1Innledning

Dirigenter,
Partifeller,
Kjære landsmøte,

Den siste tiden har vi fått oppleve at det går opp og ned i politikken.
Dessverre har det gått mest ned.

Da sier vi at det bare er snakk om meningsmålinger, og at det går opp og ned i politikken.

De siste dagene har vi fått melding om at det går litt opp igjen.

Da sier vi også at det bare er snakk om meningsmålinger, og at det går opp og ned i politikken.

Men det er ikke helt den samme følelsen.
Det er ikke likegyldig for oss om det går opp eller om det går ned.

Det er faktisk ganske mye hyggeligere når det går opp. Og selv om målingene i dag ikke på noen måte er gode nok, føler jeg at stemningen er i ferd med å snu.

Resultatene kommer.

Og mandag begynner den lange valgkampen.

Sammen skal vi vinne valget!

Statsbudsjettet viste klart hva Arbeiderpartiet og Regjeringen vil. Et samlet parti og en samlet fagbevegelse stilte seg bak budsjettet.

Før fikk vi høre at vi var utydelige. Etter at budsjettet ble lagt fram hører vi ikke det lenger.

Nå forhandler vi i Stortinget. Vi skal gi og ta. Vi tror det er mulig å få flertall for et godt budsjett. Fordi vi mener det er flertall i Stortinget for å satse på fellesskapet. At de som har mest bidrar mer, og at det skjer innenfor ansvarlige rammer slik at vi reduserer faren for nye renteøkninger.

Men da må vi unngå at partitaktikk settes foran hensynet til landets økonomi. Det må vi gjøre for å trygge norske arbeidsplasser og norske bedrifter, og ikke minst, for å bidra til at alle de som har stor gjeld ikke rammes av nye renteøkninger.

Dette er krevende forhandlinger. Men vi vet at vi har gode folk i stortingsgruppa til å gjøre jobben. Hill Marta og Dag Terje – dere skal vite at dere har dette landsmøtet i ryggen.
Stå på og lykke til!

Jeg er overbevist om at dette landsmøtet vil vise at vi er et parti som evner å drøfte vanskelige spørsmål, ha respekt for ulike meninger – men som også evner å fatte klare vedtak.

Vedtak som forandrer Norge.

Landet trenger et samlet og handlekraftig Arbeiderparti.
Et Arbeiderparti som er opptatt av folks hverdagsproblemer.
Et parti som tar ansvar og rydder opp når ting ikke fungerer.
Et parti som er til å kjenne igjen.
Et parti for rettferdig fordeling.
Et parti med omsorg for de som trenger det mest.
Et parti som løser nye oppgaver og møter nye utfordringer.
Som kan ta nye grep når det trengs. Som kan gå nye veier når det trengs.
Et parti med visjoner for Norge.

Partifeller. Det er et slikt parti vi ønsker å være.

Når vi gir stemme til vanlige menneskers behov, drømmer og håp, vil de gi sin stemme til oss.

Derfor skal vi lytte til det folk sier – og vi må bli enda flinkere til å gjøre nettopp det.

Vi skal være tydelige - men ikke lettvinte.
Vi skal være klare – men ikke for enkle.
Vi skal være på parti med de som strever i hverdagen. De som trenger vår solidaritet og samfunnets støtte.

2Rettferdighet og fellesskap

Partifeller,

Landet vårt forandrer seg.

Tidligere var klasse og tilhørighet bestemt av arbeidets tøffe hverdag. Av sosiale skiller.

Vår oppgave var å skape en bedre hverdag for folk flest.
Og vi greide det. I dag har det store flertallet i Norge det godt.

De kan nå gjøre valg ut fra sine egne ønsker.
De har i dag likeverdige muligheter til å ta sine evner i bruk.

Det er frigjøring.

I dag har det store flertallet handlefrihet som enkeltmennesker.
De stiller krav til skolen og innholdet i jobben.
De stiller krav til god behandling hos legen – og åpne dører på sykehuset.
De stiller krav til gode veier, og til tog som går når de skal.

Kort sagt: De stiller krav som enkeltmennesker. Og de vil ha valgfrihet som enkeltmennesker.

Og da kommer det store spørsmålet:

Hva skal vi da med fellesskapet?
Hva skal vi da med sosialdemokratiet?
Har vi fortsatt en samlende visjon?

Ja, det har vi.

Vår politiske visjon kan samles i ett ord: Rettferdighet.

Over alt i verden – til ulike tider og i ulike land med ulik historie - er dette det viktigste skillet i politikken.

Skillet mellom de som vil kjempe mot store forskjeller og de som ikke vil det. Skillet mellom venstre og høyre.

Vi kan ikke lenger dele oss inn i like klare sosiale klasser.
Men det er kommet nye skillelinjer.
Få har beskrevet disse store forandringene bedre enn Reiulf.

Kapital skaper fortsatt skiller i Norge – men det gjør også kunnskap.
Det gjør utdanning.
Det gjør arv av bolig.
Det gjør hudfarge.
Det gjør helse.
Det gjør rusmisbruk.

Vi vil ha et samfunn som er mer rettferdig.

Arbeiderpartiet var den ledende kraften til å løfte flertallet til velferd.
Nå skal vi være den ledende kraften til å løfte mindretallet.

Derfor vil vi ha mer og bedre velferd.
Et sterkere og bedre helsevesen.
En god skole for alle.
Barnehager til alle barn.
Et Norge der alle har mulighet til å skaffe seg en god bolig.

Derfor vil vi ha en økonomi med arbeid til alle og sterke bedrifter.
Et arbeidsliv med plass til alle.

Derfor vil vi ha et samfunn som tar vare på vårt mest grunnleggende fellesgode – et rent miljø – og det greier vi ikke uten sterke fellesskap.

Sterke fellesskapsløsninger er en forutsetning for personlig frihet, for at alle mennesker skal kunne utnytte sine enestående egenskaper.

Og igjen ser vi det samme hovedskillet i politikken.

Vi har i årevis - i Norge og i andre land – fått høre fra høyresiden om hvordan fellesskapet hindrer enkeltmennesket. De lager nå som før en motsetning mellom det enkelte menneske og fellesskapet.

Det er vi uenige i. For det er jo nettopp gjennom fellesskapene at vi har skapt mer frihet for flere nordmenn enn noen gang før i historien.

Det er dette som er den sosialdemokratiske modellen. Mennesket lever i fellesskap med andre.

Verdien av rettferdighet rotfestet i det norske folk.

Folk er forskjellige. Det har vi alltid sagt. Og slik ønsker vi at det skal være.
Men vi har alltid bekjempet de forskjellene som skyldes sosial urett.
De forskjellene som går i arv.
Vi har slåss for at du skal ha rett til å bli den du er, og at du skal ha rett til å bli den du kan bli.

Vi skaper de viktigste verdiene i våre liv sammen med andre: Familien, arbeidsplassen, gata, og bygda, idrettsklubben, musikkorpset, kommunen og nasjonen.

Vår oppgave er å gi mennesker rom og tid til å utvikle nære og ekte fellesskap.

Som i familiepolitikken.

Det er frigjøring når kvinner søker mot utdanning og arbeid av egen vilje.

Men det krever at forholdene blir lagt til rette – med alt det vi bygger opp av barnehager, skolefritidsordning, fødselspermisjoner og tidskonto.

Vi tror på folks valgfrihet. Derfor legger vi til rette for de valgene folk ønsker å ta. Og nå må vi gå videre for at folk skal få familieliv, arbeidsliv og hverdagsliv til å henge sammen.

Full barnehagedekning i 2003!

Partnerskapsloven handler også om frigjøring. Det nærmeste fellesskapet i våre liv handler om følelser og forpliktelser mellom ansvarlige mennesker, uansett kjønn eller seksuell legning.

Det skal samfunnet respektere og støtte. Det er et politisk valg – det er et verdivalg.

Vi skal legge til rette for alle de viktige fellesskapene som springer ut av den frivillige sektoren.

Det offentlige kan ikke bestemme notevalget for korpsene eller spilleopplegget for fotballagene.

Men det offentlige skal ta ansvar for at det kan bygges fotballbaner. At korpsene har et sted å øve.

Kommunen kan ikke lage musikken. Men den kan drive musikkskolen.

Fellesskapet skaper rammen. Menneskene fyller den.

Uten sterke fellesskap greier vi ikke å sikre likeverdige levekår i hele vårt langstrakte land. Uten sterke fellesskap gir vi ikke valgfrihet til mennesker i distrikts-Norge.

Derfor har vi egne tilskudd til Nord-Norge. Derfor har vi jordbruksstøtte.

Som vi alle er med på å betale. Og som vi alle får noe igjen for ved at vi tar hele landet i bruk.

For noen år siden var det vanlig å høre: De nordiske land vil ikke greie seg i den nye økonomien. Skattene er for høye. Offentlig sektor er for stor.

Nå hører vi det motsatte; det er nettopp de nordiske landene som klarer seg best.

Og forklaringen forteller et stykke samfunnshistorie: Det er fordi så mange har utdanning. Fordi kunnskapen er jevnt fordelt. Fordi det er gode velferdstilbud som gjør at man kan kombinere arbeid og familie.

Igjen ser vi: Fellesskap gir valgfrihet. Fellesskap stimulerer skaperevnen.

Men nå må vi se hva som skjer.
For akkurat nå pågår det et spill.

Vi møter nå partiet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter med et tilsynelatende nytt budskap. Nå skal ikke bare skatter og avgifter ned. Nå skal også offentlige utgifter opp.

I et kvart århundre har Fremskrittspartiet vært sterke motstandere av den politikken som skritt for skritt har skapt et av verdens beste velferdssamfunn.

Og nå sier det partiet til velgerne:

Vil dere ha mer penger til velferd? Det skal dere få.
- Vil dere ha lavere skatter og avgifter? Det skal dere også få.
- Skal vi åpne slusene til oljefondet? Ikke noe problem.
- Er du redd for høyere renter? Glem det – vi har helt nye økonomiske lover å by på.

De er så gode at det nesten ikke er til å tro.
- Skal vi sikre folketrygden? Det er ikke så nøye – den regninga kommer senere.

Det krever noe å ta ansvar. Men vår oppgave er å ta den jobben.

Og enda viktigere; vi skal forklare hva vi vil. Hvordan vi vil ha det. Vi skal vise at det er vår politikk som fører fram.

Og da må vi minne om hva det betyr å ta ansvar for hverandre. At enkeltmenneske ikke betyr alene-menneske – men medmenneske.

3Sosialdemokratisk lederskap i en ny tid

Partifeller.

Vi står nå ved et veiskille. Nå må vi velge.

Skal vi slå ring om fellesskapene, fornye dem og ta ansvar for hverandre?
Eller skal vi gi etter. Skattelette til de som har mest. Færre fellesskapsløsninger.

Vårt valg er klart: Vi vil ha gode fellesskap. Varme fellesskap. Fellesskap som møter folks behov i hverdagen.

Vi skal kjempe for rettferdig fordeling – og Regjeringen har tatt fatt på den jobben.

Odvar Nordli satte ord på det vi alle føler: Det er uverdig at 70.000 norske barn lever i fattigdom.

Odvar kan føle seg trygg.

Vi skal bekjempe den fattigdommen som skyldes at det fortsatt er mange med lave inntekter. Derfor har vi for annet år på rad foreslått lavere skatt for mange med lave inntekter.

Vi skal bekjempe den fattigdommen som skyldes at vi fortsatt har for mange arbeidsledige. Derfor slår vi ring om arbeidsmarkedstiltakene.

Vi skal bekjempe den fattigdommen som setter folk utenfor boligmarkedet. Derfor skal vi gjenreise den sosiale boligbyggingen. Husbankens utlånsrammer øker med 2 milliarder kroner. Mange tusen nye etableringslån til de som har det vanskeligst i boligmarkedet. To tusen nye student- og utleieboliger.

Vi skal bekjempe den fattigdommen som rusmisbruk påfører alt for mange mennesker og deres familier.

Vi skal bekjempe den fattigdommen som påfører stadig flere mennesker problemer med å skape mening i sine liv, og som gjør at antallet psykiske sykdomstilfeller vokser. Derfor bygger vi ut psykiatrien.

Rettferdig fordeling handler om at de som har mest bidrar mer. Derfor har vi foreslått skatt på aksjeutbytte. De 5 prosent rikeste i landet mottar nesten 90 prosent av utbyttet. De tåler å betale 14 prosent i utbytteskatt.

Partifeller – vår bevegelse brukte det forrige århundre til å avskaffe den åpne fattigdommen.
Nå skal vi gå sammen om å avskaffe den skjulte.

Vi vil skape den nye arbeidsdagen – og Regjeringen er i gang med den jobben.

Aldri før har flere vært i arbeid.

Samtidig har vi fått et stort problem: Sykefraværet øker. Det handler ikke om kortidsfravær, men om kraftig økning i langtidsfraværet. Antallet uføretrygede øker også.

Dette er et stort nederlag. Fordi titusenvis av mennesker ikke får anledning til å bruke sine evner og anlegg, og ikke kan leve av egen inntekt.

Vi kan ikke ha et arbeidsliv som bare passer for dem som er 100 prosent friske, 100 prosent av tida.

Løsningen må komme på arbeidsplassene. Se hva de har fått til ved Hydro Aluminium Karmøy. Klubbleder Solveig Frøysnes forteller at de ansatte ikke bare har en rett, men en plikt til å fremme forslag som bedrer arbeidsmiljøet.

De ansatte har større ansvar. Arbeidsmiljøet er blitt bedre, sikkerheten er økt, sykefraværet går ned.

Det er denne veien vi må gå.

I arbeidet med den nye arbeidsdagen må vi tenke positivt.

Ny satsing på et bedre arbeidsmiljø.

En mer meningsfull arbeidsdag gjennom opplæring og videreutdanning.

Større muligheter til å variere arbeidstiden etter egne behov.

En ny seniorpolitikk som gjør det mulig å stå lenger i arbeid når folk ønsker det selv.

Vi skal bygge den nye arbeidsdagen skritt for skritt.

Vi gjør forsøk med lønnstilskudd til bedrifter for arbeidstakere med langvarige helseproblemer, slik at de har muligheten til å jobbe noe.

Vi skal legge til rette for at flere av de som er uføretrygdet og som selv ønsker det,
kan komme tilbake i arbeid.

Trygdekontorene skal ta kontakt med de som ønsker å jobbe noe, men som kanskje ikke har krefter til å jobbe fullt. Regjeringen fremmer forslag om dette i neste uke.

Vi arbeider med å bedre ordningen for støtte til transport av funksjonshemmede til og fra arbeidsplassen.

I det nye arbeidslivet og den nye økonomien oppstår det nye forskjeller. Dette kaller på det faglig-politiske samarbeidet. Vi trenger en ny arbeidslivslov. Det er en hovedsak for Yngve og LO-kongressen.

Det er en hovedsak for partiet, for meg og for Regjeringen.

Eller som vi sier i partiprogrammet:

Arbeid er velferdens grunnlag – og velferd er arbeidets mål.

Partifeller - vi skal fornye offentlig sektor – og Regjeringen har tatt fatt på den jobben.

Vi har en god offentlig sektor i Norge.

Kloke hoder. Varme hender.

Tusenvis av mennesker står på – til alle døgnets tider.

Høyresiden tegner et bilde av offentlig ansatte som grå menn med grått hår på grå kontor.
Også grå menn på kontor kan gjøre nyttig arbeid.
Men hvem er egentlig de offentlig ansatte?

Jo, det er barnehageassistenten som tar godt vare på ungene våre.
Det er pleieassistenten som gir omsorg til våre eldre.
Det er læreren som gir kunnskap til våre barn.
Det er politibetjenten som skaper trygghet i gatene våre.
Det er forskeren som flytter grensene for ny kunnskap.
Det er skuespilleren som gir oss nye opplevelser.

Og nettopp fordi vi er fellesskapsløsningenes fremste forsvarere, skal vi også være de fremste fornyerne av offentlig sektor.

Å bygge ut vår felles velferd handler om å bevilge mer penger. Men det handler også om å organisere arbeidet bedre.

Antall legeårsverk er økt med 50 prosent de siste ti årene og vi er nå det landet med flest leger per innbygger i Europa. Likevel opplever vi legemangel.

Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder bruk av penger per elev, og vi har flere lærere per elev enn noe annet vestlig land. Fortsatt kan skolen bli enda bedre.

Sykehusene trenger nytt utstyr. Men samtidig står topp moderne utstyr ubrukt store deler av døgnet. Operasjonsstuer står tomme midt på dagen, og sykehuslegene behandler i dag færre pasienter enn før.

Slik kan vi ikke ha det.

Sosialdemokratisk lederskap betyr å rydde opp.
Det har det norske folk krav på.

Fornyelse betyr: Flere og bedre tjenester. Enklere regler. Mindre administrasjon. Og at tjenestene er der når vi trenger dem.

Derfor ønsker vi å gjennomføre den største sykehusreformen i norsk historie.

For å sikre likebehandling.

For å sikre en god arbeidsdeling.

For å stå rustet til å mestre en ny teknologisk revolusjon – den som kommer fra bio-og genteknologi. Samtidig skal vi sikre at sykehusene har en sterk tilknytning til de lokalsamfunnene de betjener.

Men la oss huske; helse er langt mer enn sykehus. Det er ikke et tegn på god helsepolitikk at flest mulig behandles på sykehus. Tore Tønne er ikke bare sykehusminister – han er først og fremst helseminister.

Vi må satse enda sterkere på forebygging. Vi må satse på de delene av vårt helsevesen som gjør at vi slipper å havne på sykehus. Det er vi i gang med. Fra neste år vil alle nordmenn vite hvem som er deres faste lege. Det er en viktig reform og en viktig rettighet.

En god skole er avhengig av gode lærere. Gjennom inntektspolitisk samarbeid, der ikke minst LO tok ansvar, greide vi i vår å løfte lærerlønningene.

Det er også fornyelse av offentlig sektor. Avtalen med lærerne innebærer en bedre organisering av skoledagen. En rektor på en videregående skole fortalte nylig at avtalen tok vekk behovet for å ansette vikarer. Det betyr mindre administrasjon, frigjorte penger og en bedre skole.

Vi har startet en omfattende reform av kommune-Norge.

Det skal bli mindre øremerking og detaljstyring fra staten. Dermed blir det mindre kontroll, rapportering og administrasjon. Både i staten og i kommunene.

Det betyr frigjorte penger og mer velferd. I tillegg betyr det økt lokalt selvstyre. Det blir mer meningsfylt å delta ved kommunevalg. Det er en fornyelse både av velferden og demokratiet.

Eksemplene på fornyelse er mange.

Vi skal ha et nytt forsvar for en ny tid.

Et politi og et rettsvesen som setter inn kreftene der de trengs mest. Å oppklare saker. Rask reaksjon. Trygge gater, trygge lokalsamfunn.

Døgnåpne offentlige kontorer. Flere tjenester på nett. Selvangivelse. Byggetillatelser. Registrering av bil. Betaling av bilavgifter og plass i barnehager og på SFO.

Penger spart på administrasjon er penger tjent for bedre tjenester.
Mer velferd.
Et enklere hverdagsliv.

Slik sikrer vi oppslutning om våre fellestjenester.
Slik skaper vi de nye fellesskapene.

Og så skal vi passe på: I velferdspolitikken snakker vi mye om antall plasser, om antall kroner, om antall kvadratmeter og antall enerom. Men ingen ting av dette gir i seg selv omsorg.

Vi må aldri la enerom bli alenerom.

Trygghet og omsorg er noe som bare kan skapes av mennesker.

Da trenger vi de kloke hodene og de varme hendene. Da må vi vite å verdsette de mange tusen som jobber i omsorgssektoren. Og da tenker jeg særlig på kvinnene.

For vi vet: Uten likestilling – ingen velferd. Uten velferd – ingen likestilling.

Partifeller – vi skal legge grunnlaget for verdiskaping i hele landet, og Regjeringen er i gang med den jobben.

Folk spør: Hva skal vi leve av etter oljen?

Tenk tilbake. I 1958 spurte regjeringen våre dyktigste geologer: Finnes det olje i Nordsjøen? Og svaret kom i en tjukk rapport fra Norges geologiske undersøkelser:

Sitat: "Man kan se bort fra muligheten for at det skulle finnes kull, svovel eller olje på kontinentalsokkelen langs den norske kyst."

Noen tiår senere er Norge verdens nest største oljeeksportør og Europas største gassprodusent.

Hvem hadde tenkt at fiskeoppdrett skulle bli vår nest største eksportnæring – etter olje og gass, eller at noen av våre mest spennende bedrifter skulle drive med dataprogrammer og Internett?

Vi skal altså være litt ydmyke når vi i dag spår om hva vi skal leve av i framtiden.

Men noe vet vet vi: Felles for de nye næringene som har vokst fram er at de bygger på kunnskap. Vilje til å satse på forskning. Vilje til å ta hele landet i bruk.

Se på Island. Hvem skulle trodd at nettopp der vokser et av verdens ledende selskaper innen genteknologi fram? Men det er dette som skjer. Fordi Island har mennesker med mye kunnskap, mennesker med store visjoner.

Genteknologien baner nå vei mot historiske gjennombrudd i forståelsen av menneskenes helse.

Genet for brystkreft. Genet for schizofreni. Med ny kunnskap får vi nye muligheter for helbredelse og nye opplegg for god forebygging.

Vi skal være en del av denne revolusjonen. Regjeringen vil bidra til at vi får sterke kunnskapsmiljøer på dette området. Og at også vi kan utvikle nye næringer - innenfor klare etiske retningslinjer som respekterer verdien av det mangfoldige menneske.

Den nye teknologien skal være for alle. Vi skal sikre at kunnskapen er godt fordelt. At også jentene slipper til ved datamaskinene i skolen. At det legges bredbånd. I by og i bygd. At skolene og bibliotekene koples opp. I alle deler av landet.

Og vi skal være til å kjenne igjen.
Kunnskap til alle.
Det er rettferdig fordeling i mulighetenes samfunn.

Partifeller, vi skal trygge oppveksten til våre barn og unge – og Regjeringen er i gang med den jobben.

Barnas oppvekst handler om mer enn barnehager og skolen. Det handler også om livet utenfor.

Famililivet. Vennekretsen. Mulighetene til utfoldelse.

Vi får et økende antall elever med behov for spesialundervisning.
Disse behovene skapes vel så mye utenfor skolen som innenfor.

Barna våre møter utfordringer som vi aldri møtte.
De møter et enda sterkere forbrukspress.
De opplever et press fra mange kanter.

Noen ganger blir presset for sterkt.
Da begynner problemene for mange.

Våre barn og unge skal leve sine egne liv, gjøre sine egne valg.

Vår oppgave er å gi dem noe meningsfylt å velge mellom.
Da må vi ta dem på alvor. Da må vi møte dem med respekt.

Men samtidig skal vi være tydelige og klare på våre egne roller og det ansvaret vi har som voksne.

Et eksempel på akkurat dette samspillet er MOT – et prosjekt som har vokst ut av engasjementet hos noen av våre idrettsutøvere. Vi i Regjeringen så det da vi besøkte Trøndelag i forrige uke.

Det handler om å snakke så unge forstår.
Det handler om å bygge mot til å være seg selv. Mot til å si nei til de dumme valgene. Dette budskapet formidler MOT til elever på ungdomsskolen.

Vårt samfunn skal være preget av toleranse og respekt.
Vi skal ha toleranse for flertallets ønsker og mindretallets behov.

Men vi skal ikke ha toleranse for kriminalitet.

Omskjæring av unge jenter er kriminelt i Norge.

20 årige Kadra våget å stå fram.
Et ungt menneske med stort mot har vist oss hva det handler om.
Krenking av kvinner.
Krenking av menneskeretter og mennekseverd.

Kadras mot må bidra til at vi setter klare grenser for hva vi kan, og hva vi ikke kan akseptere i et flerkulturelt Norge.

Kadras mot må bli et bidrag til et nytt kapittel i historien om kvinners frigjøring i vårt land.
Hun har vår støtte i sin kamp.

Partifeller – vi skal føre kampen for en bærekraftig utvikling, og Regjeringen er i gang med den jobben.

Vi har høye ambisjoner i miljøpolitikken. Vi skal være et foregangsland.

På mange områder har vi lykkes godt. Mange av de tradisjonelle utfordringene knyttet til naturvern og forurensning er løst på en god måte i Norge.

Men vi er ikke ferdige, og enda større utfordringer venter på oss.

Det gjelder særlig klimautfordringen.
Ingen land kan løse dette problemet alene.

Vi arbeider med å få på plass et helt nytt system for handel med utslippskvoter i Norge.
Det vil gi verdens mest avanserte system for registrering, håndtering og begrensning av klimautslipp.

Det er å være foregangsland i miljøpolitikken.

Vi skal ta i bruk gass i Norge, slik vi har forvaltet våre andre naturressurser. Og visjonen er klar; vi skal ligge helt i front med å bruke gass til kraftproduksjon med små eller ingen utslipp.

Da trengs det et teknologisk løft. Og de løftene er vi i ferd med å ta. Derfor har vi foreslått en kraftig økning til forskning på miljøvennlig bruk av gass.

På mandag drar Siri til Haag for en ny runde i de internasjonale klimaforhandlingene. Og uansett hva man måtte mene om gasskraft - så kan jeg love dere at det vi gjør skal skje innenfor de forpliktelser vi har påtatt oss innenfor klimakonvensjonen.

Miljøet er vårt mest grunnleggende fellesgode. Det finnes ikke privat eiendomsrett til ren luft og rent vann eller til vårt fells globale klima. Miljøet er vår felles eiendom. Derfor må vi forvalte det i fellesskap.

Partifeller - vi skal forvalte olje- og gassforekomstene til det beste for fellesskapet en ny tid og Regjeringen er klar til å ta fatt på den jobben.

Dette landsmøtet skal ta stilling til den framtidige olje- og gasspolitikken. Arbeiderpartiet har vært hovedarkitekten bak utformingen av norsk oljepolitikk helt siden starten på 1960-tallet.

Vi har sikret fellesskapet store inntekter, og vi har utviklet en norsk oljeindustri fra ingenting til å være ledende i verden.

Dette hadde vi aldri fått til uten sterk statlig deltakelse.

Vi har lykkes fordi vi har hatt evnen til å holde fast ved målene og endre virkemidlene i takt med at virkeligheten har forandret seg.

Vi har lykkes fordi vi har hatt en blanding av norsk og utenlandsk, privat og statlig, deltakelse.

Men på ett område er det ingen blanding. Det gjelder eierskapet til naturressursene på norsk sokkel. Det er én, og bare én, eier av olje- og gassforekomstene.
Og det er staten. På vegne av fellesskapet.
Det er det ingen diskusjon om i Arbeiderpartiet.

Nå handler det om hvordan vi skal forvalte det vi eier sammen.

Staten eier alle fiskeriressurser i norske havområder.
Men staten eier ikke alle fiskebåtene.
Det vi gjør, er å fordele kvoter og regulere fisket.

Staten eier alle olje- og gassforekomstene.
Men vi eier ikke alle oljeplattformene.
Det vi gjør, er å fordele lisenser og regulere virksomheten. Hente inn skatteinntekter. Stille strenge miljøkrav. Godkjenne alle utbygginger og bestemme utbyggingstempo.

Ikke noe av dette gjør vi som eier av Statoil.

Vi gjør det som norske myndigheter og fordi staten er grunneier. Det skal staten fortsatt være.

Da vi startet opp i Nordsjøen ville vi ha et sterkt norsk oljeselskap. Da måtte staten inn som eier. Derfor fikk vi Statoil. Det begynte med én ansatt og en kassabeholdning som fikk plass i en sigareske.

I takt med virksomheten på norsk sokkel vokste Statoil år for år.
Nå vet vi at vi er i ferd med å passere toppen for nye utbygginger, og om noen år vil vi også passere toppen når det gjelder produksjon.

Da er utfordringen denne: Statoil fulgte med norsk sokkel på vei opp. Vi må unngå at selskapet følger sokkelen på vei ned.

Mens virksomheten i Norge flater ut, er den på vei opp mange andre steder i verden: I Det Kaspiske hav, i Vest-Afrika, i Latin-Amerika og i Asia.

Der skal Statoil også være.

Men det er forskjell på å drive i Nordsjøen og å drive i Vest-Afrika. Akkurat som det er forskjell på å legge rør i Nordsjøen til Kårstø og Kollsnes og å legge rør fra Det Kaspiske hav, gjennom Kaukasus og Tyrkia og fram til Middelhavet.

Det er mer risikofylt. Det krever nye kunnskaper og nye teknologiske løsninger.

Derfor trenger Statoil nye partnere, ny kompetanse og mer kapital.

Det samme gjelder for å mestre de europeiske gassmarkedene.

Hittil har vi nøyd oss med å levere all norsk gass på stranda i Tyskland, Frankrike og Belgia. Der tok andre over. Det kunne vi kanskje leve med i det gamle, gjennomregulerte gassmarkedet, der det stort sett bare var monopoler.

Men alt dette blir nå forandret. Fordi EU-landene har bestemt at de skal åpne opp gassmarkedene akkurat slik vi har åpnet opp på tele- og kraftområdet.

Derfor holder det ikke lenger å levere gassen på stranda. Skal vi sikre vår del av verdiskapningen må vi ha tilgang til rør, distribusjon, ja, vi må helt inn på kjøkkenet til den europeiske forbrukeren av norsk gass.

Det er dette den andre store selgeren av gass til Europa, russiske Gazprom, er i gang med. De har allerede utvidet sitt eierskap, de henter inn kapital og inngår partnerskap med andre på eiersiden.

Arbeiderpartiet tok ansvar for å gjøre Statoil til det selskapet er i dag.
Arbeiderpartiet skal ta ansvar for å gjøre Statoil til det selskapet kan bli i morgen.

Et ledende internasjonalt oljeselskap, med hovedkontor – og skatteplikt – i Norge.
Et teknologisk lokomotiv både på norsk sokkel og internasjonalt.
Et stort europeisk gasselskap.
Et selskap som er langt framme i jakten på nye og renere energikilder.
En god og trygg arbeidsplass for de titusenvis av menneskene som jobber der.

Mulighetene for å få til dette øker om vi utvider eierskapet i Statoil. Da kan også Statoil få dyktige partnere på eiersiden. Tilgang til nye kunder. Noen å dele risiko med. Et solid grunnlag for å utvikle seg videre.

Så har vi SDØE – statens direkte økonomiske engasjement.

SDØE er et redskap i oljepolitikken, ikke et mål i seg selv.
Derfor har størrelsen på SDØE-andelene variert mye.

I sin tid var det normalt at SDØE satt på om lag halvparten av lisensen i et norsk oljefelt. På 1990-tallet har det vært mye mindre. Det normale er nå rundt 15 prosent.

Men det betyr ikke at vi har gitt fra oss 85 prosent av ressursene!

Det betyr at vi gir norske og utenlandske selskaper større muligheter til å utvikle norske oljefelt.

Det øker muligheten for at vi finner olje og gass.
Det øker muligheten for at selskapene setter inn sine beste geologer og ingeniører og sin beste teknologi.
Det øker muligheten for å øke verdiene. Og det er jo disse verdiene vi så kan hente inn til fellesskapet og statskassa.

Nå ønsker vi å bruke noe av SDØE til å styrke Statoil. Det vil gi selskapet større tyngde. Større slagkraft. Og det er jo i pakt med det Arbeiderpartiet alltid har ønsket – nemlig et sterkt Statoil. Det er andre som har vært opptatt av å svekke selskapet.

Og så vil jeg si: Vi legger ikke opp til å selge ut Statoil eller SDØE. Det vi legger opp til er at andre inviteres til å bidra med sin kapital, sin kunnskap og sin teknologi.

Vi vil utvide eierskapet.
Staten skal ikke eie mindre. Men Statoil skal bli større.
Det er dette denne saken handler om.

Og dette er hva vi foreslår.

Og det er vel det Ole Kristian Reme mente da han sa i debatten i går at det er bedre å eie 2/3 av et dobbelt så stort selskap enn å eie 100 prosent av et halvparten så stort selskap.

Det samme mener de som jobber i Statoil og fagforbundene som organiserer de ansatte i oljesektoren og leverandørindustrien.

Noen sier at dette er noe blårussen har funnet på. Vel, man kan si mye om Kjemisk, NOPEF og Fellesforbundet. Men blåruss er de ikke.

Jeg vet at dette er en vanskelig sak for mange. Derfor har vi tatt oss ekstra tid til å diskutere. Jeg har reist rundt, lyttet og diskutert med partifeller i hele landet. Det har vært nyttig for oss alle. Nå er tiden kommet for å konkludere. Og jeg håper på bredest mulig støtte til Landsstyrets forslag.

En løsning som gjør det mulig for Norge å ha en ledende olje- og gassindustri.
Trygge og gode arbeidsplasser. Og framfor alt - en bedre forvaltning av våre felles olje- og gassforekomster som vi eier sammen – og fortsatt skal eie i fellesskap.

4Vårt internasjonale ansvar

Partifeller – visjonen om internasjonal solidaritet er like gammel som arbeiderbevegelsen selv.

Derfor skal vi ta medansvar ut over våre egne grenser, og det er viktig for denne Regjeringen.

Fellesskap og solidaritet hjemme.
Fellesskap og solidaritet ute.

For meg er dette en livslinje i politikken – linjen mellom vår egen velferd og trygghet og ansvaret vi har for å bidra til en fredelig og rettferdig verden. Kutter vi denne linjen tar vi bort vår identitet. Vår medmenneskelighet og solidaritet. Og da står vi nakne tilbake.

Vi hører det stadig: At det er naivt å tro at Norge kan spille noen rolle i Midt-Østen og på Balkan.

Jeg husker avslutningen på Knut Frydenlunds bok "Lille land – hva nå".

Knut skrev:

"La oss bli ledet av de visjoner eller kanskje de naive forestillinger som gjør seg gjeldende i det norske folk om en verden der retten skal rå og ikke makten, og hvor alle skal ha et ansvar for hverandre."

Ansvar for hverandre – slik Franz Widerbergs skikkelser sender budskap om til dette landsmøtet. Et brennende engasjement for fred og menneskeverd. Ikke likegyldighet og en kald skulder.

Det gjorde et dypt inntrykk å lytte til Jugoslavias nyvalgte president Voijslav Kostunica i forrige uke. Den folkevalgte presidenten sa det rett ut: Uten Norges innsats hadde ikke demokratiet vunnet fram så raskt.

Norges innsats var ledet av Norges utenriksminister.
Og Norges utenriksminister er partileder i Arbeiderpartiet.
Det er vi stolte av.

En førsteklasses utenriksminister.
En førsteklasses partileder.

Nå skal vi stiller opp for å vise at demokrati nytter i Jugoslavia ; med støtte til barnetrygd for de aller fattigste, fyringsolje før en kald vinter og støtte til hjemvendte flyktninger.

Men har vi råd?

Hastestøtte til Jugoslavia vil koste 135 millioner kroner.
Litt over 30 kroner per nordmann for å være med på å sikre freden.
Like mye som tre liter melk.

Har vi råd til det?

Eller ta kampen mot fattigdom.

Fremskrittspartiet vil at all statlig utviklingshjelp skal avvikles.
Det sier partiet som i forslag til nytt partiprogram sier de har avklart sitt menneskesyn.
Ikke dårlig – etter 25 år har partiet avklart sitt menneskesyn!

Litt av en avklaring.
Litt av et syn.

Tenk på det budskapet. Tenk på ansiktene i FN og i de landene som har stolt på Norges støtte i kampen mot fattigdom når den norske ambassadøren banker på døra:

Det er slutt.
Ikke mer støtte fra Norge.
UNICEF får hjelpe verdens barn uten oss.

Hilsen Norge.

Vi har helt andre verdier.
Det handler om moral og ansvar.
Det handler om vår egen sikkerhet.
For en fattig verden er en utrygg verden.

Vi har vist vei i arbeidet for å sikre vaksiner til alle barn.
30 millioner unger blir ikke vaksinert.
3 millioner av dem vil dø som en følge av det.
Det er 6 barn hvert minutt.

11 måneder etter at vaksineprogrammet kom i gang har de første vaksinene nådd fram til barn i 13 av verdens fattigste land. Om disse landene når de mål de har satt seg, kan det bety at 100.000 barneliv blir reddet.

Andre rike land følger nå Norges eksempel og bevilger penger.

Høyresiden i Norge vet hva de vil. De salderer budsjettene sine med kraftige kutt i bistandsbudsjettet. Og det gjør de for å finne penger til å gi lavere skatt til noen av de rikeste menneskene i verdens rikeste land.

Jeg har sagt det før; den forrige regjeringen vil bli husket for å ha gitt kontantstøtte til verdens rikeste barn. Vår regjering vil heller bli husket for å ha bidratt til å vaksinere verdens fattigste barn.

Fred i Europa. Tryggere nærområder. Aktivt samarbeid i Barnetsregionen og i Østersjøregionen.

Utvikle naboskapet til Russland. Det er vi i gang med.

I Europa er EU en drivkraft. Et utvidet EU vil gi et tryggere Europa.

Tenk på hvordan Europa har forandret seg de siste årene. Tenk på alt det som ligger foran oss. Ville det ikke være unaturlig å programfeste hva vi ikke kan gjøre?

Jeg tror det er lite sannsynlig at Norge søker om medlemskap i EU i neste stortingsperiode.

Men vi må ikke stille oss slik at vi ikke har handlefrihet.

Om det skulle bli aktuelt å søke om medlemskap for tredje gang, må vi være trygge på at dette har bred tilslutning i folket. Og vi må gi EU tid til å komme i gang med utvidelsen.

Og alle vet: Kommer denne saken opp på ny vil den bli grundig behandlet i partiet, i Stortinget og der den hører hjemme – hos det norske folket i folkeavstemning.

5Avslutning

Partifeller.

Norge har enestående muligheter. Vi er mulighetenes samfunn.

Å bygge fellesskap skritt for skritt – det er vårt kjennemerke.

Dikteren Åse Marie Nesse skriver:

"Visjonen av ei betre verd,
er ei betre verd – litt på veg."

Ei betre verd. Det er vårt visjon.
Litt på veg. Det er vår oppgave som parti og regjering.

Spiller det noen rolle hvem som har ansvaret – for hverdagslivene våre – for landet vårt og for Norges rolle i verden?

Det spiller en rolle.

Jeg ble sosialdemokrat fordi jeg tror på et samfunn som slår ring om fellesskapene.
Både de store, og de små.

Et samfunn der det å ta ansvar for hverandre er en viktig verdi.

En verdi som ikke kan måles i penger.
En verdi som handler om forholdet mellom mennesker.
Et samfunn der vi har toleranse for de som er annerledes.
Et samfunn der vi finner glede i å leve i et mangfoldig fellesskap.

Derfor valgte jeg Arbeiderpartiet.
Det er dette jeg vil sloss for.
Som tillitsvalgt i dette store partiet.
Som leder for et flott lag i regjeringa.

Norge er mulighetenes samfunn.
Sammen skal vi bruke mulighetene.