i tillegg føder vi mest barn i Europa. I Norge har vi lykkes godt med å kombinere familie og yrkesaktivitet.

Kvinner er en viktig ressurs for næringslivet, men vi har ikke vært flinke nok til å utnytte denne viktige halvparten av befolkningen godt nok. Andelen kvinner i høyere lederstillinger er bare 7 prosent og for topplederstillinger bare 3 prosent. 5 av 235 børsnoterte bedrifter ledes av kvinner. Dette forteller at norsk næringsliv ikke har evnet å utnytte kvinners kompetanse godt nok og dette er egentlig ganske alvorlig. Vi må få et langt mer inkluderende næringsliv. Dette bør vi gjøre noe med - ikke bare av likestillingshensyn, men fordi jeg finner det næringspolitisk er helt nødvendig.

I en fremtid hvor en stadig større del av befolkningen utgjøres av eldre mennesker, må vi være innstilt på at arbeidskraft blir en stadig knappere ressurs. Derfor vil Regjeringen legge til rette for en politikk som gjør det mulig å utnytte vår tilgjengelige arbeidskraftressurs enda bedre, legge forholdene til rette for at begge ektefeller kan ha arbeid, at flere funksjonshemmende kan delta i arbeidslivet og legge forholdene til rette for økt innvandring av arbeidskraft innenfor sektorer hvor vi opplever knapphet.

Jeg har vært innom noen utfordringer for næringspolitikken og jeg har reist en del viktige spørsmål som jeg håper vi får satt under debatt i løpet av dagen. Mitt hovedbudskap er klart: Vi kommer ingen vei uten å stå sammen, vi kommer ingen vei ved å gå hver for oss, og vi kommer ingen vei ved å snu rykken til fremtiden!

Jeg ser fram til et godt samråd og takk for oppmerksomheten!