Politikk handler om å velge. I forslaget til budsjett har regjeringen gjort klare valg. Vi satser på våre felles velferdsordninger, som helse, skole og eldreomsorg. Vi skaper mer rettferdig fordeling. De som har mest må bidra mer. De som har lite får lettelser. Budsjettet reduserer også faren for nye renteøkninger.

Vi vil at folks velferd skal sikres gjennom vår felles evne til å stille opp for hverandre, særlig for de svakeste. Vi har fortsatt utfordringer knyttet til fordeling, trygghet og velferd i Norge. Nylig fikk vi rapporten om at vi har 70.000 barn som ikke har tilgang til goder som er helt vanlige i de aller fleste familier. De har det vanskelig fordi foreldrene har det vanskelig. Og de har det vanskelig fordi velferdstilbudene fortsatt ikke er godt nok utbygget. Derfor må velferden bygges ut.

Da må de som har mest være villig til å yte mer. Derfor har regjeringen foreslått 14 prosent skatt på aksjeutbytte og en ny modell for skattlegging av kapitalinntekter.

Sterkere fellesskapsløsninger

Regjeringen trapper opp innsatsen på områdene helse, eldreomsorg, barnehager, utdanning og sosial boligbygging. Velferdsordningene styrkes, gjennom økte bevilgninger fra staten og gjennom en bedring av kommunenes økonomi. Vi vil bevilge mer til helsevesenet enn noen gang før. Eldreomsorgen bygges kraftig ut. Utdanning og forskning styrkes, og barnehagetilbudet bygges videre ut med 6000 nye plasser. Kommunene får 5 milliarder kroner mer.

Som ett av verdens rikeste land vil vi at Norge skal bidra i kampen mot fattigdom i den tredje verden. Derfor foreslår vi å øke bistandsbudsjettet med over 1,5 milliarder, med en sterkere satsing på helse og utdanning for barn. Det er den største økningen i norsk bistand som noen sinne er foreslått.

Lavere rente

Vi vil redusere risikoen for nye renteøkninger. Bruker vi mer enn økonomien tåler, vil renta øke. Det rammer alle som har lån. Knapt noe bidrar mer til økte forskjeller enn renteøkninger og arbeidsledighet.

Vi kan ikke si ja til alle gode formål. Regjeringen har valgt å dempe veksten i den private sektoren for å gi plass til en økt satsing på fellesgodene. Det gjør vi ved å innføre en konjunkturavgift på 1,5 prosent.

Dette påfører bedriftene ekstra kostnader, og jeg kan godt forstå at det ikke er populært. Men la oss huske: På begynnelsen av 1990-tallet var arbeidsledigheten høy. For å få fart på næringslivet, reduserte vi arbeidsgiveravgiften med over 2,5 prosent. Nå er situasjonen motsatt: Det har gått bra i privat sektor i flere år, og det er mangel på arbeidskraft i mange bransjer. Da mener vi det er riktig å dempe presset. Og fortsatt er avgiftene på arbeidsgiverne lavere i dag enn på begynnelsen av 1990-tallet, og vesentlig lavere enn i Sverige og Finland.

Noen peker på at svenskene har redusert skattene. Det er riktig. Men det svenske skattenivået er langt høyere enn det norske og arbeidsledigheten er høyere. Arbeidsgiveravgiften er på 33%. Hadde vi innført svenske satser i Norge ville det økt skattene med over 50 milliarder kroner.

Vi kunne dekke utgifter til bedre velferd ved å ta enda flere penger fra oljefondet. Men jeg hører ingen i næringslivet ta til orde for en slik løsning. Å bruke enda mer oljepenger når økonomien går for fullt og vi mangler arbeidskraft, vil lett føre til økte renter, priser og kostnader. Dette vil særlig ramme konkurranseutsatte bedrifter.

Vi kunne også kutte i andre offentlige utgifter til velferd og fordeling. I budsjettforslaget har vi allerede kuttet på mange områder for å rydde plass til ny satsing. I forhold til årets budsjett er det frigjort flere milliarder. Enda flere kutt ville lett ramme mest de som har minst.

Det vil ikke vi. Vi har tatt det valget. Det store flertallet har det godt. Et mindretall sliter. I min tiltredelseserklæring sa jeg at tiden var kommet for å løfte mindretallet. Vi har nå tatt fatt på den jobben.