Statsminister Jens Stoltenberg

Tale til Oppland arbeiderparti

Lillehammer, 10. august 2000 (med forbehold om endringer)

Partifeller,

Vi står foran en travel høst.

Vi skal avslutte et grundig arbeid med rådslag og debatt om det nye partiprogrammet.

Om to uker legger Sentralstyret fram forslaget til partiprogram for den neste Stortingsperioden – de viktige årene fram mot 2005.

Så skal vi ha Landsmøte.

Jeg begynner her, med timeplanen. For det er verdt å minne om den når debatten går om viktige saker.

Det slår sjelden feil. Når Arbeiderpartiet setter saker på dagsorden, da settes dagsorden for det politiske Norge. Vår interne debatt blir til en nasjonal debatt. Vår meningsbrytning – som jo er selve nerven i et demokratisk parti – blir analysert fra alle hold. Og det ropes på avklaring og raske konklusjoner.

Men vi står trygt på den timeplanen vi har valgt. Vi kan og skal leve med åpen debatt.

Gjennom mange måneder har vi hatt diskusjon og rådslag om demokrati, velferdspolitikk, om alderdom og pensjon, oljepolitikk, distriktspolitikk, kultur, miljø og teknologi, utdanning, internasjonal politikk og forholdet mellom stat, fylker og kommuner.

Innspill fra hele landet, fra lag og fylkespartier har bidratt. Nå syr vi sammen forslag til partiprogram. Så skal Landsmøtet si sitt.

Etterpå skal vi bære fram sakene samlet og sammen. Det er da vi er sterke. Det er da vi kan ta de store løftene. Gjennomføre reformer. Forandre og forbedre samfunnet vårt.

Mediene fokuserer på enkeltsaker, særlig i oppløpet til et partiprogram. Det er helt naturlig.

Men et partiprogram er mer enn summen av sakene. Det skal tegne bildet av en visjon for et bedre samfunn i en bedre verden. Målet vi styrer etter. Visjonene våre.

Vi kan ta debattene

Når det går mot nytt partiprogram og Landsmøte, da blir det debatt i Arbeiderpartiet.

Så spør noen: Kan vi leve med debatten?

Svaret er ja. Vi kan leve med debatt i Arbeiderpartiet. Det skyldes:

At vi har evnen til å diskutere, konkludere, ta beslutninger og så gjennomføre dem. Historien er full av eksempler: NATO, EU, selvbestemt abort – for å nevne noen saker. Debatten gikk. Men vi landet på en beslutningen vi kunne stå for som samlet parti.

Og ikke minst; vi har et felles verdigrunnlag.

For bak alle enkeltsakene ligger et verdisyn. En holdning til hvordan vi vil at samfunnet vårt skal være, hvilke verdier vi vil skal styre beslutninger, hvordan vi drømmer om at verden skal styres.

Jeg valgte Arbeiderpartiet fordi det var partiet som kjempet for fellesskapet. Som hadde en visjon om at hver og en av oss lever best liv, kan best utvikle våre evner og interesser når vi gjør det i et fellesskap.

At alle har de samme rettighetene.

At sosial klasse, kjønn, religion eller legning ikke skal begrense noens muligheter.

At det er et klart offentlig ansvar å sikre rettferdig fordeling og likeverdige levekår i alle deler av landet.

Og ikke minst: At politikk nytter for å sikre sterke fellesskapsløsninger. At vi ikke er maktesløse. At vi kan styre. At demokratiet kan tas i bruk til å forme det samfunnet vi vil ha.

Dette har vært en rød tråd i Arbeiderpartiets lange historie. Gjennom tider der utfordringene har vært veldig forskjellige, gjennom et helt århundre da Norge gikk fra å være et fattig jordbrukssamfunn til å være et rikt land i fronten av kunnskapssamfunnet.

Dette står fast også i dag.

Vi trenger sterke fellesskap

I dag – like mye – eller kanskje enda mer – trenger vi sterke fellesskap.

For å sikre trygghet i nærmiljøet – der vi bor, jobber og lever.

For å sikre tilhørighet i kommunen.

For å sikre et nasjonalt fellesgods som gjør at vi tar felles ansvar og fordeler byrder og muligheter rettferdig i landet.

Og for å sikre en mer rettferdig verden uten fattigdom, men med fred, utvikling og muligheter for alle.

Vårt samfunn er rikt. Vi kommer topper FNs lister over land der det er godt å bo. Men det betyr ikke at vi er fremme. At jobben er gjort. Skal vi ha et samfunn for våre barn som bygger på våre sosialdemokratiske verdier er det mye vi må ta fatt i:

Vi er rike, men fortsatt finnes det fattige og folk som strever med å få endene til å møtes. Derfor må vi ha en aktiv fordelingspolitikk og jobbe hardt for å trekke alle med i arbeid.

Vi har et godt utdanningssystem, men fortsatt er terskelen høy for mange. Derfor satser vi på å ruste opp skolen og en etter- og videreutdanningsreform som skal gi alle et tilbud gjennom hele livet.

Vi bor godt, men mange sliter for å komme inn på boligmarkedet. Derfor vil vi bygge flere boliger, særlig for unge og folk med spesielle behov.

Vi har mange i arbeid, men fortsatt er det mange som sliter med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Derfor må vi blant annet legge til rette for at alternativet for de som i dag ikke kan jobbe fulltid ikke er å ikke kunne jobbe i det hele tatt.

Vi har stor grad av likestilling, men fortsatt har vi en vei å gå for å sikre like rettigheter for kvinner og menn. Derfor må gi ha nye reformer i familiepolitikken og bidra til holdningsendringer hos både kvinner og menn.

Vi har stor grad av likhet i levekår i hele landet, men fortsatt skal vi føre en aktiv distriktspolitikk som tar hele landet i bruk.

Vi har et rent miljø, men vi har store og krevende løft foran oss, ikke minst for å bidra til kampen mot klimaendringer. Derfor må vi se vår egen miljøpolitikk i perspektiv med tiltak i andre land slik at vi får best mulig resultat av de tiltakene vi setter inn.

Vi lever godt av høye oljeinntekter, men fortsatt må vi legge stor vekt på å sikre at et mangfoldig næringsliv kan møte tiden etter oljealderen. Derfor må vi legge forholdene til rette for nyskaping, ikke minst i små og mellomstore bedrifter.

Dette er store utfordringer. Men vi er til for å mestre dem. Og min visjon er at vi skal klare disse store overgangene sammen slik at vi kan ti år fram i tid kan si:

Norge er et avansert velferdssamfunn med stor grad av likhet og rettferdig fordeling.

Vi er blant verdens aller fremste kunnskapssamfunn der alle deler av samfunnet er trukket med og gitt muligheter.

Vi har feiet vekk tendenser til ny-fattigdom.

Vi har gode og moderne skoler der kunnskapsformidling er igjen blitt et honnørord.

Vi har arbeid til alle.

Vi har et verdiskapende arbeids- og næringsliv som tar hele landet i bruk.

Vi har et aktivt og berikende kulturliv.

Vi har trygghet for alle – unge og eldre – i alle deler av landet.

Vi er et tolerant samfunn som viser respekt for hverandre.

Vi har sterke, mangfoldige, fargerike og solidariske fellesskap.

Vi tar europeisk og globalt medansvar for fred, sikkerhet og utvikling.

Dette er djerve og krevende mål å styre etter. Djerve fordi det krever all vår fantasi og skaperevne for å må målene. Krevende fordi det er krefter som virker for større forskjeller mellom folk. Og fordi våre politiske motstandere på høyresiden går til angrep på mange av de fellesskapsløsningene som er selve bærebjelken i sosialdemokratisk politikk.

Skal vi lykkes trenger vi sterke fellesskapsløsninger

I de siste dagene har det vært diskusjon i mediene om organiseringen av omsorgstjenester og spørsmålet om private og frivilliges bidrag. For og mot privatisering og konkurranse. Og spørsmål om hvor Arbeiderpartiet står.

Vi kan være veldig klare på det:

Arbeiderpartiet er partiet for fellesskapsløsningene. Klart og tydelig offentlig ansvar for velferdstilbud.

Vi har drevet fram disse tilbudene. Når vi har greid å utvikle et samfunn som bygger på likeverd og like rettigheter er det fordi vi har hatt sterke offentlige velferdsløsninger.

Barnehager, skole, helse og omsorg.

Fra en av Europas laveste barnehage-dekninger i 1970 til vi nå nesten er fremme ved målet om full barnehagedekning.

Et likeverdig skoletilbud til alle.

Skritt for skritt utbygging av helsetilbudene. For bare å ta de siste årene: I 1990 brukte vi årlig 30 milliarder på helseformål – i dag bruker vi 60 milliarder.

En kraftig satsing på eldreomsorgen der vi så sikter mot målet om enerom på sykehjem for alle eldre som ønsker det.

Poenget er:

Du skal vite at du blir tatt vare på når det trengs.

Du skal vite at du har rett til en trygg alderdom, at det ikke handler om størrelsen på lommeboka.

Det er en rettighet du har, og som du skal kunne føle deg trygg på.

Disse fellesskapsløsningene – som vi alle er med på å betale for – er selve ryggraden i vårt velferdssamfunn. Og mer enn det; de gir oss fordeler når vi nå er inne i kunnskapsalderen.

Verden omkring merker seg at det er de nordiske landene som står best rustet. Nettopp fordi forskjellene er små. Fordi mange kan mye, fordi få faller utenfor, fordi vi har mye trygghet.

Når jeg ser framover – mot det samfunnet vi vil se for oss selv og våre barn – så er jeg sikker på dette: Det er et samfunn som skal ha sterke fellesskapsløsninger. En sterk, dyktig og tjenestevillig offentlig sektor. Som setter brukeren i sentrum og som strekker seg for å imøtekomme de ønsker og behov brukeren har – enten du er pasient, skoleelev, student eller eldre.

Vi skal styrke og bygge ut offentlig sektor

Jeg tror rett og slett på en sterk offentlig sektor. Spørsmålet er jo ikke om vi skal bygge ned offentlig sektor, slanke den, kutte ned budsjetten.

Nei spørsmålet er jo: Hvor mye kan vi greie å bygge den ut? Få mer tjenester innen skole, helse og omsorg. Få flere hender og hoder i arbeid. Finne nok folk i arbeidsmarkedet.

Vi har gått inn for storstilte satsinger på eldreplan, psykiatriplan og kraftplan. Det er storstilte offentlige satsinger. Der det offentlige – fellesskapet tar ansvar. Og der vi vil trenge en sto offentlig sektor med mange dyktige og motiverte offentlige ansatte.

Sammen med LO satte vi ned et utvalg under ledelse av Jørgen Kosmo for å ”utarbeide felles retningslinjer og holdninger til fornyelses- og omstillingsarbeidet i kommunesektoren”. Og holdningene er klare:

I Arbeiderpartiet er vi i mot privatisering fordi det betyr at fellesskapet ikke lenger tar ansvar for grunnleggende velferdstjenester. Vi er i mot at vi skiller ut deler av det offentlige ansvaret og sier at fra nå av er det markedet som rår.

Velferd handler ikke om marked, det er ingen vare som kan omsettes. Det er ikke sant at private løsninger automatisk er bedre og billigere. Private løsninger er ofte første steget på veien mot at lommeboka får avgjøre. Da vet vi hvor vi er på vei. Mot forskjellssamfunnet. Og det vil vi ikke.

Bestemor skal ikke ut på anbud.

Hun skal ha best mulig tilbud.
Hennes behov skal stå i sentrum.

Det er et offentlig ansvar.

Når behovene for økt omsorg melder, seg skal det offentlige sikre at behovene blir dekket. Det offentlige skal sette en høy standard for den hjelpen bestemor skal ha. Enten hun bor i nord eller sør, øst eller vest i landet. Og tilbudene skal være likeverdige.

Ryggraden i vår felles velferd er tjenester som blir utført av offentlig ansatte. Det har vi gode erfaringer med. Her skal tyngdepunktet ligge. Det gir en grunnleggende trygghet for likeverdige tilbud at det offentlige har ansvaret.

Kommunene må finne løsningene

Når det offentlige – stat eller kommune - følger opp sitt klare ansvar skal vi nå som før kunne trekke veksel på tjenester levert både av frivillige og private.

Dette handler også om lokalt selvstyre. Kommunen sitter med et stort offentlig ansvar. Da må vi gi dem frihet til å håndtere det ansvaret. I samsvar med lokale behov og muligheter.

Kosmo-utvalget sier at ”politikken må formes slik at kommunene i stor grad selv velger organisasjonsformer for hvordan tjenestene skal utvikles”.

Og da er det naturlig at kommunene følger opp det som allerede er en tradisjon på mange områder, nemlig et samspill med private og frivillige som kan supplere og bidra.

Private innslag har vi erfaringer med fra mange andre områder. I Arbeiderpartiet vil vi ha full barnehagedekning. Også det er et offentlig ansvar. Men i dag er mange av barnehagene drevet av foreldrene selv, bedrifter eller andre private. Det offentlige setter standarden, bestemmer spillereglene og gir økonomisk støtte.

Når vi er på helsestasjonen, møter vi gjerne en privatpraktiserende lege som har inngått driftsavtale med kommunen. Men hva du har rett til og hva du blir refundert, avgjøres av det offentlige. Når vi bygger ut rusmiddelomsorgen satser vi også på erfaringen fra frivillige, som Kirkens Bymisjon.

At legen som gir deg behandling på helsestasjon er privatpraktiserende betyr ikke at vi har privatisert primærhelsetjenestene.

At barnehagen der du sender ungene dine er drevet at bedriften der du jobber betyr ikke at vi har privatisert barnehagetilbudet.

Og om en kommune velger å trekke veksler på et private tilbud innen eldreomsorgen betyr det ikke at vi har privatisert eldreomsorgen.

Det betyr at kommunen har funnet fram til en løsning som ivaretar brukerens behov. Innen regler satt av det offentlige. Og der vi som parti alltid vil legge avgjørende vekt på at vi ivaretar fordelingshensyn. Det skal ikke være forskjell på folk når det kommer til rett til helse og omsorg.

Og jeg synes Kosmo-utvalget sier det treffende når de skriver: ”For arbeiderbevegelsen () er det et absolutt krav at det offentlige ikke organiserer seg bort fra de folkevalgtes ansvar og styringsmuligheter.”

Offentlig sektor skal styrkes. Derfor må den fornyes.

Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen arbeider med å fornye offentlig sektor. I regjeringserklæringen sa vi det kort og klart: Offentlig sektor skal styrkes. Derfor må den fornyes.

Og når vi går til den jobben er det som offentlig sektors fremste forsvarere.

Folk forventer seg mye av det offentlige. Langt mer enn før. Og folk er ikke sene med å vise sin misnøye om de føler at deres rettigheter ikke oppfylles. Dette er en viktig inspirasjon.

Men det er også en trussel. For om folk mister tilliten til de offentlige fellesskapsløsningene – da er veien kortere til at de med penger melder seg ut. At fellesskapet rakner. At vi får A- og B-lag.

Skille mellom mål og midler

Fornyelse av offentlig sektor er ikke et mål. Det er et middel.

Jeg har vært klar på målet:

Et velferdssamfunn som sikrer likeverd, skaperkraft og rettferdig fordeling. God skole. Variert næringsliv. Aktivitet i hele landet – i byene og i distriktene. Trygg alderdom. Borte med tendenser til nyfattigdom.

Vi skal strekke oss mot disse målene med tiltak og politikk på en lang rekke områder. Og så skal vi være klar på forholdet mellom mål og midler.

Når vi leser at legene på sykehusene bruker stadig mindre tid på pasientene – da reagerer vi alle. Sykehusøkonomien må styrkes. Men vi må også se grundig på hvordan vi organiserer.
Bedre organisering er et middel. Målet er at vi skal komme lettere til legen, få bedre tilbud, bedre oppfølging – bedre helse.

Når stadig flere er nettkunder i bankene minner det oss om at vi også kan komme på nett med alle de offentlige etatene vi forholder oss til. 300.000 mennesker leverte selvangivelse på internett i år. Det sier noe om hva vi kan få til av forbedringer på andre områder – at vi få en døgnåpen offentlig sektor slik vi i dag har døgnåpne banker via nettet.

Utbygging av nettet – bredbånd med stor kapasitet er igjen et middel. Målet er å få lettere tilgang til informasjon, lettere tilgang til tjenester, nye store utviklingsmuligheter for næringslivet vårt.

Et lønnsoppgjør for lærerne er ikke særlig visjonært i seg selv. Men om jeg sier at dette er et historisk i lærerlønnen – og at det er steget på veien til å sette kunnskapsformidling i sentrum for en bedre skole – da ser vi konturene av et bedre samfunn.

Målet er bedre skole for ungene våre. Mer kunnskap. Et trygt sted å være. En god skole for alle – uansett sosial bakgrunn.

Avviklet øremerking av statlige midler til kommunene er heller ikke særlig visjonært i seg selv. Men om jeg sier at dette er steg på veien mot å gi kommunene større frihet, mer selvstyre, mindre statlig detaljkontroll – da ser vi konturene av et samfunn som utvider demokratiet og løfter beslutningene nærmere der folk bor.

De lokalt folkevalgte får større ansvar. Det vil gi større mening for deg som velger å engasjere deg før et valg. Fordi de som blir valgt i et lokalvalg betyr mer for hverdagen din. Det blir lettere å påvirke.

Reduksjon i antall statlige direktorater høres ganske teknisk ut. Men om jeg sier at dette handler om evnen til å flytte ressurser til noe som er aller viktigst – nemlig flere og bedre tilbud innen skole, helse og eldreomsorg – da ser vi konturene av et demokratisk system som kan møte en rivende samfunnsutvikling – som kan sette det enkelte menneske i sentrum og som har handlekraft til å holde det man lover.

Måler er mer nærhet til beslutningene, mer demokrati, mer innflytelse.

Det kan høres ut som en personalsak når avisene melder at en norsk general skal lede de internasjonale styrkene i Kosovo.

Men dette handler om noe langt mer. Det handler om at Norge tar europeisk medansvar. Det handler om at Norge og Danmark sammen skal lede den største fredsbevarende operasjon siden annen verdenskrig.

Det vil koste, og det vil gå på bekostning av andre viktige behov i Norge. Det illustrerer at freden koster og forplikter. Og at Norge er i stand til å ta ansvar når det trengs.

Eller ta Telenor. Beslutningen om å gå fra Televerket til Telenor vakte mye strid. Det var smertefulle beslutninger den gang de ble fattet. Men i dag tro jeg få vil mene at vi burde skru klokka tilbake.

Å legge til rette for dagens Telenor krevde mange små og store avgjørelser, som når vi nå legger til rette for at selskapet kan hente inn ny kapital og søke nye partnere gjennom børsnotering.

Men hva er målet? Det er å ha et sterkt nasjonalt kraftsenter innen telekommunikasjoner. Et kunnskaps- og kompetansemiljø som kan gjøre at vi hevder oss. At vi kan ligge i front teknologisk, at kunnskapen hos oss er den ledende i verden.

Og det har vi greid. Telenor er Norges mest verdifulle selskap – langt mer verdt enn Statoil.

Mye av det samme må vi tenke når det gjelder Statoil. Målet vårt er å kunne sette Statoil i stand til å spille en ledende rolle også i framtiden. Om å ligge teknologisk i front. Om å kunne bruke alt det selskapet har lært på norsk sokkel til å hevde seg på nye områder i utlandet.

Da må vi sikre at Statoil får så gode muligheter som mulig til å greie den jobben. Alle er kjent med hva Landsstyret og Sentralstyret har vedtatt i denne saken. Jeg skal ikke gå inn i detaljer her og nå, men bare minne om noen forhold som jeg mener det er viktig at vi har klart for oss:

For det første er det slik at alle olje og gass på norsk sokkel tilhører den norske stat. Det er fellesskapets felles eiendom. Alle oljeselskaper produserer på en tidsavgrenset avtale, eller lisens. Det gjelder Statoil like mye som det gjelder BP Amoco og Shell. Slik skal det fortsatt være. Vi diskuterer ikke å "gi fra oss" noen del av vår fellesformue på norsk sokkel.

For det andre er det ikke slik at staten i dag bruker Statoil som et "instrument" i oljepolitikken, eller at vi driver politisk styring av Statoils virksomhet. Tvert i mot, gjennom årene har vi ønsket å legge til rette for at Statoil skal bli mer likestilt med andre selskaper - og konkurrere på lik linje med dem.

For det tredje er det heller ikke slik at statens inntekter fra Statoil utgjør noen hoveddel av statens oljeinntekter. De viktigste inntektene kommer fra skatter og avgifter, og fra SDØE som er statens direkte eierskap i de enkelte lisensene på sokkelen.

I år anslår vi at de samlede inntektene for Staten fra petroleumsvirksomheten vil bli på 172,5 milliarder kroner. Av dette kommer 1, 7 milliarder kroner fra aksjeutbytte fra Statoil. Resten kommer fra skatter, avgifter og inntekter fra statens eierandeler. Utbyttet fra Statoil utgjør med andre ord rundt 1 prosent.

Statoil er veldig viktig. Men først og fremst i kraft av sin verdi, sin kompetanse og sine markedsposisjoner, det er ikke gjennom Statoil at staten henter de viktigste delene av oljeinntektene.

For det fjerde er det viktig å ta hensyn til at staten - som eier av Statoil - har et ansvar for at bedriften får de beste mulighetene til å utvikle seg videre, både i Norge og i utlandet.

Og da må vi lytte når det styret vi har utnevnt i Statoil, ledelsen i selskapet og de ansatte – samt viktige organisasjoner som Fellesforbundet og NOPEF - har bedt om at vi gir Statoil bedre utviklingsmuligheter til å møte konkurransen, til å hevde seg i allianser med andre og til å kunne utvikle seg i nye deler av verden.

Vi må ta inn over oss hvor mye som har forandret seg gjennom de siste årene. Både konkurransesituasjonen og markedssituasjonen for Statoil har forandret seg kraftig i løpet av de siste årene. Konkurrentene til Statoil har slått seg sammen og blitt enda større. Samtidig ser vi hvordan både markedene for elektrisitet og gass endres ute i Europa. Alt dette har betydning for Statoil, og for selskapets videre utvikling.

I Arbeiderpartiet ønsker vi ikke å begrense statens styringsmuligheter i oljepolitikken, eller å avgi felles verdier til private.

Det som er viktig for oss er å styrke Statoil som et norskbasert selskap, med evne til å konkurrere internasjonalt. Da tar vi vare på de verdiene som er bygget opp i selskapet. Vi vil at staten fortsatt skal ha en dominerende eierposisjon i selskapet, blant annet for å sikre at det forblir et norsk selskap, med hovedkontor i Norge, med forskning og utvikling i Norge og med en sterk organisasjon i ulike deler av landet.

Som med Telenor mener vi at vi kan tilføre Statoil mye – både kapital, kunnskaper, kontakter og allianser ved å invitere til et utvidet eierskap.

Et sterkt Statoil er viktig, ikke bare for eieren og de som jobber i selskapet, men for norsk industri og for norsk teknologiutvikling mer generelt. Derfor handler dette om å ta vår olje- og industripolitikk inn i en ny tid. Å møte framtiden med nye virkemidler. Å skape en klarere rollefordeling mellom statens oppgaver som konsesjonsmyndighet og industrieier.

Mulighetenes samfunn

Da vi tok på oss regjeringsansvaret i mars la jeg vekt på at Norge er mulighetens samfunn.

Vi har en befolkning med erfaring og kunnskap. Vi har rike naturressurser. Vi har et utviklet velferdssamfunn, en mangfoldig kulturtradisjon og vi lever i et fredelig hjørne av verden.

Og kjernen i mulighetenes samfunn er menneskene som bor i landet. Deres kunnskap, deres motivasjon og deres felles utgangspunkt for å skape verdier, skape innhold med kvalitet, skape fellesskap og solidaritet.

Før dette møtet besøkte jeg Kunnskapsparken her på Lillehammer og åpnet nyskapingssenteret. Her så vi en av nøklene til mulighetenes samfunn.

Mennesker som bringer med seg kunnskap og ideer til en felles møteplass. En tilnærming bygget på at vi i sammen kan utvikle denne byen, denne kommunen, dette landet.

I kunnskapssamfunnet er det fortsatt konkurranse i næringslivet. Men det er også mye større innslag av samarbeid. Sterkere koplinger mellom utdanning, opplæring og verdiskaping, mellom offentlige myndigheter og private bedrifter. Større betydning av nettverk der mange er involvert i forskning, utvikling og produksjon – av varer og tjenester. I tradisjonell industri, i skog og landbruk, i hele tjenestenæringen.

I kjernen av denne utviklingen er mennesker som bor, arbeider og utvikler samfunnet i fellesskap. Et velferdssamfunn der alle har tilhørighet og trygghet.

Mulighetenes samfunn.