Hjertelig takk for invitasjonen!

Det er bra at NHO gjennom sitt Arbeidsmiljøfond og tildelingene fra dette, samt ved denne måten å markere tildelingene på retter oppmerksomhet mot de utfordringer som knytter seg til helse og arbeidsmiljø. Det er viktige utfordringer i norsk arbeidsliv.

Jeg er invitert til å snakke om Helse og arbeidsmiljø – den glemte konkurransefaktor? , og jeg skal forsøke å holde meg til det. (Stortinget har nettopp avsluttet sin sesjon og da ville det vel være litt unaturlig å komme med nye politiske utspill nå.)

Men jeg vil gjerne forsikre om at regjeringen arbeider med ny politikk på en rekke områder og at dette selvsagt også vil materialisere seg etter hvert. For min egen del forsøker jeg å avgrense dette til helsesektoren. Det er til gjengjeld et stort og komplisert område, som dessuten griper inn i en rekke andre deler av samfunnet, ikke minst i arbeidslivet.

Det er gjennom flere generasjoner nedlagt et stort arbeid i helsesektoren og vi kan i dag si at vi har et godt utbygget helsevesen i Norge. Men vi må ikke gå i den fella å tro at vi er best i verden. Det blir vi vel neppe heller, for det holdes ikke mesterskap i slike grener. Men ser vi oss om i helse-Norge, er det ikke vanskelig å se både behov og potensial for forbedringer. Og i en World Health Report som nylig er utarbeidet av WHO - den vil bli presentert her i Oslo i morgen - vil det fremgå at vi på flere områder har et stykke frem til det nivå et land som Norge bør ligge på.

Jeg skal som sagt ikke her gå gjennom den politikk og de tiltak som jeg mener må gjennomføres for å bringe vår helsesektor dit. Men jeg kan gjenta noen av de vurderinger og retningslinjer jeg allerede har gitt uttrykk for i løpet av de snart 100 dagene regjeringen Stoltenberg har fungert.

Som det åpenbart er lagt merke til, har mye av arbeidet i den nye regjeringen dreid seg om budsjett, ikke minst om revidert budsjett for inneværende år. Og det har ikke akkurat vært et arbeid preget av rundhåndet tildeling av mer midler til alle gode og populære formål. (Det er tydeligvis også blitt lagt merke til!)

La meg derfor slå uttrykkelig fast at alle gode formål som isolert sett trenger mer penger - helsesektoren inkludert - først og fremst er tjent med at vi klarer å holde orden i økonomien. Det må være selve plattformen for all politikk innen alle områder av samfunnet, enten det er næringsliv, samferdsel, utdanning eller helse.

Jeg regner med at det i denne forsamling er stor tilslutning til en slik holdning. Jeg regner også med at det er stor grad av enighet om at orden i økonomien også forutsetter budsjettdisiplin, dvs. både at vi evner å vedta budsjetter som setter grenser for vår pengebruk og dernest at vi også evner å holde oss til de vedtatte budsjetter.

Når det gjelder arbeidet med revidert budsjett, er det som kjent først og fremst det siste det dreier seg om. Arbeidet har mao. gått ut på å fastlegge de tiltak som er nødvendige for å holde det budsjett som det var enighet om for et halvt år siden og som da ble fremlagt av den forrige regjering. Dette viste seg å bli særdeles krevende, fordi det allerede var oppstått meget store budsjettavvik. Men nettopp derfor var det også særdeles viktig å foreta disse tilpasningene. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at uten en meget resolutt inngripen, ville vi gått i retning av en kjempesmell på årets budsjett. Og jeg er heller ikke i tvil om at det ville vært uansvarlig og til stor skade for alle de gode formål vi forsøker å fremme, herunder for helsesektoren.

For en som kom utenfra inn i et slikt arbeid, har det vært noe overraskende å se hvor vanskelig det er å få forståelse for dette, også blant dem som i sin tid la frem det budsjett vi strever med å holde. Så blir det hevdet at det ikke kan være så viktig å holde budsjettet siden vi har så mye penger på bok. Det er angivelig her vi skal ha et så stort forklaringsproblem.

Det er mulig det, men jeg er stadig litt overrasket over at det skal være så vanskelig å få tilslutning til nødvendigheten av budsjettdisiplin. Det var jo et svare strev med å få til enighet om et budsjett i fjor høst. Men det var bred enighet om nødvendigheten av et såkalt stramt budsjett. Hva i all verden skulle poenget være med det, hvis vi under gjennomføringen av det samme budsjettet bare kunne gi blaffen, med henvisning til at vi hadde nok penger til å dekke budsjettsprekken? Det visste vi jo allerede i fjor høst!

Så kan det selvsagt stilles spørsmål ved om hvor viktig og riktig det er med et så stramt budsjettopplegg som det vi nå har. Det har jeg større forståelse for. Men det er et litt annet spørsmål enn spørsmålet om hvorvidt vi skal bestrebe oss på å holde de fastlagte budsjetter. Og Arbeiderpartiet stod jo bak det budsjett den forrige regjering fremla for år 2000. Og vi har ikke sett noen tegn i den økonomiske utvikling som skulle tilsi noen mindre stram finanspolitikk enn det man la opp til den gang – snarere tvert i mot. Og det bør ikke overraske noen at Arbeiderpartiet også i regjering gjennomfører den politikk vi gikk inn for i opposisjon.

Som sagt vil det alltid stilles spørsmål om hvor stramt budsjettopplegget bør være. Jeg er imidlertid noe overrasket over at det i den anledning så ofte blir vist til at Norge har penger nok. Hvis det vi er i stand til å finansiere på kort sikt skulle være et kriterium for budsjettering av statens utgifter, tror jeg de fleste vil være enige i at vi er på ville veier. Her må vi uavhengig av våre finansieringsmuligheter forsøke å finne en politisk enighet om hvor stram finanspolitikk vi til enhver tid bør føre, hvor stor andel det offentlige skal ha av det samlede forbruk og selvsagt også hvordan dette skal være sammensatt.

Mitt poeng her er bare at arbeidet innen alle enkeltsektorer, og med alle våre gode formål, er helt avhengig av at vi klarer å holde orden i vår økonomi. Klarer vi ikke det, kan vi bare glemme tanken om å nå viktige mål innen utdanning, kultur eller helse.

Innenfor rammen av en slik velordnet økonomi er det imidlertid ingen tvil om at helsesektoren vil være et prioritert område. Det gjelder i budsjettsammenheng, i den forstand at vi vil fortsette å øke bevilgningene til helsesektoren. Det er et behov for økte bevilgninger til helsesektoren.

Men jeg vil samtidig understreke at arbeidet med helsesektoren fremover, og en prioritering av dette arbeidet, ikke bare er et spørsmål om penger. Dessverre får man noen ganger inntrykk av at prioritering utelukkende måles i viljen til å bruke mer penger. Det er en farlig misforståelse. I enkelte tilfeller kan det være direkte galt å forsøke å løse problemer ved å tilføre mer penger.

Debatten om sykehusenes økonomi er et godt eksempel på dette. Det er ingen tvil om at sykehussektoren er kommet inn i en finansiell krise og at det er nødvendig å tilføre mer midler til sektoren enn det som var forutsatt i statsbudsjettet for 2000. Dette var da også den første og viktigste oppgaven jeg tok fatt på som helseminister, og som førte til at regjeringen allerede etter fire uker fremmet en proposisjon om ekstraordinær bevilgning på en og en kvart milliard kroner til sykehusene. Dette ble senere økt med en 520 millioner under behandlingen i Stortinget. Fortsatt er det mange som hevder at bevilgningen er for liten. De har rett for så vidt som bevilgningen ikke løser den finansielle krisen i sykehusene for godt. Men det var da heller ikke meningen, rett og slett fordi det ikke er mulig å løse en finansiell krise som har fått utvikle seg over flere år, gjennom én stor bevilgning. Parallelt med tilførsel av økte ressurser er det også nødvendig – etter mitt syn tvingende nødvendig – å gjennomføre en rekke viktige organisatoriske tiltak i sektoren. Ideelt sett burde disse ha kommet før de ekstraordinære bevilgninger, men det var ikke mulig. Det er desto viktigere at de kommer nå.

Regjeringen er i gang med dette arbeidet, og statsministeren har nylig gitt oss en frist på to år på å komme opp med en modell for offentlig sykehusdrift som er mer robust og effektiv enn i dag. Dette vil inngå som en viktig del av arbeidet med å forbedre den offentlige sektor.

Sykehussektoren kan selvsagt ikke ses isolert fra helsevesenet for øvrig. Den gjennomgang vi nå arbeider med vil derfor omfatte både det forebyggende helsearbeid, primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten inkludert psykiatrien og rehabiliteringssektoren. På alle disse områdene er det viktige planer og programmer i gang, og arbeidet består derfor også i stor grad i å videreføre disse. Det er jo i det hele tatt en av de mange fordeler ved vårt politiske system at det til tross for høylydte debatter om grunnleggende skillelinjer, er det bred enighet om bl.a. viktige prioriteringer i helsesektoren. Det er derfor ikke slik at fordi om det skjer et regjeringsskifte, så skal det kastes om på alle planer og prosjekter. Det er faktisk slik at viktige helsereformer som ble initiert og forberedt av regjeringen Jagland, ja endog regjeringene Brundtland, og som ble videreført og evt. fremmet for Stortinget av regjeringen Bondevik, nå skal settes ut i livet av denne regjering. Jeg syns det er positivt, selv om det enkelte ganger oppstår diskusjoner om hvem som skal ha æren for hva. (Når noe går galt, er gjerne diskusjonen litt annerledes, men den illustrerer det samme.)

En av de viktigste utfordringer vi står overfor i helsesektoren, er at vi uansett ressursbruk ikke er i stand til å løse alle problemer. Dette er ikke noen særnorsk problemstilling, men så vidt jeg har kunnet se en utfordring i alle samfunn. Det fremtvinger spørsmål om hvordan vi skal fastlegge hvilke oppgaver som skal løses, og hvordan de best skal løses og finansieres. Jeg tror ikke det finnes endelige fasitsvar på dette. Men jeg mener det er viktig å fastholde at hele helsesektoren er et offentlig ansvar. Vi må ikke komme i den situasjon at vi sier at det offentlige har ansvaret for noen av helseoppgavene, mens resten overlates til seg selv.

Når det er sagt, vil jeg legge til at et slikt offentlig ansvar ikke kan være ensbetydende med at det offentlige skal utføre alle oppgaver innen helsesektoren. Tvert i mot tror jeg det offentlige ansvar bare kan oppfylles dersom vi klarer å få til et mer omfattende samspill mellom offentlige og private utøvere. Dette skal ikke oppfattes som noen privatisering av helsevesenet. Det er tvert i mot en måte å ivareta det offentlige ansvar for helsesektoren på. Dette vil også inngå som en del av arbeidet med å styrke og forbedre den offentlige sektor, ikke minst helsesektoren.

Norge fremstår som et land med lav arbeidsledighet og høy utnyttelse av den tilgjengelige arbeidsstyrken. Generelt sett vil vi vel også si at vi er en nasjon med relativt god helse. Men sykefraværet og antallet uføretrygdede øker kraftig. Dette gjelder både i privat og offentlig sektor. Å utvikle gode tiltak for å rekruttere og beholde personell, og hindre utstøtning fra arbeidslivet kommer derfor til å være en av de store utfordringene fremover. I en slik sammenheng utgjør velfungerende helse- og arbeidsmiljøforhold et viktig konkurransefortrinn for det enkelte arbeidssted. På den måten får man synliggjort de nære forbindelseslinjene mellom lønnsomhet og personalets arbeidsbetingelser.

Lone Dybkjær som er formann for det danske Arbeidsmiljøinstituttet, holdt et foredrag 27. april i år hvor hun presenterte tall som viste klare sammenhenger mellom økt sannsynlighet for sykdom og uhensiktmessig arbeidsmiljø, uhensiktmessig arbeidsorganisering og dårlig livsstil – særlig røyking og overvekt. Når man samtidig vet at en syk medarbeider og en medarbeider som ikke fungerer godt, gir nedsatt produktivitet, er det åpenbart mye å vinne ved effektive forebyggende helse- og arbeidsmiljøtiltak.

Uansett om årsaken til sykdom og sykefravær er å finne på eller utenfor arbeidsplassen, er arbeidsplassen en nødvendig arena for helsefremmende tiltak. Forebygging på arbeidsplassen, tilrettelegging av arbeidsoppgaver for den enkelte og gode oppfølgingsrutiner vil alltid være viktige bidrag.

Å skape gode helse- og arbeidsmiljøforhold krever innsats på en rekke områder. Det gjelder både forebyggende tiltak og behandlende tiltak. Det gjelder tiltak på bedrifts- og avdelingsnivå og på individuelt nivå. Å utvikle strategier for bedre helse- og arbeidsmiljøforhold, bør bygge på en helhetsforståelse og en forståelse av samspillet mellom disse faktorene.

Dette samspillet skaper et komplekst forhold mellom årsaker og virkninger – mellom tiltak og effekter. Jeg er derfor glad at vi kan møtes her i dag. En gjensidig erfaringsutveksling mellom ulike deler av arbeidslivet – som her mellom næringslivet og helsesektoren – bidrar forhåpentligvis til å utvide vår forståelse av dette samspillet.

Det er allerede etablert flere tiltak for erfaringsutveksling mellom sentrale aktører. Partene i arbeidslivet både i privat og offentlig sektor - deriblant NHO – har etter initiativ fra den forrige sosialministeren vært med å opprette en idebank. Som kjent er målet med Idebanken å samle inn, systematisere og spre informasjon om tiltak som har bidratt til å bedre helse- og arbeidsmiljøforhold på ulike arbeidsplasser. Idebanken skal fungere som en kunnskapsbase for formidling av forskning som kan synliggjøre de mest betydningsfulle årsakene til uheldige sider ved arbeidsmiljøet og som kan dokumentere effekten av forebyggende tiltak. Kunnskapsbasen skal også formidle konkrete erfaringer som ulike arbeidsplasser har gjort. Idebanken ble opprettet i januar. Ennå er det for tidlig å si hvor vellykket dette blir, men erfaringene så langt er positive.

Dagens arbeidsliv er i endring. Det settes store krav til engasjerte og kreative medarbeidere. Samtidig øker folks forventninger til hvilke behov arbeidet skal dekke. Svært mange av oss har en økonomisk trygghet generasjonene før oss aldri var i nærheten av. Arbeid blir mer enn et middel til å overleve. Det skal også være et sted for personlig vekst og tilfredstillelse. At arbeidet er meningsfullt , at man opplever å bli sett og anerkjent, at man har innflytelse er viktige elementer for å fremme trivsel og dermed produktivitet.

Dette stiller arbeidsgiverne overfor store utfordringer. For å sikre god rekruttering vil det bli stadig viktigere at arbeidet oppleves interessant og givende for de ansatte.

Det er derfor viktig å tilrettelegge arbeidet slik at det bidrar til å forbedre helsetilstanden og til å skape et mentalt og fysisk overskudd. Både arbeidsgivere og arbeidstakere har felles interesser her. De ansatte ønsker å være i god fysisk og mental form for å få mer ut av livet. Ledelsen ønsker ansatte som er i god form, slik at de kan klare de krav arbeidet stiller og dermed sikre produktiviteten.

Konkrete tiltak

Jeg vil til slutt nevne enkelte av de tiltak for å bedre helse- og arbeidsmiljøforhold som foregår i regi av eller med støtte fra Sosial- og helsedepartementet. Disse tiltakene varierer i omfang og utforming. Jeg nevner dem her fordi jeg mener dette er tiltak som har potensiell overføringsverdi til andre deler av arbeidslivet.

Forsøk med egenmeldt sykefravær

Som nevnt tidligere har sykefraværet økt de senere årene. En undersøkelse utført ved Universitetet i Tromsø viser at trygdekontorene har vanskeligheter med å identifisere sykmeldte som kan ha nytte av tiltak tidlig i sykemeldingsperioden. På bakgrunn av disse resultatene har Sosial- og helsedepartementet nylig satt i gang et forsøk med utvidet adgang til egenmeldt sykefravær kombinert med en utvidet egenærklæring. Det tas sikte på at arbeidstakerne får rett til egenmeldt sykefravær i opptil 3- 4 uker. Formålet med forsøket er at de sykemeldte selv skal ta større ansvar for eget sykefravær, gjøre arbeidsgiver oppmerksom på forhold ved arbeidet som er til skade for den enkeltes helse og bidra til at det igangsettes tiltak på arbeidsplassen i samarbeid med arbeidsgiver. Dette vil kunne lette arbeidet med oppfølging av dem som har behov for tiltak slik at de ikke faller ut av arbeidslivet.

Som kjent pålegger arbeidsmiljøloven at arbeidsgiveren så langt det er mulig skal iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstaker som er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller liknende, skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. En forsøksordning hvor den sykemeldte selv skal vurdere sin arbeidsevne i forhold til arbeidsoppgavene vil kunne gjøre det lettere å sette i verk aktive tiltak i en tidlig fase.

Forsøket er ennå i startfasen. Planen er å gjennomføre det blant kommunalt ansatte, med en tilsvarende kommune som kontrollgruppe. Partene i arbeidslivet må godkjenne forsøkets innhold. SINTEF Unimed har fått i oppdrag å utarbeide en konkret prosjektprotokoll om innholdet i prosjektet.

Sandman-utvalget;

redusere sykefravær og nytilgang til uførepensjon

Regjeringen Bondevik satte i fjor vår ned et offentlig utvalg (ledet av Matz Sandman) som skal foreslå tiltak for å redusere sykefraværet og nytilgangen til uførepensjon. Utvalget er bredt sammensatt med representanter fra alle de største organisasjonene i arbeidslivet blant annet NHO. I tillegg deltar forskere, sentrale ressurspersoner og berørte departementer.

Bakgrunnen for å nedsette utvalget er den sterke veksten de senere årene i såkalte sykdomsrelaterte trygdeytelser (sykepenger, rehabliteringspenger og uførepensjon). En oversikt fra Rikstrygdeverket viser at muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser utgjør de største diagnosegruppene blant langtidssykemeldte og blant mottakere av uførepensjon.

I følge mandatet skal utvalget kartlegge og analysere årsaken til veksten i antallet stønadsmottakere og blant annet vurdere hvilken betydning endringer på arbeidsmarkedet har hatt for veksten i tallet på trygdemottakere med sykdomsrelaterte ytelser. Videre skal utvalget foreta en vurdering av tiltak og regelendringer som er satt i verk de senere årene for å redusere sykefraværet og tallet på nye uførepensjonister og tiltak for å få sykmeldte tilbake i arbeid, herunder tiltak i andre land. Utvalget skal drøfte/foreslå forebyggende tiltak på bedriftsnivå for å styrke bedriftenes ansvar for Helse-, Miljø- og Sikkerhetsarbeid (HMS) generelt og for å iverksette tiltak for å redusere sykefraværet spesielt. Det forutsettes videre at utvalget foretar en vurdering av behovet for særskilte behandlings- rehabiliterings- oppfølgings- og attføringstiltak for å redusere tallet på stønadsmottakere og hindre varig avgang fra arbeidslivet. Utvalget skal avgi innstilling 15. september.

Røykfrihet – en rettighet

Sosial- og helsedepartementet lanserte høsten 1999 en nasjonal strategiplan for det tobakksskadeforebyggende arbeidet i perioden 1999 til 2003. Planen, som har tittelen ’Røykfrihet – en rettighet’, legger vekt på at røykfrihet er en rettighet på ulike samfunnsarenaer.

Arbeidsplassen er en slik arena. Arbeidslivet er derfor ett av planens ti prioriterte områder. Målsettingen er å sikre røykfrie arbeidsplasser, bl.a. gjennom oppfølging av tobakksskadeloven § 6 som hjemler vern mot passiv røyking på arbeidsplassen.

Som et ledd i denne satsingen vil Sosial- og helsedepartementet i samarbeid med Statens tobakksskaderåd og Kommunal- og regionaldepartementet arrangere en arbeidslivskonferanse med temaet Helse på jobben, røykfrihet – en rettighet. Konferansen var planlagt avholdt 9. mai 2000, men ble på grunn av konflikten i arbeidslivet utsatt til 26. september 2000. Et av formålene med å arrangere denne konferansen er å styrke samarbeidet mellom myndighetene og arbeidslivets organisasjoner med tanke på å skape et godt arbeidsmiljø for alle arbeidstakere i Norge.

Psykisk lidelser og sykefravær

Vi tilbringer mye av tiden vår på jobb. Det psykososiale miljøet på jobben er opplagt viktig for hvordan vi har det som mennesker.

Arbeidsplassen kan være en kilde til en styrket psykisk helse, men kan også bidra til psykiske problemer og lidelse. For eksempel kan en opplevelse av utilstrekkelighet, isolasjon og mer generell mistrivsel på jobben for mange være en tung byrde å bære og på sikt føre til alvorlige problemer. Jeg er derfor glad for at NHO setter fokus på dette gjennom å peke på nødvendigheten av å dempe de mekanismene i bedrift og samfunn som bidrar til utstøtning.

Men arbeidsplassen kan gjennom det å kreve noe på en positiv måte, være inspirasjon og støtte. Arbeidsplassen er en viktig arena for det å oppleve å beherske noe og det å oppnå resultater. Mange av oss opplever utfordringer, tilhørighet og anerkjennelse i jobbsammenheng som helt grunnleggende for vår egenverdi og trivsel.

Like viktig er det å få støtte når ting ikke lykkes like bra. Kanskje er arbeidsmiljøet noe som betyr ekstra mye når man sliter. Svært mange mennesker opplever psykiske problemer av et eller annet slag i løpet av livet. Styrken og alvorlighetsgraden på problemene er svært varierende, men tall fra Rådet for psykisk helse anslår at om lag 15 til 20% av befolkningen har behandlingstrengende symptomer i løpet av livet.

Regjeringen vil i årene fremover satse sterkt på det psykiske helsearbeidet gjennom ’Opptrappingsplan for psykisk helse 1999-2006’. Ved siden av forebyggende tiltak og styrking av brukerorganisasjonene, legger denne planen opp til en kraftig styrking av tjenestetilbudet i kommunene og fylkeskommunene.

Et høyere kunnskapsnivå og en større åpenhet rundt slike problemer er en hjørnestein i denne satsningen. Partene i arbeidslivet vil være sentrale aktører i et samarbeid innrettet mot å nå et slikt mål. Ikke minst vil det sette krav til lederne. Alle er vel kjent med at flere fremstående personer i samfunnet har gått ut offentlig og fortalt om egne psykiske problemer. Jeg tror at dette kan være positivt i forhold til hvordan vi møte mennesker med slike problemer.

Minst like viktig er at man som leder setter fokus på det som fremmer psykisk helse. Dette bør bli et tema på alle arbeidsplasser. Et trygt, åpent og støttende arbeidsmiljø er et gode for alle. Tilsvarende bør et høyt sykefravær ses som en varsellampe for psykososiale belastninger i arbeidsmiljøet.

Betydningen av dette for næringslivet kan illustreres gjennom en rapport fra Rikstrygdeverket som ble gjengitt i Aftenposten den 17.april.i år (Diagnoser i sykefraværet 1994-1999). Her fremkommer det blant annet at:

mens fraværet generelt er doblet i løpet av fem år, har antall sykemeldinger med psykiske årsaker økt med over 150 %

Den generelle veksten i sykefraværet kan trolig forklares utfra den høye sysselsettingen i denne perioden. Veksten for øvrig er jevnt fordelt på ulike diagnosegrupper – med et unntak; psykiske lidelser.

I 1994 utgjorde psykiske lidelser 9,8 % av alle sykemeldinger utover arbeidsgiverperioden. I fjor var prosentandelen 14,5. Bare muskel- og skjelettlidelser er i dag en hyppigere årsak til fravær på norske arbeidsplasser.

Det er de yngre arbeidstagerne som er mest plaget av psykiske lidelser, og kvinner er mer plaget enn menn.

Årsakene til økningen kan være mange. Aftenposten antyder mer press både i arbeidslivet og privat. Mange opplever at kravet til prestasjoner øker begge steder. I tillegg har blitt mer åpenhet rundt dette med psykiske lidelser. Selve åpenheten omkring slike lidelser er vel neppe en årsak til økningen, men jeg tror at økt åpenhet bidrar til at det er mer legitimt å oppgi psykiske problemer som fraværsårsak. Samtidig er det rimelig å anta at åpenhet rundt disse spørsmålene har en positiv effekt i form av at mennesker med slike problemer i mindre grad føler seg alene og stigmatiserte. Åpenhet omkring psykiske lidelser i arbeidsmiljøet vil på den måten kunne virke både forebyggende og kunne øke trivselen for alle de det angår.

Psykiske problemer av ulike slag er utvilsomt en viktig årsak til sykefravær. Jeg mener at man ikke kan se dette isolert; psykisk helse henger opplagt sammen med fysisk helse, innhold i jobb, sosiale forhold osv. Men uansett er det psykososiale arbeidsmiljøet viktig for alle parter i arbeidslivet. Det ligger en stor og viktig utfordring i tida fremover for både ledere og arbeidstakere i å satse på å fremme gode arbeidsplasser gjennom det å sette fokus på psykisk helse.

Avsluttende kommentar

Gode helse- og arbeidsmiljøforhold består av en rekke komponenter. Skal vi lykkes i å rekruttere og beholde personell og unngå utstøtning, er det nødvendig å ha et kontinuerlig fokus på feltet og sette i verk tiltak på en rekke områder. Ett viktig bidrag til å lykkes med dette er jevnlige erfaringsutvekslinger mellom ulike arbeidsplasser, mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, mellom forskning og praksis, og mellom myndigheter og arbeidsliv. Det er i samspillet mellom disse aktørene at mulighetene for vellykkede tiltak innen helse og arbeidsmiljø ligger.