FRA SKIPPERTAK TIL SYSTEM?

HVORDAN HINDRE AT FOLK MISTER FOTFESTET I ARBEIDSLIVET?

Takk for invitasjonen til å delta på denne konferansen - jeg er glad for at dere har valgt dette viktige temaet.

Arbeidslinja har vært Arbeiderpartiets hovedlinje i sosialpolitikken. Det var det i tider med arbeidsledighet - men er minst like viktig nå når vi har et stramt arbeidsmarked. For dere som hørte statsministerens nyttårstale, la dere sikkert merke til at han hadde to temaer - å skape og å dele. Begge deler sentrale handlinger for alle mennesker og for oss som er sosialdemokrater og opptatt av rettferdig fordeling kanskje de mest sentrale handlinger vi kjenner. Å skape er et menneskelig behov - å dele en nødvendighet for å skape et rettferdig samfunn. For de aller fleste av oss er arbeidet den arenaen der vi er skapende. Det er det vi er med på å skape noe som er større enn oss sjøl. Enten vi produserer ting eller vi produserer tjenester, om det er ferdigpakka torskefileter som ligger i stabler på tur ut til mange middagsbord, eller det sitter fornøyde gamle som har fått den pleia de trenger, har vi gitt viktige bidrag til fellesskapet.

Men arbeid er viktig av flere grunner. Vi får lønna vår der. Vi får det vi skal leve av der, og for sosialministeren er det maktpåliggende at flest mulig skal finne sin plass i arbeidslivet også fordi det gir en betydelig større mulighet for folk til å klare seg sjøl. Den enkeltes velferd skapes gjennom arbeidet. Felles for de som faller utenfor i dag, for de fattige som ble fokusert mye på før jul, er at de aller fleste har meget løs eller ingen tilknytning til arbeidslivet.

For de fleste av oss har også arbeidet en disiplinerende effekt. Nå, rett etter juleferien er tiden der det lett erkjennes. I møte med arbeidsledige noen av de problemstillingene de trekker fram vært slik: Hvorfor skal jeg stå opp? Hva skal jeg foreta meg? Eller de har fortalt om skammen de føler ved å gå i postkassen midt på lyse dagen. Også de dagene vi føler at vi skaper lite, er arbeidet viktig for tilhørigheten til fellesskapet.

For samfunnet er det også viktig at flest mulig er i arbeid, skaper verdier som igjen gir oss muligheter til å dele. Og vi har fortsatt store utfordringer i hele den offentlige sektoren. Ungene trenger gode skoler, mange gamle trenger god pleie, alle trenger vi å kunne stole på at velferdsordningene fungerer, enten det gjelder å ha et godt helsevesen eller å kunne føle trygghet for den dagen vi ikke klarer oss sjøl.

Hovedutfordringer

Aldri før har flere vært i arbeid. Arbeidsledigheten heldigvis er lav. Sammenliknet med andre land har Norge en høy andel eldre arbeidstakere. Etter en markant vekst i yrkesdeltakelsen de siste årene, har yrkesdeltakelsen nådd et historisk høyt nivå. Potensialet for videre vekst er trolig begrenset.

På den annen side er det mennesker som ønsker å arbeide, men som ikke har arbeid. Årsakene kan være flere, blant annet helseproblemer. Da FFO feiret sitt 50-årsjubileum i høst, var temaet for deres jubileumsseminar retten til arbeid. Samtidig er det klare tegn på at etterspørselen etter arbeidskraft vil øke betydelig. For å møte etterspørselen etter arbeidskraft i årene framover er det nødvendig å fokusere på tiltak som gjør det mulig å sikre en høy yrkesdeltakelse for alle grupper, samtidig som man fremmer yrkesdeltakelse blant de gruppene hvor det fortsatt er ønske om og potensiale for vekst. Vi har aldri hatt så stor mulighet for at de som kan og ønsker skal kunne delta i arbeidslivet som nå.

Andelen eldre i befolkningen vil som kjent øke betydelig i årene framover. Det er det all grunn til å glede seg over. Gjennomsnitts levealder er det beste mål på velferd, og når antallet mennesker som blir gamle øker, er det en villet politikk. Samtidig medfører det økte stønadsutgifter og behov for et mer omfattende tjenestetilbud.

En betydelig utfordring er også den formidable veksten vi ser i økning av antall sykemeldte og økning antall som blir uføretrygdet. Om vi ikke klarer å gjøre noe med denne tendensen, vil like mange uføretrygdes årlig eller være sykemeldte, som de som kommer til arbeidsmarkedet. Hvordan vi da skal skape vekst i økonomien for å kunne gjøre det vi ønsker, er ikke lett å se for seg.

Hva gjør vi nå?

I arbeidet med den nye arbeidsdagen må ta fatt i flere ender:

• gjennom ny satsing på arbeidsmiljøet
• større mulighet til å variere arbeidstiden etter egne behov
• en ny seniorpolitikk som gjør det mulig og ønskelig å stå lenger i arbeid
• flere av de som er uføretrygdet og som selv ønsker det skal komme i arbeid
• vi skal legge til rette for at færrest mulig blir varig syke ved å sette rehabilitering- og attføring på dagsorden på en helt annen måten enn i dag

Arbeidsmiljøet

Et godt arbeidsmiljø innebærer at ulykker og sykdom som følge av arbeidsmiljøet begrenses mest mulig. Forebygging er særlig viktig for å oppnå et godt arbeidsmiljø. Vi har sett at arbeidsmiljøloven har betydd mye, særlig i forhold til fysiske forhold på arbeidsplassen. Når det gjelder hvilke problemer man i dag finner på de enkelte arbeidsplasser, oppgir mange at psykososiale forhold er vel så belastende. Vi ser også at psykiske plager er en av hovedgrunnene til sykefravær og til uføretrygd. Endringene i arbeidslivet og de utfordringer dette medfører for arbeidstaker og arbeidsgiver var bakgrunnen for oppnevningen av Arbeidslivsutvalget. I Arbeidslivsutvalgets utredning NOU 1999:34 Nytt millenium - Nytt arbeidsliv? ble det pekt på en rekke utviklingstrekk i arbeidslivet som tilsier at både arbeidstagere og arbeidsgivere kan ha ønske om mer fleksible arbeidstidsordninger. Vi har etter hvert en god del kunnskap om hva som skal til. Denne må nå ses i sammenheng og vi må ta konsekvensen av den nye kunnskapen.

Vi trenger en ny arbeidslivslov som ser på helheten i arbeidstakernes situasjon og som gir nye rettigheter.

Seniorpolitikk

Det er et paradoks dette at vi stadig blir eldre og mange tegn tyder også på at vi beholder helsa lengre også. AAD hadde nylig et "framtidsverksted" der de hadde latt en gruppe lage senarier for Norge 2030. I ett av disse var det nevnt at levealderen nærmet seg 130 år. Min umiddelbare reaksjon var at det vil gi muligheten til minst tre lengre karrierer. Gitt at helsa følger alderen. Det er framtidsmusikk. Men vi behøver slett ikke gå til slike ytterligheter.

Vi må skaffe oss en bredere kunnskap om hva som skal til for at langt flere av oss vil ønske å være lengre i arbeid, hva som gjør at noen føler seg utstøtt av arbeidsplassen, og hva som gjør at noen forblir. Jeg har gleden av å møte Pensjonistforbundet til drøftinger om eldrepolitikken, og jeg ser i alle fall tydelig at en del eldre yter en betydelig innsats der. Samtidig vet vi at andre føler at jobben krever mer og mer av overskuddet uten at den gir gleden av å skape. Vi trenger langt mer kunnskap på dette området! Tiltak for bedre arbeidsmiljø og en god personalpolitikk overfor eldre arbeidstakere vil ha stor betydning for om den enkelte ønsker å fortsette i arbeid.

Regjeringen har vedtatt å bevilge 5 mill. kroner i 2001 til en handlingsplan for seniorpolitikk i regi av Senter for Seniorplanlegging. Det er viktig at det videre arbeidet med seniorpolitikk skjer i et nært samarbeid med partene i arbeidslivet.

Formålet med handlingsplanen er bl.a. å stimulere til reell likebehandling av ulike aldersgrupper i arbeidslivet. Investeringer i et godt arbeidsmiljø og god personalpolitikk vil for mange gjøre det attraktivt å fortsette i arbeid som alternativ til tidligpensjonering. Samtidig er det et mål at krafttaket skal bidra til å forebygge den økende tendensen til sykefravær og uførepensjon.

Sykefravær og uførepensjon

I høst mottok jeg Sandman-utvalgets innstilling. Utvalget har hatt som mandat å utrede årsakene til økningen i sykefraværet og nytilgangen til uførepensjon samt foreslå tiltak som kan redusere sykefraværet og begrense uføretiltangen.

Utvalget har gjort et viktig arbeid på et meget komplisert felt. Derfor er jeg glad for at det var bred enighet om svært mye både når det gjelder problemforståelsen og mulige tiltak. Jeg har selvsagt merket meg at det ikke er enighet mellom partene når det gjelder sykelønnsordningen, mitt håp er likevel at vi ikke skal forkaste hele arbeidet. Dette er en stor og utfordrende sak, utvalgets arbeid er nå ute på høring til slutten av denne måneden. I en sak som angår så mange og som er vesentlig for de aller flestes følelse av å tilhøre et trygt og godt samfunn, er det særlig viktig for å vurdere høringsuttalelsene nøye før Regjeringen konkluderer hvordan denne saken skal tas videre.

Attføring, rehabilitering og uførepensjon

Det er bred enighet om at det mest effektive tiltaket for å redusere tilgangen til uførepensjon er å forebygge at behovet for uførepensjon oppstår. Tiltak for å forebygge sykefravær på arbeidsplassen og aktiv oppfølging av sykmeldte er den beste måten å forebygge uførepensjonering.

Mange vil av helsemessige årsaker ikke være i stand til å delta fullt ut i arbeidslivet, men kan ha en arbeidsevne som er viktig å ta i bruk både for den enkelte og samfunnet. Regjeringen ønsker derfor å stimulere til økt bruk av kombinasjonsløsninger mellom arbeid og trygd.

Et problem funksjonshemmede stadig har påpekt er problemet med transport til arbeidsstedet. Vi har allerede foreslått for Stortinget at det skal gis tilskott til transport i alle tilfelle der dette er et alternativ til sykemelding, uavhengig av diagnose. Dette gjelder imidlertid sykemeldte. Men det er minst like viktig at transportproblemer ikke skal holde mennesker som kunne hvert i arbeid på uføretrygd. For å bedre dette legges det nå opp til å iverksette en landsomfattende prøveordning som omfatter både arbeids- og utdanningsreiser. Formålet med forsøket er å utvide transporttilbudet og/eller kompensere for merutgifter. Dette gjennomføres som et forsøk både for å kartlegge hvor mange dette gjelder og for å finne fram til hvilken modell som fungerer best. Denne ordningen tar vi sikte på å sette i verk sommeren 2001.

Rehabilitering

For den enkelte innebærer rehabilitering ofte møtet med en rekke ulike etater og tjenester. I den tidlige fasen vil gjerne den medisinske rehabiliteringen stå i fokus. I neste fase vil behovet for sosialfaglig kompetanse være mer. Behovet for bistand til å komme i arbeid vil ofte markere avslutningen på rehabiliteringsprosessen og krever involvering fra Aetat, trygdeetaten og utdanningssektoren. Brukerne møter med andre ord ulike ansvarsnivåer, personellgrupper og etater - og må på denne måten forholde seg til svært ulike virkemidler. Svært mange opplever at samspillet mellom de offentlige etatene er så dårlig at de ikke trenger å lese Kafka, de opplever det samme som han beskriver!

Rehabiliteringsmeldinga slår fast at forpliktelser til samarbeid mellom etatene bl.a. skal knyttes til samarbeid om individuelle planer for personer med kroniske lidelser som har behov for tjenester fra flere instanser. En individuell plan skal sikre at tilbudet den enkelte får blir mest mulig helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset, at tjenestene blir vurdert i sammenheng og at det er den enkelte brukers behov som er utgangspunkt for ytelsene/tjenestene. Sosial- og helsedepartementet har laget utkast til forskrift om individuelle planer. Ikrafttredelsen er planlagt fra 1. juli 2001. Planen skal være et koordinerende verktøy og vil bli et sentralt virkemiddel på området arbeidsrehabilitering.

Som oppfølging av Rehabiliteringsmeldinga arbeider regjeringen med en Nasjonal handlingsplan for rehabilitering. Planen er tenkt å ha en tidshorisont på fem år, med oppstart i 2001. Her skal utvikling av arbeidsformer som sikrer tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, og som bedre tar vare på brukerens behov for en helhetlig/sammenhengende tjeneste settes på dagsorden. Et annet hovedsatsingsområde skal være arbeidsinnrettet rehabilitering. For at vi skal få et inkluderende og menneskelig arbeidsliv er det av vesentlig betydning at arbeidsgivere og bedrifter motiveres til å inkludere personer som ikke har full arbeidsevne. Et mulig tiltak er å bygge ut ordninger med varig lønnstilskudd til bedrifter som ansetter personer som på grunn av kroniske helseplager har redusert arbeidsevne. Fra og med i år er det satt i gang forsøk med dette i fem fylker. Forsøkene skal vare i fem år.

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor har som overordnet mål å fornye, omstille og effektivisere offentlig forvaltning slik at den kan fungere bedre i forhold til befolkningens behov og samfunnsøkonomiske hensyn. Skal vi klare de ambisiøse målsetningene med å fortsatt skape et samfunn med et menneskelig arbeidsliv og god oppfølging av enkeltmennesket, er det sentralt at offentlig sektor organiseres på en slik måte at de som legger til rette arbeider sammen med hverandre og med den enkelte bruker. Jeg har flere ganger vært inne på hvordan dette krever samarbeid på tvers, det krever at skranker brytes ned og det vil kreve betydelig omorganisering.

Jeg vil til slutt minne om regjeringens tiltredelseserklæring der vi sier:

• "Alle skal ha mulighet til arbeid.
• Det skal lønne seg å arbeide.
• Det skal være lystbetont å arbeide.
• Vårt mål er å få de som er arbeidsløse i dag i jobb"

Disse målsettingene står ved lag!