(kontrolleres mot fremførelse)

Eldres plass i helsetjenesten

Resultat

Det statlige femårige geriatriprogrammet har lykkes i å:

• forankre geriatri i fylkeskommunale planer
• styrke rekruttering, kompetanse og samarbeid innen fagfeltet
• synliggjøre et av de tause områdene av helsetjenesten, eldres rett til helsetjenester
• styrke bevissthet om verdier og prioriteringer i forhold til syke gamle
• videreføre den statlige satsningen innen geriatri

Verdier

Fagfeltet geriatri reiser viktige spørsmål om verdier.

Flere undersøkelser viser at helsepersonell, både leger og sykepleiere, rangerer helsetjenester for eldre lavt. Sosiologen Dag Album viser i sin undersøkelse for ca 10 år siden at blant leger rangeres geriatri lavest av alle de 22 utvalgte medisinske spesialiteter. Utenlandske studier viser samme tendens, og helt tilbake til årene da Storbritannia hadde hatt en offentlig helsetjeneste og et geriatrisk spesialfelt i 20 år, var det ingen av 2000 ferdig utdannede leger som valgte geriatri på topp av sin ønskeliste. Det er så lite vi kan gjøre for pasientene. De blir jo ikke friske likevel,Vi blir jo aldri kvitt disse pasientene, er blant legenes utsagn i Grubers studie fra 1968.

Regjeringen legger vekt på å få til gode velferdsordninger som gir trygghet.

Stortinget vil behandle to stortingsmeldinger som begge tar opp verdispørsmål til høsten:

• Verdier i helsetjenestene (nr. 26, 1999 – 2000)
• Omsorg 2000 (nr. 28, 1999 – 2000)

Her legges det vekt på et solidarisk og humant samfunn hvor menneskene tar omsorg for hverandre og de svakeste. En viktig dimensjon er menneskeverdet. Det legges vekt på verdier som må få praktiske konsekvenser i den offentlige helsetjenestetilbudet til syke gamle mennesker og prinsipper som må oppfylles for å legge grunnlaget for kvalitet i tjenestene.

Finansiering

Sosial- og helsedepartementet har tatt initiativ til å vurdere uheldige virkninger ved innføring av innsatsstyrt finansiering. Forskningsstiftelsen HELTEF fikk i oppdrag å så på ulønnsome pasientgrupper, geriatri og rehabilitering. Ved gjennomgang av innleggelsesmønsteret for typiske diagnoser for disse pasientgruppene var det ikke endringer fra det en året til det annet ved innføring av ISF. En nærmere gjennomgang gjennomgangen viser at fylkeshelsesjefer, sykehusdirektører og avdelingsoverleger nærer sterk bekymring for at sykehusenes drift gradvis vil tilpasse seg det som gir økonomisk uttelling, det vil si å rette tjenesteoppgavene mot det som lønner seg. Dette er forhold hvor det må gjøres tilpasninger slik at overordnede prioriteringer innenfor sykehusens ansvarsområde ikke uthules, enten i ISF-innretningen eller gjennom forutsetninger ved rammetilskuddet.

Organisering i sykehus

En undersøkelse som ble gjennomført av Statens helsetilsyn ved Nasjonalt geriatriprogram høsten 1998 om gamle i sykehus, viser at 42% av pasientene i landets indremedisinske avdelinger er 75 år og over, og ca hver fjerde av disse har behov for geriatrisk vurdering. Fortsatt er det nær ca 40% av disse gamle pasientene som ikke har tilgang på geriatrisk ekspertise i sykehuset.

Når en sammenlikner de største sykehusene med og uten spesialisthelsetjeneste i geriatri, finner en store forskjeller i måten å organisere tjenestene til gamle pasienter. Dette gjelder ordningen med pasientansvarlig lege og sykepleier, graden av tverrfaglig samarbeid og samhandlingsmønsteret mellom sykehus og kommunehelsetjenesten.

Samtidig viser undersøkelser som Statens helsetilsyn har gjennomført, at det er et stort press på sengeplassene i norske sykehus. Ved landets indremedisinske, kirurgiske og ortopediske avdelinger er korridorpasienter mer regelen enn unntaket, og høy beleggsprosent har ikke bedret seg fra 1998 til 1999. Det er særlig de store sykehusene og de samme sykehusene som har de største problemene fra år til år.

De siste 10 til 15 årene er det etter hvert lagt betydelig press på kommunene å ta i mot pasienter som anses ferdigbehandlet i sykehus. Mange av disse trenger videre oppfølging, etterbehandling og tilbud om rehabilitering i den kommunale helsetjenesten enten i eller utenfor institusjon.

I lov om spesialisthelsetjenste har

helsepersonell som er ansatt i i offentlige helseinstitusjoner, plikt til å gi kommunehelsetjensten råd og veiledning som er påkrevd for at kommunehelsetjensten skal kunne løse sine oppgaver.

Dette er fullt i samsvar med de forutsetninger som lå til grunn i Ot. prp. nr 48 (1985-86) i forbindelse med overføring av sykehjemmene til kommunen. Da var Stortinget opptatt av et helhetlig ansvar for pasienter som ofte flyttes mellom sykehus og kommunehelsetjeneste. I proposisjonen det heter: sykehjemmene skal ha sin faglig forankring i de geriatriske teamene. Begrepet områdegeriatri ble etablert. Ordningen har bl.a. med stort hell vært prøvet ut i ca fem år i Nord-Trøndelag under ledelse av Wenche Frogn Sellæg.

Departementet fikk i 1999 utarbeidet en rapport som tar for seg framtidas rolle og funksjon for sykehjemmene. Rapporten har vært til en bred høring og fra de ca 150 høringssvarene som er kommet inn viser det et stort engasjement omkring den videre utbygging av helsetjenester for eldre generelt. Kort oppsummert gis det følgende signaler:

• ansvars- og oppgaveoverføring fra andre- til førstelinjetjenesten problematiseres, de fleste kommuner aksepterer utviklingen som skjer, men peker på at det er problemer med å håndtere oppgavene og gi et tilfredsstillende helsetilbud pga manglende fagkompetanse og økonomi.
• det kommer fram at regelverket og finansieringsordninger er en barriere for kommunenes utforming og fleksibel bruk av de tjenester de har til rådighet. Dette kan gi vridningseffekter som ikke er tilsiktet.
• det uttrykkes engstelse for at de sykeste syke ikke skal få et godt nok medisinsk faglig tilbud, dette gjelder både i kommune og i sykehus, og at heldøgnstilbudet og tryggheten for demente ikke er godt nok i varetatt.

• rett til tjenester må følge brukeren og ikke stedet hvor tjenesten utføres
• eldre rett til sykehustjenester må ikke svekkes

Kommunenes ansvar

På bakgrunn av Fastlegereformen, som innføres i 2001, blir det viktig å sikre en tilstrekkelig dimensjonering og hensiktsmessig organisering av legetjenester i sykehjem. Helsetilsynet har ved Nasjonalt geriatriprogram gjennomført en landsdekkende kartlegging av legetjenester i sykehjem. Resultatene viser at:

• Sykehjemslegene selv mener at det trengs 25% flere legetimer for å ha tilstrekkelig tid til å gjøre de oppgavene som kan sikre god legetjeneste i sykehjem

• Det er katastrofalt dårlig praktisk tilrettelegging med medisinsk undersøkelsesutstyr, og det er bare 13% som har tilgang på elektronisk datajournal i sykehjem, mens det er 80-90% som har denne tilgangen i allmennpraksis

• Legene peker på at det er vel så viktig med flere sykepleiere som flere legetimer. Uten en tilfredsstillende sykepleiedekning står legene i sykehjem hjelpeløse for å kunne delegere arbeidsoppgaver som trenger videre medisinsk oppfølgning og observasjon

• Selv om ca 30% av pasientene i sykehjem har aldersdemens som sitt hovedproblem, er bare 14% av plassene tilrettelagt for aldersdemente.

Nasjonalt kompetansesenter for aldersdemens har kartlagt tilbudet til aldersdemente. Kompetansesenteret har også på oppdrag av departementet kartlagt bruk av tvang overfor mennesker med demens. Kartleggingsabeidet er delt inn i tre deler for å sikre at alle typer tjenesteyting blir kartlagt. Dette for å klarlegge og årsak til bruk av tvang. Foreløpige resultater fra undersøkelser utført i sykehjem(er omtalt i Omsorg 2000) viser at:

• det er mangelende kunnskaper om demens blant ansatte i kommunehelsetjenesten, (sykehjem) og mange har ikke fått en skikkelig utredningen /ingen diagnose.
• ved nesten alle institusjoner får beboerne fritt ta imot besøk, de får bruke den tiden de trenger til måltidene, komme på toalett når de ønsker, og ved 89% av avdelingene får de stå opp eller legge seg til normal tid, eller når de selv ønsker.

Min klare oppfatning er at i forhold til mennesker med demens må vi nytte de samme etiske grunnprinsippene som de som ligger til grunn for den øvrige omsorgstjenesten. Blant annet retten til tjenester og retten til selv å bestemme. Tvang må kun benyttes som den siste utvei

Langtidsperspektivet

I Scenario 2030, som Nasjonalt geriatriprogram har fått gjennomført, vises det til at de gamle utgjør hoveddelen av befolkningsveksten i de neste 30 årene. I de neste 10 årene øker ikke antall 65 år og over, men eldrebefolkningen dreies mot høyere andel 80 år og over. Hvert år i de neste 10 årene vil antall 90 år og over øke med gjennomsnittlig 1000 personer, og ca 90% av denne aldersgruppen har behov for hjelp til helse, pleie og omsorg, halvparten innenfor og halvparten utenfor institusjon.

Scenario-rapporten viser at for de store sykdomsgruppene som ikke minst rammer de eldre, vil antall syke i alderen 65 år og over øke med 40-60%, mens antall personer innen pleie- og omsorgsfaget ikke vil øke dersom dagens rekrutteringsrater er konstant i perioden.

Storting og Regjering har en handlingsplan for eldre og en handlingsplan for helse- og sosialpersonell fram til 2001, og en opptrappingsplan for psykisk helse og for kreft fram til 2006-8. Disse planene er satt i verk nettopp for å stå bedre rustet for å møte framtidas utfordringer.

Stortinget har nylig behandlet en stortingsmelding som har foretatt en gjennomgang av behovsanslagene og virkemidlene i Handlingsplanen for eldreomsorgen, dels på grunnlag av kommunenes egne planer og resultater, og dels på grunnlag av nyere forskning om utviklingen i helsetilstanden blant eldre. Behov for helse- og sosiale tjenester utover handlingsplanens tidsrammer, er også vurdert, f eks fram til 2010. (etter behandlingen kan det skisseres noen resultater)

Vi står allikevel overfor en rekke utfordringer for å få til gode tjenester for eldre:

• De eldre utgjør etter hvert en større andel av de som mottar helsetjenester. (Jfr. eldres bruk av sykehustjenester og økning av levealder). Det vil som en konsekvens av dette være behov for å vurdere innretningene av de økonomiske virkemidlene som egenbetaling kontra egeninntekt.
• Tilgang på arbeidskraft, kompetanseutvikling Sikre kompetent personell og sørge for at de blir i tjenesten
• Kvalitetssikre tjenestene, brukermedvirkning, retten til tjenester, styrke saksbehandling
• Tilbudet til mennesker med demens når det gjelder rett til tjenester, økt interesse fra fagfeltet geriatri innen medisin og helse- og sosialfagene, forsvarlig og tidlig diagnostisering av demens, økt samarbeid mellom første- og andrelinjen om demente med tilleggslidelser, styrke rettssikkerheten og sette klarere grenser for bruk av tvang og andre tiltak for å hindre skade.
• Tjenester til fremmedspråklige

Vi står foran et sterkt press når opprørerne fra etterkrigsgenerasjonen blir gamle etter 2010. Hvis trendene fortsetter som i dag, kan vi få et betydelig forventningsgap i forhold til de syke gamle i de neste 30 årene. Kundene blir flere, kravene blir større og mulighetene for nye behandlingstiltak øker. Samtidig ser vi at grenser for næringslivets skatteevne og befolkningen skattevilje er i ferd med å nå et tak, slik Sentralbanksjefen har uttrykt det nylig.

Forutsatt at det ikke blir dramatiske gjennombrudd i muligheten til forebygging eller behandling av de store folkesykdommene som hjerte- og karsykdommer, kreft, psykiske lidelser og belastningslidelser, må vi kanskje se i øynene at mange oppgaver innen offentlig helse- og sosialtjenesten i fremtiden ikke lar seg løse innen de offentlige budsjetter.

Departementets utfordringer på kort sikt

Når det gjelder den statlige geriatrisatsningen, er noen av de vellykkede tiltakene videreført i stasbudsjettet 2000 innefor en ramme på 7 millioner kroner. Dette omfatter:

1. Nasjonalt formidlingssenter i geriatri i Bergen
2. Elektronisk nettverk mellom geriatriske sykehus og enkelte kommuner, GerIT
3. Øremerkede tilskudd til et fåtall fylker som fortsatt er kommet for kort i etablering en av spesialisthelsetjeneste i geriatri. Det er lagt inn et par millioner i budsjettet 2000
4. Videreføring av prosjektet Undervisningssykehjem, ( 4 år) i de fire universitetsregionene hvor det i 2000 bevilges 4 millioner kroner over statsbudsjettet. Dette er et lovende tiltak der universiteter, høgskoler, geriatriske sykehusavdelinger, kommuner og sykehjem samarbeider i et spleiselag. Foreløpig er prosjektene knyttet til universitetsbyene. Forgreninger er kommet og svært mange viser interesse av å være med. Dette tilsier at det er behov og ønske om kvalitative utvikling av pleie- og omsorgstjenesten, hvor læresteder og praksis går hånd i hånd, og at det gjennom praktisk læring kan gi bedre kvalitet i tjenestene til de gamle, mer reflekterte holdninger til arbeidet med gamle pleietrengende og styrket rekruttering. For eksempel ved Tåsenhjemmet i Oslo har en fått besatt alle stillinger, og det er første gang siden 1980. Prosjektet har mange henvendelser om å kunne delta. Jeg har med interesse registrert forgrening av prosjekt overfor den samiske befolkning i Karasjok.

I tillegg vil departementet nøye vurdere de anbefalingene som kommer fra Nasjonalt geriatriprogram. Departementet erkjenner at kapasitetsøkningen i norske kommuner som følge av Handlingsplan for eldreomsorgen ikke er nok for å sikre de gamle en god helsetjeneste og en verdig alderdom. Det er tverrpolitisk enighet om en langsiktig opptrappingsplan innen psykisk helse og innen kreft. Departementet har gjennom sin satsning på Livshjelp satt fokus på en verdig død, et tiltak som i stor grad berører gamle mennesker, og søkelyset er satt på aldersdementes levekår og rettssikkerhet.

Helsetjenester for gamle skal bidra til å mestre alderdommens skrøpelighet, sikre rett diagnose og behandling under sykdom og gi mulighet til rehabilitering for å gjenvinne livsgleden og mestringsevnen.

Storting og Regjering må vurdere om det også innenfor feltet helsetjenester for gamle blir behov for en langsiktig satsning i tråd med erfaringene fra Handlingsplan for eldreomsorgen og opptrappingsplan for psykisk helse og for kreft. I så fall har Nasjonalt geriatriprogram vært et viktig forprosjekt til Horisont 2030.

Rica Hell Hotel, Værnes, fredag 9. juni