Sosialdemokratiet: Verdier og utfordringer

Innledning

Kjære venner.

Det er alltid hyggelig å komme hit til Trondheim, og spesielt hyggelig er det å komme hit til Tranmælkonferansen.

Navnet forplikter.

Martin Tranmæl spilte en enestående rolle i norsk arbeiderbevegelse. I tiår etter tiår var han en av bevegelsens fremste ledere.

Gjennom uroen og splittelsen i 1920-årene, gjennom etableringen av Arbeiderpartiet som landets største og ledende parti i 1930-årene, under de vanskelige krigsårene, og i etterkrigstiden der han hadde sine posisjoner som mangeårig medlem av partiets sentralstyre og ikke minst som landsmøtevalgt redaktør av Arbeiderbladet.

Og så var han trønder.

Haakon Lies bok om Martin Tranmæl heter "Et bål av vilje." Det er en sterk tittel på en sterk bok om en sterk mann, skrevet av en annen sterk mann.

Jeg mener tittelen er dekkende, både for Martin Tranmæl og for Haakon Lie.
Men også for den tradisjonen og det engasjementet som de begge representerte.

Det er derfor med adskillig ydmykhet og respekt jeg skal snakke om sosialdemokratiets verdier og utfordringer her i dag.

Vårt oppdrag: Rettferdig fordeling og et anstendig liv for alle

Sosialdemokratiet har et oppdrag, et overordnet mål, som politisk bevegelse: Det er å skape rettferdige vilkår og muligheter for et anstendig liv for alle.

Et slikt oppdrag kommer ikke av seg selv. Det ble formulert av tusenvis av enkeltmennesker som ønsket å forandre samfunnet. Som ville ha slutt på uretten. Og som var villige til å sette politisk makt og organisering bak sine krav.

Her i Trondheim var Edvard Bull i mange år professor i historie. Mange av dere vet at han var forfatter av de to første bindene av "Arbeiderbevegelsens historie", som kom ut på midten av 1980-tallet. Det var et stort løft, både for norsk historieforskning og for norsk arbeiderbevegelse.

Bull skriver at for å forstå arbeiderbevegelsen, må man forstå mer enn dens ledere og fremste tillitsvalgte. Det er alltid viktig hva lederne sa og tenkte, men de viktigste i arbeiderbevegelsen er ikke de som står på talerstolen. De viktigste er de som hører på.

Det er fra tilhørerne at visjonene, drømmene og målene kommer. Men det er også derfra den politiske kraften kommer.

Sosialdemokratiets oppgave har alltid vært å binde visjonene og den politiske kraften sammen, og gi det en retning. Bare slik er det mulig å skape endring.

Det enestående med sosialdemokratiet var at vi som bevegelse var i stand til å levere nettopp dette "limet" mellom virkelighet og visjoner. Organisasjoner for utforming av krav og politikk. Organisasjoner for opplæring, kultur og samhold. Organisasjoner som økte arbeiderklassens og husmennenes selvfølelse, og ga dem tro på at de selv var sterke nok til å drive endringene igjennom.

I dag har vi vanskelig for å skjønne hvor urimelig tanken om et demokratisk og solidarisk samfunn kunne virke i arbeiderbevegelsens første år.

Eilert Sundt, en av våre aller første og fremste samfunnsforskere, reiste omkring i Norge på midten av 1800-tallet og kartla levekår og samfunnsforhold. Han studerte livet for de fattige i byene og de fattige på landsbygda. Forskningen hans var banebrytende, både når det gjelder metode og tema.

Han forteller om de menneskene han traff i noen fattige grender i Fron i Gudbrandsdalen. I følge folketellingen fra 1845 var det nesten dobbelt så mange husmenn som gårdbrukere i Fron. Husmennene hadde knapt noen egen jord å leve av, og gårdbrukerne nektet dem å rydde ny jord i skogen. Det var en fattigdom som vi ikke kan forestille oss.

Likevel var ikke husmennene nederst på stigen. Aller nederst var "innerstene", de som ikke hadde noen egen jord og som måtte leie seg inn hos andre. I en av husmannsfamiliene traff Sundt en slik "innerst", en innlosjerende jente med fire barn. To av barna var satt bort på arbeid ved gårdene i nærheten, mens de to minste var med moren mens hun måtte gå lange turer for å tigge. Ikke hver dag – for det ville ikke bøndene ha noe av – men hver tredje dag.

Tidlig om morgenen måtte hun opp, og da hun kom tilbake etter en lang dag i bygda kunne hun i beste fall ha fått med seg tre kvart kilo med mel. Det ble en kvart kilo mel på jenta og de to barna om dagen.

Men så la Sundt merke til noe viktig: At mens "innerstene" og tiggerne sjelden fikk mye sympati og støtte hos bøndene, var det en sterk følelse av fellesskap mellom husmannsfamiliene og de aller fattigste. Bøndene mente som regel at tiggingen var en uting, og de ville begrense den. Men husmenn flest mente at alle mennesker hadde krav på noe å leve av. Derfor nektet de seg helle ikke å stjele litt fra bondens stabbur når det knep som verst.

Synet på hva som var rett og rimelig var rett og slett forskjellig mellom de som hadde mest og de som hadde minst.

Og her ligger det mye politisk sprengkraft – for det var jo nettopp husmennene som ut over 1800-tallet reiste fra bygdene og inn til byen, der de nye fabrikkene kunne tilby arbeid. Her møtte de nye former for urett. Men de fant også nye fellesskap.

Mellom 1800 og 1855 ble folketallet i Oslo tredoblet. De som kom til byen hadde ofte problemer med både å skaffe seg arbeid og et sted å bo. En undersøkelse som Sundt gjorde om levekårene i Pipervika og Ruseløkbakken i 1858 viste at arbeiderne i gjennomsnitt bodde fire mennesker på ett rom. Var det ekstra dårlig kunne to-tre familier dele et værelse.

Og arbeidsmarkedet var preget av mye sesongledighet. Dagsarbeid var vanlig. Aktiviteten i trelasten og på brygga gikk ned når isen la seg på Oslofjorden eller når sledeføret på Strømsveien var dårlig. Da var det ingen jobber, og heller ingen inntekt.

Kosten var dårlig. I Pipervika var poteter sjelden kost. Det gikk mest i skillingsbrød og sirup, kaffe og – dessverre – mye brennevin.

I det hele tatt lå håpet i å få seg fast arbeid – et arbeid som ga en sikker, om enn liten inntekt.

Vanskelighetene i byene var altså ikke mindre enn på bygdene.

I dag har vi lett for å glemme at fattigdom ikke bare betyr dårlige materielle kår. Det betyr også umyndiggjøring og avhengighet av andre. Fattigdommen fratar menneskene deres verdighet og selvrespekt.

Det vokste fram en rekke "arbeiderforeninger" i Norge. Noen var kristne. Noen tilhørte avholdsbevegelsen. Noen var konservative. Det som var typisk for de fleste av dem var at de på ulike måter skulle "ta seg av" arbeiderne og deres familier. Lære dem skikk og bruk. Holde dem edru. Sørge for at de fikk den nødvendige dannelse. Vi må huske at arbeidere og fattigfolk av mange ble sett på umoralske og hjelpeløse. Klassekløften var en også en dyp kulturkløft.

Det fantes ett unntak fra denne samlingen av foreninger: Thranitterbevegelsen, og den senere arbeiderbevegelsen.

Thranitterbevegelsens enorme vekst i årene fra 1848 til 1851 er intet mindre en enestående. Tredje juledag 1848 ble den første foreningen – Drammens arbeiderforening – stiftet. Tre måneder senere ble en tilsvarende forening stiftet i Kristiania.

I februar 1850 fantes det 101 arbeiderforeninger, med 8.117 medlemmer;
I april: 216 foreninger, med 17.828 medlemmer;
Og i juli: 273 foreninger, med 20.854 medlemmer.

Da denne arbeiderbevegelsen var på toppen i 1851 kan den ha organisert mellom 30.000 og 40.000 mennesker. Så skal vi huske at hele Norges befolkning av menn over 20 år ikke utgjorde mer enn 370.000 personer. Det vil si at omtrent hver tiende voksne mann i Norge var organisert i en arbeiderforening.

Hva kan forklare en slik enorm vekst og tilslutning? Hva er det som utløser slike krefter? Og hva er forskjellen mellom budskapet fra Marcus Thrane og de konservative og kristne arbeiderforeningene?

Her er vi ved kjernen. I den aller første artikkelen i "Arbeider-Foreningernes Blad" skriver Thrane blant annet dette:

"Våkn derfor opp, arbeidere. Foren dere og stå sammen om å avgjøre deres egen framtid. Ha alltid i tankene at enhet gjør sterk. Lag derfor arbeiderforeninger, for dette er det eneste middelet som får de andre til å gi etter."

Der andre snakket om milde gaver, snakket Thrane om å kreve sin rett. Der andre manet til nøysomhet, manet Thrane til kamp og organisering. Der andre snakket om dannelse og sedelighet, snakket Thrane om å forandre virkeligheten ved egen kraft. Det handlet om å gå til direkte angrep på fattigdommens umyndiggjøring. Det handlet om å gi menneskene selvrespekt, og tro på hva de selv kunne utrette.

For Thrane var rettferdighet noe mer enn en vennlig tanke. Rettferdighet var noe som kunne skapes gjennom felles handling. Gjennom samhold og solidaritet.

Thranitterbevegelsen ble hardt forfulgt og slått ned. Den levde derfor ikke særlig lenge. Men den viste vei. Og den gjorde det klart hva som måtte være hensikten med arbeidernes politiske organisering. Hva som var oppdraget: Å sikre rettferdig fordeling og et anstendig liv for alle. Og hva som var virkemidlene: Arbeidernes organisering, politisk demokrati og – ikke minst – alles rett til et fast arbeid.

Den skandinaviske modellen

Jeg har snakket mye om fortid, og om den aller første arbeiderbevegelsen. Vår historie er naturlig nok preget av norske forhold, men den har også mange likhetstrekk med det som skjedde i mange andre europeiske land. Og i særlig grad finnes det en likhet med utviklingen i de andre skandinaviske landene.

Det disse landene har gjort er å etablere en samfunnsmodell som er nokså unik, og som i internasjonal forskning har et felles navn: Den skandinaviske velferdsmodellen.

Hva er det som kjennetegner denne modellen? Det er flere ting:

Vi har bygget universelle ordninger som sikrer enkeltmenneskenes trygghet ved inntektsbortfall, sykdom og alderdom

Vi anstrenger oss for å skape mest mulig likhet i levekår – derfor er forskjellene mellom folk mindre i Skandinavia enn i noen annen del av verden

Vi har etablert en omfattende offentlig velferdsproduksjon, fordi vi mener at velferden skal være mest mulig rettferdig fordelt

Vi har satset mye utdanning og kompetanse, og ligger på toppen på disse områdene

Vi har satset på kultur – ikke bare som en kilde til adspredelse – men også som en kilde til frigjøring

Vi har mer likestilling mellom kjønnene enn i andre land

Vi har bygget ut demokratiet, både lokalt og på arbeidsplassene. Vi har medvirkning og medbestemmelse for elever, foreldre og studenter

Vi har lykkes med å skape økonomier som gir høy verdiskaping, store inntekter og høyere velstand i våre land enn de fleste andre steder i verden

Og så skal vi huske: Vi har sterke og ansvarlige fagbevegelser, som er viktige drivkrefter for nye reformer og som tar et helhetlig samfunnsansvar.

I alle de skandinaviske landene har sosialdemokratiet hatt en spesielt sterk stilling. Også i dag er det sosialdemokratiske regjeringer i både Sverige, Danmark og Norge. Det betyr ikke at sosialdemokratiet har vært alene om å lage velferdsstaten. Det betyr snarere at sosialdemokratiet har lykkes med å vinne flertall for denne modellen, også blant partier som tidligere så på velferdsstaten som en ulykke.

Det er en lang vei fra Pipervika i 1858 til dagens Norge.

Men det er også en lang vei fra 1950-tallets Norge til i dag.

For forandringene skjer nå raskere enn noen gang.

Samtidig er det interessant å merke seg at mange av de sakene som mobiliserte arbeiderbevegelsen for 150 år siden, også mobiliserte for 100 år siden, for 50 år siden, for 10 år siden – ja, helt fram til i dag.

Hvilke saker er så det?

Det er kampen for arbeid til alle. Et krav som Marcus Thrane formulerte i sin tid, og som fortsatt er en bærebjelke i vår økonomiske politikk;

Det er kampen for utdanning og kompetanse for alle. Forskjeller i kunnskap betyr forskjeller i levekår – da som nå – ja kanskje enda mer nå;

Det er kampen for å øke menneskenes trygghet, og viljen til å bygge kollektive velferds- og forsikringsordninger;

Det er kampen mot de store forskjellene i inntekter og levekår;

Det er kampen for demokrati – for demokratiet er ikke bare et mål i seg selv, det er også sosialdemokratiets viktigste virkemiddel.

Og det er kampen for en solidaritet som også er internasjonal – der vi har et ansvar utover oss selv – fordi det er moralsk riktig – men også fordi det er i vår egeninteresse.

Like viktig som at mange av spørsmålene er de samme, er det at selve hovedvilkåret for å kunne drive en solidarisk politikk også er det samme: Og det handler om evnen til å leve seg inn i andre menneskers liv og problemer. Evnen til medfølelse. Evnen til å kjenne seg selv igjen i andres strev. Evnen til å identifisere seg med andre, og tenke: "Det kunne vært meg. Det kunne vært en av mine."

Det handler om evnen til å erkjenne at selv den sterkeste noen ganger er svak, og at vi kan gjøre hverandre sterke sammen.

Enhet. Samhold. Å sette alle i stand til å mestre sin egen situasjon. Det var budskapet fra Thrane og fra det tidligste sosialdemokrati.

Og da skal vi tenke over at alle våre kollektive velferdsordninger – hele den modellen for samfunnet som vi har bygget – er helt avhengig av at slike følelser fortsatt finnes. At vi kan tenke slik. At vi kan handle slik.

Det er derfor vi har etablert "arbeidslinja" i velferdspolitikken. Fordi folk skal settes i stand til å klare seg selv. De skal ikke skyves utenfor. Fordi arbeid gir identitet, selvfølelse og integritet.

Det er derfor vi står vakt om folketrygden og våre felles velferdsordninger. Trygghet skal ikke være for de få, men skal gjelde for alle.

Det er derfor vi organiserer våre mest grunnleggende velferdstjenester gjennom det offentlige. De skal være tilgjengelige for alle. På like vilkår.

Og så vil jeg legge til: Det er derfor vi skritt for skritt legger til rette for økt valgfrihet for familiene og kvinnene gjennom fødselspermisjon, pappapermisjon, barnehager og skolefritidsordninger.

Alt sammen handler om muligheter til å delta, om friheten til å gjøre egne valg uten at tryggheten og omsorgen svekkes.

Og så vet vi at friheten for hver enkelt blir større når vi går sammen, når vi tar ansvar for hverandre.

Her ligger grunnleggende sosialdemokratiske verdier. For oss er ikke velferd bare et spørsmål om å dele ut mest mulig kontanter fra det offentlige, og deretter la folk greie seg selv.

En slik måte å tenke på skaper ingen god arbeidsmarkedspolitikk. Det skaper ingen god velferdspolitikk. Det skaper ikke trygge og gode oppvekstvilkår for barna våre. Og det skaper heller ingen god omsorg for de som trenger pleie og tilsyn.

Dette er en av våre alle viktigste lærdommer: At verdiskaping handler om mer enn penger. At verdiskaping handler om å dekke behov. Og at det er gjennom å dekke behov at vi skaper valgmuligheter for den enkelte.

La meg gi dere noen eksempler: Norge er ett av landene i verden med høyest yrkesdeltakelse. Nesten 80 prosent av norske menn og nesten 75 prosent av norske kvinner i alderen 15 – 64 år er i arbeid.

Her ligger det 20.århundredes kanskje sterkeste endring av det norske samfunnet. Kvinner tok utdanning og arbeid. Det handlet dypest sett om grunnleggende frigjøring.

I EU-landene er bare 53 prosent av kvinnene sysselsatt. Hadde vi hatt en like lav yrkesdeltakelse, ville det bety 285.000 færre kvinner i arbeid. 285.000 – det er veldig mange kvinner. Hvordan hadde velferdstilbudene vært uten disse kvinnene i arbeid? Hva slags eldreomsorg og helsevesen ville vi hatt?

Hvordan har denne sterke kvinnelige yrkesdeltakelsen blitt mulig?

Det er mange svar på det. Men det er helt sikkert at felles velferdsordninger som svangerskapspermisjon, pappapermisjon, barnehager og skolefritidsordninger spiller en avgjørende rolle.

Det er først når vi dekker behovene for en trygg omsorg at vi greier å hente ut så mye av arbeidsstyrken vår. Men disse behovene dekker vi ikke bare ved å dele ut penger. De dekker vi ved å produsere tjenester. Tjenester som holder en så høy kvalitet at vi føler oss trygge når ungene er i barnehagen. Det er først da vi føler at vi har reell valgfrihet. Og det er nettopp denne valgfriheten som gjør det mulig for oss å skape større verdier.

Et annet eksempel er arbeidsmarkedstiltakene. Ved inngangen til 1990-tallet tapte vi tusenvis av arbeidsplasser hvert eneste år. Da omslaget kom ble det skapt tusenvis av nye arbeidsplasser hvert år.

Men for å utnytte den tilgjengelige arbeidskraften er det helt nødvendig at folk er i stand til å gjøre de nye jobbene. Derfor trenges det opplæring og kvalifisering. Vår politikk har vært å sette milliardbeløp inn i arbeidsmarkedstiltak for å få til nettopp det.

Nå ser vi at sosialdemokrater i andre land – for eksempel Storbritannia – kommer etter. De vet i dag at passiv ledighetstrygd ikke er nok for å få bukt med ledigheten. Det må gjøres mer. Vi har visst dette lenge, og derfor har vi vært i stand til å bringe ledigheten systematisk ned – ikke minst fordi vi har satset så mye på å kvalifisere folk til nye jobber.

Dette er nok et eksempel på at det å dele ut penger aldri kan være nok. Alle skal ha krav på økonomisk trygghet ved arbeidsledighet. Men den viktigste oppgaven er å få folk tilbake i jobb. Og da er en aktiv arbeidsmarkedspolitikk ett av våre viktigste virkemidler.

Jeg kunne gjøre listen enda lengre: I sosialpolitikken møter vi mye av det samme. Meningen med sosialstøtte er ikke at flest mulig skal få sosialstøtte. Meningen er at folk skal settes i stand til å greie seg selv, og mestre sine egne liv. Da kan ikke pengestøtte være det eneste tiltaket, selv om det er viktig nok. Vi må inn med tiltak som igjen gjør folk økonomisk selvhjulpne.

Her ligger det en fundamental forskjell mellom sosialdemokratiet og våre motstandere på høyresiden. Mens de snakker om økt valgfrihet gjennom kontantstøtte til alle, vet vi så godt at dette er en valgfrihet som ikke er reell. Det hjelper ikke å ha kontanter til å betale en barnehage dersom barnehagen ikke finnes. Verken ledighetstrygd eller sosialstøtte er i seg selv tilstrekkelig til å gi folk den selvstendigheten de både ønsker og trenger.

Arven fra Marcus Thrane er tydelig: Vi kan bare skape et bedre liv for menneskene ved å sette dem i stand til å forme sine egne livsbetingelser. Gode liv er ikke noe vi får fra andre. Gode liv er noe vi skaper selv.

Sosialdemokratiets utfordringer

Mens historie er både viktig og interessant, er det tross alt i framtiden at vi skal tilbringe resten av livet.

Vi må åpent erkjenne at vi fortsatt har utfordringer knyttet til fordeling, trygghet og velferd i Norge. Vi har fortsatt problemer knyttet til grupper som blir satt utenfor. Samtidig møter vi nye utfordringer fra ny teknologi, nye miljøproblemer og et enormt behov for å skape mer rettferdig fordeling mellom rike og fattige land. Og vi møter nye utfordringer knyttet til at befolkningen er blitt mer sammensatt og mangfoldig, og at vi skal forvalte vår felles nasjonalformue i et langsiktig perspektiv.

Sosiologen Anthony Giddens snakker om at vi lever i en tid der det skjer to typer av "modernisering" samtidig. For det første har vi en "tradisjonell" form for modernisering som er knyttet til økonomisk vekst og økt velstand. Historisk sett har sosialdemokratiet brukt mye ressurser på å skape vekst og sikre en rettferdig fordeling av velstanden.

Men i tillegg til denne formen for modernisering skjer også noe annet: Vi ser at den materielle velstanden og teknologiske utviklingen reiser nye spørsmål. Spørsmål om hvordan vi skal ta vare på miljøet. Spørsmål om hvilke typer teknologi vi ønsker å gjøre bruk av, og hvilke vi ikke ønsker å bruke. Spørsmål om alle sider ved utviklingen faktisk er positive og ønskelige, eller om vi mister noe vesentlig på veien. Spørsmål om alle nye former for valgfrihet faktisk er av det gode, og i så fall: Et gode for hvem?

Vi vet fra undersøkelser i Norge at økt materiell velstand ikke nødvendigvis gjør folk mer lykkelige. Mens 23 prosent av de spurte sa at de følte seg "meget lykkelige" i 1985, hadde andelen sunket til 19 prosent i 1999. I mellom disse to årene har vi hatt den lengste vekstperioden i Norge siden 1950- og 60-tallet.

Samtidig ser det ut til at folk bli mer pessimistiske med tanke på framtiden. Av alle som ble spurt i Norsk Monitor i 1999 svarte hele 42 prosent at de trodde samfunnet ville utvikle seg til det verre, mens bare 9 prosent svarte at de trodde det ville utvikle seg til det bedre.

Mens vi har hatt vekst i omfanget av psykiske helseproblemer, ser vi en sterk vekst i utgiftene til sykelønn og uføretrygd. Særlig er det urovekkende at stadig flere blir langtidssykemeldte og at vi så langt ikke har greid å snu omfanget av uføretrygding. Det kan se ut som vi har fått et arbeidsmarked som bare passer for de som er 100 prosent friske i 100 prosent av tiden. Det er i så fall ikke til å leve med.

Prinsipielt er mange av disse utfordringene nye, og paradoksale.

Vi har mer velstand, men blir ikke nødvendigvis mer lykkelige.

Vi har et bedre fysisk arbeidsmiljø enn noen gang, men blir likevel mer syke.

Vi har større valgfrihet og flere teknologiske muligheter enn tidligere, men opplever at mange av valgene er veldig vanskelige fordi de utfordrer grunnleggende menneskelige verdier.

Samfunnsforskerne snakker om en "materialismetrend." Og de viser til at det er mennesker som legger størst vekt på såkalte materialistiske verdier som er mest misfornøyd med tilværelsen.

Denne trenden er slett ikke ny. Allerede på 1960-tallet holdt Haakon Lie foredrag på Arbeiderpartiets landsmøter der han viste til at vi måtte fylle politikken med mer innhold enn "større biler og økt forbruk." Han var en av de aller første som tok til orde for en omfattende norsk satsing i bistandspolitikken, og for at vi måtte gå videre i å bygge ut demokratiet i hverdagen.

Det sier seg selv at en slik utvikling reiser store utfordringer for en politisk bevegelse som mer enn noe annet har vært opptatt av å bedre levekårene for folk flest. De svenske sosialdemokratene laget begrepet om "de stigende forventningers misnøye." Undersøkelser viser nemlig at jo bedre vi får det materielt sett, desto større forventninger har vi i forhold til stadig nye forbedringer. Og når disse forbedringene ikke kommer, blir vi skuffet.

Dette slår rett inn i politikken, og det er noe som vi merker særlig godt i Norge. Mot slutten av 1990-tallet ble "overbud" et velkjent politisk begrep. Vi opplevde at nesten uansett hvilke forslag Arbeiderpartiet kom med, var det alltid noen som var villige til å by mer. Politikken utviklet seg til en slags "budrunde" – der det var om å gjøre å by høyere og foreslå større innsats på ethvert område.

Jeg mener det er nødvendig å ta et oppgjør med denne utviklingen. Ikke bare fordi det ikke er mulig å la alle utgifter vokse kraftig. Men også fordi det er i strid med våre verdier og vår tradisjon. Sosialdemokratiet må være de siste til å redusere politikken til et spørsmål om størrelsen på pengebeløpene. Da har vi sviktet vår oppgave.

La meg ta helsevesenet som et eksempel. Som et av verdens rikeste land må vi forvente at Norge har ett av verdens beste helsevesen. Og det har vi da også. Det er ikke feilfritt, og det er fortsatt mange oppgaver som må løses. Men det er ett av verdens beste.

Et flertall av befolkningen mener at det er riktig å bruke mer penger på helse. Det mener Regjeringen og Arbeiderpartiet også. Men vi sier samtidig at ikke alt som er problematisk kan løses ved hjelp av penger. I 1998 brukte vi snaut 100 milliarder kroner på helse og omsorg i Norge. Det tilsvarer nesten 9 prosent av samlet produksjon i Norge, og i dag er tallene enda større.

Statens helseutgifter økte faktisk med nesten 11 prosent per år gjennom 1990-tallet. Antallet årsverk ved somatiske sykehus økte med 24 prosent i perioden. Det er en dobbelt så sterkt vekst gjennom 90-tallet som den var gjennom 80-tallet.

Legeårsverkene økte med 50 prosent. Sykepleierårsverkene økte med 43 prosent. I 1999 ble nesten 700.000 heldøgnspasienter skrevet ut fra norske sykehus, det høyeste antallet noen sinne. Samtidig går antallet ventelistebrudd ned.

I psykiatrien går antallet årsverk stadig opp. I 1998 brukte offentlig sektor 7 milliarder kroner til psykisk helsearbeid, og utgiftene vil fortsette å vokse de nærmeste årene. I perioden fram mot 2006 skal vi bruke om lag 24 milliarder kroner mer i psykiatrien.

Samtidig økes innsatsen også i kommunenes primærhelsetjeneste. Både antall helseårsverk og antall årsverk per innbygger har økt.

Nå er situasjonen at det står nesten 3.000 ledige stillinger i norsk helsevesen. Vi har rett og slett ikke nok folk til å fylle de stillingene som finnes, samtidig som omfanget av overtid er svært høyt.

Det betyr – for å si det enkelt – at det nesten ikke er mer helse å få kjøpt. Mer penger er ikke svar nok, for de "varene" vi vil ha finnes ikke i hyllene. Derfor trenger vi flere folk mer enn vi trenger flere penger.

Nylig fikk vi en rapport fra SINTEF som viste at målt i faste kroner har det blitt 27 prosent dyrere å drive norske sykehus i dag enn det var for ti år siden. Hele 60 prosent av den utgiftsveksten vi har hatt i norske sykehus de siste 22 årene kom i perioden 1995-99. Vi har altså kommet til et punkt der mer penger ikke nødvendigvis betyr mer helse, men helt sikkert betyr dyrere helse.

Da er det riktig å si at penger ikke løser alle problemer. Da er det riktig å se nærmere på hvordan vi organiserer, styrer og finansierer sykehusene. Og det er nettopp det vi har tatt til orde for i programforslaget til Arbeiderpartiet.

Det betyr ikke at vi ikke skal bevilge mye penger til helsevesenet. For det skal vi. Mer enn noen gang. Men det betyr at tiden ikke har kommet for nye "budrunder" i helsepolitikken, og det må vi si klart fra om.

Vi må greie å forholde oss til to ulike virkeligheter.

Vi har på den ene siden en velstand som er uten historisk sidestykke, og vi bruker flere ressurser på vår felles velferd enn noen gang tidligere.

Men samtidig har vi store uløste oppgaver. I skolene våre. I helsevesenet. I eldreomsorgen.

Vi må greie å leve med disse to bildene samtidig. Det er ikke riktig at alt er galt i den norske skolen, i helsevesenet eller i eldreomsorgen. Svært mye er veldig bra.

Men det er samtidig sant at vi må øke innsatsen, følge opp vedtatte planer og heve standarden. For det er mange ting som må forbedres.

Og det er liten trøst for den som ikke får hjelp at alt egentlig er mye bedre enn det var før.

Sterke og holdbare verdier

På 1950 og 60-tallet var det mange i sosialdemokratiet som trodde at vi hadde løst problemet med arbeidsløshet en gang for alle. Vi skulle senere lære at vi tok skammelig feil, for ledigheten dukket opp på nytt. Ikke bare i Norge, men i hele verden.

På samme måte er det mange som har trodd at velferdsstaten har løst alle fordelingsproblemer en gang for alle. Men det er også feil.

Kampen mot arbeidsløshet og kampen for rettferdig fordeling er to sider av samme sak. Og vi må løse oppgavene på stadig nye måter, fordi de kreftene som påvirker samfunnet endrer seg hele tiden.

For eksempel vet vi at inntektsforskjellene i Norge har økt gjennom 1990-tallet. Vi har fortsatt en jevnere fordeling av inntekt enn i mange andre land. Likevel er det nødvendig å gjøre noe for å bedre fordelingen, ikke minst fordi skattereformen fra 1992 har blitt systematisk undergravet av det borgerlige flertallet over lang tid. Særlig gjelder dette reglene i delingsmodellen, der det stadig har blitt enklere å unndra arbeidsinntekt fra lønnsbeskatning og isteden beskatte inntekten som kapitalinntekt.

Samtidig har nettopp kapitalinntektene økt sterkt, og de er i dag skjevere fordelt enn de har vært tidligere. I 1986 hadde den rikeste tidelen av personene i Norge 30 prosent av kapitalinntektene. I 1997 var denne andelen økt til 75 prosent. Særlig har inntekter fra aksjeutbytte og aksjesalg økt kraftig.

Her ligger grunnen til at Regjeringen har foreslått 14 prosent skatt på aksjeutbytte. De rikeste må være villige til å yte mer. Både fordi det er vår mening at de som har mest også skal yte mest. Men også fordi de rikeste har blitt mye rikere i løpet av de siste årene. Av alle tiltak i skattesystemet finnes det neppe noen som treffer de alle rikeste bedre.

I den andre enden av skalaen finner vi de som er fattige og de med lav inntekt i Norge. Nylig fikk vi rapporten om at vi har 70.000 barn som ikke har tilgang til goder som er helt vanlige i de aller fleste familier. Ferie. Fritidsaktiviteter. Julegaver. Disse barna er mer ensomme, har større psykiske problemer og dårligere helse enn barn flest.

De har det vanskelig fordi foreldrene har det vanskelig. Og de har det vanskelig fordi velferdstilbudene fortsatt ikke er godt nok utbygget. Her ligger utfordringen. Vi må drive fordelingspolitikk på bred front. Vi skal sikre de svakeste økonomisk. Men vi skal gjøre mer. Vi må bygge ut barnehagetilbudet, styrke skolefritidsordningen og øke innsatsen i skolen. Vi må sikre familiene en egen inntekt ved å føre en økonomisk politikk som ikke setter arbeidsplassene i fare.

Gro Harlem Brundtland sa en gang at "alt henger sammen med alt." Ja, det er riktig det. I fordelingspolitikken henger alt sammen med alt. Og nok en gang er konklusjonen at god fordelingspolitikk handler om mer enn å dele ut penger og si "klar deg selv." Det er ikke slik vi laget velferdssamfunnet, og det er heller ikke slik vi utvikler det videre.

I sosialdemokratiet skiller vi mellom det som er ulikt og det som er urettferdig. Vi ønsker mangfold. Vi ønsker at folk skal gjøre sine egne valg. Men vi vil alltid bekjempe urettferdighet. Filosofen John Rawls har sagt at urettferdighet er alle former for ulikhet som ikke er til fordel for de svakeste. Det er en god beskrivelse av hvordan vi vil at mangfoldet og ulikhetene skal utvikle seg videre i Norge. Mangfold og ulikhet innenfor rammen av et sterkt fellesskap som ivaretar hensynet til de svakeste.

Slik norsk politikk har utviklet seg i det siste kan det se ut som vi står ved en skillevei. Vi må bestemme hva slags Norge vi vil ha, og hvilke verdier vi vil at samfunnet skal styres etter.

Jeg synes det er slående at høyresidens største parti, Fremskrittspartiet, nå slår om seg med økte utgifter og reduserte inntekter i øst og vest. Dette er regnestykker som aldri vil henge sammen. Det er milliardbeløp, ja, titalls milliarder mellom hva Fremskrittspartiet lover og hva de er i nærheten av å kunne innfri. I løpet av sommeren har alle elementære økonomiske sammenhenger blitt opphevet. Nå får vi høre at vi kan få mer av alt samtidig, og at det ikke lenger er nødvendig å gjøre politiske valg.

Samtidig er viljen til å hjelpe mennesker som har det langt dårligere enn oss nesten borte. Den norske innsatsen overfor millioner av palestinske flyktninger avfeies som "penger til Arafat." All statlig utviklingshjelp skal avvikles. Og flyktninger som kommer til Norge skal ikke settes i stand til å klare seg selv. Isteden skal det lages "regnskap" over hvor mye de er verdt.

Det er derfor vi må si det så tydelig vi bare kan: At nå handler det om likeverdet. Nå handler det om hvordan vi skal se på oss selv, og hvordan vi vil at andre skal se på oss. Det som skjer nå handler om mer enn prisen på bensin. Det handler rett og slett om vi skal bygge videre på det fineste ved samfunnet vårt, nemlig viljen til å stå sammen og ta vare på hverandre, eller om vi skal la høyrekreftene bryte det ned med lettvint populisme og løftepolitikk.

Det går tre røde tråder gjennom sosialdemokratiets historie: Den første tråden handler om at alle mennesker fortjener muligheten til å mestre sine egne liv, og gjøre sine egne valg. Den andre tråden handler om at alle mennesker har samme verdi, selv om de er utstyrt med ulike ressurser. Og den tredje tråden er at vi som samfunn komme lenger og oppnår mer dersom vi bygger felles trygghet gjennom sterke fellesskap.

Den første tråden er frihet. Den andre er likhet. Og den tredje er solidaritet.

Avslutning

Norge er mulighetenes samfunn. Vi har oppnådd mye, men har muligheter til å oppnå mye mer. Vi har unike muligheter til å klare oss i kunnskapsalderen. Vi har alle forutsetninger for å bygge ut verdens beste velferdsløsninger og helsetjenester. Vi har ressurser, industrier og næringer med et betydelig verdiskapingspotensiale. Vi sterke demokratiske institusjoner, og gode muligheter til å gi menneskene enda større innflytelse over sine egne liv. Ingen andre land har tilsvarende muligheter som oss når det gjelder å møte framtidens pensjonsutfordringer. Og – heldigvis – vi har alle muligheter til virkelig å spille en rolle for mennesker i nød, mennesker på flukt, mennesker som fortjener vår solidaritet.

Mulighetene er enorme.

Men for å gripe dem må vi holde fast ved de kjerneverdiene som har bygget opp velferdssamfunnet etter. Vi må ta dem med oss inn i en ny tid. Og vi må anvende dem under nye forhold. Og når verdiene blir truet må vi være villige til å forsvare dem.

Og her ligger utfordringen til det politiske Norge:

Vi må gjenskape fellesskapet. De mange små fellesskapene i det store fellesskapet som er Norge. Og i dette fellesskapet må det ligge en sosial kontrakt mellom menneskene som bor i landet vårt.

En kontrakt som springer ut fra at ingen får det dårligere ved at alle får det bedre.

At de som har mye bidrar mer.

Gjennom hundre år var visjonen å løfte flertallet. Det greide vi.

Nå handler det om å løfte mindretallet. Det må vi klare.

Vi hadde en sosial kontrakt Norge. Nå kan det se ut som om den er i ferd med å gå ut.

Ved at noen ikke er klar over den, at noen bryter den og kopler seg fra og at andre verdier seiler opp som toneangivende.

Min ambisjon er at vi skal gjenskape den sosiale kontrakten.

Jeg er overbevist om at fellesskapsverdiene står sterkt i det norske folk. Målinger viser jo det – at folk er rede til å betale skatt og bidra til fellesskapet slik at alle kan være en del av noe større – at det er bånd mellom alle mennesker selv om kan ikke kjenner hverandre.

Men jeg tror at vi må bli flinkere til å beskrive innholdet i fellesskapet. Lytte til folk slik Tranmæl gjorde – ta deres drømmer og håp på alvor.

Da trenger vi et offentlig ordskifte om fellesskapets innhold, om våre rettigheter og forpliktelser. Det kan være en spennende diskusjon – i det politiske Norge og i det sivile samfunn.

Og jeg tror at visjonen om det moderne fellesskapet kan være utgangspunktet for praktisk politikk. Det budsjettet vi legger fram på onsdag har satsing på fellesskap og rettferdig fordeling som to røde tråder.

Her vil det ligge en invitasjon til partier som deler hovedtrekkene i en slik visjon. Utover høsten vil Stortinget diskutere budsjettposter, kroner og øre. Det vil være uenighet i stort – og i smått.

Men la oss utvide horisonten og diskutere det som binder budsjettpostene sammen. La oss gå etter visjonen om et moderne fellesskap der vi har et samfunn i stand til å ta vare på de som trenger det – i første rekke barn, syke og eldre. Et samfunn der de som greier seg godt ser det i sin interesse å hjelpe andre til å greie seg.

Da vil vi klarere se grensen til de partiene som vil møte dagens utfordringer med krav om massiv skattelette og redusert offentlig engasjement. Dette er budskapet om et svekket fellesskap.

Kjære venner,

Sosialdemokratiet har et oppdrag, et overordnet mål: Det er å skape gode og anstendige liv for alle.

Et slikt liv fikk ikke fattigjenta i Lom for 150 år siden, eller arbeiderfamiliene i Pipervika. Et slikt liv er uoppnåelig for millioner av mennesker i verden i dag.

Vårt velferdssamfunn har gått veien fra de første sykekassene og forbruksforeningene og helt fram til alle de ordningene og rettighetene som vi i dag forsvarer.

Ingen ting langs den veien har blitt til av seg selv, uten vanskelig valg og uten felles innsats.

Slik er det også med den veien som ligger foran oss.