Hvorfor er det så viktig at staten nå overtar sykehusene?

1. Norge har gjennom generasjoner bygget opp et godt helsevesen. Vi har ansvaret for å utvikle det videre, slik at vi kan ha et enda bedre helsevesen i framtida. Det er en stor utfordring, men vi har også store muligheter.

2. Det dreier seg om å videreføre vårt velferdssamfunn. Vi har ansvaret for at det skjer ut fra våre verdier, basert på våre grunnprinsipper, bl.a. om likhet og solidaritet. Vi har brukt og skal bruke store deler av våre fellesressurser i helsesektoren. Da må vi også sørge for at vi får mest mulig igjen for de ressurser som settes inn, og at det vi får igjen fordeles på en rettferdig måte.

3. Sykehusene skal tjene befolkningen. De skal sikre at alle som trenger det, får gode og likeverdige tilbud om behandling når de trenger det. Det dreier seg om befolkningens trygghet og tillit. Det sier seg selv at sykehusene da må styres og drives ut fra befolkningens behov, med tydelig regional og lokal forankring. Dette er et offentlig ansvar. Derfor kan vi ikke akseptere noen form for privatisering av sykehusene. Vi kan heller ikke akseptere at offentlige sykehus, uansett eierskap, organiseres som aksjeselskaper. Det ville innebære en begrensning av eieransvaret, på et område hvor vi bare kan akseptere et fullt og ubegrenset ansvar.

4. Hvorfor er det da så viktig at staten overtar eierskapet? Jeg vil begrense svaret til fire hovedhensyn. (Ingen av disse har noe å gjøre med hvordan de nåværende eiere utøver sitt eierskap):

• For det første: behovet for klart ansvar. Sykehusene er uansett et offentlig ansvar. Slik skal det være også i framtida. For dem som trenger sykehustjenester – ja, for folk flest – er oppsplittingen av ansvar mellom forskjellige offentlige organer og forvaltningsnivåer både uinteressant og uforståelig. Den skaper uklarhet og utrygghet. (Slik kan det nok også være for mange av de medarbeidere som hver dag gjør en kjempeinnsats for å yte pasientene de best mulige tjenester.) Som hovedansvarlig for finansieringen, både av drift og investeringer, blir staten i realiteten ansvarlig for det hele. Da bør staten også formelt ta ansvaret – fullt og helt. Det vil forenkle og klargjøre beslutningsprosessene og gjøre det umulig å fraskrive seg ansvar.

• For det annet: hensynet til likhet i tilbud og kvalitet på sykehustjenester. Det er i dag store forskjeller, uforståelige og uforklarlige for folk flest. Forskjeller som vi politisk ikke kan akseptere. Slike forskjeller gir næring til privatisering, noe som vil øke forskjellene ytterligere. Vi kan ikke bare la det skje. Vi må ta ansvaret for å snu dette og sikre at våre viktigste grunnverdier får gjennomslag på dette aller viktigste velferdsområdet. Med staten som gjennomgående eier får vi langt større muligheter til det.

• For det tredje må vi sikre at den norske befolkning får del i den medisinsk-teknologiske revolusjon som verden nå gjennomlever. Det er en nasjonal oppgave. Og som nasjon har vi gode økonomiske og kompetansemessige forutsetninger. Men da må vi også organisere oss på en slik måte at vi kan utnytte dem. Alle kan ikke gjøre alt! Da vil vi sakke akterut, de rikeste vil kjøpe seg andre løsninger, forskjellene vil øke og velferdsordningene undergraves. Vi må ta noen hensyn til at vi er knapt 4,5 mill. innbyggere. Det er gjennom bevisst spesialisering vi kan utvikle høykvalitets tilbud i framtida. På den måten kan vi også sikre den geografisk desentraliserte sykehusstrukturen vårt land er så avhengig av. Og med en slik funksjonsfordeling styrker vi også mulighetene til å opprettholde den lokale akuttberedskap.

• For det fjerde må vi ta konsekvensen av at våre sykehus er våre mest kompliserte og krevende organisasjoner. De er hjørnestensbedrifter i lokalsamfunnet, og noen av dem er blant de største organisasjoner vi har, større enn i næringslivet. De er komplekse kunnskapsbedrifter og forskningsenheter, som skal levere de mest avanserte tjenester til befolkningen. Dette er ikke forvaltning! Staten skal ikke overta eierskapet for å bringe sykehusene fra fylkeskommunal til statlig forvaltning, men for å organisere dem som de kunnskapsbaserte tjenesteleverandører de faktisk er. Med en slik organisering av sykehusene, skapes det også forutsetninger for bedre organisering i sykehusene. Samt for reell desentralisering. Det er eierskap og eieransvar som skal samles, og forenes med finansieringsansvaret. Dette er klart avgrensede eierfunksjoner som ikke krever oppbygging av noe nytt statlig byråkrati. Alt som gjelder styring og ledelse, skal selvsagt delegeres og desentraliseres til det enkelte sykehusforetak. Basert på særskilt lovgivning må de være regionalt forankret, med regionale styrer.

5. Statlig eierskap og reorganisering må gjennomføres ut fra hensynet til befolkningen. Hvis Arbeiderpartiet blir oppfattet som å ville organisere sykehusene ut fra hensynet til forvaltningen, er vi dømt til å tape!

6. Gjennomføring og reorganisering av statlig eierskap er en meget stor og viktig sak. Men det bør ikke være noen stor stridssak. Det er vanskelige og krevende prosesser. Men de er på ingen måte umulige. Det er selvsagt mange uavklarte spørsmål. Men de finner vi gode svar på. Dette kan vi jo! Det er vår hjemmebane. Den må vi ikke overlate til våre politiske motstandere. Da taper vi. Men her er vi med for å vinne! Det skal vi klare. Saken er moden - det er utredninger nok – og det kommer flere. Men nå er det tid for beslutning og handling. Og det er nå vi har muligheten. Da må vi også bruke den!