Nasjonal transportplan og trafikksikkerhet

Innledning

Jeg takker for at jeg får lov til å være med på dette seminaret hvor jeg ser dere har satt mange interessante tema på dagsordenen.

Som dere er kjent med, la regjeringen i september 2000 fram stortingsmelding nummer 46 (1999-2000) Nasjonal transportplan 2002-2011. Denne meldingen ble så behandlet i Stortinget 15. februar i år.

Jeg vil bruke den tiden jeg har fått her i dag til først å snakke litt generelt om langtidsplaner og NTP, hvilke hovedutfordringer vi står overfor i transportpolitikken og om hvordan vi vil prioritere for å møte disse utfordringene. Etter dette vil jeg komme mer direkte inn på trafikksikkerhet og de utfordringene vi står overfor på dette området. Jeg vil også komme inn på Stortingets behandling av planen. Når det gjelder den delen av transportplanen som dere blir mest direkte berørt av, føreropplæringen, vil Alf Edvard Masternes fra Vegdirektoratet gå gjennom dette i større detalj etter kaffepausen.

Forrige gang langtidsplanene for transportsektoren var til behandling i Stortinget, skjedde det med utgangspunkt i fem ulike meldinger, en for hver sektor og en som i grove trekk sammenstilte de fire sektorplanene. Forut for disse fem meldingene var det dessuten lagt fram en prinsippmelding om grunnlaget for samferdselspolitikken. Dette var et første skritt i retning av en mer helhetlig transportplanlegging.

Denne gangen foreligger det én melding, der sektorene behandles innenfor en helhet, og der meldingen har blitt til gjennom én samordnet prosess. Det ligger et stort arbeid bak meldingen, i to departementer, fire transportetater sentralt og regionalt, i alle fylkeskommuner, og også med viktige bidrag underveis fra ulike interesseorganisasjoner. Nasjonal transportplan er et betydelig skritt i videreutviklingen av en helhetlig transportpolitikk og en helhetlig transportplanlegging.

Jeg er svært tilfreds med at det faktisk er forholdsvis stor tverrpolitisk enighet om viktige elementer i transportpolitikken og om innretningen av innsatsen framover. Innenfor en slik innretning er det i tillegg et ønske om å øke innsatsen. Jeg er glad for den tilslutning vi på denne måten har fått for hovedtrekkene i transportpolitikken og signaler om en styrket prioritering av transportsektoren. En slik enighet er en åpenbar styrke for transportsektoren generelt.

Ulike mindretall i Samferdselskomiteen ønsket i deres behandling av Nasjonal transportplan å signalisere en økt prioritering av transportsektoren gjennom rammeøkninger fra 5 til drøyt 40 milliarder kr. For regjeringen er det viktig å ha en ramme som er realistisk. En trenger ikke gå veldig langt tilbake i tid for å finne eksempler på det motsatte. Det vil være et stort og ikke minst et felles ansvar å følge opp denne planen i de fremtidige budsjettbehandlingene. Som det fremgår av innstillingen, ser også Regjeringen behov for en slik økning av innsatsen. Jeg registrerer at Stortinget i all hovedsak ga sin tilslutning til Regjeringens innretning og investeringsprogram innen meldingens rammer.

Vi har i Nasjonal transportplan lagt særlig vekt på at sikkerheten må styrkes i alle deler av transportsektoren, og vi har lagt spesiell vekt på å styrke drift og vedlikehold. Over 300 mennesker drepes hvert år i vegtrafikken, og i tillegg kommer et stort antall skader, mange alvorlige. På tragiske måter, bl.a. gjennom togulykken på Åsta og havariet med hurtigbåten Sleipner, har vi også blitt minnet om at heller ikke andre transportformer er risikofrie. Det er likevel i vegsektoren vi har de største utfordringene. De nyeste tallene viser at fjorårets vegtrafikk krevde 341 liv. Dette er imidlertid ikke noe særnorsk fenomen. I EØS-området drepes over 40 000 årlig og i hele Europa omkring 100 000. Disse tallene viser at ulykker i vegtrafikken er et problem som vi alle må ta på alvor.

Regjeringen legger en nullvisjon til grunn for det langsiktige arbeidet med sikkerhet i transportsektoren, det vil si en visjon om at det ikke skal skje ulykker med drepte eller livsvarig skadde. Hensynet til økt sikkerhet skal innarbeides ved utbygging, drift og vedlikehold i hele transportsystemet. Det er her veldig gledelig å konstatere at Stortinget deler Regjeringens visjon.

Vi må ta innover oss at alle de drepte og skadde i trafikken er en tragedie for mange enkeltmennesker og samtidig et alvorlig samfunnsproblem. Våre tiltak må settes inn der de bidrar mest mulig til å redusere antall ulykker og alvorlighetsgraden når ulykker inntreffer. I praksis innebærer dette at innsatsen må ha hovedvekten på vegsektoren, der mer enn 90 pst. av dødsfallene skjer.

En kritikk vi ofte hører når vi presenterer nullvisjonen, er at den ikke er realistisk. Jeg vil hevde at som en visjon er den absolutt realistisk. Ingen kan forvente at vi ved å snakke i store ord skal løse dette samfunnsproblemet, men vi vil ved å presentere denne visjonen sørge for at alle aktører i transportsektoren har noe å strekke seg etter. Det finnes eksempler på at langsiktig og målrettet sikkerhetsarbeid faktisk gir resultater som langt på vei kan sies å være en realisering av en slik visjon. Vi trenger her ikke engang å gå utenfor transportsektoren, selv om det mest vanlige eksemplet som blir brukt er HMS-arbeid i arbeidslivet generelt og i oljebransjen spesielt. I europeisk sivil luftfart i 1999 var det ikke en eneste ulykke med fatal utgang. Dette er selvsagt et resultat av et målrettet sikkerhetsarbeid over lang tid, og viser at denne typen arbeid faktisk nytter.

Nå er det selvsagt ikke alt som lar seg overføre direkte mellom ulike sektorer og transportmidler, men at hver og en kan ha noe å lære av andre burde være rimelig klart. Jeg vil derfor advare mot å gjøre sikkerhet bare til et spørsmål om satsing på den ene eller andre transportformen. Vi må kunne klare å se helheten også når vi prioriterer og debatterer sikkerhet.

Mest mulig sikker avvikling av transportene er overordnet for Regjeringen, men innenfor en slik ramme må vi ikke overse selve formålet med transportnettet, framkommelighet for gods og personer. Særlig er vi opptatt av å videreutvikle robuste bo- og arbeidsmarkedsregioner, samtidig som vi imøtekommer næringslivets behov for effektiv transport. Det er nødvendig med en god standard for hele transportsystemet, slik at næringsliv og publikum stilles overfor transportløsninger som er forutsigbare og pålitelige.

Jeg vil spesielt peke på hvor viktig samferdsel er for bosetting. Går vi 30-40 år tilbake i tiden, var forutsetningen for bosetting i vårt land at man hadde én arbeidsplass. Det som er forutsetningen for bosetting nå, er at et par kan finne to arbeidsplasser i rimelig reiseavstand fra bostedet, og faktisk også ha muligheten til en tredje plass, for disse to vil få barn. Det jeg da vil fram til, er at kravene på samferdselsområdet har økt og vil øke som et ledd i den generelle samfunnsutviklingen. Eller sagt på en annen måte: Det er rett og slett viktig for likestillingen, dit vi har kommet gjennom en aktiv innsats for at alle mennesker skal ha rett til lønnsarbeid. Det er en utvikling vi på ingen måte beklager, det er en utvikling vi har både ønsket og villet. Men det har konsekvenser for hvorledes vi må tenke og satse framover også i transportsektoren.

Regjeringen vil understreke at utbyggingen av et bedre transportnett skal legge til rette for fremtidig verdiskaping og bidra til økt konkurranseevne for næringslivet i alle deler av landet. Vi skal bygge ut både i distriktene og i mer folkerike strøk. Det nytter ikke bare å gjøre det ene.

I tillegg til generelle investerings- og vedlikeholdstiltak som skal bedre regularitet og framkommelighet, vil innsatsen bli knyttet til tiltak som bidrar til å fjerne flaskehalser i transportnettet. Det legges også opp til bedre tilknytning mellom terminaler, trafikknutepunkter og det øvrige transportnettet. Også på dette området ser det ut til å være betydelig grad av tverrpolitisk enighet, selv om det alltid vil være nyanser hva dosering og konkrete enkelttiltak angår.

Ulykker i vegtrafikken

Innen transportsektoren får enkeltulykker med mange drepte og skadde en berettiget stor oppmerksomhet. Ulykker i vegtrafikken kjennetegnes stort sett av mange ulykker, men med få drepte eller skadde i hver ulykke.

Det utføres i dag en betydelig innsats fra ulike aktører, både lokalt og sentralt for å redusere omfanget av alvorlige vegtrafikkulykker. Gjennom et målrettet trafikksikkerhetsarbeid er antall drepte i vegtrafikken nær halvert og antall meget alvorlig og alvorlig skadde redusert med om lag to tredeler siden 1970. Antall drepte i vegtrafikken er altså betydelig redusert over tid, selv om vi i de siste årene har hatt en utflating.

I løpet av ett år i vegtrafikken mister likevel om lag like mange mennesker livet som i resten av transportsektoren i løpet av 15 år. Fortsatt skades og drepes om lag 12 000 mennesker årlig i vegtrafikken i Norge. Av disse mister over 300 livet og om lag 1 400 påføres alvorlige eller meget alvorlige skader.

Ser vi nærmere på de som faktisk omkommer i vegtrafikken, finner vi at en uforholdsmessig stor andel er unge mennesker som så vidt har begynt på livet. Faktisk er trafikkdøden den hyppigste dødsårsaken blant ungdom mellom 15 og 24 år. For å høre hva ungdomsmiljøene selv mener kan og bør gjøres, arrangerte vi i midten av januar i år en konferanse hvor dette var tema.

Som nevnt vil sikkerhet være et høyt prioritert område i planperioden. Dette understrekes ytterligere gjennom at Samferdselsdepartementet samtidig med Nasjonal transportplan 2002-2011 også ga ut en strategiplan for trafikksikkerhet på veg. Strategiplanen Trafikksikkerhet på veg 2002-2011 gir en samlet framstilling og til dels utdypning av tiltak og prioriteringer for vegene og vegtrafikken i Nasjonal transportplan.

Med basis i Nasjonal transportplan 2002-2011 og denne strategiplanen, vil det bli utarbeidet en handlingsplan for trafikksikkerhet på veg som vil inneholde en nærmere konkretisering av virkemidlene. I arbeidet med denne handlingsplanen vil også tilbakemeldingene fra ungdomskonferansen bli brukt aktivt. Handlingsplanen som skal foreligge i løpet av høsten vil utarbeides av Statens vegvesen i samarbeid med de viktigste aktørene i trafikksikkerhetsarbeidet.

Med Nasjonal transportplan 2002-2011 og strategiplanen er som nevnt visjonen om ingen drepte eller livsvarig skadde lagt til grunn for det langsiktige trafikksikkerhetsarbeidet innen vegsektoren. Visjonen betyr at Regjeringen, i tillegg til å føre en politikk med mål å redusere totalt antall ulykker, vil sette et sterkt fokus på virkemidler som kan redusere de alvorligste ulykkene.

En enstemmig Samferdselskomite uttalte gjennom sin behandling av transportplanen at sikkerhet har førsteprioritet når Stortinget foretar sine bevilgninger og at en slik "nullvisjon" skal ligge til grunn for prioriteringene innen samferdselssektoren

Visjonen er ment å være et felles fundament for trafikksikkerhetsarbeidet i departementer, vegvesen, politi, kommunale og fylkeskommunale myndigheter, organisasjoner og for den enkelte trafikants atferd. Transportvirksomhet er forbundet med risiko for ulykker, men visjonen tar som utgangspunkt at de alvorlige følgene av dem må forebygges. Et sterkt fokus på visjonen vil i seg selv kunne legge grunnlag for en reduksjon i antall skadde og drepte.

Visjonen betyr et sterkere fokus på de alvorligste ulykkene enn tidligere. Reduksjon i antall møteulykker, utforkjøringsulykker og ulykker med myke trafikanter vil derfor stå sentralt i Statens vegvesens trafikksikkerhetsarbeid. En slik reduksjon krever en kombinasjon av tiltak - fysiske tiltak på vegnettet, atferdsregulerende tiltak, kontroll og sanksjoner, informasjon opplæring og kunnskapsoppbygging. Det er ikke minst viktig at sikkerhetskrav er ivaretatt i planlegging og at helhetlige sikkerhetsanalyser er gjennomført før utbyggingsbeslutninger og endelige valg av tekniske løsninger tas.

Når dette er sagt er jeg klar over at om de beregnede virkninger på antall skadde og drepte som følge av tiltakene som settes inn i perioden legges til grunn for ulykkesutviklingen, vil det også ved utgangen av kommende planperiode være store utfordringer på trafikksikkerhetsområdet. Jeg vil imidlertid understreke at det er knyttet betydelig usikkerhet til slike beregninger. Det er spesielt knyttet usikkerhet til effekten av tiltak i forbindelse med føreropplæring og prikkbelastning av førerkort – tiltak som ennå ikke har funnet sin endelige form. Når dette er sagt, og med ulike forskningsresultater som sier at føreropplæring ikke nytter i bakhodet, må jeg si at jeg nekter å akseptere at mer opplæring gir dårligere førere.

I tillegg til denne usikkerheten, er det ikke beregnet virkninger av eventuell økt politikontroll i perioden. Jeg må videre understreke at det er en sterk sammenheng mellom trafikkvekst og ulykkesutvikling. Uten nye tiltak vil trafikkveksten isolert sett bidra til flere drepte og skadde.

Vi er videre avhengig av økt innsats fra andre aktører enn vegmyndighetene. Politiets kontroll av fart og ruspåvirket kjøring spiller en særlig viktig rolle. Det er avgjørende at trafikantene gjennom sin atferd medvirker til at ulykker, både alvorlige og mindre alvorlige, i lavest mulig grad inntreffer. Ikke minst er det viktig at vi foreldre gjennom vår atferd i trafikken er gode forbilder for våre barn.

Regjeringen vil for å redusere antall ulykker og deres alvorlighetsgrad, fokusere på et bredt spekter av virkemidler, og legger til grunn følgende satsingsområder for bedret trafikksikkerhet på veg i perioden 2002-2011:

• Styrke samordningen av trafikksikkerhetsarbeidet
• Sikring av vegene
• Atferdsregulerende tiltak
• Kontroll og sanksjoner
• Satsing på politiets kontrollvirksomhet, blant annet knyttet til fart og rus
• Bedret trafikkopplæring og informasjon
• Videreføre satsingen på kunnskapsoppbygging

I tillegg til Regjeringens hovedprioritering om å redusere de alvorligste ulykkene, tar vi også på alvor den utryggheten mange føler som ferdes på f.eks. rasutsatte veger, i tunneler, om bord i ferjer og på sterkt trafikkerte skoleveger.

Tiltak som gir reduksjon i antall skadde og drepte kan imidlertid også virke inn på andre hensyn innen transportområdet. Det er derfor viktig at prioritering av tiltak for å bedre trafikksikkerheten settes inn i en helhetlig transportpolitisk sammenheng, slik Regjeringen gjør gjennom Nasjonal transportplan 2002-2011.

Føreropplæring

Samferdselsdepartementet la i St.prp. nr. 49 (1993-94) til grunn at en helhetlig gjennomgang av føreropplæringen best kan gjennomføres i sammenheng med en evaluering av de nye reglene for opplæring til førerkort klasse B. Den nye opplæringsordningen for førerkort klasse B ble, som dere er kjent med, iverksatt 1. februar 1995.

Vegdirektoratet har foretatt en gjennomgang av opplæringskrav til alle førerkortklasser og opplæringsbehovet for trafikklærere og de private trafikkskolene som pedagogiske virksomheter, og dette er en del av grunnlaget for de vurderingene som vi har foretatt i forhold til føreropplæringen. Denne gjennomgangen og resultatene fra et forskningsprosjekt på Transportøkonomisk institutt om mulighetene for økt mengdetrening (som nylig er avsluttet), vil ligge til grunn for videreutvikling av denne ordningen. Samtidig vil vi arbeide med å forbedre føreropplæringen innen de øvrige førerkortklassene ved å videreutvikle den målstyrte opplæringen.

Vi vil innføre et modulbasert opplæringssystem hvor grunnleggende emner samles i et trafikalt grunnkurs med klassespesifikke tilleggskurs, avhengig av hvilken førerkortklasse kandidatene ønsker å erverve. I samarbeid med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil vi arbeide for at et slikt grunnkurs kan tilbys som valgfag i skoleverket.

Dette mener vi kan skape økt interesse for trafikkopplæring både i skoleverket og hos den enkelte elev, samtidig som det danner grunnlag for den videre føreropplæringen. Som en del av dette opplæringssystemet skal Vegdirektoratet omarbeide eksisterende læreplaner og utarbeide formelle læreplaner for traktor og beltemotorsykkel.

Samferdselsdepartementet vil i videreutviklingen av opplæringsordningen til førerkort klasse B blant annet fokusere på følgende:

• Førerkortkandidatene skal fortsatt motiveres og stimuleres til privat øvingskjøring og mengdetrening.
• Høyne kvalifikasjonene til ledsager ved privat øvelseskjøring gjennom tilbud om kurs for ledsager og førerkortkandidat, utvikling av informasjonsmateriell og veiledningstilbud.
• Innføre et obligatorisk innledende kurs/orienteringsmøte for alle som vil starte øvingskjøring med bil, dette fikk vi dessverre ikke med oss Stortinget på. Inntil videre må vi derfor nøye oss med et frivillig tilbud. Slike tilbud har jo eksistert i ulike former rundt omkring i landet, og dette arbeidet vil nå bli forsøkt videreutviklet.
• Innføre obligatorisk opplæring i førstehjelp.

Når det gjelder opplæringsordning for motorsykkel har vegmyndighetene i nært samarbeid bl.a.Norsk Motorcykkel Union for å forbedre denne ordningen.

Innen opplæringen for førere av tunge kjøretøy arbeider Vegdirektoratet med å forbedre glattkjøringskursene, blant annet med større fokus på generell sikkerhetstenking i trafikken. Vi vurderer å gjøre glattkjøringskursene for tunge kjøretøy obligatorisk for førerkortkandidater fra hele landet, noe også et flertall i Samferdselskomiteen sa seg enige i. Departementet vil også se nærmere på om andre deler av tungbilopplæringen bør gjøres obligatorisk. Dette gjelder spesielt emner som anses viktige for trafikksikkerheten, men som er vanskelige eller særlig ressurskrevende å måle gjennom førerprøven. Når det gjelder førerprøven vil vi legge vekt på å sikre at kandidatene ikke melder seg opp til førerprøven uten å ha tilstrekkelige kunnskaper eller ferdigheter. Her ser vi nå på mulighetene for obligatorisk tentamen på kjøreskolen og innføring av karantenetid ved ikke bestått førerprøve.

Som jeg også nevnte innledningsvis vil de tankene og vurderingene vi gjør omkring føreropplæring bli gjennomgått i større detalj senere i dag.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg enda en gang takke for at jeg fikk anledning til å komme hit i dag for å legge fram noen av regjeringens tanker og vurderinger knyttet til Nasjonal transportplan og trafikksikkerhet. Som nevnt er trafikksikkerhet et av de hensyn som har veid tyngst for oss når vi har utarbeidet denne planen, og jeg kan love at vi vil følge utviklingen på dette området nøye i tiden som kommer.