Gode vertskap og deltakere,

Takk for innbydelsen til denne nordiske konferansen om spilleavhengighet. Jeg har med tilfredshet merket meg at initiativtakerne skriver at de problemene som her skal løftes fram og drøftes må "løses i samarbeid". Det er også en riktig påpeking at "pengespill er en del av den nordiske hverdagen og gir betydelige inntekter som i stor grad kommer samfunnsnyttige formål til gode." Og da kan jeg heller ikke fri meg fra å ha sympati for invitasjonens moralske konklusjon, om at når det er "ansvarlig politikk… å sørge for inntekter til fellesskapet", så må den samme politikken "sørge for at skade som følge av spillevirksomheten forebygges eller repareres".

Spilleren

Vi står overfor et fenomen som mange har beskrevet og mange bittert har opplevd. I boka Spilleren av Fjodor Dostojevskij får vi en fengslende skildring av en besettelse, sett fra innsiden. Hvorfor oppholder Aleksej Ivanovitsj seg i Rulettenburg? Er det bare fordi han er besatt av den vakre og mystiske Polina Praskovja eller skyldes det fattigdom, eksil og rotløshet?

Eller skyldes det en besettelse? Spenningen ved spillebordet, spillelidenskapen, som lik et narkotikum besetter ham, svelger ham og spytter ham ut igjen, i skikkelse av den mest ynkelige og foraktelige sjel – foraktet også av seg selv.

Også i dag finner vi den samme egen-beskrivelsen, preget av skyld og skam hos den som har spilt bort sine "nærmeste og gård og grunn". Overlege Hans Olav Fekjær skrev nylig i en kronikk at de "spilleavhengige skjuler og fortier sine problemer i ekstrem grad, fordi skamfølelsen er voldsom og forsterkes av at tilstanden i dag bare vurderes moralsk og ikke som sykdomspreget. Spilleavhengighet oppdages heller ikke lett, fordi problemet hverken lukter eller synes. Men bak fortielsen lever de spilleavhengige i en hengemyr av fortvilelse og gjeld."

Og vi kan legge til at der en i familien sliter på denne måten, drar det på ulike vis de øvrige inn i skam, fortvilelse og sinne.

Diagnosen

Er dette en sykdom? Begrepet spilleavhengighet har etterhånden vunnet innpass i fagspråket. I diagnoselisten ICD-10 (WHO) er spillelidenskap definert som en avhengighetstilstand, kjennetegnet ved hyppig gjentatte episoder av spillelidenskap, som dominerer personens liv på bekostning av sosiale, arbeidsmessige og familiemessige verdier og forpliktelser. Det er, om man faller innenfor diagnosen, med andre ord tale om en avhengighet, som ikke bare berører den enkelte spillers eget liv og livskvalitet. Kontakten og nærværet til familie, kolleger, venner og bekjente står likeledes på spill. For ikke å at tale om det økonomiske aspektet.

Spilletilbudet

Dagens tekniske spilletilbud er i hovedtrekk forskjellig fra Dostojevskijs tid, men menneskenes forhold til pengespill synes å være det samme som før. Den store forskjellen er at nå kan så mange flere delta og så mange flere fallere. Det finnes muligheter nesten døgnet rundt til å kjøpe ulike spillprodukter i hvilken som helst kiosk eller matvarebutikk. Spill om penger er også tilgjengelig på Internett, et globalt medium som mange etter hvert har tilgang til. Og snart kommer det sikkert på mobiltelefonen og det digitale fjernsynet. Så vel tilgjengelighet som tilbud øker. Nivået på gevinstene øker også. Innføringen av Jackpot er en annen måte å høyne så vel gevinstbeløpet som interessen for å spille. Og siden dette handler om gevinster, må vi også regne med økt konkurranse om spillemarkedet.

Norge – uskyld og versting?

Hvor befinner Norge seg i denne utviklingen? Hans Olav Fekjær gir oss denne karakteristikken: "De statlige spillene i Norge og Sverige er ikke de aller mest avhengighetsskapende, fordi spillingen ikke kan foretas kontinuerlig slik som på kasinoer (også nett-kasinoer) og spilleautomater. Norge er "versting-landet" i Europa når det gjelder automater: Knapt noe land har flere automater, og andre land har sterkere begrensninger når det gjelder oppstillingssteder, seddelinnkast etc. Hvis vi sammenlikner Norge med Sverige, har Norge nesten 40% mer pengespill pr. innbygger. Sammen med automatenes framtredende stilling på det norske spillemarkedet, må vi vente at en framtidig norsk befolkningsstudie vil vise betydelig større pengespillproblemer… ", sier Fekjær.

Utmyntingen

Jeg har merket meg at mange synes å søke en forklaring på spilleavhengigheten ved at den er et speil av tiden vi lever i. Borte er den ansvarsfølelse og omsorgsevne som var til stede den gang det sivile samfunnet var dominerende. Nå som markedet har overtatt, har det sivile samfunnet blitt tømt for de moralske prosesser det var forutsatt å gjenskape på ny og på ny. Og som gjorde at vi opplevde å ha et ansvar utover oss selv. I stedet gjenstår sjablongen om at det gode liv myntes ut i penger. Og penger, det vinner du lettest i spill. I gjennomsnitt bruker hver eneste norske innbygger årlig 4 800 kroner på spill. Bare Norsk Tipping alene markedsfører sine fristelser for 140 millioner kroner årlig.

Destojevski gav meg inngangseksemplet. Det beskrives i biografien om Leo Tolstoj at han i perioder ikke klarte å styre trangen til spill- han tapte stort sett. Han var rik og hadde alltid noen bønder å selge. Det russiske førkapitalistiske samfunn må i alle fall sies å være meget forskjellig fra vårt. Pengespill har også foregått langt bakover. Privat arrangert, ofte hemmelig, men det foregikk.

Speiler tiden

På de britiske øyer har bookmakers vært et alminnelig respektert og ikke uvanlig yrke. Gamblers Anonymous har derfor også en lang historie der. Men kanskje er vår verden så betydelig forandret at vi nå lettere deltar. Lotteriene har alltid vært en måte å finansiere frivillighetens gode gjerninger. Statens spillevirksomhet kan sies å være det samme. Vi tillater ikke kasinoer i Norge, med stadig oftere er det noen som planlegger eller ønsker å bygge ut. Men vi har spillehaller til randen fylt av maskiner. Og det én av mine kjente som lider av spillegalskap sa, var at "maskinene er rene gifta". Der omsettes betydelige beløp! Og vi husker alle diskusjonen om Redd Barnas spillehall og spørsmålet om aldersgrense.

Hva så med samfunnet omkring oss? Det at vi stadig synes å være mer opptatt av penger- er det med på å legitimere spill? Antagelig er det slik. Antagelig er slik med spill som med andre avhengigheter- jo større tilgang, dess større fare for at noen blir avhengige. Derfor blir samfunnets oppgave dels å regulere tilgang – dels å stimulere til at hver enkelt av oss har kontroll og dels å hjelpe dem som kommer i uføret.

Forebyggingen

Som sagt- noe er allerede regulert, kanskje må vi se på det som allerede er , og det som nå er i ferd med å utvikle seg i nye medieformer. Det er jo stort sett slik at når nye medier utvikles kan de brukes både på godt og ondt.

Vi trenger nok også mer kunnskap om dette området i Norge. Hvem? Hvor mange? Hva er verst? Denne type undersøkelse burde kunne kobles til innhenting av andre helse- og sosialdata.

Å styrke den enkelte

I et samfunn der individene stadig blir viktigere, er dette en uttalt oppgave. Skolen, barnehagene, heimen- alle har felles mål – alle har felles mål om å bidra til å skape gangs menneske - og i vår generasjon gjelder det å bidra til mennesker som kan stå i mot press av alle slag. Både skolen og frivillige organisasjoner arbeider med dette.

Behandling

Spillegalskap har som sagt sitt diagnosenummer og er således definert som sykdom. Per i dag er det ingen hjemmel for å pålegge hverken kommuner eller fylkeskommuner ansvar for å ha et tilbud om behandling av spilleavhengighet. Det er i utgangspunktet heller ingen offentlig finansiering av slik behandling. På den annen side kan helsevesnet behandle denne lidelsen om de ønsker det - og hvis de kan det.

I Stortinget har en representant fremmet forslag om å hjemle behandling av spilleavhengige i sosialtjenesteloven § 6-1 (under kapittel 6 om særlige tiltak overfor rusmiddelmisbrukere). Dette ville da innebære en plikt for sosialtjenesten til å tilby behandling av spilleavhengige på linje med behandling av rusmiddelmisbrukere.

Sosial- og helsedepartementets vurdering

Vi har i dag ikke sikker viten om omfanget av spilleavhengighet. Det er heller ikke så langt etablert anerkjente behandlingsopplegg med dokumenterbare behandlingsresultater. Det er midlertidig grunn til å tro at spilleavhengighet kan være et sammensatt problem, og det vil variere om det er avhengigheten som dominerer, om det er underliggende psykiske problemer eller om det er andre forhold som kommer inn. Det er viktig i denne sammenhengen å ha problemene med de såkalte "dobbeldiagnosepasientene" i minne, altså der pasienten har mange samtidige symptomer. Tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere ser seg ofte ikke egnet til alene å behandle disse, nettopp på grunn av deres psykiske problemer. Jeg mener at den spilleavhengige er best tjent med at eventuell behandling vurderes ut fra de konkrete, individuelle forhold. Det er videre viktig å se at det er behov for samarbeid mellom flere typer tjenester, særlig rusmiddelomsorgen og det psykiske helsevern. Men det hjelpeapparatet som tar imot og i tillegg trenger bistand fra andre, bør ikke invitere til SvartePer-spill om assistanse med sine kolleger. Også det er et destruktivt spill, der i alle fall pasienten taper. Dette er en betydelig utfordring både til meg og til min kollega helseministeren. Det er vi to som skal plassere "Svarte-Per".

Sosial- og helsedepartementet har i en tre-årsperiode gitt tilskudd til Renåvangen. Renåvangen fikk tilskuddet for å utvikle et behandlingsopplegg for personer som har problemer med pengespill av ulik art. Også Blå Kors i Oslo har i år fått tilskudd til å komme i gang med utviklingen av en modell for poliklinisk behandling av spilleavhengige.

Hva nå?

Etter min vurdering er det behov for tiltak som kan møte de problemer som følger av spilleavhengighet. Likevel mener jeg ikke at sosialtjenesteloven bør endres, slik at kommunene pålegges plikt til å tilby behandling for spilleavhengighet og gi den enkelte spilleavhengige, etter omstendighetene, krav på behandling. Vi bør ikke lage en særomsorg for spilleavhengige, men deres hjelpebehov bør vurderes individuelt innenfor rammen av dagens helse- og sosiallovgivning. Vi trenger mer kunnskap på alle felt! Jeg var innom de store talls undersøkelser, men vi trenger også kunnskap om behandling. Hva virker, hva virker ikke? Hva gjør man andre steder?

Ingen særomsorg

Sosial- og helsedepartementets prinsipielle syn er at det er sterke likhetstegn mellom avhengighet av spill og avhengighet av rusmidler. Begge typer overdrivelse bærer i seg tegn på ufrihet og tvang, har store økonomiske og sosiale konsekvenser og er selvsagt en tragedie for den og de som rammes. Vi kan også tydelig se likheten til de psykiske tvangslidelser. I samsvar med dette er det trolig ikke tjenlig å utvikle særskilte behandlingstiltak for spilleavhengige i form av egne døgninstitusjoner og poliklinikker. Men det er ikke det samme som at noen ikke kan spesialisere seg på denne spesielle utfordringen. I stedet bør en sørge for at den faglige kompetansen, som de blant annet har skaffet seg på Renåvangen, blir tilført de spesialiserte tjenestene for rusmiddelmisbrukere og det psykiske helsevernet.

Avslutning

Og nå er jeg kommet fram til en passende avslutning. Og den er enkel. Regjeringens ambisjoner om nytenking i forhold til nye muligheter og økt effektivitet i forhold til hvordan offentlig arbeid skal utføres, hvor det skal utføres og hvilke prioriteringer som skal ligge til grunn for ressursbruken. Hvordan kan vi bruke den kunnskap som finnes innenfor rusfeltet så vel som innenfor psykiatri? Hvordan spille sammen i stedet for å spille "Svarte-Per"?

Jeg takker for meg og ønsker dere alt vel med konferansen og ser fram til å få en tilbakemelding om hvor veien går videre. Takk for oppmerksomheten