Godtfolk

Forholdet mellom rus og avhengighet, som dere skal diskutere på denne konferansen, er et komplisert, men intellektuelt utfordrende tema. Som mange av dere vil vite var Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning på 1990-tallet vertskap for et større internasjonalt forskningsprosjekt som tok opp ulike sider ved avhengighet i lys av teorier om rasjonalitet og irrasjonalitet. Selv om dette forskningsprosjektet først og fremst hadde en teoretisk innfallsvinkel, er det grunn til å tro at diskusjonene i praktisk hverdag førte til økt bevissthet om hvor sammensatt det som vi i dagligtalen beskriver som avhengighet.

Jeg er bedt om å si noe om aktuelle utfordringer i rusmiddelfeltet. Jeg må naturlig nok først og fremst ha fokus på forholdene i Norge, men jeg skal også prøve å trekke inn et nordisk perspektiv.

Det er naturlig å ta utgangspunkt i forbruks- og misbruksutviklingen.

I en tid hvor det er sterk fokus på situasjonen når det gjelder bruk og misbruk av narkotika, enten det gjelder det vi gjerne kaller de "tunge" stoffmisbrukerne, eller de "nye" ungdomsgruppene som mer eller mindre kritikkløst prøver ut syntetiske stoffer som f.eks ecstasy, kan det være grunn til å minne om to ting:

• For det første er det fortsatt slik at alkohol representerer det største samfunnsproblemet når det gjelder misbruk av rusmidler. Alkohol forårsaker direkte eller indirekte flere dødsfall per år enn misbruk av narkotika. Det er også flere familier som opplever store problemer på grunn av misbruk av alkohol, enn på grunn av narkotikamisbruk. Når jeg sier dette, er det ikke for å tone ned de lidelser og problemer vi ser hos enkeltpersoner eller familier som har sin bakgrunn i misbruk av narkotika. Poenget er at det er lett å glemme problemene som er knyttet til misbruk av alkohol i lys av all den offentlige oppmerksomheten omkring narkotika.

• For det andre er det viktig å ha i mente at utviklingen i forbruket av rusmidler ikke er en lineær utvikling med en stadig økning fra år til år, men at historien viser at det går i bølger. Dette gjelder både alkohol og narkotika.

Vi er imidlertid inne i en utvikling som gir grunn til bekymring, og som stiller oss framfor nye utfordringer. Etter at det registrerte alkoholforbruket var relativt stabilt i de nordiske land gjennom store deler av 1990-tallet, er det mye som tyder på at forbruket er på vei opp. Undersøkelser viser blant annet at alkoholforbruket blant ungdom har steget relativt dramatisk. Nedgangen i alkoholprisene i Norden som konsekvens av EU, kan også bidra til at forbruket av alkohol vil gå opp i årene framover. Også når det gjelder narkotika, ser utviklingen i de nordiske land ut til å gå i negativ retning. Undersøkelser blant ungdom viser at flere unge i dag enn for 5-10 år siden, har brukt cannabis og amfetamin. Nye stoffer som ecstasy, synes å ha appell til ungdomsgrupper som tradisjonelt ikke har brukt narkotiske stoffer. Problemet med ecstasy har gjort at den danske sunnhetsministeren nylig har tatt initiativ til å styrke innsatsen mot bruk av ecstasy. Vi studerer det danske initiativet med stor interesse, og som et nyttig innspill i vårt eget arbeid her i Norge med å sy sammen en tiltakspakke.

Fra forskning vet vi at det blir flere storforbrukere av alkohol når totalkonsumet øker. Når det gjelder narkotika, viser beregninger fra Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning, at det har vært en fordobling i antall aktive sprøytebrukere i Norge på 1990-tallet, og at antallet nå anslås til å være et sted mellom 9 000 og 12 000. Dette henger nok sammen med en tiltagende aggressivitet i det illegale markedet, som har ført til en betydelig økning av omsetning og misbruk over hele landet. Vi har også erfart at antall langtkomne heroinavhengige som søker legemiddelassistert behandling, er langt større enn det vi opprinnelig antok. Beregninger fra de andre nordiske land viser en lignende utvikling.

Hva er så de viktigste utfordringene vi står overfor i denne situasjonen?

Slik jeg ser det, er utfordringene tredelt. Vi må:

• opprettholde rusmiddelpolitikkens legitimitet i befolkningen
• styrke den forebyggende innsatsen i kommunene og lokalsamfunnene, der folk bor og der barn vokser opp
• sikre misbrukere god hjelp og omsorg, først og fremst av hensyn til dem selv, men også av hensyn til de pårørende og samfunnet

I alle de nordiske land bruker vi allerede betydelige ressurser på dette feltet. Det er derfor ikke bare snakk om at ressursene må økes. Vi må også se på hvordan vi kan få mer ut av de ressurser som settes inn.

Jeg vil først si litt mer om dette med rusmiddelpolitikkens legitimitet.

Forskning, både nasjonalt og internasjonalt, viser nokså entydig at det er de langsiktige, ofte upopulære tiltakene som gir varig effekt. Gode eksempler på dette er begrenset tilgjengelighet og høye priser – slik vi fram til nå har hatt det i Finland, Island, Norge og Sverige når det gjelder alkohol. For at slike tiltak ikke skal undergraves ved illegal import og produksjon, er vi imidlertid i stor grad avhengige av at de har oppslutning i befolkningen. Vi er nå inne i en tid da legitimiteten for å opprettholde en restriktiv alkoholpolitikk er i ferd med å svekkes, samtidig som også tilknyttingen til det europeiske samarbeidet gjør at vi må gi slipp på noen av de restriktive virkemidlene. Dette gjelder alle de nordiske land med unntak av Danmark. Utfordringen blir derfor å finne andre innfallsvinkler og virkemidler. Eksempelvis må vi kunne øke bevisstheten omkring punktavhold, eller alkoholfrie soner i tilknytning til aktiviteter eller livsfaser, slik blant annet AlkoKutt gjør her i Norge. Aktuelle alkoholfrie eller rusmiddelfrie soner, er trafikk, båtliv, idrett, graviditet, arbeidsliv, samvær med barn, osv. Det å få til størst mulig enighet om flest mulig rusmiddelfrie soner vil være et viktig bidrag i det forebyggende arbeidet.

Når det gjelder alkohol er det derfor en utfordring i å føre en politikk som gir folk mulighet til å få med seg alkoholens gleder, samtidig som den hindrer de negative konsekvenser. Avhold fra alkohol er i dag ingen politisk målsetting, men et personlig valg for den enkelte. Det er imidlertid bred enighet om at vi må arbeide for å hindre skadene, og sikre at færrest mulig får problemer som følge av alkoholbruk.

Når det gjelder narkotika, er både produksjon og distribusjon forbudt i de aller fleste land. I mange land er det også forbudt å bruke narkotiske stoffer. Likevel har vi ikke klart å hindre verken produksjon eller omsetting. De nordiske land har en restriktiv narkotikapolitikk. I Norge er imidlertid den brede enigheten vi tidligere har hatt om denne delen av rusmiddelpolitikken, ikke lenger like sterk. En viktig grunn til at enigheten slår sprekker, er antagelig at tilgjengeligheten til narkotika og omfanget av misbruksproblemene, har økt relativt dramatisk i de seinere årene. Mange hevder derfor at de restriktive tiltakene ikke virker. Det er også noen som mener at skadene av kontrolltiltakene overstiger nytten. Våre holdningskampanjer og andre tiltak har heller ikke nådd godt nok fram. Særlig når det gjelder cannabis og ecstasy synes en god del av brukerne å føre en sterk motargumentasjon om skadevirkningene. Det er i denne sammenheng viktig å huske på at den narkotikapolitiske diskusjonen er en del av samme virkelighet vi opplever når det gjelder alkoholpolitikken og diskusjonen om velferdssamfunnet for øvrig. Det politiske klima er i forandring, og liberale holdninger som knytter seg til individets rett til å velge, brytes stadig oftere mot ideen om samfunnsansvar og solidaritet. Og i denne klimaendringen får også kyniske profittører større spillerom.

I disse dager blir det publisert en bok fra et nordisk prosjekt som går under navnet SNAPS- prosjektet, som igjen står for: Sammenligning av Nordiske AlkoholPolitiske System. Noen av konklusjonene i boken er:

• Pris og tilgjengelighet som alkoholpolitisk instrument har tapt i styrke.
• Internasjonale beslutningsmekanismer spiller en stadig mer avgjørende rolle for alkoholpolitikken i det enkelte land.
• Det er blitt vanskeligere å drive igjennom varige forebyggende innsatser.
• Det ser ut til at lokalbaserte tiltak kan ha positive virkninger.

I tråd med bokens konklusjoner erfarer vi at de nordiske landene har gjort alkoholen lettere tilgjengelig. Holdningene i Norden til alkoholbruk er blitt mer positive, og de forretningsøkonomiske argumentene har fått større gjennomslag. Vi har fremdeles monopoler i fire av de fem nordiske land, men monopolet gjelder bare detaljistleddet og antall monopolutsalg har økt relativt kraftig. Prisene er imidlertid fremdeles høyere enn lenger sør i Europa, men de er under strekt press.

Forskningen gir belegg for at den tradisjonelle nordiske alkoholpolitikken, med høye priser og kontrollert tilgjengelighet, begrenser forbruket og dermed alkoholens skadevirkninger. Med unntak av Danmark, som jo som kjent ikke har et monopolsystem som resten av Norden, er alkoholforbruket i Norden fremdeles lavt sammenlignet med resten av Europa. Mye av æren for dette må vi kunne tillegge den nordiske alkoholpolitikken. Det er derfor en stor utfordring å beholde plassen "bak i rekkene" når det gjelder forbruk av alkohol. Endringer i tilgjengelighet og endringer i nivået på alkoholavgiftene, bør derfor gjennomføres i kombinasjon med andre virkemidler. Forebyggende tiltak, herunder informasjonsvirksomhet, vil være av stor betydning i dette arbeidet.

Hvilke utfordringer står vi så overfor når det gjelder forebygging?

Det er åpenbart at jo mer vi kan gjøre for å forebygge problemer knyttet til bruk og misbruk av rusmidler, jo bedre er det. Det er imidlertid ikke alltid like enkelt å se hvilke strategier som ligger til grunn for det forebyggende arbeidet, det være seg tiltak i regi av det offentlige eller tiltak i regi av de frivillige organisasjonene. En viktig utfordring er derfor å finne fram til og satse på forebyggende strategier og tiltak som vi vet kan bidra til å redusere bruk og misbruk av rusmidler.

Søker vi støtte i forskning om forebyggende tiltak på dette feltet, går det an å oppsummere konklusjonene i retning av at : "Populære metoder virker langt dårligere enn upopulære" .

Hvis dette er riktig, kan det være én forklaring på hvorfor vi ikke har større suksess i forebyggingen av for eksempel alkoholrelaterte problemer. Eksempelvis viser forskningen generelt, at avgifter, begrensninger i tilgjengelighet gjennom aldersgrenser, begrensning av antallet utsalg, rasjonering og begrensninger av markedsføringen, er tiltak som historisk sett har vist seg effektive. Dette er tiltak som har vært og fortsatt er sentrale i den nordiske alkoholpolitikken. Men - som jeg har vært inne på, har ikke alle slike tiltak den samme oppslutning i befolkningen som tidligere, de er i ferd med å tape sin legitimitet. Når smuglersprit tar markedsandeler, er det et stort poeng å få salget tilbake i ordnede former. Da kan vi klare å holde på aldersbegrensningene. Politikk vil alltid være en balanse mellom det aller beste og det som er mulig å gjennomføre. Men jeg vil også minne om at det er et kjennetegn ved forebyggende tiltak, at resultatene ikke alltid er like lett å måle. Selv om forebyggende tiltak ikke gir umiddelbare, synlige resultater, kan de likevel være virksomme over tid. Og det er hyggelig å vite at det bryggeriproduktet som øker mest, er vann.

Hvilke forebyggende tiltak skal vi så satse på? I tillegg til de generelle, men ikke alltid like populære tiltakene som jeg allerede har vært inne på, er noe av det viktigste vi kan gjøre å legge til rette for best mulige oppvekstvilkår for barn og unge. Ikke bare som spesielle tiltak for å hindre misbruksutvikling, men for at barn og unge skal få en best mulig start i livet. I velferdssamfunn, som de vi har i Norden, er det en selvfølge at vi skal by vår oppvoksende slekt det beste. Studier som er gjort av rusmiddelmisbrukere, viser nokså entydig at det er en stor overrepresentasjon av personer som har hatt problemer i oppveksten. Det være seg problemer i hjemmet, psykiske problemer, problemer på skolen osv. Mange av problemene lar seg tidlig identifisere. En fersk studie her fra Oslo viser eksempelvis at 47 prosent av barn over 10 år som står under tilsyn av barnevernet, har rusmiddelproblemer. Det bør derfor satses langt mer på målrettet innsats i forhold til identifiserte risikogrupper. Utenom familien er det, som kjent, flere instanser som har ansvar for barn og unge. Et viktig spørsmål er derfor hvordan man skal få disse instansene til å samarbeide bedre enn hva som er tilfelle i dag. I Norge arbeider Barne- og familiedepartementet med stortingsmelding om barn og unges oppvekstvilkår, der samordning og koordinering på alle nivå er et sentralt tema .

Jeg vil gjerne si litt mer om hva vi tenker å gjøre i Norge. Regjeringen har satt fokus på fornyelse og nytenkning og ønsker å få til en mer effektiv offentlig forvaltning på alle nivå. Service- og tjenestetilbud til ulike brukergrupper skal bli bedre. En modernisering og styrking av offentlig sektor kan imidlertid ikke gjennomføres uten at vi stiller strengere krav til utnyttelse av tilgjengelige ressurser. Vi må tenke nytt, og se om vi kan bruke ressursene på en bedre måte.

Den urovekkende utviklingen på rusmiddelområdet, særlig holdningsendringene blant unge og i befolkningen for øvrig, gjør at det forebyggende arbeidet på rusmiddelområdet må gis et løft. For å kunne klare dette innenfor de budsjettmessige rammene vi har til rådighet, er det helt nødvendig å fordele ressursene og organisere innsatsen slik at vi får mer igjen for hver krone. Det er eksempelvis ikke gitt at problemløsninger styrt fra sentralt hold, gir de beste resultatene. Nærhet til brukerne er viktig i forhold til å oppnå best effekt av ulike tiltak og i forhold til bruk av ressurser. Jeg tror vi kan få mer igjen for pengene dersom midlene forvaltes lokalt framfor at de detaljstyres fra sentralt hold.

Norge - så vel som de andre nordiske land - rommer geografiske og kulturelle forskjeller. Hvordan en skal løse problemer knyttet til bruk og misbruk av rusmidler, vil derfor også være forskjellig. Norge har lang og god tradisjon for lokalt selvstyre. Det fins gode forutsetninger for en lokal, politisk offentlighet, der også rusmiddelpolitikken skal være et tema man kan og bør diskutere. Spørsmål knyttet til rusmidler må politiseres lokalt, slik den norske alkoholloven på mange måter allerede legger opp til. Mange av kontrolltiltakene er virkemidler kommunene kan velge å ta i bruk – mer eller mindre restriktivt. Også andre virkemidler må finne sin utforming i nær kontakt med lokalsamfunnets problemer og med de muligheter og den kultur som der finnes. Sosial- og helsedepartementet har som et hjelpemiddel for kommunene i dette arbeidet, laget en veiledende mal for utarbeidelse av rusmiddelpolitiske planer. Det legges her opp til en helhetlig tenkning. I handlingsplanen "Kunnskap og Brubygging" står heving av kvaliteten og kompetansen i sosialtjenestens arbeid med klienter med sammensatte behov, herunder arbeid med rusmiddelmisbrukere , sentralt. De viktigste elementene i handlingsplanen er fylkesvise opplæringsprogram overfor ansatte, deltakelse i det vi har kalt faglige fora og gjennomføring av veiledning som kompetansehevende tiltak. Opplæringsprogrammet tar blant annet sikte på å gjøre sosialtjenesten bedre i stand til å avdekke og kartlegge rusproblemer. Det settes fokus på hvordan motivere og få til forandring, hvordan snakke med barn og pårørende, hvordan arbeide med etablerte rusmiddelmisbrukere osv. Planen gjennomføres i et tett samspill mellom fylkene, kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål og den kommunale sosialtjenesten.

Det forebyggende arbeidet på rusmiddelområdet skal styrkes generelt sett, og ressursene skal utnyttes bedre enn i dag. Som de av dere som er norske vil være kjent med, er vi i sluttfasen av en omorganisering av den statlige innsatsen på rusmiddelfeltet. Vi legger opp til et tettere og mer forpliktende samarbeid både når det gjelder forskning og dokumentasjon og, ikke minst, når det gjelder initiering og styrking av konkrete forebyggende tiltak i kommunene. Et nytt institutt for rusmiddelforskning skal, sammen med det vil kaller Norgesnettet av kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål, gjøre det letter å formidle kunnskapsbasert erfaring om så vel forebyggende arbeid som mer behandlingsrettede tiltak.

Vi har valgt en modell med tre viktige bestanddeler:

• kompetansesentrenes samarbeid med kommunene (stikkord: veiledning og stimulering)
• det nye instituttet for rusmiddelforskning (stikkord: kunnskapsgenerering og formidling) og sist, men ikke minst
• en effektiv forvaltning av regelverket, og en sterkere strategisk styring av ansvar og krav.

Siktemålet er å skape synergieffekt mellom sentrale aktører og legge til rette for nye løsninger og muligheter. Sosial- og helsedepartementet skal stå for den overordnede politiske og strategiske delen av arbeidet, og sørge for at ansvarsdeling og krav til oppfølging fra de ulike aktørene bidrar til at den modellen vi har valgt, gir resultater. Konkret innebærer den nye modellen følgende oppgave- og ansvarsfordeling:

En styrking av innsatsen i kommunene gjennom de regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål

Vi vil satse på lokalbaserte tiltak som er tilpasset de lokale problemer og muligheter. Vi skal derfor styrke det lokale ansvar – vi har også tilført kommunene økte frie midler.

De regionale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål har i dag som hovedoppgaver å gi etterutdanning til nøkkelpersonell i kommunene, og å videreutvikle de spesialiserte tjenestene for rusmiddelmisbrukere i andrelinja. I den nye modellen får sentrene i tillegg som oppgave å utvikle kompetanse på forebyggingsområdet. De skal ta initiativ til nye tiltak og gi råd til departementet. Ett av sentrene vil få samordningsansvaret for Norgesnettet for kompetansesentrene.

Oppretting av et nytt institutt for rusmiddelforskning

Vi må i økende grad basere valg av tiltak og strategier på kunnskap om hvordan de virker. Slik kunnskap er imidlertid død hvis den ikke kommer ut og gjøres levende av og for dem som jobber i direkte i praksisfeltet, enten det nå er med forebygging eller behandling. Det må og skal være nær kontakt og kommunikasjon mellom forskere og praktikere. Instituttet skal ha ansvar for de arbeidsoppgavene som i dag ligger til Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) og dokumentasjonsfunksjonen i Rusmiddeldirektoratet. Oppgavene for det nye instituttet, i tillegg til videreføring av forskningsoppgavene SIFA har i dag, blir å holde en samlet oversikt over forbruksutviklingen på alkohol- og narkotikaområdet, oversikt over forebyggende tiltak og behandlingstiltak, produsere statistiske oversikter over feltet, rapportere og formidle informasjon nasjonalt og internasjonalt om rusmiddelsituasjonen, og å være nasjonalt kontaktsenter for samarbeidet med EU’s narkotikaovervåkingssenter i Lisboa. Norge vil gå inn som fullverdig medlem i senteret fra 1. januar 2001. Organiseringen av det nye instituttet vil knytte forskning og formidling tettere sammen. Departementet arbeider også med å utvikle et mer systematisk samarbeid og nettverk mellom det nye instituttet og andre forsknings- og utdanningsmiljøer på rusmiddelfeltet.

Videreføring av Rusmiddeldirektoratet med mer avgrensete oppgaver

Rusmiddeldirektoratet skal fortsatt ivareta forvaltningsoppgaver etter alkoholloven, som alkoholreklameforbudet, oppfølging og behandling av engrosforskriften, bevilling- og kontrolloppgaver m.m, og drive fortolkning av loven. I tillegg skal direktoratet ha ansvaret for å følge opp, og yte tilskudd til, de frivillige organisasjonene, samt ansvar for landsdekkende informasjons- og holdningsskapende tiltak.

En styrking av departementets strategiske engasjement på forebyggingsfeltet

Omorganiseringen innebærer en desentralisering og spredning av oppgaver og ansvar. I en slik organisasjon er det viktig at departementet skaffer seg tilgang til kunnskap og erfaringer som grunnlag for strategisk tenkning og utforming av den sentrale rusmiddelpolitikken. Departementet må også være en pådriver i nettverksbyggingen mellom de ulike aktørene .

Det forebyggende arbeidet kan imidlertid ikke drives av det offentlige alene. Det er helt nødvendig med et bredt samfunnsmessig engasjement og ansvarliggjøring på alle nivåer. Jeg vil derfor understreke betydningen av det arbeidet som utføres av de rusmiddelpolitiske og andre frivillige organisasjoner. Det er viktig å opprettholde og styrke dialogen om rusmiddelpolitiske spørsmål, og i samsvar med dette er det Rusmiddelpolitiske råd, som ble etablert i 1998, gjenoppnevnt for en ny periode. I tillegg må vi styrke det lokale engasjementet både i lag og organisasjoner, og blant folk flest. Dette innebærer at holdningsskapende arbeid og kampanjer i større grad må rettes inn mot lokale forhold, og utformes slik at målgruppene kan kjenne seg igjen og ta budskapet inn over seg.

Den tredje utfordringen jeg nevnte i innledningsvis, er å sikre gode hjelpe- og omsorgstilbud til rusmiddelmisbrukere

Lov om sosiale tjenester stadfester kommunenes og fylkeskommunenes ansvar når det gjelder hjelpe- og behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere. I utgangspunktet er det selvsagt det offentlige som er ansvarlig for at de nødvendige tiltak finnes. Ut fra de lange tradisjonene vi har i Norge, med at de frivillige organisasjonene driver hjelpe- og behandlingstiltak, er det imidlertid mange fylkeskommuner og kommuner som i stor grad baserer seg på å bruke disse tiltakene. Slik sett må vi vel kunne si at vi i Norge har et ganske "lykkelig ekteskap" mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene på rusmiddelfeltet.

Norge satser betydelige midler på ulike tiltak for rusmiddelmisbrukere. Selv om vi kom seint i gang med bruk av legemiddelassistert rehabilitering for langtkomne heroinmisbrukere, har vi totalt sett et bedre utbygd hjelpe- og behandlingsapparat enn de fleste andre land i Europa. Jeg tenker da på det samlede tiltaksapparatet for alkohol- og stoffmisbrukere. Det er likevel viktig å stille spørsmål ved om tilbudet vi har er godt nok, om tiltakene klarer å gi de ulike grupper av misbrukere den nødvendige hjelp, eller om vi bør omprioritere og revurdere hjelpe- og behandlingsinnsatsen. Selv om Lov om sosiale tjenester stadfester at sosialtjenesten har et spesielt ansvar for rusmiddelmisbrukere, fratar ikke dette at andre deler av hjelpeapparatet ansvar for denne gruppa. Eksempelvis har helsetjenesten ansvar for å gi rusmiddelmisbrukere helsehjelp på linje med andre. Aktiv medvirkning fra primærhelsetjenesten er også helt avgjørende for at vi skal lykkes i vår streben med å gi tilbud om legemiddelassistert rehabilitering til alle de som ønsker og som trenger dette tilbudet. Vi må derfor se spesielt på hvordan vi kan sikre at primærhelsetjenesten når det er nødvendig, deltar på linje med sosialtjenesten i arbeidet med å behandle og redusere skadene av rusmiddelmisbruk.

Når det gjelder legemiddelassistert rehabilitering, er det utarbeidet nye retningslinjer. De nye retningslinjene legger opp til større fleksibilitet i vurdering av hvem som skal få slik behandling. Vi arbeider også med hvordan vi kan organisere legemiddelassistert rehabilitering slik at vi når ut til flere. Jeg var nylig på studiebesøk i Danmark for å lære av erfaringene der. Danmark har som kjent omorgansiert behandlingsinnsatsen for stoffmisbrukere i de senere år, ved at amtene har fått ansvar for behandlingstiltakene og det gjelder også for metadonbehandling. (Buss – fly)

Avslutning

Rusmiddelpolitikken utfordres fra flere hold. Rusmiddelpolitikk har aldri vært enkelt, men neppe noen gang så vanskelig som nå. Vi skal imidlertid fortsatt ha en politikk der målet er å redusere skadevirkningene mest mulig. For framtida ønsker jeg meg også en mer aktiv rusmiddelpolitisk diskusjon i lokalsamfunnene.

Rusmiddelforskere framholder at dagens alkoholpolitiske situasjon må møtes med realisme når det gjelder forventningene til effekten av forebyggende strategier. Det gis imidlertid håp om at et fokus på det som må være hovedmålet – reduksjon av rusmiddelrelaterte problemer – og hvem som utgjør målgruppa i utformingen av tiltakene, i mange tilfeller vil kunne øke effekten. Forskningens anbefalinger er også at det vil være vesentlig lettere å forsterke positive sider ved eksisterende trender enn å motarbeide de negative. Vi kan også regne med større effekt hvis man forsterker tiltak rettet mot individene med tiltak som involverer omgivelsene.

En sentral del av omorganiseringen av den statlige innsatsen på rusmiddelfeltet har vært nytenking og økt effektivitet i forhold til hvordan arbeidet skal utføres, hvor det skal utføres og hvilke prioriteringer som skal ligge til grunn for ressursbruken. Antallet personer knyttet til arbeid med forebygging vil øke. Tilskuddsmidler og personellressurser vil komme nærmere kommunene. Ressursene skal benyttes til formidling, veiledning og initiering av tiltak i kommunene. Denne måten å bruke ressursene på, nettverksarbeidet og koblingen mellom forskning og formidling skal bidra til å øke kvaliteten på tiltakssiden, og også sikre at tiltakene kan gjennomføres på en mer effektiv måte. Jeg har tro på modellen, og jeg har tro på at aktørene i samspillet vil mobilisere til ny og forsterket innsats på dette viktige feltet.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen.