Kontrolleres mot fremførelsen

Kjære konferansedeltakere

Innledning

Jeg er blitt bedt om å komme hit i dag for å si noe om Sosial- og helsedepartementets arbeid med Nasjonal handlingsplan for rehabilitering. Planen er en del av oppfølgingen av Stortingsmelding 21 ( 1998 - 99 ) " Ansvar og meistring - Mot ein helskapleg rehabiliteringspolitkk". Jeg vil derfor benytte anledningen i dag, til å gi dere en oversikt over hvor langt vi har kommet i oppfølgingsarbeidet i forhold til meldingen, før jeg avslutningsvis gir dere et innblikk i det arbeidet som nå er på trappene med å lage en Nasjonal handlingsplan for rehabilitering.

Det er en utfordring for meg å skulle si noe helt på tampen av det som etter sigende skal ha vært den største og kanskje den mest innholdsrike rehabiliteringskonferansen i Norge noen sinne - Etter det jeg kan se fra konferanseprogrammet er de fleste sidene ved rehabilitering dekket både gjennom plenunsforedragene og de parallelle sesjonene.

Innledningsvis vil jeg få benytte anledningen til å takke Rikstrygdeverket som arrangør av denne konferansen for en imponerende innsats - ikke bare har det faglige programmet holdt høy standard, men ryktene sier at konferansen også tok mål av seg til å heve det fysiske kondisjonsnivået hos deltakerene - hvorvidt dere har lykkes med dette er det vanskelig for meg å bedømme, men forsamlingen ser jo uforskammet sprek ut.

For rehabiliteringsfeltet er det imidlertid ikke tvil om at denne konferansen har vært et løft - med et deltagerantall på i overkant av 1300 mennesker vil et slikt evenement utvilsomt få konsekvenser for feltet på sikt. Deltagerantallet tyder også på stor interesse for rehabiliteringsfeltet rundt om i landet.

Gjennom arbeidet med Stortingsmelding 21 ( 1998 - 99 ) " Ansvar og meistring - Mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk", - som ble ferdigbehandlet i Stortinget i juni 1999, ble rehabiliteringsfeltet for alvor satt på dagsorden i Sosial- og helsedepartementet. En viktig målsetting med meldingen har vært å sette rehabilitering på dagsorden og å skape forståelse for og enighet om hva rehabilitering egentlig dreier seg om. Det er faktisk første gang rehabiliteringsfeltet som helhet har vært beskrevet i et norsk politisk dokument og jeg har inntrykk av at dette allerede har ført til at rehabilitering har fått større fokus i kommuner og fylkeskommuner. I forhold til meldingen og Stortingets behandling av denne, ble det identifiserte ikke mindre enn 115 oppfølgingsbehov, noe som bærer bud om at en omfattende innsats er nødvendig på rehabiliteringsfeltet.

I august 1999, vedtok departementet en oppfølgingsplan der det ble gitt særlig prioritet til noen hovedområder, herunder arbeidet med individuelle planer, kompetanseutvikling og utarbeiding av forskrifter for rehabilitering i kommuner og fylkeskommuner.

Jeg vil i denne sammenheng peke på at også Handlingsplanen for funksjonshemmede, som nå er inne i sin tredje periode, inneholder viktige rehabiliteringstiltak. I Handlingsplanen omtales utfordringer, innsatsområder og overordnede mål, strategier og tiltak for å bedre forholdene for mennesker med funksjonshemming. Dette innebærer at dokumentet trekker opp sentrale verdier og prinsipper for politikken på område funksjonshemmede.

Statusoversikt for prioriterte områder i oppfølgingen av St. meld. 21 ( 1998 - 99 ) "Ansvar og meistring - Mot ein helskapleg rehabiliteringspolitkk".

Et viktig prinsipp for rehabiliteringsarbeidet er at respekten for enkeltmennesket og målet om et verdig liv må gjennomsyre tilbudet . Dersom ikke den enkelte som gjennomgår rehabilitering selv får bestemme over sin hverdag og får medinnflytelse over sin framtid, kan tilbudet vanskelig bidra til målene om større sosial deltakelse og mestring. Rehabilitering er individets egen prosess. Brukermedvirkningen skal styrkes på en mer systematisk måte enn tidligere, slik Stortinget også har understreket.

Sosialkomiteen har i behandlingen av Lov om pasientrettigheter gitt brukere med behov for langvarige helsetjenester og omfattende koordinering rett til egne individuelle planer innenfor fylkeshelse- og kommunehelsetjenesten tilbud. Dette skal være brukernes egen plan som på en mer systematisk måte enn tidligere kan sikre brukeren medinnflytelse. En egen forskrift om planenes form og innhold, samt hvem som skal omfattes av denne retten vil bli sendt på høring i løpet av kort tid.

Departementet har satt i gang flere metodeutviklingsprosjekter, innenfor rehabilitering, habilitering og det lokale psykiske helsevernet, for å legge til rette for utvikling og spredning av arbeidet med individuelle planer. Slike planer vil sette sterkere krav til forutsigbarhet og systematikk fra helsetjenestens side, ikke minst når helsetjenesten må inngå et samarbeid med andre etater for at brukerens mål skal oppnås.

På flere andre felter f eks innenfor pleie og omsorg, kvalifisering og yrkesrettet attføring, psykisk helsevern og spesialpedagogiske opplæringsplaner er det anbefalt eller innført rettigheter til individuelle planer. Om ikke individuelle planer blir samordnet, helst gjennom en plan for brukeren, kan denne arbeidsformen – stikk i strid med hensikten - bidra til ytterligere oppstykking av det samlede bistandstilbudet. For å unngå en uverdig kanossagang for brukeren vil departementet søke å legge til rette for at ulike individuelle handlingsplaner kan integreres i en samlet plan for brukeren. Gode samarbeidsavtaler mellom fylkeskommunen og kommunene vil kunne styrke arbeidet med individuelle planer – hvor en nettopp er avhengig av at flere instanser kan arbeide samordnet og i samforståelse med den enkelte bruker.

Sosial- og helsedepartementet vil også lage en veileder for arbeidet med individuelle planer, med tanke på utsending kommende årsskifte, altså fra samme tidspunkt som forskriftene planlegges å tre i kraft. Veilederen vil blant annet bygge på gode erfaringer fra ulike steder i landet.

Forskrifter som skal sikre størst mulig lokal forankring av tilbudet

Rehabiliteringsmeldingen knesetter et prinsipp som sier at rehabiliteringstilbudene i størst mulig grad skal gis lokalt, der brukerne bor og lever. Livskvalitet, selvtillit, personlig integritet og identitet har best grobunn nærmest mulig den enkeltes vante miljø. Om ikke lokale instanser følger opp ansvaret når andre slipper, kan dessuten effekten av mer avanserte tilbud smuldre opp.

Etter lov om helsetjenesten i kommunene skal de kommunale helsetjenestene omfatte rehabilitering som en av fire lovpålagte oppgaver. Stortingsmeldingen legger imidlertid et større ansvar på kommunene for koordinering og oppfølging av tverrfaglige og tverretatlige tiltak for den enkelte og det anbefales at brukerne har en "fast og tydelig adresse" å henvende seg til. Det legges også større vekt på planarbeidet både i kommuner og fylkeskommuner.

Departementet utarbeider nå en samlet forskrift for kommunens og fylkeskommunens ansvar. Helsetjenestens bidrag, både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå vil bli tydeligere presisert både for at bestemte tilbud blir gitt og funksjoner ivaretatt. Gjennom den nye forskriften ønsker vi også å bidra til å utjevne geografiske forskjeller i tilbudet. Forskriften vil derfor inneholde funksjonskrav til både fylkeskommunene og kommunene og samarbeidet mellom disse.

Jeg regner med at forskriften kommer på høring i løpet av sommeren. Etter at forskriften har virket en periode vil vi vurdere om det er nødvendig også med endring i Sosialtjenesteloven og evt. forskrifter for å kunne realisere rehabiliteringsmeldingens målsetting om helhetlig rehabilitering og følge opp bebudede forpliktelser om arbeidsinnrettet rehabilitering på lokalplanet.

Systematikk, planlegging og helhet må prege tilbudet

Rehabiliteringstilbudet er i dag fragmentert og oppstykket. For den enkelte innebærer rehabiliteringen møtet med en rekke ulike etater og tjenester avhengig av omfanget av sykdom/skade og hvilken fase i prosessen en befinner seg. I den tidlige fasen vil gjerne den medisinske rehabiliteringen stå i fokus, der behovet for spesialisert medisinsk kompetanse etterspørres. I neste fase vil behovet for sosialfaglig kompetanse være mer fremtredende og kreve involvering fra andre etater en de helsefaglige. Behovet for bistand til å komme i arbeid eller utdanning vil for noen markere avslutningen på rehabiliteringsprosessen og krever involvering fra arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og utdanningssektoren.

Brukerne møter med andre ord ulike ansvarsnivåer, personellgrupper og etater - og må på denne måten forholde seg til svært ulike sektorvirkemidler. Hvem som tilbys tjenester og hvordan tilbudet blir gitt, samt av hvilken instans det gis, kan ofte bero på tilfeldigheter.

Et viktig oppfølgingstiltak i rehabiliteringsmeldingen, gjelder derfor samarbeidet mellom fylkeskommunen og kommunene. Departementets inntrykk er at en mange steder sliter med å få roller og ansvar mellom forvaltningsnivåene til å passe i hop. Dette kan føre til at brukerne selv får ansvaret med å koordinere sitt eget tilbud og at behov ikke blir fanget opp. Det er vel også fortsatt slik at utskrivninger skjer med for kort varsel fra sykehusene, slik at det ikke er et ferdig rehabiliteringstilbud klar i kommunene etterpå. For å imøtekomme noen av disse problemene, har Sosial- og helsedepartementet nylig gitt ut rapporten " Sykehjemmenes rolle og funksjoner i fremtidens pleie- og omsorgstjenester". Denne omtaler også rehabilitering og samhandling mellom første- og andrelinjetjenesten på dette området.

Departementet fikk flere innspill til arbeidet med Stortingsmeldingen, der en forventet en uttømmende avklaring fra sentralt hold av hvem som har ansvar for hva og hvilke målgrupper. Stortingsmeldingen kunne selvsagt ikke dra opp et slikt overordnet ansvarskart, det ville være "å tråkke på" den kommunale handlefriheten, ikke minst fordi en sentralt ikke sitter inne med den kunnskapen som man gjør lokalt. I stedet har departementet prøvd å formidle prinsippet om felles ansvar, og at kommune og fylkeskommune må komme sammen på " møteplasser" når ansvarsfordelingen for brukeren er uklar. Individuell planlegging på tvers av nivåene og tidlig dialog alt ved innskriving i institusjon av særskilte pasienter er eksempler på slike møteplasser. Andre virkemidler er mer tverrfaglig baserte epikriser og pasientutredninger.

Departementet legger opp til at det skal etableres lokalt tilpassede samarbeidsavtaler mellom fylkeskommunen og kommunene.

Kompetanseutvikling

Fragmentert kunnskap og ulik forståelse av feltet mellom ulike yrkesgrupper skal møtes med en mer målbevisst satsing på økt kompetanse- og kunnskapsutvikling. I en slik strategi vil tiltak som innebærer en felles kunnskapsplattform og felles forståelse mellom de involverte personellgruppene og sektoretatene være svært viktige bidrag for at brukerne skal møtes av større helhet.

Høgskolen i Oslo har siden 1996 drevet et tverrfaglig etterutdanningskurs i rehabilitering med finansiering fra Sosial- og helsedepartementet. Kursene henvender seg til fagpersonell som arbeider med rehabilitering på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå innen helse- pleie- og omsorg og sosialsektoren, barnehage- og skolesektoren, kultur- og fritidssektoren og trygde- og arbeidsetaten. Målsettingen med kursene har vært å få kursdeltakerne til å utvikle felles forståelse av rehabilitering og brukermedvirkning. Kurset har også hatt som mål å stimulere handlingskompetansen og samarbeidet mellom ulike profesjoner, etater og organisasjoner.

Høgskolen i Oslo gjennomførte i 1998/99 i alt 19 kurs. I 1999 ble det avholdt seks kurs i seks forskjellige fylker, i regi av Kommunal kompetanse og Høgskolen i Bergen. Etterutdanningen hadde inntil 1999 prosjektstatus, men ble fra 2000 videreført på permanent basis. Kursene vil imidlertid fortsatt bli finansiert over Sosial- og helsedepartementet bevilgning til rehabilitering.

På oppdrag fra departementet ble kurset evaluert i 1999. Evalueringen konkluderer med at kurset har utløst stor entusiasme hos deltakerene, ikke minst på grunn av det prosessbaserte designet og brukerenes medvirkning, som oppleves som nytt og spennende. Deltakerene forteller videre at de i større grad enn tidligere er i stand til å se virkeligheten fra andres ståsted, at brukerene har fått en annen plass i deres bevissthet og at de har fått satt en standard som de kan se egen rehabiliteringsforståelse i forhold til. Også det faglige innholdet ble opplevet å være relevant i forhold til de temaer de er pålagt å jobbe i forhold til : individuelle planer, teamarbeid osv.

Departementet er i ferd med å etablere Statens kunnskaps- og utviklingssenter for rehabilitering ( SKUR ) ved Høgskolen i Bodø i samarbeid med Nordlandsforskning. Formålet med dette senteret er blant annet å knytte sammen helsepersonellets kunnskap med den kunnskapen som finnes i andre etater som bidrar på rehabiliteringsområdet. På denne måten vil den tverrfaglige kompetanseutviklingen bli gitt større tyngde, og en sentral motor vil bedre kunne sikre mer systematisk spredning. Høgskolen i Bodø har meget gode faglige forutsetninger for å bli en spennende, fornyende og slagkraftig motor i det rehabiliteringsnettverk som ønskes etablert. Bodømiljøet vil også satse meget aktivt på å trekke brukerne inn både i planlegging av senteret og som kunnskapsleverandører. De øvrige av landets høgskoler, sammen med andre kunnskapssentra innen habilitering/rehabilitering og yrkesrettet attføring, vil utgjøre viktige knutepunkt i nettverket. Det er den samlede innsats fra hele nettverket som departementet håper kan gi dette meget viktige området innen Regjeringens velferdspolitikk et løft. SKUR forventes offisielt åpnet høsten 2000.

I tillegg til de ovennevnte oppfølginsoppgavene arbeider Sosial- og helsedepartementet også med å vurdere finansieringsordningene på rehabiliteringsfeltet. Arbeidsgruppen som utreder forslag til ny finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene har avsluttet sitt arbeid. For å utvikle et institusjonssystem som er på lag med tilbudet i fylkeskommunene og kommunene, er også de spesielle helseinstitusjonen på rehabiliteringsfeltet gjennomgått og høringsrunden i forhold til rapporten er nylig avsluttet. Konklusjonene fra begge disse arbeidene skal fremmes i St. prp. 1 ( 2000- 20001 ).

Nasjonal handlingsplan for rehabilitering

La meg så avslutningsvis gi dere et innblikk i departementets arbeid med en Nasjonal Plan for rehabilitering. Arbeidet med planen er så vidt startet opp og det gjenstår flere avklaringer av prinsipiell og praktisk art før vi kan se konturene av en endelig versjon. Men la meg først si litt om bakgrunnen for utarbeidelsen av en slik plan ;

Da Stortinget behandlet Stortingsmelding 21 ( 1998 -99 ) Ansvar og meistring, mot ein heilskapleg rehabiliteringspolitikk våren 1999, ble det blant annet bemerket at det for å sikre den fremtidige tilgangen på kompetanse og for rekruttering av fagfolk burde utarbeides en nasjonal plan for rehabilitering. Stortinget mente at en slik overordnet plan blant annet ville kunne skape den forutsigbarhet som er nødvendig i arbeidet for å gi fagfeltet status, øke kompetansen, bedre rekrutteringen og øke interessen for forskning på området.

Snart to år etter at Stortingsmelding om rehabilitering ble lagt frem, kan rehabiliteringsfeltet ikke sies å ha fått den status og det løft meldingen la opp til. Dette skyldes nok i all hovedsak at meldingen la opp til en omfordeling og endret bruk av dagens ressurser uten tilførsel av økte bevilgninger til rehabiliteringsfeltet. Meldingen pekte blant annet på at de store utfordringene på rehabiliteringsfeltet var av organisatorisk art, og kunne løses innenfor eksisterende rammer. Mye tyder på at dette er en riktig "diagnose", men en bedre organisering krever også økt forståelse av feltet, både blant fagfolk, administrativt personell og politikere. Dette henger sammen med at rehabilitering som helhetlig virksomhet er et forholdsvis nytt fagområde. Dessuten vil et økt antall eldre og større bevissthet om funksjonshemmedes rettigheter på noe sikt kreve større innsats på rehabiliteringsfeltet. Det er med andre ord behov for styrking både personellmessig og med hensyn til kompetanse, mulighet og forståelse for samarbeid, systematikk og helhetstenkning.

En nasjonal plan for rehabilitering skal synliggjøre departementets tiltak for å styrke rehabiliteringsfeltet, og er tenkt å ha en tidshorisont på fem år, med oppstart i 2001. Gjennom planen må kommuner/fylkeskommuner gis en reell stimulans til å sette rehabiliteringsfeltet på dagsorden, ikke minst på bakgrunn av at kravene til rehabilitering i kommunene vil bli forskriftsfestet og tydeliggjort fom 2001. Selv om forskriften foreløpig ikke vil inneholde nye krav til kommunene, antas det likevel at kommunene, vil oppfatte kravene som nye, fordi feltet er relativt svakt utviklet mange steder.

Nasjonal Plan for rehabilitering skal skissere handlingsrettede tiltak og skal sentreres rundt tre hovedsatsingsområder.

For det første bør planen ha som siktemål å bedre kvaliteten på rehabiliteringstjenestene. Denne målsettingen kan realiseres gjennom økt satsing på etter- og videreutdanning i helhetlig rehabilitering, gjennom styrking av forsknings- og utviklingsarbeidet på rehabiliteringsfeltet, både medisinsk, sosialfaglig og organisatorisk og ved å legge til rette for kompetanseheving på kommunalt nivå gjennom styrking av spesialisthelsetjenestens veiledningsvirksomhet. Innenfor dette hovedsatsingsområder bør det også iverksettes tiltak for å øke tilgangen på personell.

Et annet hovedsatsingsområde vil omhandle organiseringen av tjenesteapparatet. Her vil utvikling av modeller/arbeidsformer på kommunalt nivå som sikrer tverrfaglig/tverretatlig samarbeid, og utvikling av samarbeidsformer mellom kommuner og fylkeskommuner som bedre ivaretar brukerenes behov for en helhetlig/sammenhengende tjeneste settes i fokus.

Et tredje hovedsatsingsområde for en Nasjonal handlingsplan skal være arbeidsinnrettet rehabilitering. Her skal det blant annet legges vekt på å iverksette tiltak som bidrar til at arbeidsgivere i større grad ønsker å ansette eller beholde personer med kroniske sykdommer og funksjonshemninger. Initiering av mestrings- og motivasjonstiltak i kommunene kan være relevante tiltak. Dette satsningsområdet må sees i sammenheng med Sandmann utvalgets innstilling, som ventelig vil ta opp flere forhold med relevans for rehabiliteringsfeltet. Sandmann utvalget legger frem sin innstilling i løpet av høsten 2000.

Avslutning

Jeg har med dette forsøkt å gi dere både en statusrapport i forhold til oppfølgingen av rehabiliteringsameldingen og et innblikk i det som på noe sikt skal bli en Nasjonal Plan for rehabilitering, og som forhåpentligvis ytterligere vil kunne styrke rehabiliteringsfeltet.

Takk for oppmerksomheten.