"Et liv i større verdighet" er satt som tittel på dette åpningsforedrag. Et liv i verdighet – et liv i større verdighet? Jeg vet ikke om jeg noen gang har sagt det, men jeg vet at jeg mange ganger har tenkt at det viktigste målet for narkotikapolitikken er å bidra til at de som i dag er avhengige av narkotika, skal få et liv i større verdighet.

Det er uverdig når vi ser de mest forkomne misbrukere tigge på gata, når vi ser dem sette sprøytene sine utafor Sentralbanestasjonen. Det er uverdig når helsevesenet ikke gir stoffmisbrukere like god behandling for vanlige lidelser som det andre tilbys. Det er uverdig når vi ikke har klart å tilby behandling til de som både ønsker og trenger sårt til det.

Men verdighet er mer enn fravær av synlig menneskelig lidelse. Jeg skal ikke gi meg ut på noen omfattende filosofisk diskusjon, men det kan det være grunn til å dvele ved begrepet. Vi bruker det i setninger som: "Han framstår med verdighet", "De bærer sin situasjon med verdighet". Vi kan bære vår alder med verdighet, eller vi kan bære sorg eller annen lidelse med verdighet. I det legger vi at personen det gjelder opprettholder sin selvrespekt på tross av alder, sykdom eller alvorlige problemer.

Når vi snakker om en persons verdighet, ligger det også en forståelse av å ha respekt for vedkommendes integritet, og at personen har og kan ta ansvar for egne handlinger og eget liv. Verdighet er altså både en ytre, observerbar egenskap og en indre egenskap som gir grunnlag for handling. Det er en følelse nært knyttet til menneskelig samspill. Begrepene synd, skam og fornedrelse er på andre enden om vi lagde en verdighetsskala

Dette er en konferanse om metadon, om et legemiddel, en behandlingsform, og jeg beveger meg i filiosofiens grenseland. Og dette illustrerer spennvidden i det feltet der mennesker befinner seg. De fleste av dere har som oppgave å behandle mennesker som lever i ulike former for nød og avhengighet. Dere kjenner vel til uverdigheten som knytter seg til stoffmisbruk. Dere kjenner også alle de fine menneskene som brytes ned. Og dere frustreres daglig over å komme til kort i forhold til enkeltmennesker, og opplever også gleden over å se den møysommelige prosessen det er å følge dem som klarer å komme seg ut av misbruket. Fordi dere står misbrukere nært, er dere ofte de som formidlere samfunnets verdier direkte til dem. Men vi har alle et ansvar, og særlig jeg som ansvarlig for narkotikapolitikken i dette landet. Sammen har vi et stort løft foran oss, skal vi klare å bidra til at hvert enkelt menneske som bruker narkotika skal få bedret både sitt indre og sitt ytre menneskeverd!

Jeg er glad for at rusfeltet har stor oppmerksomhet for tiden. Det er uten tvil det politikkområdet innen mitt felt media vier størst interesse. Denne oppmerksomheten er inspirerende når vi nå arbeider med å legge om hele feltet!

Vi trenger mange behandlingsformer. For tallenes tale er klar og dyster:

Alle tilgjengelige kilder viser at antall sprøytebrukere har økt dramatisk i løpet av 1990-tallet. Antall aktive sprøytebrukere i 1999 er anslått å være mellom 9 000 og 12 000. Dette er en dobling på 10 år.

Fram til begynnelsen av 1990-tallet var misbruket av heroin først og fremst knyttet til Oslo–området. I byer som Bergen, Tromsø, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, var misbrukermiljøene dominert av cannabis, amfetamin og legemidler. Bruken av heroin var mer sporadisk. Etter det vi vet, hadde dette sammenheng med at misbrukermiljøene selv var mer eller mindre aktive i å hindre at heroin skulle få innpass i miljøene. På begynnelsen av 1990-tallet ble denne barrieren brutt, og misbruket av heroin fikk fotfeste også utenfor Oslo-området.

I løpet av 1990-tallet har vi også hatt en dramatisk økning i antall narkotikarelaterte dødsfall. Mens vi i siste halvdel av 1980-tallet hadde 50 – 60 dødsfall per år, har antallet i 1998 og 1999 vært henholdsvis 270 og 220 med en topp på 327 i året vi nettopp har lagt bak oss. Mens flertallet av overdosedødsfallene tidligere fant sted i Oslo, har det i de siste år vært registrert like mange utenfor Oslo. I 1999 ble det eksempelvis meldt om overdosedødsfall i 37 av landets 54 politidistrikt.

Vi står i dag overfor en situasjon der heroin er tilgjengelig over hele landet, stoffet er renere og derfor farligere og det er billigere. Situasjonen er verre enn den har vært noen gang. Dette til tross for at vi bruker betydelige midler både i politiet, i tollvesen, til forebygging og til behandling. Det er ikke vanskelig å få enighet om at vi må gjøre noe, men hva kan vi gjøre og hva skal vi gjøre. P4 spurte meg i går om hvorfor jeg ikke gikk nye veier. Jeg er overbevist om at min oppgave nå er å holde hodet kaldt, slik at vi ikke i fortvilelse glemmer det vi kan og handler overilet. Store utfordringer krever systematisk innsats!

På Arbeiderpartiets landsmøte ble det vedtatt at vi skal legge fram en handlingsplan mot rusmisbruk. Jeg kan ikke legge fram en ferdig plan i dag. Vi er i startfasen når det gjelder å legge denne planen. Det skal gjøres i et tverrdepartementalt arbeid, for her er mange som allerede bidrar, her er mange som skal bidra mer.

Clintonregimets fremste ansvarlige for narkotikapolitikken (McCaffry) var i Norge. Han fortalte hvordan de hadde gått gjennom hele feltet og sett behov for ny kunnskap. Hvordan de har omorganisert for å finne fram til ny kunnskap. Dette vil være vesentlig hos oss også. Vi må satse på å søke kunnskap der den fins, vi må produsere kunnskap der vi mangler det. Dette er en stor utfordring i seg selv. Systematisk kunnskapsjakt er nødvendig, men ikke tilstrekkelig. De sentrale områdene vi skal bruke denne kunnskapen i er

• Forebygging
• Behandling
• Politi- og tollinnsats

Dette har dere hørt før. Det er ord som beskriver enhver prosess der et onde skal angripes. Men hva skal innholdet være?

La meg først si noe om kunnskap. Dere er vel kjent med at vi har omorganisert Rusmiddeldirektoratet og at Sirus nå er et faktum. Sirus har en viktig rolle, de skal produsere kunnskap – og de skal formidle kunnskap. Men de er ikke alene. Vi skal også ha universitetstilknyttede stillinger, vi må bygge opp et så pass robust nettverk at det både forskes og gis systematisk undervisning på universitetsnivå når det gjelder rus. Dette ligger det allerde til rette for. Jeg vil sjøl lede en delegasjon som skal se på hva som gjøres i USA og hva vi kan hente med oss derfra når det gjelder å dytte kunnskapsfronten framover.

Dernest skal jeg si litt om forebygging. Forebygging må foregå der ungdommen er! Forebygging må foregå i hele landet, i Hammerfest så vel som i Kristiansand. I Haugesund så vel som i Elverum. Klarer vi å holde en større gruppe unna rusmiddeldebut til de er 19 – 20 år, vil vi ha vunnet mye. Da er det ikke de store kampanjene vi kan benytte, men da må lærere, politifolk, idrettslag, helsesøstre, foreldre og alle andre som har med ungdom å gjøre, vite om hva som skjer der de bor. Da må lokalpolitikere ta tak i problemene i sin kommune. Omorganiseringa vi har gjort, der kompetansesentrene rundt i landet også har fått ansvar for forebyggeing, vil gjøre dette mulig.

Og så til behandling. Vi står overfor to store reformer i helsevesenet. Fastlegereformen og statlig overtakelse av sykehusene. Dette gir oss en gylden anledning. For det første skal alle, og jeg gjentar alle, innbyggere i Norge ha sin egen lege. Det er ikke gjort unntak for noen. For stoffmisbrukere vil dette være viktig. Dette er tross alt en gruppe som ikke bare har sitt stoffmisbruk å slite med, jo lenger ut i uføret de er kommet, dess flere tilleggslidelser har de, og de har et betydelig underforbruk av ordinære helsetjenester.

Det har kommet mange spørsmål om hva som nå skjer med de fylkeskommunale misbrukertiltakene. Svaret så langt vi har det, lyder slik: De tiltakene som i dag har tilknytning til sykehus, følger sykehuset. Dette gjelder de fleste psykiatriske ungdomsteam og sosialmedisinske avdelinger. Nå går vi gjennom de resterende for å se på hvilke tiltak som representerer spesialistbehandling og hvilke som representerer mer omsorgspregede tiltak. De førstnevnte vil vi la følge sykehusene, de øvrige vil være kommunale tiltak. En betydelig del av tiltakene er private, og vi må også finne en måte disse kan integreres på. Behandling av misbrukere skal ikke være en særomsorg, men ha den tilknytning til helsevesenet som er nødvendig. Slik ser vi for oss omorganiseringen så langt. Arbeidet foregår nå, vi trenger noe mer tid enn sykehusene for å sortere, sykehus er tydeligere enheter.

Mange års erfaring har vist at behandling av rusmiddelmisbrukere ikke er noen enkel oppgave. Hva får samfunnet igjen for de relativt store kostnadene som er forbundet med behandling av rusmiddelmisbrukere? I hvilken grad virker de ulike formene for behandling? er ikke bare legitime spørsmål, det er nødvendige spørsmål. Det er med andre ord ikke bare et spørsmål om hvor mange behandlingsplasser som kan skaffes til veie, men også hva som skal være innholdet i behandlingen. Er innholdet i de ulike behandlingstiltak egnet til å møte de problemer misbrukerne har? Blir de eksisterende ressursene godt nok utnyttet? Det foregår forsking som vil kunne gi oss noen svar, vi kan lære fra andre lands erfaringer.

Metadonbehandling var i mange år nærmest betraktet som synd i Norge. Jeg skal ikke gå inn på forklaringer til dette, men det førte i alle fall til at vi utviklet en flora av gode, medikamentfrie behandlingstiltak. Det skal vi ha i framtida også. La meg understreke dette, for jeg kommer ikke til å si mye mer om det i dag. Jeg syns det er rimelig at jeg bruker resten av innlegget på å snakke om denne konferansens hovedtema.

Legemiddelassistert rehabilitering av langtkomne heroinmisbrukere er i løpet av få år blitt en vesentlig del av behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere. Dette er en utvikling vi ser i hele den vestlige verden. Noen mener at legemiddelassistert rehabilitering er i ferd med å utgjøre en uforholdsmessig stor del, og at behovene til rusmiddelmisbrukere som ikke er aktuelle for slik behandling, stilles i skyggen. Til det er mitt svar: Vi arbeider med et problemområde der unge mennesker dør. Der ingen har funnet den gode veien som hjelper alle. Antagelig fins den ikke. Da er det viktig at vi tar i bruk de midlene vi med forsvarlighet kan bruke. Alle metoder har virkninger og bivirkninger, og det er slett ikke slik at ikke-kjemiske behandlingsformer ikke har bivirkninger. Uansett hvilken metode som velges – de som ikke klarer seg, får enda et nederlag å bære. Enda flere sår etter brutte relasjoner. Og la meg understreke at dette gjelder alle behandlingsformer, med eller uten medikamenter.

Det er mye vi ikke forstår når det gjelder rus og avhengighet. Og der vi ikke forstår det vi ser, utvikler vi modeller som kan hjelpe oss. I dette feltet finner vi alt fra rene psykodynamiske modeller der tidlige utviklingsskader ses på som sentrale, via genetiske modeller som forklarer avhengigheten som et rent arvelig fenomen, til modeller som ser misbrukere som mennesker med ekstra svak karakter. Mye internasjonal forskning i dag fokuserer på biologiske forklaringer. Og det fins en rekke blandingsmodeller. Jeg tror det er enighet om at uansett hvordan vi forstår grunnen til at misbruket startet, så har giftstoffene en egen ødeleggende kraft, i tillegg til at det lange tilholdet i egne subkulturer gjør det vanskelig å komme tilbake og fungere i det "vanlige" samfunnet.

Konsekvensen av et slikt syn er legemiddelassistert rehabilitering, la meg si litt om tallenes først: Da dette ble et nasjonalt tiltak i 1998 var vi ikke forberedt på den store søknadsmassen. Ved utgangen av 1998 var ca 200 klienter i metadonbehandling, og ved utgangen av 2000 var antallet økt til 1073. Samtidig sto 177 på venteliste for å komme inn i behandling og 628 hadde ennå ikke fått sin søknad behandlet. Til sammenligning har Sverige, som startet metadonbehandling på midten av 1960-tallet, og som i stor grad har vært modell for vårt opplegg, oppunder 800 klienter i behandling.

Utfordringa er nå:

• Tilgjengelighet
• Kvalitet
• Kontroll

La meg ta det siste først. Metadon er et narkotisk stoff med gateverdi. Det gis til mennesker som har betydelig erfaring med salg av slike stoffer. I Danmark er hvert fjerde overdosedødsfall forbundet med metadon. Derfor kan vi ikke betrakte metadon som et hvilket som helst medikament, vi må ha kontrolltiltak rundt forskrivningen.

Dernest kvalitet. Vi stiller krav til sosial rehabilitering. Og vi skal stille krav til dette. Vi vet at rehabiliteringsmuligheten er mye større når slike krav oppfylles. Denne kvaliteten er vel ivaretatt og det er jeg glad for. Jeg ser nå at enkelte kommuner sier at de ikke har råd til dette. Men kravene er ikke høyere enn at de faktisk tilsvarer det man forventer at misbrukere trenger, selv om de ikke er i et legemiddelassistert rehabiliteringsopplegg.

Så tilgjengelighet. Ventetiden er for lang. Både for å få behandlet søknaden og for å få tilbud om behandling. I Oslo er tiden fra søkertidspunkt til inntak omkring to år, mens den kan være opp til ett år i resten av landet. En viktig grunn til at det går så lang tid, er at klientene i for stor grad blir værende i regionsentrene, og at sentrene av ulike grunner står for den langsiktige oppfølgingen. Vi ser f eks at dette skjer i Oslo og Bergen, der vi i praksis har fått en sentralisert modell for klienter hjemmehørende i sentrenes lokaliseringskommune. Det er store problemer med manglende sirkulasjon, noe som igjen gjør at det ikke blir ryddet plass for å ta inn nye klienter i behandling. Når det viser seg at det er mange som søker om legemiddelassisert rehabilitering, og de fleste av disse etter alt å dømme fyller de oppsatte kriterier, er det vanskelig å si noe annet enn at situasjonen er kritisk og at noe må gjøres. I Bærum har de klart å organisere et tilbud lokalt. Jeg ble imponert da jeg så innsatsen kommunen der gjorde. De viser veien. Og veien har flere snublesteiner. Helselovgivningen har vært uklar. Slik at leger har kunnet reservert seg fordi dette ikke var å anse som nødvendig helsehjelp. Dette har vi rydda opp i. Departementet har i brev til Helsetilsynet klarlagt at medisinsk hjelp og bistand i forbindelse med legemiddelassistert rehabilitering må anses som nødvendig helsehjelp, og at det dermed er en oppgave under helsetjenesten som kommunen skal sørge for i henhold til kommunehelsetjenesteloven. Videre skal legene honoreres på vanlig måte. Og skal vi sørge for at langt flere leger skal få tilbud om kunnskap om slik behandling. Vi må også finne løsninger som kan fungere når det gjelder utlevering og hvordan prøvetaking kan foregå og betales. Dette tilbudet må i all hovedsak foregå der folk bor. Sentrene kan ikke delta i ansvarsgrupper for alle klienter rundt i Norge. Da jeg drøftet organiseringen med den danske sosialministeren, fortalte hun om at de i grisgrente strøk hadde en metadonbuss. Det kan de ha i Danmark, en slik sentralisert utlevering i Norge ville kreve ikke bare ett, men flere metadonfly. Altså må vi finne en måte som er tilpasset vårt langstrakte land.

Jeg sa allerede på tiltredelsesdagen at jeg ønsket å gjøre noe med legemiddelassistert rehabilitering. Hvordan vil så tilbudet se ut i framtiden. Mye gir seg selv ut fra problembeskrivelsen.

1. Legemiddelassistert rehabilitering skal foregå som et samarbeid mellom helse- og sosialtjenesten i kommunen.
2. Det konkrete arbeidet med den enkelte klient må skje lokalt i kommunen. Stortingets vedtak i budsjettet om at spesialister i almennmedisin kan forskrive metadon, tolker jeg som en støtte til en slik organisering.
3. Sosialtjenesten skal ha ansvar for å foreta en helhetlig vurdering av rusmiddelmisbrukerens situasjon. Det er også sosialtjenesten som skal sørge for et behandlingsopplegg hvis det anses som nødvendig. Sosial- og helsetjenesten skal så sammen vurdere om den aktuelle klient vil kunne dra nytte av et rehabiliteringsopplegg med legemidler, og eventuelt sammen utarbeide en tiltaksplan.
4. Ansvaret for å godkjenne helheten i et rehabiliteringsopplegg inkludert bruk av legemidler, bør ikke ligge i den kommunale helse-/sosialtjenesten. For å unngå vilkålighet, skal ansvaret for godkjenning ligge i de spesialiserte rusmiddelomsorgen som enn så lenge ligger i fylkeskommunen. De skal bidra til avrusing og oppstart på det aktuelle legemiddel fram til stabil dose.
5. Den medisinske delen av opplegget - forskrivning av metadon, utlevering, observasjon, kontroll og andre aktuelle helsetjenester - overføres så til den kommunale helsetjenesten. Sosialtjenesten følger opp det som kommer inn under "sosialdelen".

Dette er en skisse. Det tar tid å omorganisere ordninger. Mest av alt tar det tid å sikre seg mot ordningenes bivirkninger. Det er stor aktivitet på dette feltet nå, og vi skal holde aktiviteten oppe, rydde unna noen flere snublesteiner, og gardere oss så langt vi kan mot nye flaskehalser. Det viktigste enkelttiltaket – som derfor må fungere – er at den lokale helsetjenesten kommer på banen. Opplegget legges fram i neste års statsbudsjett.

Utfordringa dere gav meg var "Et liv i større verdighet". Jeg håper de tiltakene jeg har lagt fram, i sin uferdighet, skal bidra til større verdighet. Innledningsvis la jeg vekt på at det å at man tar ansvar for egen situasjon som en del av det verdige liv. Svært mange misbrukere og deres pårørende har brukt alle mulige og umulige politiske kanaler for å overbevise om at legemiddelassistert rehabilitering bør tilbys langt flere. Jeg har valgt å lytte til dem.

Jeg vil med dette ønske dere lykke til videre med konferansen.